Bokelskere.no

Jeg har trålet nettet og oppsporet mange herregårder, også i Norge, som hadde en bygning de kalte "kavalerfløy". Men hva slags beboere de var tiltenkt - og hvorfor - har jeg ikke greid å finne ut. Pensjonerte offiserer og fallerte adelsmenn?

Artig å lese alle kommentarene til denne min favoritt blant bøker. Jeg har lest den med jevne mellomrom siden jeg var 29 år, og finner stadig noe nytt. Det er så mye som foregår mellom permene her at det er umulig å fordøye alt i en lesning. Selma Lagerløf ser dypt i menneskene og lærer oss en god del om verden omkring oss. Særlig liker jeg hennes kommentar til gravfølget som følger Ferdinand Uggla til graven: Menn og kvinner gråt, ikke så mye for den døde som for seg selv. -- De gråt ved tanken på at ingenting i verden kunne redde dem.
Når det gjelder alle hendelsene i boken og hennes beskrivelser av folk og fe, så tror jeg hun oppsummerer dette på siste side: Lille Ruster, som gikk som trommeslager foran den svenske hæren da den marsjerte inn i Tyskland i 1813, ble aldri trøtt av å fortelle historier om det fantastiske landet der syd. Folkene der var så høye som kirketårn, svalene var så store som ørner, og biene som gjess.
"Vel, men bikubene da?"
"Bikubene var som våre vanlige bikuber."
"Men hvordan klarte biene å komme seg inn?"
"Vel, det blir deres egen historie," sa lille Ruster.
(Oversatt fra min engelske utgave.)

Kva slags arrangement er egentlig denne kavalerfløya på Ekeby? Eg oppfattar det som ei blanding av gamleheim og sanatorium i privat regi. Var dette ei vanlig ordning i Sverige (eller i Norden forøvrig) i den første halvdelen av 1800-talet? Eller er det ein institusjon som Lagerlöf har snekra saman for å ha eit fundament til å bygge historiene sine på?

Vittig at du foreslår Gösta Berling som ferielektyre, Strindin! Jeg begynte på boken på ferietur på Mallorca for noen år siden, og kom ikke lenger enn de hundre sidene du har lest :-)

Denne gangen gikk jeg litt annerledes til verks, noterte meg noen gårder og personer, for å holde styr på dette rike og festlige persongalleriet. Jeg brukte en del sider på å komme inn i boken, ble ikke fenget med en gang. Fra å avbryte den, har jeg kommet til at dette er en bok som sannsynligvis har mer å by på enn man får med seg i første omgang. Ikke utenkelig at jeg leser den på nytt senere! Synd at du opplever den som «høystemt fjoll og vås», Strindin. Kanskje du skulle gi den et par kapitler til før du ev. gir deg 

Jeg ser at noen kritiserer forfatteren for å bryte inn i handlingen og henvende seg direkte til leseren. Uten at jeg i farten husker eksempler; Lagerlöf er da ikke den eneste som gjør det … (Gjør Dickens det av og til?) At noen synes denne stemmen er for påtrengende og instruerende, er selvfølgelig et legitimt synspunkt. For meg handler det mer om å lese boken på dens egne premisser.

Det er litt uklart hvem forfatteren egentlig snakker til her, men jeg synes dette er rørende og poetisk formulert:

«Venner, menneskers barn, dere som danser, dere som ler! Jeg ber dere så inderlig, dans forsiktig, le vennlig, for det skal bli så mye ulykke av det, hvis de tynne silkeskoene deres tråkker på følsomme hjerter i stedet for på harde planker, og den muntre, sølvklingende latteren deres kan drive en sjel til fordervelse.»

Ja nettopp! Jeg har fulgt med i debatten og vært litt overrasket over den nesten samstemte negative kritikken. Jeg åpnet faktisk tråden i kveld for å si noen ord om at jeg leser boken som eventyr – i tråd med Ellens "anvisninger":

«Ååå, - den er full av eventyr fra leirbålenes tid ;-) Eller nærmere bestemt fra kanefartens og ballenes tid, der eventyr og virkelighet glir over i hverandre :-)»

I dette perspektivet er den artig, full av humor, mystikk og herlige skikkelser. Er kommet til kapittel 10 og liker den stadig bedre.

Jeg har bestemt meg for ei ny tilnærming: Fra nå av leser jeg ikke en roman, ikke en saga eller et eventyr, men ei rekke frittstående fortellinger der Gösta Berling er en fellesnevner.

Eg trur dei fleste av oss har lik oppfatning av mange av sidene av - kanskje også i - romanen. det har komme fine synspunkt på det eg har bestemt meg for å tenkje mest på: forteljarstemma og naturskildringane med besjeling. Og når ho nå skriv som ho skriv, Selma Lagerlöf, synest eg ho når store høgder innanfor denne litt spesielle idrettsgreina (hugs at idrett gjaldt både åndeleg og kroppsleg verksemd; i norrøn tid var skaldskap "ein idrett utan lyte"). her er eit utdrag frå kap. 5 - vi kunne ha brukt heile kapitlet som eksempel på den litt spesielle skrivestilen:

Stridshäst, stridshäst! Du gamle, som nu står tjudrad på åkern, minns du din ungdom?

Minns du kampens dag, du modige? Du sprängde fram, som om du hade burits av vingar, din man vajade över dig som fladdrande lågor, på din svarta bringa glänste stänk av blod bland löddrigt skum. I seltyg av guld sprängde du fram, marken dånade under dig. Du skalv av fröjd, du modige. Ah, vad du var skön!

Det är en grå skymningsstund uppe i kavaljersflygeln. I det stora rummet stå kavaljerernas rödmålade skrin utmed väggarna, och deras helgdagskläder hänga på krokar i vrån. Eldskenet ur den öppna spiseln spelar på vitrappade väggar och på gulrutiga gardiner, som dölja väggarnas sängskåp. Kavaljersflygeln är intet kungligt gemak, ingen seralj med stoppade divaner och mjuka kuddar.

Men därinne höres Lilliecronas fiol. La cachucha spelar han i skymningen. Om och om igen spelar han den.

Skär av strängarna, bryt sönder stråken! Varför spelar han denna fördömda dans? Varför spelar han den, då Örneclou, fänriken, just ligger sjuk i giktplågor, så svåra, att han inte kan röra sig i sängen? Nej, ryck fiolen från honom och kasta den mot väggen, om han inte vill sluta!

La cachucha, är den för oss, mästare? Skall den dansas över kavaljersflygelns gungande golvtiljor, mellan trånga väggar, sotade av rök och feta av smuts, under detta låga tak? Ve dig, så du spelar!

La cachucha, är den för oss, för oss kavaljerer? Ute tjuter snöstormen. Ämnar du lära flingorna dansa i takt, spelar du för yrvädrets lättfotade barn?

Har lest t.o.m. femte kapittel.
Litt vanskelig å vurdere romanen etter å ha lest så lite av den, men for å si det sånn:
Jeg kommer ikke til å klikke på "Godt sagt" for det jeg har lest til nå.

Og en digresjon og sammenligning:
For meg virker det som om Lagerlöfs stil (i alle fall i Gøsta Berlings saga), er nærmest den motsatte (?) av Knut Hamsuns. Kanskje det er derfor jeg ikke liker hennes (i dette tilfellet?).

Men jeg leser ufortrødent videre, og håper boken fenger litt mer etter hvert.

Det svenske ordet 'saga' kan oversettes til norsk med bl.a. 'saga' og 'eventyr'.
Jeg tror det ville været mer dekkende å ha "Gösta Berlings eventyr" som norsk tittel.

Når det norske ordet 'saga' nevnes, får jeg assosiasjoner til de islandske ættesagaene og sagaene om de norske kongene.

Jeg gleder meg til å lese Svøm med dem som drukner etter disse gode anbefalingene! Tusen takk, Tordis.

Jeg leser ikke så fort, så jeg tenker ofte at en "murstein" holder på ferie. Og har som sagt brent meg på det. Enten fordi boken ikke faller i smak, eller fordi jeg ha lest den ut (har faktisk hendt at jeg har funnet godbiter i hotellets lager av etterlatte bøker :-)

Men heretter skal det bli andre boller! Nå må sommerkjoler og bodylotion vike plassen!

Nå må jeg bare melde meg på her :-) For denne boka begeistra meg mer enn noe jeg har lest de seinere åra.
Etter min mening er det ingen langdryge partier, slik det blir hevda, ei heller for mange metaforer, som det også påstås. Jeg mener at her er det ikke et ord for mye, alt som står i romanen hører til. Jeg er som Marit, veldig glad i gåter og her var det mye mystikk, mye som har blitt holdt skjult. Akkurat slik jeg kjenner bygda, det er ting som ikke snakkes om, det ties i hjel. Etter noen generasjoner vil saken bli viska ut og glemt om ikke noen griper fatt i det.
Skildringene av Gudbrandsdalen, miljøet og naturen er helt presis slik jeg kjenner det fra min ungdom.
Og språket...slik flyt! Det var en sann nytelse å lese, ingen ting å ergre seg over :-)

Men Lillevi, ta for all del med to bøker til Madeira ;-)

Jeg tror ikke vi leser mer ensrettet enn før. Tidligere var "halve" befolkningen medlem av bokklubb, og fikk den samme boken tilsendt hver måned. I takt med bokklubbenes tilbakegang blir nok de mest populære bøkene synligere i butikk.

Ingrid - Det finnes jo et helt enormt spennende utvalg! utrolig mye mer enn å finne seg selv-bøker! Hvis du er ute etter mer kvalitet, gå på kortlisten for feks P2-lytternes romanpris, og les deg gjennom den. Av bøker som kommer, anbefaler jeg spesielt Mi briljante venninne av Elena Ferrante (kommer på nynorsk, men ikke la deg stoppe av det). Den er jeg litt forelsket i om dagen :-)

Likte du Moyes og vil ha litt mer feeling, går for "To sekunder før miraklet" og evnt "Shotgun lovesongs" (en personlig favoritt).

Eit heilt særeige trekk ved skildringa i romanen er besjelinga av naturen, særleg sjøar og elvar og landskapet rundt. Dette kjem tydeleg fram i det fyrste kapitlet. For berre å nemne eitt lite eksempel:

Stränderna sjunka och bli enformiga, mildare vindar blåsa, sjön går i tidig vintervila. Alltjämt är han vacker, men han har mistat ungdomsyran och mannakraften - han är en sjö som alla andra. Med två armar famlar han efter vägen till Vänern, och då den är funnen, störtar han sig i ålderdomssvaghet utför stupade branter och går med en sista, dånande bragd in i vilan.

Jeg synes det blir litt feil å oversette til noe som ikke fantes på det tidspunktet boken ble skrevet, uansett om de kaller seg gjendikter eller oversetter.

Jeg ble nysgjerrig selv. Ragnar Kvam har oversatt det annerledes. Jeg tror jeg har samme utgave som deg.
Avsnittet på side 197 begynner med: Psykologene sier.. og setningen er oversatt med:

"De går automatisk mot en forferdelig skjebne."

Umiddelbart så virker dette som en bedre løsning, enn å blande inn roboter.

Ååå, - den er full av eventyr fra leirbålenes tid ;-) Eller nærmere bestemt fra kanefartens og ballenes tid, der eventyr og virkelighet glir over i hverandre :-)

Jeg takker for din entusiastiske oppmuntring, jeg også! Det viser seg at jeg har lest hundre sider av Gösta Berlings saga og gitt opp .... Mulig den ikke egner seg som ferielektyre (bokmerket var et postkort fra Mallorca). Jeg stemte jo på boken, og nå kjenner jeg at en oppmuntring virkelig er påkrevet :-)

Alt henger sammen med alt, - det er morsomt når man leser noe som henger sammen med noe i utgangspunktet helt annet!
KjellG har gjengitt en tekst som tilbakeviser spekulasjoner om at den fordrukne finnskogpresten Emanuel Branzell skulle være forbilde for Gösta Berling.
Men da begynte det å ringe en bjelle i hodet mitt, - vi som har lest bøkene til Britt Karin Larsen fra Finnskogen kjenner jo en fordrukken prest der på 1800-tallet! Så det er nok denne Branzell som var forbildet hennes, mens det altså var presten Edvard Emil Ekström som har fått evig liv som Gösta Berling.
Så det har tydeligvis vært opptil flere fordrukne prester i området ;-)

Fantastisk innslag om kunstferdig finmekanikk. Eg blei sitjande og gape. Og no MÅ eg berre setje denne boka på leselista.

Jeg må bare anbefale den, - det er en sann svir å lese den, jeg har gjort det maaange ganger! :-)

En liten tilleggsopplysning fra en som ikke deltar i felleslesningen:

Hvis noen tenker på å dra til Mårbacka, må de også dra innom Sundsberg gård som ikke ligger så langt unna. Det var den som var "Bjørne" i Gösta Berlings saga, altså gården den vakre Marianne Sinclair kom fra. Hovedhuset er brent og bygget opp igjen, men det er også laget et museum der, som bl.a. viser gjenstand(er?) fra den virkelige oberstinnens liv ... ;-) Anbefales!