Bokelskere.no

Jeg liker disse bøkene om de norske sagakongene.

Jeg mislikte denne boka fra start til slutt. Jeg fikk ingen sympati for noen av personene den handlet om. Alle tok latterlige valg og var totalt usympatiske, alle som én. Stemningen i boka var hele tiden mørk og støvete og jeg er glad for å være ferdig med den. Det eneste positive å si er at jeg greide å fullføre den fordi jeg ventet på noe som gjorde den verdig sin status.

Eit lite stykke ute i denne boka gjekk det opp for meg kvifor Hornby har hatt slik suksess med den. Hovudpersonen og forteljarstemma i boka, musikkentusiasten og platebutikkeigaren Rob Fleming, er forholdsvis egosentrert og eit snev mannsjåvinistisk og leverer utsegner og tankerekker som mange menn sikkert ville drøyme om å gjere til sine eigne, men som dei likevel ikkje nokongong vil gjere fordi det ikkje passar seg. Dermed blir Rob ein slags helt for den mannlege lesaren, ein som kan stå opp for menn sine egoistiske sider. Samstundes handlar forholdsvis mykje av teksta i boka om kjenslelivet til Rob. Dette er jo ei dame-greie, damer liker, i alle fall i følge min stereotype oppfatning, menn som kan setje ord på kjenslene sine. Dermed har forfattaren på ein finurlig måte skapt ein hovudperson som appellerer både til kvinnelige og mannlege lesarar.

Forteljarstilen er forøvrig forholdsvis vittig, med ein lett ironisk distanse som var veldig i tidsånda til 90-talet. Dette er kanskje ein vel så viktig grunn til suksessen som poenget eg trekte fram i avsnittet over. Alt i alt burde eg gitt denne boka eit terningkast 5.

Men ...

denne utgåva av boka har eit "bonusspor", eller ekstramateriale om du vil, nemlig boka "31 sanger", der Hornby gjer greie for, ja du gjetta rett, 31 sangar han set spesielt stor pris på, og i varierende grad også kvifor han set pris på dei. Det gjev sjølvsagt meining å inkludere dette materialet mellom same permane som "High Fidelity" sidan platebutikkeigar Rob og medarbeidarane hans der gjer utstrakt bruk av topp 5-lister over alt frå havarert kjærleik til musikarar som burde skytast. Men dessverre er "31 sanger" eit par hakk kjedeligare enn resten av boka, og dreg derfor totalskåren ned til 4.

Helt ufattelig, men denne er noe av det mest meningsløse jeg har lest. Jeg har skjønt at "magisk realisme" skal være så fine saker, men dette gikk definitivt til side for mål.

Det var en underlig, lummer sommer, den sommeren de sendte ekteparet Rosenberg til den elektriske stol, og jeg viste ikke hva jeg gjorde i New York.

Glassklokken av Sylvia Plath

Det kunne blitt en nydelig novelle, men ble en langtrukken bok.

Forfatterens talent er utvilsomt og prisbelønnet. Hvert ord er nøye veiet, hvert lille stemningsskifte kalkulert. Jeg får inntrykk av en forfatter med stor selvbeherskelse og sjelden kontroll over teksten.

Så langt er alt vel. Men så skal det brukes til noe. I en scene i boken pyntes det til fest - en fest det ikke blir noe av. Slik er denne boken for meg. Duken er nydelig, de elfenbenhvite tallerknene satt frem, det beste sølvtøyet lagt på plass. Og så skjer det ingen ting.

Eller. Noe skjer jo. Men det er så lite, og det skjer så sakte, at min fascinasjon over det gode håndverket forsvinner, og frustrasjonen setter inn i stedet. Jeg kjeder meg, rett og slett. Det hjelper ikke at det som sannsynligvis er ment å være overraskelsesmomentet lenge ligger i kortene. I den grad det ligger et mysterium her, har jeg avslørt det førti sider før forfatteren gjør det. Og hvis det ikke var ment å være et mysterium, var det i stedet en forspilt sjanse til å gi historien en vending den behøver.

Jeg klager ikke over at boken er lavmælt. Forfatteren må gjerne hviske. Men hvis hun skal hviske langsomt over mer enn to hundre sider, må hun ha en virkelig sterk historie å hviske om. For meg bærer ikke denne helt frem.

Boken har fått nordisk råds litteraturpris, og mange finner den helt fantastisk. Det har jeg overhodet ingen problemer med; det finnes ingen objektiv standard for kunst. Men siden jeg ikke har lest Lindstrøms tidligere bøker, tenker jeg at det kan ha skjedd noe liknende her som med Per Petterson. Han skrev en helt usedvanlig vellykket roman (Ut og stjæle hester), og ble i stedet hedret for en passe god roman med en fantastisk tittel (Jeg forbanner tidens elv).

Totalt uenig. Dette var en stor leseopplevelse, selv om man innimellom måtte kjempe litt.

Eg for min del vart litt skuffa over Forføreren, på bakgrunn av alle lovorda som eg hadde lese, men eg vil likevel lese heile trilogien parallelt med at eg ser den elendige dramatiseringa i fjernsynet. Eg synest forresten det er rart at ein forfattar som Kjærstad ikkje får til å følgje dei enkle reglane i språket: Han skriv «NRK’s» i staden for «NRKs» og «DNA’et» for «DNA-et». Dett er neppe tilsikta, slik latinfeila er i Lars S. Christensens Bernhard Hvals forsnakkelser. Irriternade!

Arghhhh!!! Det er så kjipt når man ikke får helt foten på en bok.... Sånn er det med meg og Korrigeringer. Jeg tror jeg må forlate dere her, kjære familien Lambert...Midt i deres triville og triste tilværelse, så fullt av undertrykt liv. Og så lite glede og utfoldelse. Jeg er nok ikke veldig lei meg. Selv om det eldre ekteparet akkurat nå er på cruise med Nordic Pleasurelines. Følte meg aldri hjemme i denne romanen og trekker meg stille og rolig ut bakveien. Han kan skrive så mesterlig han vil for meg, jeg orka ikke mer.

Tranøy sparker både høyt og lavt, men treffer så det synger i sine klareste øyeblikk. Liker fremstillingen hans godt, til tross for at jeg savnet en synsvinkel som synliggjør mer enn bare mekanismene i forbrukermarkedet.

Jeg koste meg så mye under lesningen av denne boken at det nesten var vemodig å bla om den siste siden. Youngs selvutleverende beretninger er farlig fengende, og beskrivelsene er så gode at man nesten kjenner sin egen rødme brenne i kinnene når han på patetisk vis vikler seg inn i nye ultrapinlige situasjoner. Blir nødt til å sjekke ut denne før eller senere.