Bokelskere.no

Når celledøren lukker seg definitivt bak en mann, og han ikke har noe valg, da begynner han å rydde opp i cellen.

Elisabeth Harsem: "Som jeg sier til dem: Det er mange mørke dager, og heldigvis mange lyse dager. Men pass på at det ikke blir for mange grå dager."

Helmer: Du er først og fremst hustru og mor.

Nora: Det tror jeg ikke lenger på. Jeg tror at jeg er først og fremst et menneske, jeg, likså vel som du, - eller iallfall at jeg skal forsøke på å bli det.

Om man hadde lagt alle ensomme mennesker etter hverandre, ville de ha rukket flere runder rundt jorden. Men vi går ikke ut. Vi møtes ikke, vi legger oss ikke ned sammen. Vi er inne bak vinduene.

Alt avhenger av vår oppfatning av verden. Hvis vi endrer vårt syn på verden, forandrer vi verden, for den vil aldri være noe annet for oss enn det den er for oss.

Jeg skulle ønske jeg kunne spare den lille rest jeg har igjen av livet inntil jeg vet hva jeg skal gjøre med det.

Den eneste forskjellen på meg og en som er gal, er at jeg ikke er gal.

En indianer sitter og snakker med barnebarnet sitt. Han sier: "I alle mennesker er det to ulver som slåss. Den ene er ond. I den onde finnes det bitterhet, skrekk, misunnelse, sjalusi, grådighet, arroganse, selvmedlidenhet, løgn og egoisme. Den andre er god. Den har glede, fred, kjærlighet, håp, ydmykhet, velvilje, empati, sannhet og tillit." "Hvem vinner?" spør barnet. "Den du mater," svarer bestefaren.

Når du er midt oppe i en krisesituasjon, er dine evner til problemløsning og selvbeherskelse brutt sammen. Du får angst og panikk og mister både selvfølelsen og egenverd. Da hjelper det lite at de omkring deg kommer med kjekke og snusfornuftige råd om du må ta deg sammen, for i krisen er det nettopp «ta-deg-sammen-evnene» som er gått i stykker.

mennesket er villig til å lide hvis det føler at lidelsen har en mening.

Uansett hva som skjer med deg, må du alltid stå oppreist inni deg.

Det gjør meg så inn i helvete forbanna når mennesker som sannsynligvis aldri har krøpet rundt på badegulvet med angsten dunkende i mellomgulvet, stått ved sporet klar til å hoppe, vært våkne fem døgn i strekk, sittet med kniven mot strupen, fått tvangstrøye på lukket avdeling, foraktfullt sier at «vi må akseptere at livet ikke alltid er gøy. Vi må også kunne ha det dårlig.» Fuck you. Som om stavgang og gulrotjuice og klemmer og oppbyggelig litteratur skulle kunne løse hele greia. Som om angst og depresjon og selvmordstanker først og fremst er en holdning.

(Og «psykiske lidelser»? Hva er det for et jævla begrep? Som å sause sammen benbrudd med diabetes og ALS og lungekreft og vannkopper og leukemi og kalle det «fysiske lidelser». Det holder ikke. Men det går fint an å sause sammen depresjon og schizofreni og ADHD og sykloide psykoser og autisme og psykopati og utbrenthet og Aspbergers syndrom og bipolar lidelse. Helt uproblematisk, det.)

Det totale nederlaget handler verken om boligmangel eller arbeidsløshet. Det totale nederlaget er den manglende evnen til å takle livet. Den manglende evnen til å være lykkelig. Den manglende evnen til å ta imot kjærlighet. Den manglende evnen til å gi kjærlighet. Den manglende evnen til å leve. Den koden hvert menneske forventes å knekke. Livet. Det nederlaget. Alt det som lykkebegrepet skal romme.

Tiden er så visst ikke til å stole på - når jeg vil at den skal fly av sted, virker det som om timene kleber seg til meg som lim. Omskiftelig er den også. Tiden er den snoren vi bruker til å snøre sammen våre liv til pakker med år og måneder. Eller en gummistrikk som kan tøyes så langt vi ønsker. Tiden kan være et vakkert bånd i en pikes hår. Eller rynkene i ansiktet som stjeler ens ungdommelige friske hud og hårprakt." Han sukket og smilte sørgmodig. "Men til sjuende og sist er tiden en løkke som strammer seg langsomt rundt halsen på en."

Sometimes, fate is like a small sandstorm that keeps changing direction. You change direction, but the sandstorm chases you. You turn again, but the storm adjusts. Over and over you play this out, like some ominous dance with death just before dawn. Why? Because this storm isn't something that blew in from far away, something that has nothing to do with you. This storm is you. Something inside of you. So all you can do is give in to it, step right inside the storm, closing your eyes and plugging up your ears so the sand doesn't get in, and walk through it, step by step. There's no sun there, no moon, no direction, no sense of time. Just fine white sand swirling up into the sky like pulverized bones. That's the kind of sandstorm you need to imagine.

An you really will have to make it through that violent, metaphysical, symbolic storm. No matter how metaphysical or symbolic it might be, make no mistake about it: it will cut through flesh like a thousand razor blades. People will bleed there, and you will bleed too. Hot, red blood. You'll catch that blood in your hands, your own blood and the blood of others.

And once the storm is over you won't remember how you made it through, how you managed to survive. You won't even be sure, in fact, whether the storm is really over. But one thing is certain. When you come out of the storm you won't be the same person who walked in. That's what this storm's all about.

Den frihet som ikke er skremmende, som ikke rommer en risiko for nederlag, utstøtelse og enomhet, er ingen frihet, det er i tilfelle bare en frihet som aldri har vært truet, som vi aldri har vært forhindret fra å nyte godt av, sagt på en annen måte: en frihet vi tar for gitt, sagt på en tredje måte: ingen frihet.

Mennesket burde være forskånet for å se sitt eget ansikt. Det er det frykteligste av alle syn. Naturen skjenket oss det privilegium det er å slippe å se det, slik at vi ikke skulle kunne se oss selv i øynene. Bare i elvene og vannene kunne vi se vårt eget ansikt. Og stillingen vi var tvunget til å innta, var symbolsk. Vi måtte bøye oss og gå ned på kne for å begå den skjenselen det er å se seg selv. Speilets oppfinner har forgiftet menneskets sjel.

Hva var verst, spurte vi hverandre, å sitte og vente på døden med prektige, dystre fjes? Eller å velge sin egen glede?