Side 360: Tengo visste godt at tiden humpet når den gikk. I seg selv var tiden jevn og ensartet, men når den gikk, klumper den seg til og blir ujevn. Noen ganger kunne den være fryktelig tung og lang, andre ganger kort og lett. Av og til fikk den før og etter til å bytte plass, i verste fall ble den bare borte. .....
Joda, mye variert her. Jeg ligger nok nærmere hovedpersonen (og forfatterens, regner jeg med) musikksmak enn den stakkars dama som nesten ble dumpa pga. "dårlig" musikksmak. Men et gjenhør med Boney M er jo nostalgisk....
CWA (britiske krimfofatteres egen organisasjon) lagde i 1990 en liste over tidenes beste kriminalromaner. Rebbecca ble der nr 6. I 1995 ble det laget en tilsvarende liste i USA, og der ble Rebecca nr 9.
"Som måste firas. Kan jag bjuda på en drink, Harry Hole?" "Hvem betaler?" "Jag, förstås. Om du lägger ut."
Det hjelper ikke å ha rett, hvis du ikke er i en posisjon hvor du er troverdig.
For en tid tilbake så samla vi sammen forslag til en "humre og le" liste. Der finner du 99 bøker, og noen av dem kan sikkert lyse opp tilværelsen bittelitt. Du finner den her
Jeg skjønte ikke alt oppstyret rundt "La meg synge deg stille sanger". Gikk og så på den boka i bokhandelen nesten i månedsvis og gleda meg til å lese den.
Det ble et skikkelig mageplask. Jeg hadde akkurat lest Stefan Zweig, kanskje forklaringen ligger der, i tillegg til detaljer i boka som jeg ikke skal røpe her.
Ho ho, nå skal jeg jukse noe aldeles hemningsløst!
Dette er jo utrolig vanskelig å svare på, særlig fordi bøker er så forskjellige, og fordi det gjerne er svært forskjellige ting som gjør dem så bra.
I det siste har jeg vært veldig fascinert av det jeg vil kalle "Korte klassikere." Bøker som gjerne ikke er mer ennn et par hundre sider lange, men som har et så presist innhold og en så uovertruffen språkøkonomi at de blir regnet som noe av det ypperste man kan finne i en bokhylle. Skulle jeg velge fem bøker blandt disse tror jeg det måtte bli "The great Gatsby," "Catcher in the rye," "Heart of darkness," "Spør støvet," "Den siste viking,"" og til sist kanskje David Golder, selv om jeg mistenker at boka jeg leser nå: "Sjelenes herre," av samme forfatter er minst like god. eh ... ble visst en seks, sju det
Så har vi andre bøker som kanskje ikke er best på akkurat den måten; som er alt annet enn økonomiske hva ordbruk og sideantall angår, men som allikevel er fantastiske, med alle sine blad breddfulle av utbroderinger på diverse plan. Kanskje ville jeg ha valgt meg: "Trolldomsfjellet," "Gøsta Berlings saga," "Don Quijote," " Mesteren og Margarita" og "Parfymen"
Det finnes også en del bøker som jeg bare vet at blir klassikere en dag, men som liksom er for "unge" til å tas med sammen med andre. Jeg er for eksempel veldig glad i "Kafka på stranden," "Halvbroren," "Kjærlighet i koleraens tid," "Mengele Zoo," og "Den vidunderlige kjærlighetens historie"
Krim er jo alltid vanskelig å sammenligne med annen tekst, men spør du meg om å ramse opp mine fem beste krimopplevelser blir det sannsynligvis: "Jernvognen," "Ni gale svar," "Et kyss før døden,""Røsten," og "De dødes tjern." Og så har vi jo Agatha da, som bare kan sammenlignes med seg selv.
Slik er det med Hamsun og Ibsen også. Vanskelig å sette opp mot andre, vanskelig å sette opp verk mot verk. Sult er jo f.eks en helt perfekt bok, men på en helt sannferdig liste over hvilke bøker jeg LIKER best ville kanskje "Pan," eller "Landstrykere" passe bedre ... neimen om jeg vet.
Så har vi jo fantasy og science fiction da. Adams, Pratchett, Lewis og Tolkien ... hmm, liste, nei det blir ikke lett.
Nei, de fem beste bøkene jeg har lest er nok: "Slaughterhouse five," "Genanse og verdighet," "Bestialitetens hitorie," "Dans, dans, dans" og "Villanden." ... Kanskje
"Han var en veldig snill marsboer, mister King. Så akkurat ut som oss, med nese, munn og hår på hodet, men noen ganger så folk rart på ham, og noen ganger, ja, noen ganger var de nok direkte slemme mot ham".
Jeg kan havne i store vanskeligheter fordi jeg forteller disse små eventyrene, særlig med miss Leefolt. Men Mae Mobley vet at det er de "hemmelige" eventyrene våre.
"Hvorfor det, Abi? Hvorfor var de så slemme mot han?
"Fordi har var grønn"
Oi, etter denne omtalen skal jeg helt klart ikke prioritere denne. Om tematikken interesserer kan jeg anbefale Ismael Beah - En bedre dag i morgen i stedet, så får du en bok som engasjerer, er fra virkeligheten og er god.
Denne brukte jeg flere år på å lese ferdig! Likte å lese den på t-banen, fordi den så så kul ut, men det gikk treeeegt.... Så en dag fikk jeg ånden over meg og leste den ganske fort ut - og da jeg var ferdig, ønsket jeg meg mer! Merkelig bok.
Har både lest boka, hørt lydboken og sett filmen, er en fin histore, men veldig trist også..
Munnen hennes var like stram som en kamelrumpe i sandstorm.
Forskerne Lepper, Greene og Nisbett (1973) gjennomførte et eksperiment hvor de besøkte barnehager og så på hva barna likte å gjøre. De fant at alle barna likte å tegne, og etter å ha registrert hvor mye tid de brukte på ulike aktiviteter, fant de at tegning også var en aktivitet som barna holdt på med ofte og mye. Barna ble deretter delt i tre grupper. Den ene gruppen fikk beskjed om at de heretter ville få belønning hver gang de tegnet. Den andre gruppen fikk ingen instrukser, men etterpå fikk de barna som hadde tegnet likevel belønning. I den tredje gruppen fikk barna verken beskjeder eller belønning, der var alt som det pleide. Som sagt så gjort, barna tegnet og fikk, eller fikk ikke, belønning som planlagt. Etter at forsøket var over ble det igjen målt hvor mye barna tegnet, og selv om alle barna hadde likt å tegne på forhånd, og selv om gruppene var helt tilfeldige sammensatt, var det nå klare forskjeller mellom barna. De som var blitt behandlet som vanlig, tegnet som vanlig, verken mer eller mindre. Det samme gjorde de som helt overraskende hadde fått belønning. Men de som på forhånd hadde blitt fortalt at de ville bli premiert for å tegne, tegnet nå mye mindre enn tidligere. Å tegne var blitt en jobb, et middel for å oppnå noe, ikke en aktivitet de gjorde fordi aktiviteten i seg selv var morsom. Gleden var flyttet fra tegningen til belønningen, og når lønnen forsvant, var også gleden borte.
Det hjelper ikke så mye at vi mener det godt, hvis vi ikke klarer å formidle det vi mener på en måte som gjør godt.
Ja, åpningen var genial, og første halvpart av boka var skikkelig god, men så ble det bare en veldig lang jakt for å finne ut hvor morderen befinner seg - den ble veldig langdryg og lite interessant, synes jeg.
(...) mine erfaringer har lært meg at det ikke finnes noen "de" eller "oss". Vi er alle bare mennesker. Alle er vi forskjellige. Og alle er vi grunnleggende like.
At det er "lys i den andre enden av tunnelen" er blitt en forslitt klisjé, og jeg har mange ganger hørt om at selv om det ser mørkt ut nå, så er det lys der fremme. Men som bilfører forundrer det meg at jeg aldri hører noen snakke om blendingsfarene. For det er en kjent sak at tunnelåpninger kan være ulykkesbelastede områder, fordi man lett blir litt forvirret og blendet når man kommer fra mørke og ut i klart dagslys. Det betyr ikke at det ikke er lettere å kjøre i dagslys, for det er det, det betyr bare at overgangen kan være for stor.
Jeg er ikke litteraturviter, men jeg har tatt bibliotekarstudiet. Det tok jeg forresten i voksen alder (var ferdig i slutten av 30-årene, og var langt fra den eldste på studiet), så det er aldri for sent hvis man ønsker å studere mer/noe annet.
I studiet er det en del litteraturkunnskap - bl.a. noe litteraturhistorie, og om den såkalte populærlitteraturen vs. finlitteraturen. Dette gjorde meg oppmerksom på mye jeg ikke hadde tenkt over tidligere, men endret ikke lesevanene mine veldig. Vil heller si at det utvidet horisonten min noe, og gjorde meg mer åpen for litteratur jeg ikke tidligere hadde valgt i særlig grad.
I tillegg hadde studiet en del analyse av tekster. Dette er noe jeg aldri var glad i som ung, men som jeg faktisk ble veldig god på i studietiden. Dette har gjort at jeg i ettertid leser med et mer våkent blikk for språk, bildebruk, referanser til andre tekster - for å nevne noe. Men jeg er fortsatt ikke glad i å analysere alt jeg leser, så det begir jeg meg slett ikke ut på når jeg koser meg med lesingen min.
Og så må jeg si at det var studiet som fikk øynene mine opp for noveller - totalt neglisjert fra min side tidligere, men som jeg nå virkelig kan sette pris på.
Det farlige ligger ikke i at folk får viljen sin via symtomer, men i at språket mister sin effekt.