Bokelskere.no

Ingen hemlighet at jeg er noe svak for seilskuter, om ikke i virkelighet så hvertfall som litterært grep. Denne gang er det journalist og dokumentarist David Grann som har gravd frem den smått utrolige historien om The Wager, del av en britisk armada som på tidlig 1700-tall var på jakt etter en spansk skute lastet med GULL!

Det går jo så fryktelig på trynet med hele armadaen, men aller verst går det med gjengen på The Wager. Nå frister det å gå gjennom et par slides med ledelsesteori her, for ikke bare har skipets ledelse hoppet over alle ledd av kvalitets- og kompetansekontroll, men de rammes også av kritisk systemsvikt. Men slik er det når ledelsesposisjoner tildeles etter hvor mye dyrket mark en eier.

Det er en historie hvor det stakkars mannskapet befinner seg i en rekke rimelig grimme situasjoner, og som senere har inspirert forfattere som Robert Luis Stevenson og Herman Mellville. Snart også filmatisert av Martin Scorsese med gjett-én-gang i hovedrollen.

Satt opp mot andre episke kullseilaser er fortellingen å snuser på øverste halvdel av tabellen. Den er ikke riktig så episk som Medusas Flåte, Endurance, eller Foresters serie om Hornblower. Men nå kjemper også Grann i en liga med sterk konkurranse.

Eg liker historien, personene og at Renberg er innleser på lydboka.
Men det som får meg til å gje boka ein svak femmer er at den er for langdryg.
Det er kanskje eit luksusproblem, men eg vert rett og slett for godt kjent med personene.
Sjølve temaet er veldig interessant.

Detta var bra! Jon Martin er hel ved og boka er som en fyrrig furukubbe.

Jeg grunnla de forente stater av Hilde Susan Jægtnes er den tredje romanen jeg leser av de seks nominerte til P2 lytternes romanpris 2021.

Hilde Susan Jægtnes har skrevet en god bok. Jeg er faktisk imponert over den. Samtidig ser jeg ikke bort ifra at lesere kan finne den krevende fordi den bytter fortellerstemme hele tiden. Jeg var litt forvirret i begynnelsen, men etter hvert som jeg forstod opplegget ble formen spennende: hvem forteller nå og hva har vedkommende å fortelle.

Det var interessant å få innblikk i en del av amerikansk historie på denne måten. Jeg opplever at det er en fordel at jeg har lest boken USAs presidenter skrevet av Ole O. Moen. Samtidig kan jeg ikke huske å ha lest om Alexander Hamilton før. Men ifølge registeret er han nevnt mange steder i boken til Moen.

Jeg har lest en god del afrikansk litteratur, men må innrømme at jeg bare så vidt hadde hørt om Abdulrazak Gurnah før han fikk Nobelprisen nå i høst. Men når en afrikaner får Nobelprisen må han testes ut, og jeg starta med hans siste bok Afterlives.

Ofte kan vel Nobelprisvinnere være litt "sære", men for meg overrasker denne boka svært positivt. Rett og slett ei god historie, som er fortalt beint fram i et ganske enkelt språk. Historia gir innsikt i tanzaniansk historie. Boka starter litt før første verdenskrig, og har størstedelen av handlinga fram mot andre verdenskrig. Den avsluttes i 60-åra. Som gode historier flest så gir den i tillegg til å være underholdende og gi tids- og stedspesifikk innsikt og mulighet til gode refleksjoner om mellommenneskelige forhold generelt. Her bl.a. både om kjønn, religion, generasjoner og klasse.

Jeg vil lese flere bøker av han, håper denne er representativ for forfatterskapet. Jeg ser at både denne og flere andre av hans bøker er oversatt til norsk, men de er ikke hyppig lest av Bokelskere.

Lars Mytting skriver så jeg ønsker at boka aldri skal ta slutt. Han har virkelig ordene i sin makt og er en fabelaktig god historieforteller, menneskene han skriver om blir så levende, og han fletter inn virkelige historiske begivenheter på en svært overbevisende måte.
Denne gangen ble det en sekser fra meg, etter at jeg vakla mye og nesten gikk opp på en sekser for Søsterklokkene, som kom før denne.
Her handler det mye om reinsdyrjakt, fiske og friluftsliv, - og første verdenskrig, men mest om livet blant menneskene på Butangen i Gudbrandsdalen,
- med tilbakeblikk på de myteomspunnende Heknesøstrene og Søsterklokkene som fremdeles befinner seg hver for seg, den ene i Norge og den andre i Dresden i Tyskland.
Presten Kai Schweigaard står fram som en mer og mer reflektert, innsiktsfull og klokere mann jo eldre han blir.
- Og klarer presten Kai Schweigaard å finne Hekneveven?
Det røper jeg ikke.
Kunne ha skrevet mange superlativer her, men nøyer meg med å si:
Gleder meg til neste bok og fortsettelsen. Håper på mange flere bøker fra Lars Mytting.
Les! Les! Les!

Det gjør vondt å lese denne.

Jeg kjeda meg så mye at jeg ble sint underveis i denne boka. Og den tok aldri slutt. Jeg likte egentlig måten historien var bygget opp på. Katastrofen har allerede skjedd, og gjennom boka skal vi få vite hvorfor hovedpersonen er siktet i en forferdelig straffesak. Også blir alt bare så langtekkelig og kjedelig, fylt med ungdomsdrama og klisjéer. Dette er en ungdomsbok mer enn den er krim for voksne, og den var i hvertfall ikke spennende. Beklager, men jeg ble grinete av å fullføre denne.

Forfatteren er halvt norsk, halvt gambisk. Denne boken handler om henne, og hennes liv. Det å leve med å være brun i huden. Om rasisme. Om å snakke om det hele tiden. Hvorfor har nordmenn så vanskelig for å forstå og godta at hun faktisk kommer fra Bodø? Fordi - hun kan jo ikke være derfra med den hudfargen!

Jeg ble hekta fra første side. Godt og reflektert språk. Tankevekkende og viktig. Ble rasende og trist. Les den!