Tusen takk for gode, saklige og veldokumenterte innlegg fra deg, Strindin, Geir Sundet og flere. Dere har gjort en hederlig innsats for at Hege Storhaug ikke skal få slippe unna med sin billige og ufyselige retorikk.

Vi snakker her om sakprosa, og da er det betimelig å be om at sitater blir dokumentert, selv om man ikke har lest boken. Å henvise til boken for å dokumentere dens påstander, blir en merkelig og upålitelig sirkelargumentasjon.

Britt Karin Larsen, som bl.a. har skrevet om folket på Finnskogen, blir intervjuet her.

Kronikken jeg refererte til som jeg har lest grundig skrev HS i forbindelse med lansering av boka. Der gir hun et slags ekstrakt av sitt hovedbudskap. Du vil ikke diskutere det. Jeg har ikke påstått noe som krever konkret kunnskap om bokas innhold, men forholdt meg til Storhaugs egne tekster i media. Først postet jeg under et sitat. Så under din bokomtale der du sa at Storhaug, eller Hege som du kaller henne, er en varsler. Jeg regner med at du mente det før denne boka kom ut også. Du kaller meg arrogant og om jeg var intelligent, har jeg (og andre?) handlet mot egen intelligens i disse innleggene. Jeg synes du bruker en teknikk der du angriper "mannen og ikke ballen".

Radikal portal har en lang anmeldelse av Islam av Hege Storhaug, skrevet av Petter Kjørstad under tittelen
Men verst av alt er ensidigheten

Under følger noen klipp:
..o-0_0-o..

De som allerede er svært negative til islam og innvandring, vil nok
mene at «Islam – Den 11. landeplage» er en nyttig argumentsamling. Som
debattbok er den for ensidig og for lite gjennomarbeidet. Den er mer
egnet til å skape debatt om Hege Storhaug enn om islam.

Boka har anslagsvis 2000 skrivefeil og et språk som til tider minner
om kebab-norsk. Hvis det er en forutsetning for å være et fullverdig
medlem av det nasjonale fellesskapet å ha øre for morsmålet … hvor
sender vi forfattere og forlag som ikke har det?

Jeg har lært mye om islam av å lese Storhaugs bok – men antakelig mer
ved å studere andre kilder parallelt. Islams skrifter er preget av
sin tid, innholdsmessig og moralsk kan de sammenlignes med både Det
gamle testamentet, Snorres kongesagaer og Machiavellis «Fyrsten». Det
er mye som ikke er i tråd med moderne (vestlige) ideer om
menneskerettigheter og likestilling. Det er imidlertid ikke
nødvendigvis et problem i seg selv. Som med Bibelen kommer det helt
an på hvilke deler av den som vektlegges hvordan de tolkes, og ikke
minst hvor strengt religionen etterleves av tilhengerne.
Det er betydelige utfordringer der, men jeg er langt mindre pessimistisk enn
Storhaug.

Etter først å ha knyttet feiringen av den muslimske høytiden id til «nedslaktningen»
av jøder i Khaybar i 629 har Storhaug ombestemt seg og fått limt inn en lapp på side 105 (i
alle fall i min utgave) hvor det står «Grunnet en redaksjonell svikt
kom beklageligvis feil avsnitt inn i teksten her.» Under dette følger
et nytt forsøk: Id knyttes nå i stedet til Slaget ved Badr i 624. Det
skorter i hvert fall ikke på vilje til å knytte id til noe blodig.

Kinder og küche
Under denne overskriften tar Storhaug for seg islams
kvinnesyn. Paradoksalt nok henspiller den på et tysk ordtak som
definerer «Kinder, Küche, Kirche» (barn, kjøkken og kirke) som
kvinnens prioriteter i livet – helt i tråd med Luthers utsagn om at
«naturen har gitt kvinnen brede hofter og stor bak – og derved gitt
til kjenne at hun skal sitte og passe sitt hus», men dette er ikke
akkurat et argument for kvinnens frie stilling i kristen,
(nord)europeisk kultur.

Marseille, Malmö og Tower Hamlets (London) er åpenbart
satt opp som skremmebilder på hvor Norge er på vei, men Storhaugs egne
observasjoner fra disse stedene er overflatiske, alle hun snakker med
er anonyme og beskrivelsene er basert nesten like mye på amerikanske
kontrajihadistiske kilder som på selvstendig informasjonsinnhenting.
Det er en mangel ved «researchen» hennes at hun ikke har snakket med
journalister, sosialmyndigheter, innvandrerorganisasjoner,
lokalpolitikere, forskere, politiet e.l. Det er også tydelig at det er
mye annet enn islam som ligger bak det negative Storhaug trekker fram.
For å unngå å virke ensidig burde hun ha gått mer inn på dette.

Storhaug er ganske opptatt av å sortere folk etter hudfarge og antatt
geografisk opprinnelse, og hun leser vel mye inn i det hun ser. Hvis
antatt muslimske menn sitter på en kafé, framstilles det som suspekt,
men hvis de samme glimrer med sitt fravær i det hun ser på som deres
naturlige habitat, ute i drabantbyen, framstilles det også som
suspekt. Det kan riktignok tyde på at mennene er på jobb, mener hun,
men like gjerne at de «ligger og sover etter kvelden[s] og nattens
narkotikahandel og andre lysskye foretak»

Storhaug skriver mye om at den «åpne, frie, søkende og kritiske
fornuften» som et grunnleggende trekk ved europeisk kultur, men jeg
synes ikke den er spesielt mye til stede i boka. Enkelte av kildene og
referansene hun benytter seg av er åpenbart manipulerende.

«Mens Vesten er preget av en indrestyrt ydmyk skyldkultur, der vi gransker
årsakene til egen utilstrekkelighet ved å gå oss selv i sømmene», er
det i islamsk kultur en mangel på selvransakelse, skriver Storhaug, og
fortsetter med å hevde at islamsk kultur er en «klanderkultur». «Feil
og mangler er forårsaket av ytrestyrte forhold. Det er alltid de
andres skyld.» Det slår meg at dette er kritikk som også kan rettes
mot Storhaug.

Jeg finner en god del av boka lite relevant for debatten
om islam og innvandring. Storhaug går ikke inn på hva vi bør gjøre for
å bekjempe IS, hvordan vi bør hjelpe flyktninger fra Midtøsten (utover
å holde dem ute fra Europa og bygge flyktningleirer i Midtøsten og
Afrika) eller hvorfor nordmenn med ikke-muslimsk bakgrunn blir
jihadister i Syria (at de bare er svake, lettpåvirkelige sjeler som
blir lurt av Profetens Ummah, er ikke tilstrekkelig). Storhaug går
heller ikke inn på mekanismene som gjør at islamsk og
fremmedfiendtlig/nasjonalistisk/høyreradikal ekstremisme forsterker
hverandre, såkalt «kumulativ ekstremisme».

Det er påfallende at Storhaug isolerer seg så mye som hun gjør innenfor den populistiske
anti-islamske leiren og ikke vil forholde seg til forskning på området
og norske myndigheters antiterrorarbeid, for eksempel ved å trekke inn
Øyvind Strømmen, Olav Elgvin eller Tore Bjørgo. Enkelte ting hun
skriver er rent vås og skaper skepsis til innholdet generelt (spesielt
påstandene om islams 270 millioner ofre og forsvaret av korstogene).

Kildene i boka er i stor grad et slags «Hvem er hvem innenfor ‘counter
jihad’-boblen». Her finner vi bl.a. avpixlat.se, Bat Ye’or (som
Storhaug i debatten på Cosmopolite hevdet hun ikke har lest noe av),
Centre for Social Cohesion, Soeren Kern, Den Korte Avis (beskrevet
slik av nestformann Lars Werge i Dansk Journalistforbund), Nicolai
Sennels (se nedenfor), Robert Spencer, The First Post, The Spectator
osv. Og Fjordman lurer i bakgrunnen. Det er forresten påfallende hvor
opptatt anti-islamske (eller -fiendtlige) lobbyorganisasjoner og
tenketanker er av å velge seg tillitvekkende navn som tilslører det
enøyde fokuset på islam.

En bok av Helle Merete Brix omtales som «den
kritikerroste boken ‘Mod mørket. Det muslimske broderskab i Europa’».
Det er riktig at boka har blitt rost – i Storhaugs egen anmeldelse på
nettsiden til HRS. Den danske kvalitetsavisen Information skrev
imidlertid følgende: «Bogen er ikke alene tendentiøs med et ofte
vulgært sprogbrug, den er også præget af direkte fejl.»

At HRS samarbeider tett med Brix, og dessuten sitter på rettigheter til boka
slik at Storhaug er helt inhabil som anmelder, bør nevnes.

Det er en kilde Storhaug bruker for å dokumentere situasjonen i Frankrike, som
jeg har spart til slutt. Storhaug introduserer en YouTube-video med å
si: «På andre opptak ser man hvordan det foregår når politiet,
omringet av voldelige ungdomsgrupper, må bruke skytevåpen for å komme
seg helskinnet ut av områder. Det levnes lite tvil om hvem som har
makten.»

En kildesjekk viser at dette stammer fra et samfunnskritisk
prosjekt utført av en gruppe som kaller seg Kourtrajme. Noen har
klippet ut én scene i filmen – uten å forklare sammenhengen den inngår
i – og lagt ut klippet på YouTube som om det var autentisk.

Her ser vi litt av problemet innenfor de tette nettverkene av anti-islamister og
«anti-jihadister». De lever i stor grad i en boble der de tar sitater,
bilder og filmklipp ut av sammenheng, framstiller dem på en måte som
passer med ofte forutinntatte holdninger, og deler og resirkulerer i
det uendelige. Det gjør at det kan være vanskelig å komme til bunns i
hvor informasjon og bilder/filmklipp kommer fra, for å vurdere
etterretteligheten. Det har også som konsekvens at de ofte lurer
hverandre og diskrediterer seg. På side 330 skriver Storhaug om at hun
vil «realitetsorientere leseren i hvor langt jeg mener utviklingen har
fått gå i negativ retning». Å presentere en spillefilm om et
gjengmiljø som dokumentasjon er en tvilsom form for
realitetsorientering!

Takk for tips!

Jeg skal på en fire mnd reise i Asia. Vi starter i India, og deretter Sri Lanka, Malaysia, Thailand, Kambodsja og Vietnam. Får en Kindle til jul og vil gjerne kjøpe bøker på Amazone hvor handlingen er satt i noen av disse landene eller landene rundt.

Er det noen her inne som har noen lesetips? Setter pris på alle svar :)

Kildekritikken er vel langt eldre enn Orwell og Google :) Det er nettopp kritisk tilnærming mange hevder er en norsk og vestlig verdi. Vi er alle amatører. Jeg skrev ikke om maktpolitikk, men at det er komplekse årsaker til kriminalitet, ulikhet i sosio-økonomisk status osv.

Nyttig også å Google kildene og deres ståsted, det gjør det enklere å se disse tekstene i en sammenheng. Nyhetssiden er svensk nasjonalistisk med tilhørighet til Sverigedemokratene og Hårstad har over år skrevet om frykten sin for innvandring, Islam, borgerkrig. Jeg skriver ikke dette for å avvise at problemene med kriminalitet og utenforskap finnes , men fordi jeg mener årsakene er mer sammensatt enn disse kildene oppgir, verden er mer kompleks.

Hege Storhaug trenger ikke skrive ett eneste ord til eller uttale seg i offentlighet igjen for at jeg skal være engasjert.

Storhaug sprer etter min mening ikke samfunnsengasjement, men motløshet og konflikt. jeg deler ikke hennes syn på verden og engasjerer meg her med bakgrunn i en pliktfølelse. Noen må innimellom ta til motmæle.

Du svarer ikke på artiklene jeg siterer fra og linker til. Eller noe annet jeg skriver. Du lar Hege tale for deg. Har registrert at du også poster sitater der Storhaug bedyrer sin antirasisme og vennskapet til muslimer trekkes stadig frem som et bevis på at så må være tilfellet. Vel, til det første så må jo påstanden stå til budskap og handlinger, det holder ikke med uttalelser alene. Vennskapene skal vel da tjene som handlingene som beviser påstanden. Jeg synes det er syltynt.

Du spør meg så om jeg har lest hele eller bare deler av boka. Jeg har ikke lest boka, men har sett denne taktikken du griper til utallige ganger fra Storhaug og hennes tilhengere: for å diskutere hennes eller andre Eurarabia konspirasjonsteoretikeres stoff, ja så må en ha lest, sett og hørt alt de har meddelt offentligheten og tolkningen skal være opp til avsender. Som om noen samfunnsdebattant noensinne i et fruktbart offentlig demokratisk ordskifte har kunnet sette slike betingelser. Nei, en må nok akseptere å bli tatt på ordet og jeg har lagt ut tekstene jeg baserer min analyse på. Mottakelsen av boka og kronikken HS selv har brukt for å reklamere for den, viser at de utdragene jeg har valgt ikke er kontrære, men føyer seg til resten av HSs stoff.

Storhaug hevder ofte å være misforstått og at kritikerne ikke har lest nok og tilhengerne hennes påstår det enda oftere. I går ble Storhaug tatt på senga av det hun antagelig anså for å være en kompis. Det Hustad tar opp her er blant annet at Storhaug har stilt opp i et dialogintervju (ikke separatintervju som Storhaug hevder i klippet) i et kjent amerikansk kontrajihadistisk magasin (de mener muslimene vil ta over Europa og skape et Eurarabia) sammen med Peder Jensen Nøstvold, Fjordmann: Storhaug konfronteres Forøvrig siteres også tidligere muslimske venner som føler seg sviktet. Dette et tabloid gjort og ikke nødvendigvis etterrettelig, men likevel bare en mild bris sammenlignet med knepene HS selv tyr til i mange tekster.

Storhaug er samfunnsdebattant og hun har skrevet i avisene og deltatt i debatt i årevis. Ingen som er engasjert i disse spørsmålene kan ha unngått å få med seg hennes budskap. På rights.no postes det ustanselig mer av det samme. Hennes stoff er kilde til mange analyser og den siste boka er anmeldt mange steder (registrerer at flere tilhengere hevder at anmelderne også tar feil).

Alle er i et demokrati berettiget til å diskutere HSs uttalelser og de som sprer det, som deg, bør gå inn i diskusjonene. Det er demokrati og ytringsfrihet i praksis.

Takk for opplysningen.

Er det noen som har god greie på islandske fornavn? Forfatteren Yrsa Sigurðardðttir har selv et fornavn som jeg aldri har støtt på før. I boka si "De uønskede" har hun utstyrt storparten av personene med merkelige navn. Jeg tenker ikke på Óðinn og Baldur. At islendingene har et nærmere forhold til nordisk mytologi enn det vi nordmenn har, er velkjent. Det som fikk meg til å reagere er navn som Veigar, Rún, Aldis, Eialinn osv. Er disse fornavnene i bruk på Island eller er det bare noe forfatteren selv har funnet opp? (Forsøkte å google problemet, men fant ingen svar.)

Greit nok. Ytterligere presisering behøves ikke. Språkpedanten i meg hevder imidlertid at bestselgere per definisjon er det som selger best. Innleggene i denne tråden tyder i alle fall ikke på at bøkene i lista hører til dem som er mest lest.

Bestselgere? Det var da det siste jeg ville forbinde med den lista!

Jeg kommenterer her som jeg har gjort under et sitat du har postet. Jeg mener det er viktig i et bokforum at det kommer frem ulike synspunkter på et så viktig tema når det tas opp.

Til det første: at Hege Storhaug har stått alene om å kritisere og dermed kan betegnes som en varsler er jeg uenig i. Hun har meningsfeller over hele Europa, som har det til felles at de blir stadig mer synlige og høylytte, samtidig som de sier de er kneblet. Storhaug selger mange bøker og får mange tusen stemmer i VGs kåring av årets navn, hennes organisasjon har fått offentlige midler i en årrekke. Likevel skal hun altså ha status som en ensom modig rytter som tør å si det andre ikke våger. Dette minner meg om Carl I Hagens storhetstid, da han og Frp dyrket offerposisjonen. Det er for øvrig også en kjent strategi i populistiske miljøer utenfor Norge. Nasjonal Front gjorde et svært godt valg i Frankrike i går.

Så er det kvinnene. Storhaug tar opp deres rettigheter. Jeg er enig i at kvinner undertrykkes i mange kulturer og at mange muslimske samfunn trenger økt likestilling og at kvinner myndiggjøres og blir hørt. Dette gjelder også barn. Kvinnene som kjemper for dette innad i egne land og miljøer er helter og trenger støtte, det gjør også de mennene som har innsett at samfunn der kvinner og barn får rettigheter og behandles som fullverdige samfunnsmedlemmer er rikere å leve i. Ofte er også menneskerettigheter, demokrati og ytringsfrihet en mangelvare, for alle. Storhaug har fått ros av mange for å ha vært en av pionerene i arbeidet med noen av de vanskelige og tabubelagte spørsmålene i Norge, som tvangsekteskap og kjønnslemlestelse, men et sted på veien har det sporet av:

Problemet med måten Storhaug fører denne kampen på nå er at hun angriper alle muslimer (eksempelvis ved å si at det ikke skulle vært lov å bygge moskeer i Norge). Og når noen peker på at bildet er mer sammensatt, at det også finnes liberale muslimer eller fredelige muslimer, ja våger å hevde at flertallet av muslimer i Norge faktisk ikke er salafister eller motstandere av demokratiet, da avises det som naivisme og muslimene som fremstår slik betviles. Men er nyanser bare naivisme? Mange er bekymret for unge som tiltrekkes voldelige salafistiske retninger, men tror ikke at rekrutteringen blir mindre av å mistenkeliggjøre alle medlemmer av verdens nest største religion med 1,3-1,7 milliarder mennesker. Å gjøre enhver muslim til først og fremst et religionsprodukt, dernest et individ og menneske, mener jeg gjør verden mindre sammensatt enn verden er. I møte med de som har gjort kampen mot det de kaller fascismen i Islam (se under) til sitt livsverk hjelper det ikke om vi som sier dette, samtidig er enige i at voldelig islamisme må bekjempes, at mørkemenns makt i alle miljøer må kjempes i mot osv. Det blir samtidig stadig vanskeligere å blottlegge tvil og framtidsfrykt, som jo ikke er forbeholdt Storhaugs univers, men også føles av mange andre som tilhører helt andre miljøer med helt andre ønsker for framtida. Det er mange som føler verden er et skremmende sted. Samtalene i offentlighet blir mindre åpne. Det sammensatte og ikke skråsikre, avfeies som umulige innfallsvinkler, "you're either with us, or against us" .

Det blir mye vanskeligere, ikke enklere, for de kvinnene Storhaug engasjerer seg for, i det samfunnet som følger i kjølevannet av verdensbildet Storhaug vil vi alle skal tilegne oss. Og hun gjør det med et selvbilde som tilsier at hun nærmest er alene om å ha "sett lyset". Hun avskriver alle norske statsledere siden Willoch og mener de har drevet en politikk som er like lite human og samfunnsfremmende som Det gamle testamentet (se under).

Storhaug om narrespillet:

UTDRAG:

Selv har jeg blitt tvunget til å gi etter for den mest smertefulle erkjennelsen noensinne: Resten av livet mitt vil dreies rundt kampen mot fascismen i islam. Det har de to statsbærende partiene Ap og Høyre lagt forholdene til rette for gjennom å importere disse mørkekrefter og endog løgnaktig presentere dem som tolerante og fredsæle. Ikke bare det våre skattekroner er i tillegg sjenerøst blitt strødd ut til disse kreftene, organisert i moskeer og bevegelser enhver med lesekyndighet kan konstatere har et syn på kvinner, jøder, homofile, ikke-troende og fritenkende individ, som ikke tåler dagens lys. (........) Like enkelt å renvaske seg blir det ikke for Gro Harlem Brundtland, Kåre Willoch, Torbjørn Jagland og Kjell Magne Bondevik. Alle er ansvarlige for å ha ført en kultur- og innvandringspolitikk uten mål og mening; en rendyrket drøm om en uovertruffen samfunnsmodell som de ikke hadde et eneste faglig og faktabasert dokument å lene seg på. Det multikulturelle prosjektet var deres Bibel, like lite humant og samfunnsfremmende som Det gamle testamentet.

Hege Storhaug sier hun har erkjent at hun resten av livet skal kjempe mot det hun kaller fascismen i Islam (se over). Og hun og hennes meningsfeller mener at de gjør dette for å forsvare det de ser på som sin kulturkrets' fremste produkter: rasjonalitet, vitenskapelig tenkning, demokrati, kritikk og ytringsfrihet. Men vil disse verdiene få best vekstvilkår dersom vi erstatter den offentlige kulturen vi har hatt i Norge med stadige større innslag av kompromissløshet? Er hennes analyser, teser og profetier alltid rasjonelle? Er de beviselige? Er de aldri trosbasert? Er de alltid sanne? Bør ikke hennes tesers verdi i såfall brynes mot motforestillinger og testes, vris og vendes? Jeg tro vi kommer nærmere sannhet om vi lytter til flere stemmer, og ikke at vi er best tjent med å lene oss til denne ene profeten som hevder å alene ha avslørt hele narrespillet- altså at avgjørelser tatt i det åpne norske demokratiet gjennom tiår er tatt til det verste for befolkningen.

Arnulf Øverland stod opp mot Hallesby og andre dommedagsprofeter, Storhaug minner mer om de Øverland kritiserte enn Øverland selv:

Hege Storhaug. Europa ulmer. Er vår tid forbi?

UTDRAG: "Uår i folket og dets seder
Jeg har mistet troen på at politisk lederskap vil stå opp mot Medina-islam. Medina-muslimene er for mange til at de våger det. De finnes endog i de pene salongene, og trusler og vold virker. Dessuten vet hele lederskapet at Norge og Europa ulmer. IS-sympatisører og Medina-muslimer er overalt. Lederskapet frykter at realpolitikk vil utløse gnisten?
Er vår tid forbi? Jeg vet ikke. Men ytringsfriheten, som Arnulf Øverland kalte Den første menneskeretten, er allerede skadeskutt. Det vet vi. Den stakkarslige mannen med bomben i turbanen har sørget for nettopp det, med usedvanlig god drahjelp fra de «anstendige». Det brede folkelige fellesskapet, tidligere kjent for ikke minst kvinner og menns vennskapelige bånd, svinner. Den religiøse friheten likeså. Tilbake står vi borgere mer ensomme og undrer oss om det riktige nå er å samle oss rundt de vi elsker og leve varsomt og ettertenksomt – en dag av gangen.
Som det heter i middelalderverket «Kongespeilet»: «… om det blir uår i folket, i landets seder, da følges det av de aller største skader. For ingen kan kjøpe fra andre land seder eller mannevett om det ødelegges eller spilles som før fantes i landet».Det er dette uåret min lillesøster og hennes nyfødte datter har møtt i sitt nye hjemland, et uår som har rammet Europa grunnet en evigvarende botsgang for fortidens synder. Frihetens forpost i verden glemte sin umistelige kjerne: frihet fra det totalitære"

Ha ha, no lo eg høgt.

Puh! Et lite øyeblikk her var jeg sikker på at det var Stolthet og fordom jeg var i gang med ...

"Må lese"-mursteinen har hvilt i fred i hylla mi i flere år nå, men innlegget ditt ansporet meg til å hente den fram igjen. Bare for å slå fast nok en gang at man ikke trenger å adlyde alle som sier at man må. Jeg kom faktisk opp i over 230, men da har jeg velvilligst talt opp alt jeg vet at jeg en gang har lest, selv om noe er så fjernt i tid at all handling og alt annet innhold er blåst bort.

Boka mi er utgitt i 2007, og siden den gang er det naturligvis kommet en ny haug med bøker som noen mener man må lese før man dør. Siden framtida blir kortere og kortere, prøver jeg å ikke la meg diktere av sånt.

God, gammel tråd. Hadde en liten opptelling i dag og kom ikke lenger enn til 88, målet virker nå enda fjernere enn før. Er det flere som sjekker mot 1001 bøker du må lese før du dør?

Leste denne på norsk, utgitt av forlaget Press. En av de beste romanene jeg har lest i år. Den har fått meg til å tenke, til å le, jeg har innimellom vært trist, oppgitt – ja de fleste av følelsene et menneske har klarte denne romanen å frembringe. Den får frem hvor komplisert det er å være menneske. Den er filmatisert og jeg skal kjøpe serien. Link til et blogginnlegg om romanen.

Interessant om dreiningen i israelsk politikk!

Sidsel Wold (f. 1959) er journalist og forfatter. I årene 2007 til 2011 var hun NRKs korrespondent i Midtøsten. Den 19. oktober i år utga hun sin fjerde bok: "Landet som lovet alt. Min israelske reise." Det var da ni år siden den forrige boka "Checkpoint: En beretning fra Midtøsten".

Sidsel Wold drømte om å bli indianer eller jøde da hun var barn. I 19-årsalderen reiste hun til Israel for å jobbe i kibbutz, og etter hvert lærte hun seg hebraisk. Så sterk var hennes kjærlighet til landet at hun i en periode av sitt liv ønsket å konvertere til jødedommen. Hun fremmet Israels sak og hadde kontakter inn i det jødiske miljøet i Norge. Etter hvert lærte hun seg også arabisk og russisk.

Få i Norge har så inngående kjennskap til hva som egentlig foregår i Midtøsten i dag, som Sidsel Wold. Ikke bare har hun studert og satt seg inn i det som er av litteratur på området, men hun har også vært der både på slutten av 1970-tallet og som korrespondent over flere år. I nesten 40 år har hun fulgt Israel tett. Hun har måttet tåle mye hets for sine synspunkter, særlig etter at hun snudde i sitt syn på Israel. At det i mange miljøer ikke er stuerent å komme med kritikk mot Israel, viser hun til fulle i sin bok.

"Jeg har skrevet denne boken med et ønske om å vise konsekvensene av de store demografiske og politiske endringene som har funnet sted innad i det israelske samfunnet. Hvordan kan det ha seg at den sosialistiske pionerstaten fra 1948, i dag har sin mest nasjonalistiske regjering noensinne? Jeg forsøker å vise hvorfor Israels forhold til det internasjonale samfunnet har endret seg, og da først og fremst forholdet mellom Israel, Europa og USA. For hvordan har Israel mistet det meste av sympatien landet nøt i sine første tiår?" (side 7)

I boka er Sidsel Wold innom temaer som sionismen og det britiske mandatet, opprettelsen av staten Israel og krigene vi kjenner fra historiebøkene. FN vedtok som kjent en delingsplan som gikk ut på at det skulle etableres en arabisk og en jødisk stat. Fordi Jerusalem er en hellig by både for jøder, kristne og muslimer, ble det bestemt at denne byen skulle administreres av FN. Det jødiske samfunnet aksepterte planen, mens den arabiske ligaen avslo. Rett etter opprettelsen av Israel brøt det derfor ut krig. Denne krigen ble kalt selvstendighetskrigen, og et år senere ble det erklært våpenhvile. Midlertidige grenser ble trukket opp, betegnet som "den grønne linje". (Kilde: Wikipedia)

Seksdagerskrigen (5. - 10. juni 1967) førte til at Israel okkuperte store deler av landområdene som FN hadde vedtatt skulle tilhøre den arabiske/palestinske staten. Siden har det vært flere kriger, og forsøk på fredsavtaler, hvorav Oslo-avtalen er den mest kjente. Israel har ført en bosettingspolitikk i de okkuperte områdene, og dette har vanskeliggjort mulighetene for fred. Noe av problemet er at Israel selv mener at de ikke er okkupanter, men frigjørere, og at det dreier seg om landområder som Gud i følge Bibelen ga til sitt utvalgte folk.

"Den eksistensielle angsten er avgjørende for å forstå Israels psyke og politikk. Frykt er ikke synlig, frykt er ikke rasjonell, men den er en sterk drivkraft i Israels politiske valg. Frykt er nødvendig som overlevelsesinstinkt i Israel. I det trygge Europa er vi i liten kontakt med dette instinktet, rett og slett fordi vi ikke føler oss truet. Spørsmålet er om Israel skal kunne drive sin politikk og oppføre seg etter andre regler på grunn av holocaust-syndromet og posttraumatisk stress i flere generasjoner." (side 42)

Gjennom å gå Israels historie og politikk så sterkt i sømmene, viser Sidsel Wold oss hvilken utvikling som har funnet sted i det en gang så lovede landet, hvor pionérånden en gang var så sterk. Hva skjedde egentlig underveis? På den ene siden har de jødiske bosettingene blitt et stadig økende problem, som står i veien for fred. På den annen side har folkene som har kommet til Israel påvirket landets politikk i en stadig mer høyrevridd retning. Ikke minst har det hatt mye å si at sånn ca. 1 million russiske jøder immigrerte til Israel i løpet av noen få år. Det som kjennetegner denne gruppen er blant annet at de ikke har noen forhistorie med palestinerne, og derfor ikke synes å bry seg om dem i særlig grad.

"Bosetterbefolkningen er sammensatt. Blant dem finner du helt sekulære barnefamilier som vil ha romsligere boliger enn det de hadde hatt råd til inne i selve Israel. Det er familier som trives med barnevennlig miljø og den fordelen det er å bo i billige og subsidierte samfunn. Mange russiske immigranter bor i bosetterbyen Ariel, som har fått sitt eget universitet og teater. Bosetterne som bor i Øst-Jerusalem, tenker sjelden på at de er bosettere. Andre igjen er ideologiske bosettere som Israel Harel. Den gruppen som gjør mest av seg, er de ekstreme og voldelige bosetterne som går løs på palestinsk eiendom og setter fyr på kirker og moskeer.

På Vestbredden bor de jødiske bosetterne under én type lov og regler, mens palestinerne er underlagt militære lover og det som litt misvisende heter The Civil Administration, som er en del av IDE. Enkelt sagt har bosetterne alle rettigheter, mens palestinerne er uten rettigheter under israelsk okkupasjon. De ideologiske bosetterne mener at slik må det være, siden "palestinere ikke hører til her"." (side 86-87)

Mens det fra israelsk side ropes opp om antisemittisme når kritikken mot landet blir for krass, handler det for resten av verden om en ulovlig okkupasjon som bryter med folkeretten, dvs. Genevekonvensjonen. Men så lenge kritikken kun er verbal og ikke følges opp med sanksjoner, skjer det ingenting. Sidsel Wold kommer inn på det i boka - etter at jeg selv hadde tenkt det selv: - når resten av verden ikke gjør noen ting, står dette i grell kontrast til hvordan verden forholder seg til Putins okkupasjon av Krim-halvøya. Egentlig handler det om det samme, dvs. okkupasjon av andre lands territorier. Krim-halvøya var opprinnelig sovjetisk, uten at dette gjør det mer legitimt å hente dette landområdet tilbake fra ukrainerne. Tilsvarende kan man si om Vestbredden o.l.

Israel har alltid hatt tette bånd til USA, men selv her skranter støtten. Da Obama besøkte Israel i 2013, uttalte han følgende:

"Israelerne må innse at fortsatt bygging i bosettingene er kontraproduktivt for fred og mot sin hensikt om palestinerne skal få en levedyktig selvstendig stat som krever at reelle grenser må trekkes opp."

Jødene er et sammensatt folk som kommer fra mange steder i verden. Det finnes irakiske jøder, nord-afrikanske jøder, iranske jøder, russiske jøder, polske og tyske jøder osv. - og fremfor alt arabiske jøder. Men å koble sammen arabisk og jøde er tabu.

"Så mange ord er politisk betente. Under et foredrag i 2014 hørte jeg for første gang en israeler si at jødene fra Midtøsten og Nord-Afrika er arabere. Med ett falt en stor bit på plass. For det er vanskelig, av og til helt umulig, å se forskjellen på en jøde fra Irak eller Marokko og en arabisk israeler (altså en palestiner med israelsk statsborgerskap). Det gikk plutselig opp for meg at det ikke er noen forskjell, bortsett fra religionen. Begge grupper er arabere. Noen er kristne arabere, noen er muslimske arabere, og mange er jødiske arabere. Men i Israel er dette en av fornektelsene, en av fortielsene, en av de mange elefantene i det nasjonale rommet." (side 114)

Den som engasjerer seg i Israel-Palestina-konflikten, blir merket for livet, mener Sidsel Wold. Men hvorfor får denne konflikten så mye mer oppmerksomhet enn alle andre konflikter? Det dør jo langt flere mennesker i andre kriger? Stikkord som religion, Bibelen, jødenes historie, okkupasjon, frigjøringskamp, rettferdighet etc. har nok mye å si. Hele den kristne verden har et forhold til Jødeland. Og nettopp derfor er f.eks. kristensionistene så opptatt av at jødene må få komme hjem - også til de delene av landområdene som ikke var omfattet av FNs resolusjon. For når så skjer, vet vi at endetiden er nær og at Messias skal komme tilbake. Akkurat dette handler blant annet Dag Hoels bok "Armageddon Halleluja!" om (linken går til min bokomtale).

"Politisk sett utmerker russerne seg negativt. Deres holdninger til demografti, demokratiske institusjoner og håndhevelse av loven står lavt i kurs i følge meningsmålinger. Spørreundersøkelser viser også at russerne står for sterkt rasistiske holdninger overfor både arabere og mizrahim, sier forfatteren av The Million that Changed the Middle East. Russerne kom fra et land der bruk av makt, også militær makt, hadde en verdi i seg selv. I tiden etter 1996 oppdaget israelske ledere at de kunne hente støtte fra en million russisktalende innbyggere om de ville bruke rå makt mot palestinere eller mot Libanon. I dag har hele det israelske samfunnet beveget seg mot høyre, russerne er ikke lenger de eneste." (side 137)

Samtidig som vi reagerer sterkt når Holocaust benektes, burde kunnskapen om det som skjedde i 1948 føre til at heller ikke al-Nakba benektes. Det var aldri FNs intensjon at de palestinerne som bodde i landet Israel skulle fordrives, men det var nettopp det som likevel skjedde flere steder. Dette skriver den israelske forfatteren S. Yitzhar om i romanen "Khirbet Khizah" (linken går til min omtale av denne boka).

"Etter 1948-krigen viser statistikken at jødene utgjorde 82 prosent av befolkningen og ikke-jødene bare 18 prosent i området som ble til Israel. Tallene forteller den dramatiske historien om al-Nakba, fordrivelsen og katastrofen. Det nye Israel skulle være for jøder. Det israelerne kaller frigjøringskrigen og selvstendighetskrigen, er katastrofen for palestsinerne. Flere hundre palestinske landsbyer sto tomme igjen eller var jevnet med jorden etter at de israelske styrkene hadde tvunget innbyggerne på flukt." (side 143)

Begrepet al-Nakba har etter hvert vunnet anerkjennelse også i den israelske bevisstheten. I Benny Morris´ The Birth of the Palestinian Refugee Problem 1947-1949 (1988) og Ilan Pappés The Etnic Clensing of Palestine (2006) tas det et oppgjør med sionistenes narrativ om at rundt 750 000 palestinere forlot sine landsbyer frivillig i 1948, fordi deres arabiske ledere ba dem dra. Sannheten er at de ble fordrevet med makt og våpen.

Det er imidlertid ikke bare mellom israelere og palestinere det er konflikter. Også innad i Israel er det konflikter mellom de ultraortodokse (haredim), som ikke jobber eller deltar i militærtjeneste, og resten av befolkningen. Denne gruppen føder mange flere barn enn resten av den mer sekulære delen av befolkningen, og de lever på det vi i Norge kanskje ville ha kalt sosialhjelp - uten at det kreves noe av dem. Deres tid går til studier av Toraen og andre hellige skrifter. Fordi de er så mange, representerer de mye makt i Israel. Akkurat hvor sammensatt Israel er, skriver blant annet Hanne Eggen Røislien om i sin bok "Israelerne - Kampen om å høre til" (linken går til min bokomtale).

"Antall israelske jøder som mener det er like viktig at Israel forblir en demokratisk stat som en jødisk stat, har sunket dramatisk de siste tre årene. I 2010 mente neste halvparten av de spurte at Israel må være demokratisk og jødisk, men i 2014 var antallet halvert. Bare hver fjerde jøde i Israel (24 prosent) mener de to verdiene er like viktige. ... Blant dem som mener at det er viktigere at Israel er jødisk enn demokratisk, finner vi nasjonalistene blant bosetterne og russerne. Men også den ultraortodokse befolkningen er sterkt representert her. Demokratiet blir stadig mindre viktig." (side 162)

Når et folk er kjørt så langt ned at det ikke lenger har noe å tape, blir det å sprenge seg selv i luften en siste utvei. Ser man ikke desperasjonen som ligger i en slik handling? Det går ikke an å holde et helt folk under støvelen og samtidig hevde at man selv representerer det eneste demokratiet i Midtøsten. Sidsel Wold har selv erfart hvordan ytringsfriheten i Israel arter seg i praksis. Hvordan man blir redd for å ytre seg fordi det kan skape vanskeligheter med å opptre som journalist i det samme området. Dette har ikke minst legen og forfatteren Erik Fosse fått erfare (forfatteren bak bl.a. boka "Øyne i Gaza" - linken går til min bokomtale).

"- Folk har ikke peiling på hva som foregår, og så spør de hvorfor det finnes terror?" (side 176)

Sidsel Wold trekker opp noen historiske linjer fra 1970-tallet og frem til i dag. Den gangen forbandt alle palestinerne med terrorister. Vi hørte om flykapringer og terrorhandlinger og visste lite eller ingenting om det palestinske folket. I dag vet vi mye mer, og nå er sympatien tippet over til palestinerne og deres skjebne.

"Seksdagerskrigen hadde gjort lille David til okkupant. Mens kartene før 1967 viste Israel som et knøttlite område omringet av store, fiendtlige araberland, viste kartene etter 1967 et stort Israel med de erobrede områdene Vestbredden, Golan, Sinai og Gaza. Med sin effektive hær hadde Israel tredoblet arealet sitt på mindre enn en uke. Det 19 år unge landet viste seg som en militær stormakt, og selvtilliten var det ingenting å si på. Seksdagerskrigen forvandlet israelerne fra å være "pionerer" til å "okkupanter". Israel var blitt den fryktinngytende Goliat som sto overfor hjemløse palestinske flyktninger." (side 205-206)

På side 209 i boka skriver Sidsel Wold om forfatteren Edward Said, mannen bak verket "Orientalismen". Dette verket skulle påvirke amerikanernes syn på Palestina-konflikten, først og fremst ved å tegne et riktigere og mer nyansert bilde av det arabiske samfunnet. Tidligere hadde vesten behandlet araberne som en ensartet gruppe og skåret alle over en og samme kam. Denne folkegruppen ble fremstilt som aggressive, ville, uvitende og enkle mennesker - med andre ord ikke rent lite rasistisk betont. Å være orientaler var et negativt ladet ord. Men det var ikke bare Saids nye fremstilling som fikk betydning for hvordan amerikanerne så på Palestina-konflikten. Israels aggressive politikk bidro i seg selv til å endre den internasjonale opinionens syn på landet. Etter hvert begynte også jødiske intellektuelle og forfattere å stille ubehagelige spørsmål. I den forbindelse er det nærliggende å trekke frem Amos Oz, forfatteren bak boka "Hvordan helbrede en fanatiker" (linken fører til min bokomtale).

"Noe skjedde med oss vestlige pressefolk som dekket Gaza-krigen i 2008-09. Og noe skjedde med forholdet vårt til israelere som ikke ante hva som foregikk i Gaza. Vi hadde sett en avgrunn. Og vi hadde sett folk som var flyktninger i 1948, bli hjemløse igjen. På nytt fikk de utdelt et hvitt telt og ulltepper. Enda en gang satt de i en teltleir uten håp. Med israelere flest ante ingenting om dette, for israelske pressefolk hadde forbud mot å reise inn i Gaza, og kunne i liten grad rapportere derfra." (side 220) (En bok jeg ønsker å trekke frem er Åshild Eidems bok "Spillet om Gaza", som viser hvor sammensatt konflikten er.)

Sidsel Wold hadde i mange år vært mest opptatt av det vakre og gode Israel, og lenge mente hun at bildet av det stygge Israel var overdrevent og at folk som ville landet ondt, snakket om okkupasjon hele tiden. Etter å ha sett okkupasjonen selv, og blitt meget opprørt over det hun så, oppdaget hun et styggere Israel. Som journalist mener Sidsel Wold at det er hennes oppgave å vise urett. Det ble vanskelig å balansere mellom det gode og det stygge Israel, og spørsmålet hun stiller er om det finnes et klart skille ... (side 222)

Noe av problemet er at ordet okkupasjon ikke er en del av den israelske dagligtalen. Det er faktisk et tabuord. Israelske politikere snakker derimot om frigjøring, og motparten i konflikten betegnes som terrorister. Israelerne lurer på hvorfor Norge ikke liker Israel. Når svaret er kombinasjonen av okkupasjon, arroganse, bygging av bosettinger og mangel på troverdig vilje til å skape fred, og dette blir møtt med "hvilken okkupasjon?", er det i følge Sidsel Wold vanskelig å komme videre i samtalen. Det at man oppfatter konflikten så grunnleggende forskjellig, er i seg selv et hovedproblem.

"Hva er det å være anti- eller pro-israelsk? Journalisten Gideon Levy sier at om du er en venn av Israel i dag, da er du også en venn av okkupasjonen. Å være pro-israelsk på 1970-tallet hadde en helt annen betydning enn å være pro-Israelsk i 2015, i en tid da landet styres av den mest nasjonalistiske regjeringen noensinne. Begrepene antisemitt, antisionist og Anti-Israel skifter innhold og mening alt etter hvordan politikken og hasbaren utvikler seg. Begrepene brukes om hverandre for å stemple motstandere og bidrar til økt forvirring i et allerede komplisert landskap." (side 321)

Breaking the Silence ble stiftet i mars 2004, og israelske soldater står bak denne organisasjonen. De har samlet inn vitnesbyrd fra mange soldater om overgep mot palestinere, i strid med folkeretten og Geneve-konvensjonen. Forut for dette opptrådte Yehuda Shaul som varsler overfor israelske medier, men ingen ville trykke bildebevisene hans.

"Gjennombruddet fikk Breaking the Silence med utstillingen Bringing Hebron to Tel Aviv sommeren 2004. Publikum ble invitert inn i okkupasjonen. De fikk se bilder og høre vitnesbyrd som skulle hjelpe dem å sette seg inn i okkupasjonens system og tankesett. Interessen var enorm. Nå trykket avisene både vitnesbyrd og bilder. Hele 7000 mennesker besøkte utstillingen. Blant dem var Yehuda Shauls far.
- Han ropte fra den ene delen av utstillingslokalet til den andre:
"Yehuda, is this what you did?" Militærpolitiet brøt seg inn i utstillingen. Senere den dagen besøkte jeg familien. Ingen sa noe. Det sto tusen elefanter i rommet!" (side 238)

Da Sidsel Wold oppsøkte Yehuda Shaul tre år etter utstillingen, kunne han fortelle at mange soldater ikke ønsket å stå frem med fullt navn av frykt for at de kunne få problemer som anmerkninger i rullebladet. Det forhold at mange av vitnesbyrdene er anonyme har organisasjonen Breaking the Silence fått kritikk for. Like fullt hadde til sammen tusen soldater stått frem og fortalt sine historier. I dag står organisasjonen bak filmer, hefter og rapporter, og de inviteres verden over. Prisen Shaul har betalt for suksessen er at han har blitt utskjelt og arrestert flere ganger, og at han er høyresidens og bosetternes folkefiende.

"Det er Israel som okkuperer og som sitter med de fleste kortene. Israel er parten som må gi fra seg land for fred, men etter som folket dreier mot høyre, er stadig færre velgere villige til å gi avkall på land for å avslutte konflikten med palestinerne. Trolig hadde bare ledere som Yitzhak Rabin og Ariel Sharon, begge generaler i IDF, format til å få velgerne med på en så kostbar fredsavtale. Netanyahu har verken samme styrke eller vilje til å gjøre det. Så lenge Israel deltar i noe som ligner samtaler, kan regjeringen slippe unna isolasjon og boikott-trusler. Forhandlinger som politisk skuespill blir som å sette fyr på et hus for å varme seg på flammene. Kulden kommer når huset ligger i aske." (side 240)

Kan Israel regne med en fortsatt støtte fra USA i fremtiden? I 1980 utgjorde 80 % av USAs befolkning hvite mennesker. I 2060 vil godt under halvparten av USAs befolkning være hvit. Endringen i befolkningssammensetningen vil påvirke hva flertallet i USA kommer til å stemme. De gruppene som vil tippe balansen i befolkningssammensetningen, er de samme som er mest kritisk til Netanyahus politikk, og som ikke vil tolerere fortsatt okkupasjon og undertrykkelse. En annen sak er at flere og flere jødiske amerikanere tar avstand fra Israels politikk, og blir kraftig provosert hver gang Netanyahu uttaler seg "på vegne av alle verdens jøder". Det Netanyahu samtidig gjør, er å nøre opp under et jødehat som eksisterer særlig blant konspiratorikere, som hevder at jødene har en plan om å overta verdensherredømmet. (Dette er det skrevet mye om i litteraturen, og John Færseth berører blant annet dette temaet i sin bok "KonspiraNorge". Linken fører til min bokomtale.)

"I kraft av sin stilling som statsminister i Israel inkluderer Netanyahu hele det jødiske folket når han snakker til verden. Han snakker altså på vegne av folk som er statsborgere av Frankrike, Danmark og USA, enten de vil eller ikke. Han inkluderer dem i det sionistiske prosjektet og gjør dem indirekte ansvarlig for israelsk politikk - og okkupasjon. Det finnes mange jøder som er dypt ulykkelige over Israels politikk av i dag, men som ikke vil si noe utad av frykt for å fremstå som illojale. I uker med Gaza-krig, der folk i Europa er i opprør, blir dette en umulig situasjon for jøder som synes angrepene mot sivile er forferdelige, men som ikke tør å protestere fordi det kan være vanskelig å ytre seg offentlig. Redselen for å bli angrepet av antiisraelske mobber i Europa er reell." (side 260-261)

I tillegg bidrar Netanyahu til å så tvil om hvor europeiske jøder har sin lojalitet. Dette kan skade jøder i tider med sterke antiisraelske følelser. Det er nemlig liten tvil om at antisemittismen i Europa har økt, og at dette har sammenheng med Israels politikk. Dette står i sterk kontrast til at jøder utenfor Israel er blitt mer kritiske til Israel og landets politikk.

Israels jødiske befolkning aner ikke hva det militære utsetter palestinerne for. Årsaken er at det ikke skrives noe om dette i israelske aviser.

I bokas nest siste kapittel skriver Sidsel Wold om sine opplevelser som journalist. Hun har blitt utskjelt og beskyldt for å hate jøder når hun har laget reportasjer om Israel-Palestina-konflikten. Blant dem som har kritisert henne hardest, er kristensionistene verst. Det er selvsagt mange nyanser i konflikten, men dette er det vanskelig å få frem i korte TV-innslag av et par minutters varighet. For å forklare de store linjene, må det bøker til, påpeker hun. (side 279)

Sidsel Wolds bok "Landet som lovet alt" inneholder alt man trenger å vite for virkelig å forstå Israel-Palestina-konflikten. Jeg er selvsagt innforstått med at dersom man er kritisk til hennes tankegods, vil mange av påstandene og historiene kanskje være vanskelig å svelge. Samtidig er det viktig å understreke at forfatteren har elsket landet Israel i flere år av sitt liv, enn hun har vært kritisk. Hun har gått svært langt i forsvare det hun oppfattet som en nødvendig politikk mot terrorisme. Da hun skjønte at hun ikke satt med hele bildet av konflikten, reiste hun ut og undersøkte dette nærmere. Det hun ble vitne til var så hjerteskjærende at det var vanskelig å forsvare Israels politikk etterpå. Det hele bunner i en aggressiv okkupasjonspolitikk, hvor det er gjort en del valg (jf. bosettings-politikken) som gjør det vanskelig å tenke seg varig fred i dette området. Samtidig har befolkningssammensetningen i Israel endret seg betydelig i årenes løp, og dette har medvirket til den uforsonlige linjen overfor palestinerne samt en stadig sterkere grad av nasjonalisme av den usunne sorten.

Det jeg fant aller mest spennende med Sidsel Wolds bok er redegjørelsen for hva dreiningen fra venstre- til høyresiden i politikken egentlig skyldes. Alt det andre - overgrepene i Gaza, okkupasjonen(e), kristensionistene og deres rolle, forholdet mellom Israel og USA og ikke minst den gryende antisemittismen i Europa - kjente jeg til fra før av. Boka ga meg lyst til å grave mer i Israels politikk, og noen av litteraturhenvisningene fikk jeg også lyst til å forfølge videre.

Sidsel Wold skriver både godt og levende, og det var interessant å bli mer kjent med hennes egne beveggrunner for å endre holdningene til denne vanskelige konflikten. Ingen bør etter å ha lest hennes bok, være i tvil om at hun kan mer enn de aller fleste om Israel-Palestina-konflikten, og at hun mer enn de aller fleste har sett følgene av konflikten på nært hold. Jeg opplevde fremstillingen som svært balansert, helt til på slutten av boka, der man kan merke hennes fortvilelse og oppgitthet over holdningene hun har møtt i ulike miljøer - både i Israel og i Norge - når konflikten er et tema. Det må være lov, tenker jeg. Som hun selv sier flere ganger i boka: dette er en konflikt som mer enn noen annen konflikt griper tak i den som først har gått inn i den. Det er sterke følelser i sving! For Sidsel Wold handler dette om en stor skuffelse overfor et land hun har elsket store deler av sitt liv. Men det var pioner-staten Israel hun elsket - ikke okkupant-staten Israel.

Det kommer ut utrolig mye bra norsk sakprosa, men dette er likevel noe av det bedre jeg har lest! Boka er den reneste page-turner for den som interesserer seg for Israel-Palestina-konflikten!

Jeg anbefaler denne boka på det sterkeste! Jeg håper også at de som ikke nødvendigvis deler Sidsel Wolds syn på konflikten, leser boka. Om ikke annet så i alle fall for å forstå også den andre siden i konflikten!