Tekst som har fått en stjerne av Steinar Jøsok:

Viser 1 til 20 av 74:

Jeg oppfatter at Kristof utforsker spørsmål som: Hva bor i mennesket? Hvor langt er vi, selv barn, villige til å gå stilt overfor alternativene overlevelse eller undergang? Og hva gjør en slik ulevelig situasjon med oss? På denne måten kan boken minne om William Goldings Fluenes herre. I «Fluenes herre» kjemper en gjeng skolegutter forlatt på en øy, for livet. I «Tvillingenes dagbok» er det krigen (som fenomen) som utgjør trusselen mot barnas eksistens. Kristof rendyrker det tvillingene, og også bokens bipersoner, kan bruke til sin egen overlevelse. Og det blir stygt. Men selv da, de er mennesker og har bevart noe godt og omsorgsfullt i seg.

Nettopp kontrasten mellom det du beskriver som "et klinisk og konkret" språk og de ufattelige grusomhetene skaper en distanse som gjør lesingen ekstra sterk.
Tankevekkende, brutalt og faktisk også vakkert.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Det skjønner jeg godt. Alle de tre bøkene fungerer best i papirutgave, tenker jeg. Spesielt nummer to i mitt tilfelle; der var det lett å gå seg vill mht. hvem var hvem. Tvillinger er ikke alltid lette å holde greie på.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

God omtale og god bok, noe av det beste jeg leste i fjor! Bare gled deg til bok nummer tre - overraskelser venter der også!

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Takk ;-)

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Denne leste jeg da den kom, altså i 1974-75. Mitt eneste vage minne er en god stemning. Har ofte tenkt at boken er verdt en gjenlesing, ikke minst på grunn av den fascinerende tittelen, samt en dose nostalgi.

Takk for din inspirerende omtale. Kanskje det er den som skal til før jeg finner fergereisene frem igjen.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Omtalen din av boka var treffende for min opplevelse av den enkle, dramatiske, jevne, fattigslige og rike hverdager. Sorgen, og gleden underveis.
Noe av det jeg liker så godt med Edvard Hoem sine bøker er nettop det, beskrivelsen av levde liv, enkle og fullførte.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Fra en natteravn til en annen: Omtalen din gir meg inspirasjon til å lese mer av Hoem, i særdeleshet denne romanen. Etter den store slektskrøniken hans tenkte jeg at han ble for privat og omstendelig, og jeg besluttet å ta en Hoem-pause. Nå skjønner jeg at pausen er over: denne boka må jeg nok lese!

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Fornøyelig. Første, og helt sikkert ikke siste bok jeg har lest av denne forfatteren.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Nei, eg las ho dels kronologisk og dels ved å følgje dei einskilde «stemmene» i boka. Boka vart likevel spanande nok, og eg slapp unna fragmenteringa.

Godt sagt! (1) Varsle Svar
Godt sagt! (2) Varsle Svar

Vår tids Amalie Skram

I Der det finst fuglar visar Maren Uthaug at ho har potensiale til å bli ein av dei største Skandinaviske forfattarane. Som ei moderne tids Amalie Skram tar ho for seg slekters gang, og ho er ikkje redd for å vere mørk og dyster. Likevel tar ein seg sjølv i å le titt og ofte. Denne boka har potensiale til å bli en av de beste bøkene som blir utgitt i 2020

Boka startar med ein fyrvaktar som tar sjølvmord. Deretter følgjer me familien som tar over drifta av fyret, heilt til fyret skal bli automatisert. Undervegs får me sjå både lukkelege sommardagar og tunge vinterdagar. Ein får innblikk i den blytunge einsemda ein kan oppleve ute på små øyer, men ein får òg sjå fellesskapet i eit lite samfunn. Denne boka skildrar både mørke og lyse sider av livet, og sitter igjen som eit deilig slag i andletet.

Naturalismens gjenoppstand

På slutten av 1800-talet skreiv Amalie Skram slektsromanar og ekteskapsromanar som alle tok for seg mørke sider av livet. Dei er kjende for mangel på håp; om du er fødd inn i ei dårleg slekt, kjem det til å gå dårleg med deg. Arvesynda stod sterkt i Skram sine bøker, samtidig som menneskers autonomi ofte blei sådd tvil rundt. Dette var essensen i Naturalismen.

Det er ikkje berre sin tilknyting til både Danmark og Noreg Maren Uthaug delar med Skram. Også innhaldet i boka har klare parallellar til Skram sin litteratur. Dette er tydeleg når ho skildrar bokas første av fleire kjærleiksforhold. Når ein ung Johan blir forelska i gatejenta Hannah, anar ein fort at dette kan bli ei Romeo og Julie-historie, men den tar fort ein Skramsk retning.

For det er ikkje Hannah Johan endar med. Han er naudsynt å få seg jobb så han kan forsørge mora etter farens daud, og stillinga som fyrvaktar er ledig. Ulempa er at han må vere gift for å få bli fyrvaktar; det er for einsamt ute på fyret på vinteren til at dei lar folk vere der åleine. Dermed må Johan ut og gifte seg med det første og beste han finn. Inn trer Marie.

Nett som i fleire av Skram sine ekteskapsromaner, endar karakterane med å gifte seg, ikkje ut frå kjærleik, men ut frå behov. Gjennom heile boka er Johan sitt sakn etter Hannah tydeleg; likevel får me sjå heile tilveringa hans saman med Marie, med både barn og katt. Nett som ei Skram-roman, skildrar denne boka mange negative følgjer dette har.

Mest liknande Skram sine bøker, derimot, er nok den evinnelege arvesynda. Me følgjer slekta til Johan gjennom fleire generasjonar, og me ser klart at same kor hardt dei prøvar, så klarar dei ikkje bryte ut av sine slekters synder; dei er fødde til eit vanskeleg liv, og eit vanskeleg liv må dei leve.

Flatlandsk forteljarstil

Forutan dei klare liknadane med Amalie Skram sine bøker, er det ei anna norsk forfattarinne ein kan sjå klare liknadstrekk med. Helga Flatland har dei siste åra perfeksjonert det å skrive historier der du etter kvart i bøkene får sjå same situasjonane fleire gonger, men frå ulike perspektiv. Dette gjer også Maren Uthaug, med hell, i denne boka.

Ein følgjer dei forskjellige slektsmedlemene, og får verkeleg innsikt i kor forskjellig dei kan oppleve nett den same situasjonen. På slutten av boka er det ein scene der ein av karakterane har det fantastisk, men når me sidan får sjå den same situasjonen gjennom den andre involverte karakteren sitt perspektiv, ser me at situasjonen hennar er langt frå like flott

Det skal godt gjerast å gjere dette på ein like god måte som Helga Flatland, men Maren Uthaug klarer å bruke denne forteljarstilen effektivt, og det gir verkeleg noko ekstra til boka.

Starten på noko stort

Dette er berre den andre romanen til Maren Uthaug, men allereie skriv ho som ein rutinert historieforteljar. Boka er aldri kjedeleg; både når den er mørk og trist, og lys og munter, er den veldig underhaldande. Samtidig gir den et interessant bilde av menneskets psyke. Om Maren Uthaug fortsett på denne måten, kan ho bli en av de største.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Takk for en god omtale. Dette er en utrolig velskrevet og spennende bok som var vanskelig å legge fra seg! Enkelte steder syntes jeg nesten den minnet litt om Falkbergets An-Magritt, selv om både skrivestilen, historien og tidsepoken er ganske forskjellig. Det var noe med grunntonen i beskrivelsene av behandlingen av de minste og sårbare i samfunnet og forholdet mellom øvrigheten og folk flest, som lignet. Enig i din anbefaling - dette er ei bok som fortjener mange lesere!

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Eg måtte også legge denne frå meg, eg meiner at det ikkje er ein roman, men fagbok.. og ein sakl vera usedvanleg interessert i sommarfuglar for å koma gjennom! Nominert til P2-lyttaranes romanpris forresten..

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Fugletribunalet er veldig bra.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Jeg har lest den, og jeg likte den. Samtidig skjønner jeg hva du mener. Men om du synes den var kjedelig etter å ha lest 1/3, så skal du ikke ta den opp igjen, for jeg syntes det kjedeligste kom nærmere slutten. Det blir litt mye vandring i Sibir - på repeat.

Jeg likte å få et innblikk i hvordan datidens naturforskere gikk fram. Hvis noe av dette hadde blitt skrevet/hendt i dag, så hadde PETA og WSPA gått til full krig mot godeste Fritz. Fanget bjørner og tigere til sirkus, privat innsamler av hjortedyr til rike engelske lorder, trofejakt, massedrap av dyr med gift; sånn bare for å nevne noe. Samtidig leser vi mellom linjene at dette er en mann med stor respekt for dyre- og plantelivet. Fritz Dörries var litt av en fyr, altså.

Jeg ga den 4/5 stjerner på Goodreads.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Etter å ha lest boka var også jeg overraska når jeg søkte på nettet og fant mange svært gode anmeldelser av denne boka. Fløgstad er en av mine favorittforfattere. Skikkelig dårlig var heller ikke denne boka, men jeg synes at dette var en av hans svakeste. Men jeg vil anbefale å ikke gi opp Fløgstad. Svært mange av hans tidligere bøker er veldig gode!

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Det er ikke det at forfatteren legger ut "noen navn, steder og relasjoner han kan ta videre", jeg reagerer på. Det er dette sammensuriet av at alt skal med.
Når du sier at "Brobyggerne" er den beste i en ellers ujevn serie, avgjør det saken for meg. Jeg kommer jeg ikke til å lese flere i den. Takk for dine synspunkter.
Jeg har forresten allerede lagt bort "Dandy" til fordel for Erich Maria Remarques "Tre kamerater", som jeg også fant i dette "feriebiblioteket". Det var andre saker!

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Den beste boka jeg har lest hittil i år!

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Liker omtalen din. Ble ferdig med den i går - leste den svenske utgaven, Koka björn. Fantastisk roman!

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Jeg leser svært sjelden krim, men denne har jeg allerede satt på ønskelisten etter å ha lest Cathrine Krøgers anmeldelse.

Takk for din!

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Sist sett

Elin FjellheimHarald KLilleviG LTatiana WesserlingConnieTheaToveRisRosOgKlagingPiippokattaKristine LouiseINA TORNESHanne Kvernmo RyeMona AarebrotLailaCathrine PedersenGro Anita MyrvangTine SundalBjørg L.Morten MüllerHannebeaverkriekTor-Arne JensenMarit MogstadJoakimAlice NordliKirsten LundEli HagelundRandiABibliotekariEvaIngunn SAnitaHilde VrangsagenKarin BergAud Merete RambølReadninggirl30Hilde H HelsethHilde Merete GjessingKristin71