Bokelskere.no

Det er jo som voksne vi skaper vår barndom. Belyser de hendelsene som gjorde at vi ble som vi ble, og glemme de andre.

Etter noko tid leita han etter pipa si. Ho var ikkje sund, og det var då noko. Så kjende han etter pungen sin, og det var litt tobakk der, og det var noko, det med. Så leitte han etter fyrstikker, men fann ingen, og det kverka alle voner for godt.

De fleste mennesker venter med å dø til siste øyeblikk, andre starter tyve år før tiden, kanskje mer. De er jordens ulykkesbarn.

Synes du at hun virket ulykkelig for noe?
Ikke ulykkelig akkurat. Mer, nei vet ikke. Tungsindig, kanskje.
Er det noe annet? Å være tungsindig?
Ja, sa han, og kikket opp. Når en er ulykkelig, håper en fortsatt på noe bedre. Og når en har gitt opp, tar tungsinnet over.

Aggresjon er egentlig selvforsvar, alltid, på en eller annen måte. En måte å beskytte seg på, sin egen kropp, sitt eget vett, sin egen ære.

Er det ikke det dere kunstnere gjør? Skal en holde noe for seg selv og gjemme noe for andre, må det vel være sjelen? Kroppen er jo bare et hylster som vi drasser rundt på, jeg kan ikke se noe hellig ved den. Hvorfor ikke dele ut og være raus hvis noen kan ha glede av den. Men sjelen- å henge ut sine drømmer og lengsler, sin egen angst og fortvilelse opp i et galleri for Gud og hvermann- og attpå til ta penger for det- det kaller jeg virkelig prostitusjon.

Det var fordi jeg ennå ikke hadde lært menneskene å kjenne. Aldri mer skal jeg tro på hva menneskene sier og tenker. Dem, og bare dem er det grunn til å være redd for - nå og i all evighet.

Men da slo jeg neven i bordet og sa til meg selv: fra nå av skal jeg faenmeg være lykkelig. Og kan du tenke deg, det har jeg vært siden.

Gå bort / ikke forstyrr meg / jeg har det travelt / jeg drømmer

De raste rundt i gatene og digget alt på sin egen måte, en måte som senere ble så mye mer trist og passiv og tom. Men de danset bortover gaten som noen sprellemenn, og jeg labbet etter slik jeg har gjort hele livet etter folk som interesserer meg, for de de eneste jeg bryr meg om er de helsprø, de som er helsprø etter å leve livet, helsprø etter å prate, helsprø etter å bli reddet, som er grådige på alt mulig på én gang, de som aldri gjesper eller sier noe alminnelig, men som hele tiden brenner og brenner og brenner som fantastiske romerske lys til de eksploderer som store edderkopper mot stjernene, og i midten ser du det blå lyset som smeller og alle bryter ut i et: "Ååååh!".

Vi kan kjøpe dårlig kaffe på 7-Eleven. Leie en DVD hvor handlingen ikke foregår under vann. Jeg kan blåse i hendene dine. Vi kan se på snøen. Jeg kan slutte å bite negler. Jeg kan gjøre alt du vil. Alt du vil, i den rekkefølgen du har lyst til at det skal skje i og alt kan være som det var. Jeg skal ikke gå noen steder. Jeg skal være her og jeg skal aldri gå. Selv om aldri er et stort ord og elsker er et enda større, skal jeg si begge ordene i samme setning og jeg skal presse brystkassa di mot min. Se ned på det lyse, åpne ansiktet ditt. Dra håret ditt bakover. Kysse deg der hvor nesa di blir til panne. Og du skal si at jeg må passe på så du ikke blåser bort. Og jeg skal legge meg tungt oppå deg og si at det er umulig for deg å blåse bort nå.

• Og etter jeg ba ham fluksens befrukte meg har han ikke vært å få tak i.

• Kanskje du skremte ham?

• Tror du? Nå, da var det vel like bra, slike pyse-gener bør man nok ikke videreføre.

I den uendelige tid, i materiens uendelighet, i det uendelige rom utskiller det seg en blære av en organisme, og denne blæren holder seg en stund og brister, og den blæren - det er jeg.