Bokelskere.no

Det er virkelig helt super med soundtrack, ja. Leser Ringenes Herre, soundtracket fra filmene er jo helt fantastisk, elsker det.

Vi er nok veldig enige, ja.

Selv om jeg er en av de største forkjemperne for enhver bokelskers rett til å starte en diskusjonstråd. (Som jeg tidligere har vært inne på med uttalelser om "trådenes naturlige livslengde" eller noe slikt).

Jeg er også VELDIG tilhenger av en anmelderfunksjon sånn du beskriver den. Da vil (noen av) uttalelsene som er mer bokanmeldeleser enn opplegg for diskusjon havne på "rett sted". ("Kjempefin bok" er en bokanmeldelse, ikke en åpning for å diskutere, selv om jeg gjerne ser at en bokanmeldelse også inneholder litt informasjon om HVORFOR boken er kjempefin).

Som forfatter må jeg le. Jeg har sånne hang-ups hele tiden, og når jeg blir gjort oppmerksom på dem, blir de gjerne byttet ut med andre. Ved siste gjennomgang av manus er jeg alltid glad for at det finnes en ctrl-søk og bytt funksjon! Det er her den årvåkne redaktør og språkvasker kommer inn. Forfattere blir blinde som en flaggermus for sin egen tekst, dessverre. Og det kan være utrolig irriterende å lese de samme vendingene gå igjen i en tekst.

Det vil jeg også.

Jeg klarer egentlig ikke å forstå at man kan avvise bøker man tidligere likte? Uansett årsak. Som Heffalumpen sier: leseropplevelsen man fikk første gang man leste boka er ikke endret. Jeg kan i dag se (språklige) svakheter ved bøker jeg tidligere likte, men jeg elsker dem likevel på grunn av opplevelsene de gav meg og ville ikke vært de forunt. Favorittbøkene mine er for all tid skrevet i sten!

Ikke lett å svare en bok her:) Brandon Sandersons Mistborne trilogy synes jeg var bra eller Robin Hobbs bøker.

Åh, jeg elsker å gå og ransake hyllene etter noe som fanger oppmerksomheten min. For et par år siden streifet jeg rundt på biblioteket, ja, skulket skolen for å gå på biblioteket, og fant en liten bok i en innbundet serie. Etter å ha lest baksiden og første siden satte jeg meg ned med den, og ble helt og fullstendig oppslukt. Dette skulle vise seg å bli en av mine favoritter, Etter Jordskjelvet av Haruki Murakami.

Lignende tilfeller har funnet sted, inklusiv i bokbutikken. Både Veien av Cormac McCarthy og Mnem av Simon Stranger har jeg plukket opp på impuls, og det har vist seg å bli utrolige leseropplevelser.

Merker at jeg noen ganger liker tittelen men ikke coveret og vice versa. Men ofte gjør det meg bare mer bestemt på å finne ut hva dette er. Anbefaler absolutt å "ta sjansen" på noe man vanligvis ikke ville tatt eller ikke var ute etter, for man kan finne noen absolutte perler som ikke har fått oppmerksomhet, og noen man kanskje trodde var hypet opp, men som viste seg å være nettopp så utrolige.

Generelt blir jeg til å komme ut av en bokhandel eller biblioteket med mer enn det jeg kom for, hvis jeg i det hele tatt hadde noe i tankene. Da er det ofte generelt også, som "jeg har lyst på en historisk roman" eller "trenger fantasy".

I dag lånte jeg 7 barnebøker og kjøpte fire bøker på biblioteksalg som står oppe omtrent hele tiden - to romaner, en fag/litt-bok, og en novellesamling. Også fikk jeg Letters from the Earth av Mark Twain i posten.

Jeg er ikke flau over min tidligere smak for bøker, og jeg vet ikke hvorfor noen skulle være. Man går videre. Min hengivenhet overfor litteratur er en nokså ensom affære; jeg forholder meg kun til meg selv og til de verdidommene jeg selv har tilegnet, verdier som herdes for hver bok jeg leser; og hva mer, jeg mener man skal hevde dette, for jeg hører for ofte at forfattere som – la oss si – Thomas Mann trekkes ned f.eks. med ordene "kjedelig", "tung" og "lite givende", mens Coelho visstnok skal være en stor filosof. Med andre ord, problemet for meg er ikke at folk liker Twilight, men at de hevder det er verdens beste bokserie.

Men jeg tror vi er enige. Når jeg 'etter langt om lenge' får en sønn eller en datter, kommer jeg nok til å lese Tolkien for dem, nettopp fordi jeg ennå bærer i meg en varm og genuin leseropplevelse og nok ikke kommer til å kaste fra meg mitt fortidige selv.

Jeg bryr meg svært lite om snobberi, og står for min mening om at all lesing er bedre enn ingen lesing. Om noen trives best med å lese Shopoholiker-serien, er det helt greit for meg, og de møter ingen fordømmende blikk av den grunn, selv om dette ikke er bøker som fenger meg. J eg har selv lest mye underholdningslitteratur, og boksosieteten skuler nok litt på meg av den grunn. Men dette er meg revnende likegyldig - jeg leser ikke for å imponere, men fordi det skal gi MEG noe.

Selv om man leser "platt underholdning" istedenfor gamle klassikere vil det uansett ha fordeler man ikke får ved ikke å lese. Man får som regel utvidet noen horisonter, lærer noe, eller man får i det minste utviklet leseferdigheter og språk. Å skulle kritisere andres bokvalg og å skulle måtte forsvare positive leseopplevelser vil bare drepe leselysten, og jeg ønsker ikke å påføre verken meg selv eller andre dette.

Gå inn i itunes, merk filene i lydboka, høyreklikk filene og velg "Vis info". Klikk på "valg". Velg medietype "lydbok". Rett under haker du av i ruten for "utelat ved miks". Trykk ok. Husk å synkronisere ipod'en etterpå :-)

Eg er veldig einig. Ein eller annan litteraturteoretiker (eg hugser ikkje kven) beskreiv ein gong litterær kvalitet som ein kombinasjon av faktorar som intensitet, originalitet og kompleksitet. Og det går jo at å tenke at lesaropplevinga var intens, sjølv om boka verken var original eller kompleks. Eller omvent - boka var kompleks, men lesaropplevinga var så langt frå intens at ho var kjedeleg. Og det går an å like nokre aspekt ved boka og ikkje alle.

Nei, du tråkket ikke på noen tær, det jeg ville ha frem var at jeg tror ikke det finnes noe press her inne. Men det er selvfølgelig hva man gjør det til, noen føler seg presset og blir usikker av minste lille, mens de fleste ikke tar seg nær av sånt. Om noen blir usikker på egen lesesmak som følge av helt vanlige omtaler, så kanskje ikke personen er moden eller sterk nok til å være en del av et forum. Altså tror jeg det handler om at man utvikles, for det gjør man stadig, og en bok kan gjøre seg godt i en livssituasjon, og så bare et år senere når livet har endret seg, så endrer man også syn på boken.

Jeg har kun sjelden sett noen her inne være direkte ufine i diskusjoner. Jeg har vært med i flere diskusjoner som går på kvalitetslitteratur kontra underholdningslitteratur og jeg har hele tiden vært krystallklar på hva jeg mener: Folk må få lese hva de vil, alt annet kan drepe det som finnes av leselyst.

Det jeg har sett av ufinheter, har til gjengjeld vært ganske drøye saker, hvor man istedet for å kritisere en bok går løs på de som liker boken. Og det er mulig at de som ikke er så sterke i utgangspunktet kan bli usikre på sin egen smak da.

Men jeg må få si at jeg synes sånt forekommer sjelden har inne i forhold til hva jeg har sett på enkelte andre forumer. Jeg lurte selv rundt i kulissene en stund før jeg tok sjansen på å kaste meg inn i en diskusjon, og grunnen til at jeg turte å gjøre det var fordi folk virket så hyggelige. Og det er de jo også, stort sett.

Det eksemplet du nevner, det liksom-sitatet, høres for meg egentlig mer ut som en helt normal kritikk av en bok, heller enn et behov for å forsvare seg, eller at man er flau over egen lesesmak. Jeg har også opplevd å bli oppslukt av en bok, selv om for eksempel språket ikke er så bra, og i min omtale av boken vil jeg da skrive det. Jeg mener det da ikke som annet enn min helt oppriktige mening. Hva andre mener med det de skriver vet jo ikke jeg, men for meg virker ikke sånne utsagn som noe annet enn noe helt normalt.

For meg er det stor forskjell på det å bli oppslukt av ei bok og på det å like ei bok. Eg skjønner ikkje at dette kan vere det same.

Ta Twilight-bøkene. Eg blei oppslukt. Eg las første og andre boka på kort tid, og fordi forfattaren gjer nokre grep som held spenninga, er desse bøkene veldig levande. Sjølv om eg vart fanga av spenningskurva og bladde frå side til side for å finne ut korleis det gjekk, snarast, har eg aldri likt Bella. Eg synest ho er naiv som kaster seg i armane på Edward og eg liker ikkje den kvinnerollen ho representerer. Ho er ikkje ein truverdig karakter, og eg identifiserer meg ikkje med henne. Det sa eg før eg hadde lese ferdig første boka. Likevel las eg New Moon og Eclipse også, for å finne ut korleis det gjekk med dei to. (Etter Eclipse, blei eg metta, men det er ein annan sak).

Det går an å bli oppslukt av handlinga i ei bok fordi boka er spennande og samtidig mislike ei bok fordi ho har dårleg språk eller ein lite truverdig hovudperson. Det er ikkje noko enten eller, her. I alle fall ikkje for meg.

Jeg er vel en av de som har forandret mening om en bok eller tre. Og DaVinci koden er en av de bøkene jeg har forandret mening om. Jeg kan i dag med hånda på hjertet ikke forstå hvordan jeg ikke så gjennom språket i boka. Men den gangen, i den livssituasjonen jeg var i da, så elsket jeg den. Og jeg er ikke negativ til den i dag fordi den er underholdende. Jeg elsker lettleste underholdende bøker. Jeg bare synes han repeterer seg selv litt for mye i bøkene.

Er det så sikkert at det handler om å "trekke tilbake følelser" da? Handler det ikke heller om at folks smak utvikler seg, modnes og endres?

Mange bøker jeg satte stor pris på tidligere misliker jeg sterkt i dag, og om jeg skulle skrevet noe i samme gate som det du beskriver, ville det vel neppe vært noen slags forsøk på å forsvare meg. Det ville snarere dreid seg om at jeg i dag ikke helt forstår hvorfor jeg en gang likte disse bøkene. Om det for noen faktisk er et slags forsøk på å forsvare seg, fordi de føler at det de har lest og likt ikke er "bra nok", så er jo det bare trist, men som oftest tror jeg altså ikke at det er det som er tilfelle.

Jeg liker ikke Berlinerpoplene lenger, og selv om jeg kan forstå at den appellerer til andre, skjønner jeg heller ikke helt hvorfor jeg på noe tidspunkt syntes at den var bra. Likevel synes jeg jo at det er positivt at Ragde ga meg fine leseropplevelser på et tidspunkt, selv om hun ikke gjør det nå lenger. Egentlig handler det vel bare om at jeg har forandret meg en hel del siden starten av tenårene, og at jeg ser etter helt andre ting i dag enn jeg gjorde da jeg var tretten. Når folk skriver sånt tror jeg kanskje at de har lest noe og likt det, endret smak, og så sitter de kanskje igjen med en følelse av at de ikke helt forstår hva det var som appellerte. Likte jeg virkelig dette noen gang? Har jeg forandret meg så mye siden da? Det er kanskje like mye en slags søken etter forståelse som det er noen slags form for forsvar.

Javisst endrer vi oss over tid - og å lese ei bok på nytt kan gi en ny opplevelse. Greit hvis man kanskje gir en liten forklaring på hvorfor man endrer oppfatning om ei bok?

Da jeg ble med her hadde jeg vel en 5 bøker som jeg hadde planer om å lese...eh nå har jeg rundt 70!! :D

Bøker som jeg tror jeg vil like putter jeg på skal lese lista. Og det gjør heller ingenting om de har gode terningkast. Bøkene plopper jo opp fler og fler etter at jeg ble med her. Herlig!:)