Bokelskere.no

Forfatteren er poet og hennes debutroman bærer tydelig preg av dette. Hennes fortellerstemme evner å trylle oss inn i stemningen ved hjelp av få, men effektfulle ord. Kapitlene er korte, setningene likeså. Det er begrenset sted, begrenset tid og begrenset handling. Nærmere to hundre sider til tross, boken ble lest på et par timer. Jeg var i mitt eget univers.

Bokens hovedperson er en nitten år ung kvinne som tar seg sommerjobb i en salgsbod. I løpet av noen uker står hun trofast bak disken et sted i Telemark og selger postkort, kniver og reinsdyrshorn. Slikt som turistene vil ha, minner fra det autentiske, naturskjønne landet langt opp mot nord. Hun konverserer med sine innøvde strofer på fransk, tysk og engelsk. Som en dukke står hun der og gir minst mulig av seg selv.

Det er ingen jobb hun hadde ønsket seg i utgangspunktet, bare en måte å tjene litt penger på. Penger som hun ikke en gang vet om hun vil få. Det er ingenting hun lærer noe av, ikke egentlig. Ikke møter hun venner for livet heller. Hun treffer menn, men heller ikke her gir hun av seg selv. Ikke egentlig, ikke sjela si. Hun mangler retning i livet, hun lar seg ikke involvere. Engasjere. Akkurat som hun skal studere i Bergen til høsten. Ikke fordi hun vet hvilket fag hun ønsker å lese, eller fordi hun har et mål, men fordi en venninne trengte noen å dele leilighet med. Sånn ble det bare, og det er helt greit. Okay. Hun famler videre, men det er okay.

Og midt mellom hennes automatiske høflighetsfraser til turistene og halvhjertede forsøk på å stifte bekjentskaper leser hun. Fosse. Sandel. Ulven. Hun samler på ord og setninger, den unge famlende. Ord og setninger legges i en papirpose som snart, kanskje, om hun vil, skal bli til hennes egen bok. Enda er den bare en blank notisblokk.

Selvsagt er den det. Hun legger jo ikke sjela si i noe. Ikke fordi hun ikke vil, men fordi tiden ikke er moden. Enda er hun usikker, naivt tillitsfull. Famlende, søkende. Hun beskytter seg ved å være utenfor seg selv.

Sjeldent leser man en bok som beskriver en personlighet, dennes følelser, på en måte som får deg til å mentalt skrive en oppfølger. Med beskrivelser og små filosofiske betraktninger om naturen og universet settes hovedpersonen inn i et større bilde. Et bilde du selv kan kjenne deg igjen i. Et bilde som omfatter alt og alle.

Slik føles det å lese Marte Hukes Naturhistorie.

Selvfølgelig kutter jeg ikke kontakten med deg eller bokelskerne :-) Selv om jeg faktisk ikke engang vet hva du heter så føles det jo som man hvertfall kjenner hverandre litt etter 4 år. Nå har jeg begynt å følge deg også så det er mulig å sende PM :-)

Det har aldri føltes som tvang med lesehelgen, det er mer det at helgen kommer når den kommer uansett om jeg ikke er i form til å formulere noe innlegg akkurat da.

Har kjent på det en stund, men har vegret meg litt for å avslutte. Nå fant jeg ut at det ikke var noen vei utenom, dessverre.. Jeg kommer helt klart til å være her fortsatt, dere blir ikke kvitt meg så lett :-) Tenker jeg nå kanskje får litt overskudd til å kommentere andre innlegg og ikke minst titte innom lesehelgen til krira. Det blir nok litt lettere når jeg kan bestemme selv og slipper "presset" med å være klar hver helg. Jeg skriver "presset" for det har stort sett vært bare positivt, men denne sykdommen er lunefull :-)

For noe sånt som 2 år siden tok jeg over lesehelgen fra en annen bokelsker. I 2 år har vi diskutert bøker, hverdagsliv og alt annet vi har lyst å dele med hverandre.
Det siste halve året har jeg følt at jeg ikke har kapasitet til å følge opp, jeg har derfor bestemt meg for å avslutte lesehelgen. Jeg har tidligere vært åpen på at jeg har ME og det er mye av grunnen til at jeg har tatt denne beslutningen. Dette blir derfor det siste lesehelg-innlegget fra meg, men jeg håper virkelig noen av dere faste ønsker å videreføre tradisjonen :-)

PS: krira har tilbudt seg å videreføre lesehelgen, så da blir den ikke borte :-)

Det blir lite lesing på meg akkurat nå, men jeg har nå Ensom ulv av Jodi Picoult liggende ennå. Forhåpentligvis kommer jeg meg litt videre i den.

Ønsker dere alle en god helg!

Tusen takk, det går opp og ned som du vet :-)

Fantastisk bok, høres ut som en god tradisjon :-)

I utgangspunktet hadde jeg tenkt å skrive helge-innlegget på fredag, men påskehelgen er jo allerede godt igang for de fleste. Så her kommer en mellomting.

For min del blir det en veldig rolig påske, både på lesefronten og ellers. Formen er så som så, men jeg leser litt i Not my father's son av Alan Cumming. Alan Cumming er en skuespiller jeg egentlig ikke kjenner til, men historien hans er veldig interessant og godt skrevet.
I utgangspunktet har jeg fortsatt Ensom ulv av Jodi Picoult liggende, men siden det er påske så vil jeg snuse på Sikre tegn på din død av Torkhild Damhaug om jeg orker.

Håper dere har en fin påske!

Merkelig påfunn.

Det er godt mulig du har rett :-) For min del er det nok mer interessant å lese om viking-tiden enn å leve i den.

Jeg liker roen som er over bokprogrammer som Hans Olav Brenner leder; at han tillater seg å tenke før han stiller neste spørsmål, og at han gir intervjuobjektene tid til å snakke ferdig. Derfor kjøpte jeg hans bok Kunsten å snakke sammen og nødvendigheten av å holde kjeft. Utgitt i 2014. Den andre boken Hans Olav Brenner har utgitt. Den første boken Om å skrive har jeg vist til å mange blogginnlegg. Begge bøkene har gjenbruksverdi for meg.

Fra forordet:

«Jeg tror på samtalen. Jeg elsker å prate med folk. Jeg tilber konversasjonskunsten som en lodden husgud. Nei da. Men jeg synes det er forbløffende hvor mye den utretter. Og hvor oppsiktsvekkende nær vi kommer hverandre i våre beste stunder.

Det handler om å lytte nok.

Sånn. Der kom det altså et tips. En regel.

Lytt mer enn du snakker. Og lytt godt. Etter ladete ord, forandringer i toneleie. Etter forholdet mellom det som blir sagt, og det som holdes tilbake. Da vil du få uante mengder i retur. Du kan tillate deg å lene deg tilbake. Samtalen er ikke lenger en kunstform, men et pyramidespill.

Denne boken byr ellers på få universelle lover. Men jeg vil kikke på erfaringene mine. Finne ut hvor mye jeg husker fra ulike samtaler, de fleste profesjonelle og noen private. Og jeg vil prøve ikke å gjøre meg bedre enn jeg var. Være tro mot de banale tankerekker jeg hadde da jeg satt der. Sto og gikk.»

Det først kapitlet, Om balansen mellom å lytte og å snakke, overværer han en samtale mellom to venninner på en kafé. Der kun den ene snakker; den andre slipper ikke til. Han skriver bl a:

«Jeg blir sur på hun som snakker hele tiden. Som ikke oppfatter at rommet konstant er fylt av hennes stemme og historier fra hennes i det store og hele meningsløse liv. At hun ikke bare kjører over venninnen, men at hun også drar alle oss andre med seg i dragsuget. At hun ikke gir oss noe valg.»

Jo takk, jeg vet om minst et lignende tilfelle menneske. Ingen venninne. En person der en kan slippe til med en setning, men der vedkommende hele tiden dreier seg inn på eget liv og problemer. Hyggelig nok. Men himmel og hav, jeg er glad jeg ikke bor i samme hus som vedkommende...

I neste kapittel, Om folk som snakker for mye. Om å miste selv når man spør, forteller han om et møte med forfatteren Redmond O’Hanlon, som har skrevet en bok jeg har lest og skrevet om i innlegget:

Trawler: A Journey Through the North Altlantic av Redmond O'Hanlon

Brenner skriver bl a dette om møtet med forfatteren:

«Jeg spurte: Du lot deg verve til innsats om bord i en tråler langt til havs uten noen form for erfaring ...

Og Redmond svarte. Han snakket og snakket. Og det svimlet nesten for meg. Jeg forsto mindre og mindre av hva han sa, og ante ikke hvor det kunne passe seg å bryte inn eller stille et oppfølgingsspørsmål. På et tidspunkt var jeg i tvil om jeg i det hele tatt kunne engelsk. Jeg tenkte flere ganger: Jobben min er ikke noe yrke. Det trengs ikke en hel mann for å gjøre dette.

Det er dårlig gjort å oute Redmond som et dårlig intervjuobjekt, for det var han trolig ikke, selv om det nok var vanskelig å finne steder å klippe. Han er et av de varmeste menneskene jeg har møtt i profesjonell sammenheng.

Men jeg går likevel inn på det. For jeg husker det så godt. Det var et slags bunnpunkt. For den som spør, ble plutselig bare en humørløs idiot som ikke klarte å høre på den lange og gode historien uten å ødelegge med et pussig malapropos eller liknende. Det sank i meg. Jan merket det nok. Han sier han merker det når jeg er plaget. Når jeg vil avbryte, men ikke finner musikaliteten i det.

Saken er altså at Redmond ikke trengte mer enn ett spørsmål, kanskje bare et stikkord, eller snarere bare en tidtaker som kunne markere start og sluttidspunkt for å snakke, la oss si, ti minutter uavbrutt. Det var nesten ikke mulig å få lurt inn et oppfølgingsspørsmål uten at det ble underlig og Redmond ikke turte annet enn å begynne på nytt. Det var ikke mulig å få til noe som liknet på en samtale.

Jeg tenkte som sagt flere ganger at dette ikke er en jobb jeg kan fortsette med.

Jeg hadde møtt et monologisk menneske.»

Brenner er innom mange temaer og forteller om møter med mange forfattere. Kjerstin Ekmann, Paul Auster, Philip Roth og Joye Carol Oates er noen av forfatterne. Et av temaene er bruk av ordet hvorfor:

«Dette har jeg lært meg: Hvis målet er å få intervjuobjektet til å vise ekte følelser, er ordet hvorfor bensin på bålet. Særlig hvis det repeteres flere ganger på rad. Da vil den du snakker med, fort oppleve at du setter spørsmålstegn ved hennes beveggrunner. Det blir personlig. Det oppfattes som at den som spør, har en agenda. Ordet trenger ikke engang å bli uttalt, det holder at det ligger i underteksten.Det kan hisse opp nesten hvem som helst.»

Noe av det første jeg gjorde som ny programleder i Bokprogrammet, var å stille Erik Fosnes Hansen spørsmålet om hvorfor han ikke hadde klart å skrive en oppfølger til Beretninger om beskyttelse. Selv om han hadde lovet leserne dette. Han hadde til og med skrevet tallet en bakpå boken. Hvorfor kommer det da ingen bok? Har han skrivesperre?

Han gikk med på å snakke om temaet etter en viss innledende motvilje. Og vi satte oss ned på hans hjemmebane, i et møterom hos forlaget Cappelen (som det fortsatt het) i Oslo sentrum. Han visste hva jeg ville spørre om, og tok offensivt styringen på samtalen. Ganske fort gir han meg en tordentale om en spesifikk journalist som ikke klarte å slutte å stille ham spørsmål om hvorfor det ikke kom noen oppfølgerbok. Han forteller om et møte med en uhøflig journalist med dårlig ånde og manglende forståelse for intimsoner, og han gjør det med så dirrende innlevelse at jeg et øyeblikk lurer på om det er meg han snakker om. Som en representant for disse som ikke vet hvor grensen går. Som aldri slutter å spørre. Hvorfor, hvorfor, hvorfor.»

Det var en smakebit av hva boken inneholder. Jeg har notert meg flere bøker av forfattere som er nevnt i boken, og kommer helt sikkert tilbake til boken til Brenner i senere innlegg. Noen tips er det også verdt å ta med seg.

Omtalen er en kopi fra et blogginnlegg på bloggen min Tones bokmerke

Vet faktisk ikke om det var så veldig stor forskjell på vikinger fra Norden, de var alle kjent for å være fryktløse og nådeløse. Når de trodde de kom til den evige festsalen om de døde i kamp så sier det seg selv at de gikk hardt ut. De var også bedre trent i kamp enn de fleste motstanderne fra de engelske øyene. Det er fantastisk god lesning hvertfall, selv om forfatteren har tatt seg noen friheter så tror jeg han holder seg tett opptil historien.

Denne helgen fortsetter jeg på Sverdsang av Bernard Cornwell. Dette er fjerde bok i en serie og nå har de norske vikingene også fått en stor rolle, det er selvfølgelig litt ekstra stas å lese om. Neste bok er ikke bestemt ennå, men det er mulig jeg begynner rett på neste bok i serien eller den siste boka i Jonas Gardell sin trilogi Tørk aldri tårer uten hansker.

Håper dere får en god helg!

Takk, det kommer seg sakte men sikkert :-)

Denne uken har formen vært dårlig så jeg har ikke fått lest så mye. Jeg holder derfor fortsatt på med [Jarlene fra Nord]( av Bernard Cornwell. Boka er like bra som de to første i serien, men skrifta er så liten at jeg faktisk måtte lete fram lesebrillene mine. Om jeg kommer meg gjennom denne så har jeg neste bok i serien liggende. Jeg vet mamma venter på de så jeg tenker det er greit å konsentrere seg om disse.

Med både Tour i Canada og VM i skiskyting så ser det ut til å bli en spennende helg, uavhengig om jeg blir i vikingtid eller ikke :-) Ellers venter jeg på våren, men den ser ut til å ha blitt utsatt på ubestemt tid.

Ønsker dere alle en god helg!

Koselig krim med lokalkoloritt tidtrøyte ok

Leste Shantaram og var veldig begeistret. Hadde stor forventning til denne også. Men det ble en nedtur. Alle poeng, alle gode og vonde opplevelser, var oppbrukt. Og jeg leste og leste og håpet at den skulle ta seg opp, men for en skuffelse. Dere som lurer på å lese den, bare la det være,,,,,

Ja, jeg så anmeldelsen din og tenkte det var sånn jeg følte det også. Irriterende når det kunne vært så mye bedre.

Denne boka har et veldig vakkert omslag og det var nok en stor del av årsaken til at jeg kjøpte den. Derfor er det veldig synd at innholdet ikke helt holdt mål.

Syns blandingen av krim og spøkelseshistorie var en spennende ide, men jeg ble ikke helt revet med. Vet ikke om det var den stadige vekslingen mellom fortid og nåtid som gjorde det eller hva det var, dette har fungert veldig bra i andre bøker, men her syns jeg det ble for mye fram og tilbake. Det manglet liksom dybde i beskrivelsen av de ulike personene som var med, jeg fikk ikke den følelsen av å "kjenne" de som de virkelig gode forfatterne klarer å skape inntrykk av.

God og spanande bok, i postapokalypse-sjangeren. Ein sopp infiserer menneske og gjer dei infiserte til særs aggresive menneskeetarar, og infeksjonen spreiast gjennom kroppsvæsker. Dette leier sjølvsagt til totalt samanbrot av sivilisasjonen, og 20 år seinare, som er tidspunktet for handlinga, er det uvisst kor mange busetjingar med uinfiserte menneske som framleis finnest. I England finnest det i det minste ein by, Beacon, som framleis har stått imot.

Men boka startar ikkje her. Den startar med opplevingane til ei lita jente, Melanie, som blir halden som fange saman med nokre titals andre ungar på ein militærbase langt unna Beacon. Melanie veit ikkje om anna enn dei daglege rutinene i avdelinga der ho bur, som mellom anna inneber at ho må lenkast fast for å kunne vere nær andre. Ungane får undervisning ved avdelinga, og favoritt-læraren til Melanie er miss Justineau. Melanie syg til seg kunnskap som ein svamp, og dreg også konklusjonar av ting ho ser og høyrer på militærbasen. Grepet med å la lesaren forstå verda gjennom Melaine sine auge var særs vellukka, og etter mitt syn den aller beste sida ved boka.

Det skjer etter kvart ganske mykje i forteljinga. Ein veklsar mellom action-scener, nær-vitskaplege utgreiingar om korleis ting har blitt som dei har blitt, og Melanie sin oppfatning av korleis ting heng saman. Det var tidvis ubehageleg å lese historia. Ikkje på grunn av all valden og dei tidvis splatter-aktige skildringane, men rett og slett fordi eg måtte spørje meg sjølv om kva for standpunkt eg ville ha tatt i forhold til Melanie dersom eg hadde vært ein av personane rundt henne. Med føresetnad om at eg aksepterte den vitskaplege forklaringa på Melanie sin tilstand er det slett ikkje sikkert at eg hadde landa på den snille sida. Ein får tru at ein slepp å havne i situasjoner der det moralske kompasset må setjast på slike prøver.

Eg lase denne saman med Ajiniakra sin dystopiske lesesirkel, og hadde stor glede av diskusjonane undervegs. Boka er for øvrig filmatisert, premiere i løpet av året. Det blir nok til at eg må sjå denne.

Det skjer at jeg både kjøper, selger og gir bort ting gjennom Finn.no. En spesiell erfaring jeg hadde og kom til å tenke på da jeg leste romanen Alt inkludert av Marit Eikemo, var da jeg byttet sofa i stua for en tid tilbake.

Jeg satte inn annonse om at jeg ga bort to stk. sofaer. En dame tok kontakt. Hun fortalte meg at hun var nyskilt. Hun hadde brukket benet. Venninnen som skulle komme og se på dem kunne ikke komme. Jeg insisterte på at hun burde se dem før hun sendte et transportfirma til å hente dem. Men da sa hun at hun hadde dårlig råd og hadde ikke råd til å være kresen. Jeg fikk følelsen av at noe av det hun fortalte meg i beste fall var halvsannheter fordi hun håpet at jeg skulle kjøre møblene til henne. Men der går grensen for meg – etter en uke uten at møblene var hentet sa jeg stopp. De som fikk tilbudet var svært fornøyd.

Hovedpersonen Agnes i romanen Alt inkludert lyver. Etterhvert serverer hun ikke bare en, men flere løgner. Men hun er ikke den eneste som lyver.

Agnes kommer flyttende til en by sammen med datteren Maja som er seks år. Her møter Agnes husverten som hun skal leie leilighet av:

«- Det var noko eg skulle ha sagt.
Men han kom ikkje på det, og eg kunne heller ikkje
hjelpe han med det. Vi stod der og såg i kvar vår retning.
- Når kjem flyttelasset ditt? sa han.
- Eg har ikkje noko flyttelass. Eg har berre dette, sa eg
og peikte mot dei to koffertane.
- Berre det?
Han såg granskande på meg.
- Det er veldig uvanleg at folk ikkje har noko, sa han.
- Dei fleste har nokre møblar med affeksjonsverdi, om
ikkje anna, som dei gjerne vil ha med seg.
- Eg har ikkje noko slikt, sa eg.
- Da har vi eit problem, sa han.
Maja drog meg i armen og spurde om vi ikkje kunne
gå inn snart, ho ville sjå rommet sitt. For første gong
skulle ho få sitt eige rom. Det hadde ho gledd seg til.
- Er du sikker på at eg og du har same problem?
Kanskje nokon klarer seg med mindre enn andre? sa eg
til husverten.
- Om du så hadde vore amish, så er det grenser for
kor lite du kan klare deg med. Leilegheita er tom, sa han.
Dette hadde eg ikkje tolmod til. Eg var varm og
trøytt etter den lange reisa. Eg ville berre inn, sette frå
meg koffertane, ta av meg på beina og sette meg ned i
eit av møblane som naturleg følger ordlyden «delvis
møblert».
- Da må du nesten møblere med noko, sa eg.
Han såg vantru på meg og gjentok: - Da må eg nesten
møblere ... ? Leilegheita er umøblert. Det er vel
ikkje opp til meg å finne ut av korleis du ordnar deg
med møblar.
- Delvis møblert, korrigerte eg. - Den skulle vere
delvis møblert, ifølge annonsen.
- Kva seier du? Nei, da trur eg du har misforstått.
Han såg seg rådvilt rundt og mumla noko, mest til
seg sjølv, verka det som:
- Kan eg ha rykt inn feil annonse?
-Kva?
Han forklarte meg at det kanskje kunne ha skjedd ein
feil. I den gamle annonsen stod det at leilegheita var delvis
møblert, men det var for dei førre leigetakarane,
austeuropeiske bandittar, stakk av med alt inventaret.
Maja gjorde store auge og spurde om det hadde budd
bandittar her, men eg berre hysja på henne, eg ville
høyre om han snart kom opp med ei løysing til oss.»

Etter at Agnes har hvisket til utleier at de ikke kan dra tilbake dit de kom fra, er forslaget hans at hun kan få tilbakebetalt depositumet der og da, og slippe å betale leie for de tre første månedene. De har mye fint på Ikea og Finn.no sier han. Så drar han etter egen fortelling til Mexico der han skal drive forretninger.

«På vegen ut snudde han og kom tilbake. Det var ein
ting til.
- Eg ville ikkje sagt til folk i gata at du kom hit utan
møblar. Ikkje at leilegheita var robba, heller, for den
saks skuld, folk begynner berre å snakke. Kanskje dei
trur du kjem hit som ledd i eit program for vitnevern.
Eller at du har valdsalarm, eller noko.
- Det er vel ikkje mi skuld at leilegheita er tom, sa
eg irritert.
- Nei, men folk vil likevel tenke sitt. Du veit, plutseleg
har det flytta inn ei dame og ei lita jente i nabolaget
med ingenting anna enn to koffertar. Det er jo litt ...
spesielt?
- Folk spør vel ikkje om slikt, sa eg.
Han såg på meg.
- Spør om kva?
- Om eg har valdsalarm?
- Har du det, da?
-Nei!»

I første etasje bor en jusstudent og en litauer. I andre bor medisinstudenter i et kollektiv og på kvisten bor en eldre dame som er forfatter. Etterhvert skal Agnes blir kjent med de andre i huset.

Den første natten sover Agnes og Maja med klærne over og under seg. Så starter søket etter møbler på Finn.no. Rune har en sovesofa fra Ikea som han gir bort. Agnes tar med seg Maja på bussen, og planen er å frakte sofaen tilbake med maxitaxi. Men familiefaren og politimannen Rune foreslår å kjøre dem med sofaen i SUV-en. Etterhvert kommer han også med et sofabord, og han dukker til stadighet opp i leiligheten i uniform.

Romanen omhandler rundt et halvår i livet til Agnes og Maja. Vi får ikke vite noe om livet deres før de flytter inn i kjellerleiligheten. Ingen andre får heller vite noe. Verken de andre leieboerne i hybelhuset, de Agnes møter gjennom Finn.no eller naboene i husene rundt. Når Agnes får spørsmålet om hvorfor de ikke har møbler, serverer hun løgnen at de venter på flyttelasset. Etterhvert økes løgnen med at hun er blitt svindlet av flyttebyrået. Hun får noe kjøkkenutstyr av naboen Frøydis.

Frøydis er den geskjeftige naboen som er ekspert på å bygge nettverk og engasjerer seg i naboområdet. Hun har en datter som skal begynne på skolen sammen med Maja. Maja, som når hun ikke har barn å leke med, spiller Nintendo. Som til stadighet har vondt i magen. Også moren er hensatt til dataspill. Andre leker har Maja ikke. Agnes får etterhvert kjøpt klær til Maja på Finn.no. Avstanden Agnes har til samfunnet blir hun gjort oppmerksom på etterhvert som Maja får venner i nabolaget og på skolen. Ser forskjellen mellom den tilværelsen hun og moren lever under og hvordan andre barn har det.

Jeg likte romanen svært godt. Vanskelig å legge fra seg. En roman jeg kommer til å ha i tankene lenge. Det store spørsmålet er hva som skjer fremover med Agnes og Maja. Det er i utgangspunktet historien om en tragisk tilværelse vi blir fortalt, særlig for Maja. Fattig-Norge i økonomisk målestokk. Agnes er en person jeg til tider kunne bli oppgitt over. Passiviteten. At det er greit delvis å leve på andres almisser. Ikke opp mot hva det påfører Agnes, men Maja. Hvorfor tar hun ikke Maja med til legen når Maja har så ofte vondt i magen. Samtidig virker det om Agnes har ressurser som ligger der, og spørsmålet er hvorfor og hvordan hun er havnet der hun er nå. Er det frivillig eller har det skjedd noe. Uten å vite noe om det er det vanskelig å felle noen «dom» over Agnes.

Men flere av de som bor rundt Agnes er ulykkelige på sin måte. Hvorfor drikker f.eks Frøydis seg sanseløs når hun har anledning til det. Hun som er en aktiv hjemmeværende mor med tre barn. Har en ektemann som tjener nok penger at de har god økonomi. Har et stort nettverk. Lever et liv som er helt motsatt av hvordan Agnes lever sitt. Hva med bloggeren som har sagt opp jobben for å blogge om livet sitt. Og hva er det som gjør at Rune viser slik interesse for Agnes. Mange morsomme scener der noen var tragikomiske.

Omtalen er fra et innlegg på bloggen min Tones bokmerke