Fikk akkurat svar fra Aftenposten om at de vil bruke debattinnlegget - kult!

Jeg skal også ta med sitater fra bokbloggere, de jeg har lest hittil virker samstemt med vurderingene her inne.

Man Bookers kortliste for internasjonale bøker 2016 er offentliggjort, og jeg synes det er en spennende og ikke minst variert liste.

Blant de seks finalistene finner vi den tyrkiske nobelprisvinneren Orhan Pamuk for A Strangeness in My Mind, den bestselgende italienske forfatteren med pseudonymet Elena Ferrante for The Story of the Lost Child (den siste romanen i Napoli-kvartetten) og kinesiske Yan Lianke for The Four Books (ifølge The Telegraph ble romanen refusert av 20 forlag på grunn av det politiske innholdet).

Videre inneholder listen tre for meg helt ukjente forfatternavn: Debutanten Han Kang for romanen The Vegetarian, den angolanske forfatteren José Eduardo Agualusa for A General Theory of Oblivion samt østerrikeren Robert Seethaler for A Whole Life.

Vinneren blir offentliggjort 16. mai i år.

Som vanlig ble nysgjerrigheten vekket og bunken med «skal lese»-bøker enda større – har akkurat kjøpt e-bøkene Robert Seethalers A Whole Life og The Book of Chameleons av José Eduardo Agualusa (riktignok ikke den han er nominert for, men en som utkom første gang i 2006), pluss Han Kangs The Vegetarian som lydbok … :-)

Jeg er i ferd med å skrive et leserinnlegg som svar på Hanne Kristin Rohdes kronikk i Aftenposten - Et terningkast kan aldri bli mer enn tilfeldig.

Den handler om at hun synes det er urettferdig at en litteraturkritiker i en avis kan gi et terningkast og på den måten bedømme boka.

Mot slutten av kronikken kommer hun inn på det som er interessant. Hun ønsker nemlig vurderinger fra leserne, og etterlyser noe tilsvarende som IMDB er for film. Hun har tydeligvis ikke fått med seg Goodreads.

Her på Bokelskere.no har Mørke hjerter fått terningkast 4 (3,72 i snitt gitt av 105 lesere), og Bare et barn har også fått terningkast 4 (3,72 i snitt gitt av 53 lesere). Kjemp for alt hva du har kjært har bare fått ett terningkast (en 3-er), så det er ikke representativt.

Om flere av dere har lyst til å gi sitt terningkast og/eller skriftlige vurdering til Hanne Kristin Rohdes bøker, så gjør det nå straks, så rekker jeg å få det med i leserinnlegget, som jeg sender inn litt senere i dag.

Responsen hittil tyder på at dette er en funksjon vi godt kunne vært foruten. Da den ble lansert, var jeg av og til innom og sjekket hva som ble anbefalt "bare for meg" og ble ofte både forbauset og lattermild. De siste åra har jeg ikke oppsøkt disse "anbefalingene".

Tror ikke det. Siden det står at det skal være 29 bøker og bare ca halvparten av dem vises.

Hos meg fungerer det reint teknisk, men i praksis er denne funksjonen meiningslaus. Dei bøkene som blir anbefalt på denne måten er stort sett uinteressante for meg.

Hos meg er det også noe rart. Under siste bøker står på side en, 1-10 bøker øverst på siden, men det er bare 5 bøker på siden, neste side står 11- 20 øverst men bare 5 bøker er nevnt, altså 10 bøker som mangler og slik fortsetter det. MERKELIG. Kanskje spørre admin om det.

Er det bare mine anbefalinger det er noe i veien med, eller opplever dere også at anbefalinger mangler? Under "Basert på siste bøker" ligger ingenting. De andre to kategoriene ser ikke ut til å ha blitt oppdatert på lenge, til tross for at jeg har registrert flere bøker.

Takk! Dette skal jeg få med meg.

Takk for anmeldelse! Poster også Aftenpostens anmeldelse her. Kan jo være noen har interesse også av denne. Aftenpostens anmeldelse

Islamkritikk fra Adonis, Syrias store poet, Ingunn Økland Hovedanmelder , 09.apr. 2016

Adonis (86) mener IS vil bli slutten på islam. Den aldrende nobelpriskandidaten evner fortsatt å provosere. Anmeldelse av Vold og islam av Adonis (Solum forlag)

Han er 86 år og ser ut som en mild og ærverdig herre. Men Adonis evner fortsatt å provosere. Det vakte forargelse blant flere arabiske intellektuelle da han i februar mottok en tysk fredspris.

Hvem er denne mannen som aldri blir lei av å skape splid? Hva kan han lære oss om borgerkrigen i Syria?

Sensur og flukt

Han heter egentlig Ali Ahmad Said Ashbar og ble født i en fjellandsby i provinsen Latakia i 1930. Han begynte å bruke pseudonymet Adonis fordi han som ung sosialist ble sensurert i hjemlandet.

Etter et fengselsopphold i 1955 flyktet han først til Libanon og deretter til Frankrike.

Nobelprisen?

Adonis har lenge vært regnet som en sterk kandidat til Nobelprisen i litteratur. Han var en sentral figur i moderniseringen av den arabiske poesien på 1950-tallet. Den store diktsyklusen Mihyras sanger (1961) regnes som hovedverket, og er oversatt til norsk av Halvor Roll.

I dag utkommer den norske oversettelsen av samtaleboken Vold og islam. Det er den marokkanske professoren Houria Abdelouahed som intervjuer Adonis om islam og utviklingen i Syria.

Samtalen er både springende og repetitiv, og Abdelouahed er for sin del fiksert på å tolke islam i psykoanalytiske termer. Hun er selv psykoanalytiker. Adonis har i større grad et historisk innenfra-perspektiv på regionen. Det oppleves mer relevant.

Truet på livet

Adonis åpner friskt med særdeles negative karakteristikker av den arabiske våren. Han mener den ble ledet av religiøse grupperinger uten en adekvat forståelse av sivile rettigheter og institusjoner.

Dette er et syn som lenge har gjort Adonis omstridt, i 2012 ble han truet på livet av islamistiske elementer i den syriske opposisjonen. Han blir jevnlig anklaget for å være både for positiv og for negativ til president Bashar al-Assad.

I Vold og islam utdyper han kritikken av den arabiske våren. Men fremfor alt er samtaleboken et sviende oppgjør med den religionen han selv er oppdratt i.
•Hege Storhaug mener ekstrem islam truer Norge. Her er hennes forslag for å stoppe det.

Innovatørene var imot religion

• Det har bestandig eksistert nytenkning i den arabiske og muslimske verden, sier Adonis, og trekker frem en lang rad av matematikere, poeter, musikere og filosofer. Han hyller innovatører av begge kjønn. Men han tar et sterkt forbehold:

• Sant å si var de ikke muslimer i ordets tradisjonelle betydning. De fleste slike innovatører var «imot den offisielle religionen».

Adonis vil derfor ikke tilkjenne islam den høykulturelle epoken (750-1250 e. Kr.), som blir skildret i eksempelvis Sultans of Science, en utstilling som gikk verden rundt for et par år siden og ble vist på Teknisk Museum i Oslo.

Hvorfor finner vi ikke en eneste stor dikter som kan kalles troende muslim, spør Adonis retorisk. Fordi «islam gikk inn for vold, krig og erobringer fra starten av».

Vidløftige sveip

Adonis er kjent for nettopp slike vidløftige sveip. Diktsyklusen Mihyras sanger handler om Midtøstens historiske tragedier, men kan også leses som en aktuell kommentar til den syriske borgerkrigens ødeleggelser. Poeten skildrer sivilisasjoner som vokser – og går under.

• Dette kommer til å skje igjen, sa Adonis, da han besøkte Litteraturfestivalen i Lillehammer i 2012. Allerede den gang så han for seg en total ødeleggelse av hjemlandet.

I Vold og islam går han enda lenger og hevder at både Syria og islam er på vei inn i en dødskamp. Det skyldes hovedsakelig fremveksten av IS (som Adonis kaller Daesh).

Villmennene i IS

Hans kritikk av IS vil de fleste muslimer kunne slutte seg til. Det er «konsekvensanalysen» som er provokativ. For Adonis mener at IS fører islam inn i en barbarisk blindgate, som betyr slutten på hele religionen. Verden vil ikke akseptere en tilbakevending til «villmannslivet».

Men heller ikke denne utviklingen mener Adonis er særlig oppsiktsvekkende: Islams 1500 år gamle liv er ikke spesielt langt i et sivilisasjonshistorisk perspektiv.

Ubrukelige tanker?

Skal man da bare avvente undergangen og håpe at noe nytt og bedre vokser frem?

Det største problemet med Adonis som samfunnsdebattant, er nettopp hans fatalisme. Han synes å betrakte aktuelle lidelser med et temmelig distansert blikk. Vold og islam er full av generaliseringer om ikke bare islam, men arabere og Midtøsten.

Ofte er Adonis like dogmatisk som islamistene han kritiserer. Islam overføres «fra generasjon til generasjon, total og definitiv,» sier han.

Denne formen for spekulasjoner tror jeg bunner i hans selvforståelse som poet. Adonis dyrker det klassiske idealet om dikteren som sannsiger og profet. Han vitner om de ødeleggelsene han ser i et dommedagspreget språk.

Stadig færre forfattere dyrker en slik rolle som intellektuell frispiller, men den har sine fordeler. Rollen åpner for en alternativ tenkning om akutte samfunnsspørsmål. Like åpenbart har slike spekulasjoner sine klare begrensninger fordi de fremstår mest som poetiske bilder, ikke noe som kan diskuteres.

Et oppgjør med politisert islam

Den syriske poeten og essayisten Ali Ahmad Said Asbar (f. 1930) er mannen bak pseudonymet Adonis (eller Adunis). Han er født i Syria, og har studert filosofi. Adonis er ansett som en av den arabiske verdens største poeter, og han har skrevet over 20 bøker på arabisk og er oversatt til en rekke språk, kan vi lese på forlagets nettside. I 1985 bosatte han seg i Paris, og der bor han fremdeles den dag i dag. Han nevnes stadig som en kandidat til Nobels litteraturpris.

"Vold og islam" består av ni samtaler med marokkanske Houria Abdelouahed (f. 1975), psykoanalytiker, oversetter og forfatter. Hun har blant annet oversatt en rekke av Adonis´ bøker til fransk.

Min utgave av Adonis "Vold og islam" er så full av eselører etter gjennomlesningen at jeg nesten ikke helt vet hvor jeg skal begynne når jeg skal forsøke å gi en liten teaser, slik at flere skal få øynene opp for denne høyst interessante boka. Derfor starter jeg like godt med begynnelsen.

"Profeten Muhammeds død ble fulgt av opprettelsen av det første kalifatet og islams forvandling til et politisk regime. Religionen selv har vært brukt i kampen om makten. Folket, som var "ett" omkring profeten, opplevde splittelser, uenighet og kriger. Islam ble da en ideologisk krig, og Koranen ble tolket i funksjon av de ulike interessene. Slik oppsto kulturen omkring hadith og idjmâ (konsensus).

Dagens islam er denne historiske islam.

Denne samtaleboken handler om denne islam og kulturen derfra. For å unngå enhver forveksling vil vi si at den utelukkende dreier seg om denne politiske islam fra opprettelsen av det første kalifatet til våre dager." (side 7)

Det første kapittelet i boka har tittelen "En vår uten svaler", og det er den mislykkede arabiske våren det siktes til. Hva var det som egentlig gikk galt, lurer Houria Abdelouahed på.

Adonis er helt på det rene med at det arabiske samfunnet trenger en radikal forandring. Problemet i forhold til den arabiske våren var imidlertid at denne forandringen støtte imot det evinnelige spørsmålet om religionen og makten ... Konsekvensen av den arabiske våren har stort sett vært katastrofal. I stedet for å destabilisere de diktatoriske regimene, har opprørene endt i ødeleggelser. Særlig er dette tilfelle i Syria, forfatterens hjemland.

"Men en revolusjon som vil være en forandring, kan ikke ødelegge sitt eget land. Det er sant at regimet var voldelig, men rebellene burde ha unngått å kaste landet ut i kaos. På toppen av det hele kom fundamentalismen tilbake, bedre organisert og grusommere enn før. Fra håpet og ønsket om å oppleve lysere dager, vippet man over i obskurantismen. Og istedenfor en forandring som bærer håp i seg, opplever vi en sann katastrofe. Dessuten sies det ikke et ord om kvinnenes frihet. Går det an å snakke om en arabisk revolusjon, hvis kvinnen fortsatt skal være fange av sharia? Vendingen mot religionen gjorde denne våren til et helvete. Hele bevegelsen er blitt forklart ideologisk og utnyttet til ideologiske formål." (side 13)

Noe av det som opptar Adonis mest, kanskje fordi han selv er poet og er opptatt av arabisk kulturarv, er det nedslående faktum at den islam fundamentalistene forfekter, er en religion uten kultur. Arabere flest er dessuten svært uvitende om sin egen kulturarv g kulturens utspring. For eksempel finnes det ikke noen skapende arabisk kultur som bidrar til å forandre verden, slik det finnes mange eksempler på i resten av verden. Islam er gammelt og lukket, og islam trenger verken verden eller kulturen, ettersom den selv er den absolutte kultur, hevder Adonis. Alt som er annerledes, forbannes. "Den tenker som måtte ønske å ta avstand fra religionens klassiske oppfatninger, tillates ikke lenger å tilhøre fellesskapet." (side 37-38)

Med tanke på det som eksisterte forut for islam, representerte islam et tilbakeskritt for den arabiske kulturen. Det handlet ikke bare om kvinners rettigheter, kunst og kultur, men også om mangfoldet som den arabiske kulturen var så rik av.

"Islam trenger gjennomtenkning. Det som skiller den fra jødedom og kristendom, er fraværet av drapet på grunnleggeren." (side 41)

Vold er rikelig beskrevet i alle de tre store monoteistiske religionene. "Likevel er volden i Bibelen forbundet med et folk som har opplevd trelldom og eksil. I kristendommen henger volden sammen med grunnleggelsen av Kirken. Volden i islam er derimot spesielt erobrerens vold." (side 48)

Mens Koranen er full av voldelige tekster, finnes i følge Adonis ikke et eneste vers som innbyr til tenkning, eller noe som forteller om fordelene ved å bruke fornuften eller åndsevnene sine i betydningen skapende åndsevner.

"For kvinneligheten er, i likhet med poesien, i sit vesen imot religionen. Poesien er det motsatte av religiøsiteten. Hvorfor? Fordi religionen er et svar. Poesien er derimot et spørsmål, og dermed det diametralt motsatte av makten. I så måte finnes det en sterk affinitet mellom poesien og kvinneligheten. Islam har bekjempet begge deler. Islam har omgjort seksualiteten og islamisert kvinneligheten. Den har forvrengt kvinneligheten ved å gjøre den til en eiendom eller en ting som kan eies. Kvinnen tilhører ikke seg selv lenger. Hun er blitt mannens gjenstand. Islam har på radikalt vis skilt det mannlige fra det kvinnelige." (side 83)

I følge Adonis er det å si sannheten å utsette seg for trusler, fordømmelse og forfølgelse. I "våre land", påpeker han, risikerer man livet så snart man begynner å tenke over denne kulturen. (side 89) Den arabiske våren har igjen satt utviklingen tilbake, idet den spede begynnelsen til en modernitet i islam er i ferd med å bli tilintetgjort.

"Et menneske som lever i det arabiske samfunnet, lider under manglende frihet: hverken ytringsfrihet eller trosfrihet eller trykkefrihet eller likestilling mellom mann og kvinne. Helt til nå har ikke det sivile, sekulære samfunn kunnet oppstå. Begrepet sekularitet er fortsatt bannlyst. Den politiske makten er hevet over friheten ... Og så lenge kampen står om makten, ikke om fremskrittet, gjør disse revolusjonene ikke annet enn å hente folk ut av et fengsel og føre dem til et annet." (side 117)

Adonis mener at det ikke finnes en moderat islam og en ekstremistisk islam, en sann islam og en falsk islam. Det er én islam! Det handler om å ha muligheten til å foreta andre lesninger (av Koranen). Dersom man velger ut de kinkigste versene og bokstavfortolker dem (slik det også er gjort i forhold til Bibelen, bare for å ha nevnt dét), er det mulig å misbruke religionen for å tilrane seg makt. Men man kan også velge seg andre vers, lese ting i sin sammenheng, lese tekstene med moderne øyne ...

Adonis går imidlertid enda lenger:

"Det trengs en ny lesemåte: fri og gjennomtenkt. Og vi er nødt til å komme ut av denne sammenblandingen av islam og identitet. Og jeg minner om to kjennsgjerninger: Da de islamske erobringene fant sted, var verden nesten tom. Den nye religionen sto ikke overfor en stor sivilisasjon ... Dermed har islam kunnet holde stand. Men i dag står den overfor en sivilisasjon som har foretatt et radikalt brudd med fortiden. Den har ikke klart å holde dialogen oppe med de moderne sivilisasjonenes landevinninger. Sånn sett tilhører islam fortiden. Historisk sett er den ferdig." (side 122)

Adonis´avstandtagen fra religionen skyldes at de utgir seg for å ha retten til den absolutte sannhet. Dessuten viser han til at språket før islams tid var vakkert og fritt. Islam innsnevret språkets felt.

Etter de ni dialogene mellom Adonis og Abdelouahed, er det et kapittel som Adonis har valgt å kalle "Et siste ord". Islams tre søyler forhindrer utvikling, slik Adonis ser det.

"I islam er bevegelsen nødvendigvis vendt mot fortiden. Fremtiden har ingen mening og eksisterer bare i lys av fortiden: Fortiden er nåtidens fremtid. Det er slik man må forstå "fremskrittet" ifølge islam: en imitasjon i praksis av det idealet som fortiden er. Fortiden er sannhetens sted. Med andre ord: Å engasjere seg i fremskrittet vil si å islamisere fremtiden med utgangspunkt i fortiden. Fremskrittsprosjektet i den islamske visjonen er å islamisere verden.

Det er slik vi forstår hvorfor islam er en religion som er uløselig knyttet til makten. Denne makten er essensielt religiøs, den rake motsetningen til det borgerlige, sekulære liv. Islam er en bevegelse innstilt på å forvandle det dennesidige til religion. Kulturen, i dens kunstneriske, vitenskapelige, humanistiske former, blir instrumentalisert for å forsvare denne makten. Slik tror muslimen at han stadig lever i lyset av opprinnelsen. Han skiller lag med tiden for å gå mot evigheten i paradiset." (side 186)

Ifølge Adonis er det et paradoks at det ikke finnes en eneste tilhenger av tradisjonell islam, maktens islam, blant de store dikterne og filosofene som har levd i verden de siste fjorten hundre årene ... Ikke én!

Så hva skal til for å få til en reell endring i den arabiske verden? Adonis er ikke i tvil: dette krever en ny lesning av islam og den arabiske kulturen. Det er nødvendig å skrive en ny historie, slik at det skapes nye forhold mellom ordene og tingene, mennesket og verden, mennesket og fremskrittet ...

Som nevnt innledningsvis - det er det politiske islam som er tema for Adonis´ bok, og akkurat dette er det viktig å ha klart for seg når man leser den, enten man er etnisk norsk, ikke-muslim eller muslim. Det ville være svært leit om en så intelligent mann som Adonis, som nettopp forfekter retten til å stille spørsmål og som mener at Koranen blir lest feil, selv skulle bli misbrukt av andre som ønsker å bruke dette til andre formål (f.eks. til å spre frykt og annet mot muslimer generelt). Jeg oppfatter ikke at Adonis ønsker å avskaffe religionen som sådan. Det er politisk islam han derimot vil til livs, samt at han ønsker at araberne skal finne tilbake til sin stolte kultur - fra før-islamsk tid.

"Vold og islam" er ingen enkel bok å forholde seg til. Den er så mangefascettert og kompleks at man skal være forsiktig med å tro at man har skjønt alt, dersom man ikke har inngående kjennskap til islam fra før av. Sitatene jeg har tatt med i min omtale av boka, gir ikke noe fullstendig bilde av de dialogene som har funnet sted mellom Adonis og Abdelouahed. Likevel er det ikke til å komme forbi at det heller ikke i Adonis´tekster finnes noen enkle svar som kan føre til at krisen i Midtøsten blir løst med det første. Hva er verst - mangel på demokrati, men tross alt orden, eller det fullstendige kaos? Og hvem er først og fremst skyld i at det er blitt slik? Feilaktig innblanding fra Vesten? Mangel på demokratiske institusjoner? Et politisert islam? Mangel på mer dyptpløyende visjoner hos opprørerne? Et maktvakuum som er overtatt av fundamentalister? Misbruk av religion? Det som i alle fall er sikkert er at det å fjerne en eller flere maktpersoner i flere land ikke har løst noe som helst. Hvis menneskene i den arabiske verden skal lykkes med å få til en radikal endring i samfunnsstrukturene, må de finne tilbake til sin kulturs opprinnelse - før islam ble innført. Her finnes mest sannsynlig svaret på hva som skal til for å oppnå nødvendige endringer. (Politisert) Islam selv gir ikke disse svarene. Å blande religion inn i dette, er og blir et feilspor - særlig fordi religionen i seg selv ikke gir individet rett til å stille spørsmål overhode ...

"Vold og islam" er en slik bok som det er umulig å legge fra seg dersom man er over middels interessert i det som foregår i den arabiske verden i dag. Den endelige fasiten etter den arabiske våren er enda ikke kjent, og nettopp av den grunn er denne boka særdeles interessant. Adonis peker også på den spesielle historien mellom den arabiske verden og vesten, helt tilbake til korstogene, som en forklaring på forutinntatte holdninger mellom øst og vest. Dette får meg til å tenke på retorikken som trekkes frem hver gang det har funnet sted en terrorhandling utført av muslimer på vestlig jord - nemlig at det skulle dreie seg om en kamp mellom sivilisasjoner. Dette kommer i veien for en åpen og respektfull dialog, og det fører dessuten blant annet til misforstått vestlig innblanding i konflikter man burde holde seg langt unna - med mindre det handler om å redde folk fra en humanitær katastrofe.

Les denne boka og bli litt klokere!

Virker noe så er det også en viss fare for bivirkninger, da er det viktig at det blir opplyst om og håndtert på riktig måte. Da er det naturlig at det går under apotek og eventuelt resept. Det er noe annet enn at det blir forbudt. Hos apotek er det personell som er utdannet med tanke på bivirkninger og kontraindikasjoner, det er de ikke på kostholdsbutikker. Det er hvertfall sånn jeg tenker :-)

Grunnen til at de har blitt bedre kan være mange, det kan være en naturlig bedring som hadde skjedd uansett eller placebo. Det er selvfølgelig en mulighet for at det fungerer for noen, uten at det kan forklares videre.

Jeg må innrømme at jeg ikke tror på en konspirasjonsteori om at regjeringen vil ha folk syke og dermed systematisk forbyr visse produkter. Mange naturprodukter er laget og solgt for å tjene penger, det er mange som utnytter syke og desperate mennesker for å tjene mest mulig selv.

Hei:-) Tusen takk Vibeke for den jobben du har gjort med denne faste og koselige helgetråden. Ønsker deg masse god bedring! Og håper å se deg rundt her.

Ei tid før påske tilbrakte jeg et par uker på en balkong på Gran Canaria, med isjias som hindret mobiliteten en del. Det gikk derfor med mye litteratur, noe ganske lettbeint og noe direkte banalt og kjedelig. Men lyspunkter iblant:

De fördömda, mørk, intens og magisk beretning fra Joyce Carol Oates om hendelser blant aristokratiet i Princeton tidlig på 1900-tallet.
Ensomheten i Lydia Ernemans liv, stillferdig, udramatisk hverdagsfortelling av Rune Christiansen om at intet menneske er ei øy, selv om man ønsker det aldri så sterkt.
A Spool of Blue Thread, en familiehistorie av Anne Tyler, denne gangen om den amerikanske drømmen som gikk i oppfyllelse ( - eller kanskje ikke?).

Alle disse tre fikk femmere av meg. Men blant feriebøkene mine var det også en ubetinget sekser: Bønn for Tsjernobyl av Svetlana Aleksijevitsj. En samling av monologer fra hverdagen i Hviterussland etter katastrofen. I mitt hode har denne ulykken alltid vært forbundet med Ukraina, men her fikk jeg ny kunnskap: Det var i Hviterussland katastrofen rammet hardest. En rystende påminnelse om hva som skjedde, og hvordan folk ble holdt uvitende om de faktiske forholdene.

Hei Vibeke. Leit å lese at du må gi deg med det faste lesehelg-innlegget. Det har alltid vært trivelig å lese disse innleggene dine og flott at du holdt "tradisjonen" i gang til glede for mange. Håper virkelig at formen din raskt bedrer seg!

Jeg kan godt trå til og gjøre et forsøk på å videreføre lesehelg-tråden fra nå av. Du gikk foran med et godt eksempel. og jeg skal prøve å etterleve det :-)

For noe sånt som 2 år siden tok jeg over lesehelgen fra en annen bokelsker. I 2 år har vi diskutert bøker, hverdagsliv og alt annet vi har lyst å dele med hverandre.
Det siste halve året har jeg følt at jeg ikke har kapasitet til å følge opp, jeg har derfor bestemt meg for å avslutte lesehelgen. Jeg har tidligere vært åpen på at jeg har ME og det er mye av grunnen til at jeg har tatt denne beslutningen. Dette blir derfor det siste lesehelg-innlegget fra meg, men jeg håper virkelig noen av dere faste ønsker å videreføre tradisjonen :-)

PS: krira har tilbudt seg å videreføre lesehelgen, så da blir den ikke borte :-)

Det blir lite lesing på meg akkurat nå, men jeg har nå Ensom ulv av Jodi Picoult liggende ennå. Forhåpentligvis kommer jeg meg litt videre i den.

Ønsker dere alle en god helg!

Det var fælt for IT-avdelingen også.

Det var fælt, men eg overlevde.