I Ambjørnsens "En lang natt på jorden" side 6 står det :

"Allerede da han strevde med koffertene i den irriterende trange togdøren, folk ville ut og inn på samme tid, og der sto han med den ene kofferten på tvers, fornemmet han en annen atmosfære enn sist han hadde vært i Frankfurt, det måtte være over ti år siden, nei lenger - mot slutten av åttitallet."

Kan det være denne du tenker på?

God tur, og køyr pent. Kanskje du må ta ein omveg for å kome igjennom alle bøkene?
Forøvrig stend En by som Alice høgt på lista over bøker eg ser etter på brukthandlar, loppemarknad o.l.

Har noen ganger funnet billigere engelske bøker på AdLibris enn på eBay, men har i det siste funnet de billigste på abebooks.co.uk

For å holde på tråden og stemningen, liker jeg best å bare lese en skjønnlitterær bok om gangen. I tillegg har jeg vanligvis en ikke så veldig fengende sakprosabok på nattbordet.

Inntil for eit drygt år sidan så var det uaktuelt for meg å lese meir enn ei bok av gangen. Men så fann eg på å begynne å høyre på lydbok medan eg er på bil- eller busstur, og då blei det to av gangen (lydbok + papirbok).

Så blei eg med på felleslesing, først med Lillevi og Steinbeck og deretter i kjell k sin lesesirkel, og leseplanen var såpass romsleg at ein oftast kunne lese ei anna bok ved sidan av. Tre.

Så er det slik at når eg les brasilianske bøker på portugisisk, så er det mest hensiktsmessig å gjere det medan eg har PC for handa, då eg har ei glimrande ordliste installert på den Dermed har eg på det meste vært oppe i 4 bøker samstundes
- Felleslese-bok (nattbord/reise)
- Attåt-bok (nattbord/reise)
- Lydbok (bil/buss)
- Brasiliansk bok (i lesestol ved PC'en)

Men dette er berre unntaksvis. I gjennomsnitt ligg eg no på 2 bøker samstundes.

Fire forslag, alle ett binds-verk som bruker gode illustrasjoner og lager god oversikt uten (som du sier ) blir for detaljert:
1) Historisk Verdensatlas som i tillegg til å gi raske oppdateringer , illustrerer hvordan kartene over de forskjellige deler av verden, landegrenser for eksempel, har utviklet og forandret seg.
SPEKTRUM FORLAG ISBN 8278221936

2) DAMMS illustrerte verdenshistorie
Oversiktlig , kort fortalt-stil, med tidslinje-illustrasjoner samt en mengde illustrasjoner av bygningstil, redskaper oppfinnelser gjennom hele historien.
DAMM ISBN 82-04-10016-7

3) VERDENSHISTORIE Fire millioner menneskelige år. Også her god oversikt, rikelig med illustrasjoner, bare et eksempel: et gjennomskåret eksempel på oppbyggingen av en typisk middelalder borg. Korte tidslinje visninger, sidestilt med større artikler hvor halvparten av hver artikkel baserer seg på detaljerte illustrasjoner.
|EGMONT BØKER
ISBN 82-04-06176-5

4) Kanskje den beste av dem alle, hva gjelder, opplysninger, oversikter, tidstypiske illustrasjoner,
CAPPELEN DAMMS STORE VERDENSHISTORIE
ISBN 978-82-02-29354-3

Håper det er noe i denne "gate" du er ute etter. Alle dise finnes på biblioteker, eller kan skaffes fra forlag og/eller bokhandler.

Hei, Lillevi. Igjen har du så evig rett . (etter) min beskjedne vurdering er det nok en gang en uheldig avgjørelse at Mikail Sjolokhov i det hele tatt ble tildelt Nobelprisen. Han greide faktisk (ved hjelp av de sovjetiske myndigheter) å få til to reiser til Sverige. Og ingen var den gang i tvil om at Sjolokov's siste reise faktisk var en ren PR_reise for å å bane veien for nobelprisen og at hans innsmigrende tale "til mine svenske lesere" Må kunne sees som et innlegg for hans egen pris. Jeg har intet med å blande meg inn i om du bør lese verket videre, selv tok det en unødvendig bruk av den tid jeg er tildelt her på jorden. Nå sier man jo (hvem er egentlig dette/denne "man" der stadig blir rferert. Men, vi trenger ikke gå lenger enn til Hamsun , hans forhold til Nazismen osv, for å se at uansett forfatterens politiske ståsted , kan man være sterkt i mot dette, dog vil ingen si at Hamsun ikke er en genial forfatter!?, Dessverre kan man ikke si det samme om Sjolokhov. Det er mange tråder som fører fram til en pris. Mange tildelinger vil alltid være omstridt.
La meg presisere at jeg prøver ikke å la politikken og dens mange korrupte (med eller uten vitende og vije) la meg avspore av hvem eller hva jeg leser. Men man må se denne tildeling i lys av Wergelands ord"Tidens Guder, er den menn. Og da legger jeg mest vekt på tider , på hvor viktig det var i den kalde krigen for Sovjet å virkelig kunne godkjenne en Nobelpris. Andre kunne også se at denne noe sene tildelingen til Sjolokhov som selv så på seg selv som Sovjetunionens berømte OFISIELLE dikter med , behengt med alle tenkbare ordener og priser og utmerkelser, tidligere forbigått av Svenska Akademien , og han mottok prisen med i stor kontrast til regimets stillfarne men skarpe kritiker , tilbaketrukne Paternak som nødtvunget og ydmyk måtte avstå fra å motta prisen. Mens jeg mener at Turgenjev som du nevner virkelig kan
kalles "En russisk mester", kan ingen i den villeste fantasi sidestille Sjolokhov med Turgenjev og hans samtidige.
Det er riktig at Sholokhov kunne skrive, men å lese en vinner av Nobelprisaen bør ikke være et slit, slik det tydelig du ble, Lillevi;; etter et binds lesing. Og som jeg var da jeg endelig kom i mål etter hele verket, Jeg var kun 21 år den gang, og begynte faktisk å miste troen på litteraturens objektivitet og kunstneriske utførelse.
Du gjør som du vil, om du vil ta deg mine ord med i ditt eget "dilemma", om du ved å avslutte denne boken fordi det er som å banne i kirken, dette modige innlegget ditt. Og du har evig rett lesernes dom er alltid forskjellig og oppfatningen av hva man leser (og hvorfor) likedan. Så for all del.
Sjolokhov er imidlertid en karakteristisk representant for den typiske, offisielt GODKJENTE sovjetlitteratur, noe som likevel må innebære både sterke og svake sidder. Ingen tvil om at han den gang var en folkelig dikter, enkel, lettfattelig, med en frodig livsglede som vi den dag i dag gjerne kaller typisk russisk; han har en sterk følelse for de de strevsomme hverdagsmenneskene han fremstiller , og han mener å kjenne dem. Han har også utvilsomt (igjen min mening!) lojalitet overfor arbeiderklassen. Så det er ikke det. Men man venter noe spesielt av en Nobelprisvinner, som attpåtil har en treffende og godbit av en tittel på boken. Der lå for meg som ung førstegangsleser en et musikalsk vemod i tittelen" Stille flyter Don. Men, for meg blir tittelen det beste med hele boken, som nesten er like lang som elven.
Men så er det som om de bakenforliggende "krav" fra Svenska Akademien forsvinner fra omtrent første side. Først: Som forteller kan han simpelthen virke ganske middelmådig. Intellektuelt er han smalsporet: det er vanskelig å finne originale tanker i denne boken som i de andre fra hans penn. Men hederlig? Lenge virker det slik. I 1933 skrev han sitt berømte brev til Stalin , der han klager "dem som bruker motbydelige metoder som tortur, massakrer og skjellsord som kolkhosbøndene" I den sovjetiske Solsjenitsyn-diskusjonen bekjemper han derimot den størrre frihet kunstnere har fått og bent frem beskyldte kritikerne av regimet for å gå den amerikanske etteretningstjenestens ærend. Han satte etter manges mening rekord i stupid kynisme.
I etterpåklokhetens tegn, må vi igjen si han brukte de midler som fantes for å nå sitt høyeste mål, nemlig Nobelprisen . Og: Stalin var både Stalin og Krutshov feid under teppet, og Bresjnev ville oppnå de goder fra vesten han kunne får, så at Sjolokhov fikk prisen , var også en seier for det nye regimet. Mente mange.
Vel, dette måtte fram. Beklager for dem som føler seg støtt på de mansjetter man heldigvis ikke lengre bærer.
Men, Lillevi, vær tapper. For alle som brenner etter å arrestere meg på dette og hint, dere er jo i deres fulle rett. Håper også jeg er det.

Bøkene har gitt meg mye glede. Jeg har lest en del av dem, fra "Per Pusling" av Astrid Lindgren da jeg var 5 år, til nå, over de 70.
Mange bøker bør leses minst to ganger, for å sitere Agnar Mykle: " Boken kan inneholde et budskap" en kanskje ikke ser ved første gangs lesing.
Ha en fortsatt god sommer. Alle. Uansett.

Tusen takk for dine nydelige refleksjoner til ettertanke, Strindin! Hva som former et menneske er et stort spørsmål. Jeg følger deg på at vitebegjær og nysgjerrighet, og også fantasi, er viktige egenskaper for å oppnå dannelse (og her er vi ved enda et stort spørsmål; hva dannelse er). Jeg kjenner, som Eidsvåg, mennesker som besitter det han kaller «hjertets dannelse» uten knapt å ha lest én bok. Men som, som du er inne på, har utviklet sin dannelse gjennom arbeid - til sjøs og med jorden. Mennesker som innehar en åpenhet, ja, men også en grunnleggende livsinnstilling til å ta tingene som de kommer, og uten å dømme andre. Kanskje er nettopp denne aksepten en nøkkel til å forstå hvordan noen utvikler seg til gode mennesker.

Jeg reiser bust når noen hevder at det å lese bøker gjør oss til bedre mennesker. For noen kan det sikkert fungere sånn, men lesing er ingen forutsetning.

Jeg reiser bust også av følgende setning sakset fra denne debatten:
«Poenget med artikkelen er at så lenge man beveger seg, så blir man et bedre menneske.»
Jeg minner om at vi nettopp har markert 3-årsdagen for misgjerningene til en ung mann «som beveget seg». All bevegelse/utvikling er ikke av det gode. Det er retningen som avgjør.

Jeg tillater meg å hente frem et eget, gammelt innlegg (gretemor minnet meg på det ved å gi det en vennlig stjerne).

Jeg siterer Inge Eidsvåg, leder for Nansenskolen: "Jeg har møtt mange mennesker som knapt har lest en bok i hele sitt voksne liv, og som ikke har spesielt dype tanker om filosofiske spørsmål, men som i praksis viser både klokskap og medmenneskelighet. De har hjertets dannelse.
Lesing er viktig, kunnskap om kultur er viktig, filosofi er viktig. Men dette må aldri brukes til å rangere individer etter "hvilket nivå de har som mennesker". En slik rangering gir meg ubehagelige assosiasjoner."

"Hjertets dannelse" er et begrep jeg tar til meg.

Dette med tanke på den store delen av verdens befolkning som ikke har tilgang til all den skjønnlitteraturen som visstnok skal gjøre oss til bedre mennesker.

Pelle Erobreren av Martin Andersen Nexø er en roman i fire deler som utkom i perioden 1906 til 1910.
Romanen er forfatterens mest kjente verk og bygger i stor grad på Nexø sine egne erfaringer i barne- og ungdomsårene.

Historien starter med at et skip ankommer Bornholm i Danmark i 1877 med fattige svensker som flykter fra nød og fattigdom i håp om å finne arbeid. Blant passasjerene er Lasse og sønnen Pelle på åtte år som håper at dette nye landet skal innfri alle deres drømmer.

Det viser seg at det er dårlig med arbeid og velstand for arbeiderklassen og de store drømmene forblir drømmer når de tilslutt ender opp på en gård og nærmest blir behandlet som slaver. De må bo i låven med alle de andre gårdsarbeidene. Lønnen er dårlig, det er knapt med mat og arbeidsdagene er lange og harde. Under disse forholdene følger vi Pelle og faren gjennom romanens to deler.

Det merkes at forfatteren har opplevd de samme forholdene som Pelle lever under for man blir dratt inn i historien og nærmest føler de forferdelige kårene de lever under. Alle aspekter rundt Pelles oppvekst blir så utrolig godt beskrevet.

I de to siste delene følger vi Pelle som har forlatt gården og reist til byen for å få erobre verden. Nøden er ikke noe mindre der han kommer så det blir mange tilbakeslag og skuffelser. Hvor mye kan et ungt menneske tåle tenkte jeg flere ganger, men Pelle står i mot og reiser seg gang på gang. Pelle har evner, han er en menneskekjenner, full av kjærlighet og omtenksomhet og har en stor rettferdighetssans. Han begynner å jobbe med å bedre kårene for de fattige arbeiderne og starter med fagforeningsarbeid.

Klarer så Pelle å erobre verden? Vel, det skal jeg ikke si noe om, men heller anbefale dette flotte verket av Martin Andersen Nexø.
Jeg har gitt terningkast 5 til Pelle Erobreren.

En liten kuriositet, forfatteren la til etternavnet Nexø når han ble forfatter for han ville ikke at bøkene hans skulle havne øverst til venstre i hyllene hos bokforhandlerene.

FruBang, jeg synes du peker på det helt essentielle: at det bør være helt greit at man liker forskjellige bøker. Noe av det som så er fint med et nettsted som bokelskere.no, er at vi kommer i kontakt med lesere som har funnet frem til andre bøker enn oss selv, og kanskje kan bli inspirert til å oppdage at vi har bredere boksmak enn vi trodde. (Selv hadde jeg for eksempel neppe blitt inspirert til å lese Neil Gaiman uten å ha sett skrytet av bøkene hans her inne...)

Bare en ting som du skriver har jeg lyst til å ta litt til motmæle mot:

Jeg er ikke den type person som bruker mye tid på analysering og tolking av litterære tekster som veldig mange av de som leser mye klassisk litteratur gjør, noe jeg tror kommer av at den type bøker er skrevet for å analyseres og tolkes mens det meste av det jeg leser ikke er det.

(Min uthevelse)

Jeg har nemlig ingensomhelst tro på at bøker som har overlevd og blitt klassikere er "skrevet for å analyseres og tolkes", da ville de neppe blitt så bra at de hadde blitt klassikere! Men FORDI de er så bra, er det mange som leser dem uten nødvendigvis å ha den samtidskunnskapen som leserne i "klassikernes samtid" besatt - og blant annet derfor kan dagens lesere ha stort utbytte av analyser: da får vi - blant annet - tilgang på den typen "taus kunnskap" som forfatteren og forfatterens samtidige lesere besatt, og kan bedre forstå HELE klassikeren. Men altså poenget mitt her: Klassikerne ble ikke skrevet for å bli analysert og tolket, men fordi de inneholder mer dybde enn Jo Nesbø (jada, jeg leste masse Nesbø jeg også, før jeg syntes han ble for makaber), kan man både ha glede av dem ved å lese dem rett-frem som en god historie, og ved å dykke dypere og analysere og tolke av hjertens lyst.

Avslutningsvis vil jeg gjerne føye til at jeg selv har gått fem på mange ganger ved å tro at velkjente klassikere vil være drepende kjedelige - for så å gå i gang med dem mest av pliktfølelse og oppdage at hei! dette er jo en fest å lese!. ;)

Brannfakkel, neppe. Jeg ser at du har vært medlem her inne i 4 år og 7 måneder. Da vet du like godt som meg at dette har vært oppe til debatt uttallige ganger før. De som liker klassikerne må få lov til å like og anbefale de, og de som liker bøker på bestselgerlistene det samme. På bokelskere.no er det plass for alle, det kan vi være stolte av, mener jeg.

Vitne til et vennskap i vekst

Jeg leser alt jeg kommer over av som er ført i pennen av Paul Auster, selv om jeg har opplevd ham som noe varierende i årenes løp. Denne lille boka, som inneholder brevvekslingen mellom Paul Auster og J.M. Coetzee gjennom en fireårs-periode, åpnet også øynene mine for hvilken formidabel forfatter Nobelprisvinneren Coetzee er. Jeg har dessverre ikke rukket å lese så mange av hans bøker, og det skyldes mer tilfeldigheter enn noe annet (jeg har flere uleste bøker i bokhyllene mine).

I alle fall - Paul Auster (f. 1947) vokste opp i en sekulær jødisk familie i USA, og har i årenes løp utgitt i overkant av 20 bøker. Det kanskje færre kjenner til er at han også har skrevet filmmanus til en rekke filmer samt at han også har gjort seg bemerket innenfor essay-genren så vel som lyrikk. Han betraktes som en postmodernist. (Jeg har omtalt en del av hans bøker og filmer på bloggen min.)

J.M. Coetzee (f. 1940) er født og oppvokst i Sør-Afrika, men bor i dag i Australia. Han mottok Nobels litteraturpris i 2003, og han har utgitt nesten 30 bøker i løpet av sin forfatterkarriere. Andelen av essays og sakprosa er nesten like stor som hans produksjon av skjønnlitterære bøker. I Norge er han kanskje mest kjent for romanen "Vanære" (1999), som også er filmatisert, og kanskje også "Før barbarene kommer" (1990) for alt jeg vet (begge er 1001-bøker).

Når to så vidt profilerte forfattere begynner å brevveksle, har det formodningen mot seg at de snakker om uinteressante ting. Tvert i mot - her diskuterer de alt fra ulike utfordringer i forfatteryrket, f.eks. i forhold til skrivesperre, hvordan man forholder seg til hatefulle kritikere, hvor man henter inspirasjon - til de store spørsmålene som Midtøsten-konflikten, den som foregår mellom israelere og palestinere, menns forhold til sport osv. Det trekkes paralleller til apartheid-regimet i Sør-Afrika, som i all hovedsak var en intern konflikt, og det stilles spørsmål ved om det er likhetstrekk i forhold til det som pågår i Israel, der araberne i all hovedsak er segregert fra den jødiske befolkningen, men hvor konflikten som sådan handler om mengder av fientlig innstilte nabostater, stadig tilbakevendende kriger, okkupasjoner osv. Og de diskuterer vennskapets natur - særlig det mellom menn.

Hva er et vennskap? Og hva skiller menns vennskap fra kvinners vennskap, for ikke å snakke om vennskap mellom mann og kvinne? Handler det kun om fravær av erotikk? Og hvordan bindes menn sammen i vennskap - menn som kanskje aldri snakker om følelser og i særdeleshet ikke om følelsene de måtte ha for hverandre (annet enn i hverandres begravelser og i nekrologer)? Hva skiller et virkelig vennskap fra et mer platonisk bekjentskap? Kanskje handler det rett og slett om beundring? Beundring og en følelse av anerkjennelse? Som kvinne undrer jeg meg likevel over at et vennskap mellom menn skal være så totalt annerledes enn vennskap mellom kvinner, fordi jeg vil hevde at virkelig gode vennskap mellom kvinner også handler om anerkjennelse (kanskje mer enn om beundring, riktignok), om en følelse av å være interessant for den andre. Vennskap som ikke inneholder denne ingrediensen, vil før eller siden avgå ved døden. Et vennskap gjerrig på anerkjennelse vil dø før det i det hele tatt har muligheten for å bli født.

"Vennskap er gode manerer, vennlighet, følelsesmessig stabilitet. Venner som roper og skriker til hverandre, forblir sjelden venner. Ektemenn og hustruer som roper og skriker til hverandre, forblir som regel gift - ofte lykkelig gift." (sier Paul Auster i et brev til J.M. Coetzee i juli 2008 på side 12)

Om det ikke lykkes noen av gutta å gi en fyllestgjørende definisjon på hva vennskap mellom menn egentlig er i bokas innledning, bør i alle fall ingen være i tvil om at det vi som lesere er vitne til i boka "Her og nå" er nettopp utviklingen av et vennskap, fra dets spede begynnelse og til et sterkt vennskap vi skjønner har nok i seg til å vare livet ut. Det handler om nysgjerrighet, respekt, anerkjennelse, gjensidig beundring, varme og kjærlighet. For varmen strømmer gjennom brevene. Jeg som leser kunne kjenne det på kroppen. Selv når de diskuterer Israel-Palestina-konflikten, hvor det tidvis sitrer litt når sterke meninger utveksles, merker vi respekten og nysgjerrigheten i forhold til den andres synspunkter. Og det er noen riktig spenstige meninger som utveksles!

Både Auster og Coetzee er langt på vei enige i at det var en feil beslutning å reparere konsekvensene av Holocaust med å opprette en stat for jødene i Midt-Østen. Det kunne ikke skape annet enn ufred, og dessuten var det urettferdig for de palestinerne som faktisk bodde der fra før av, og som ble jaget på flukt. Samtidig erkjenner de at det er for sent å snu - selv om Auster leker med tanken på å gi jødene staten Wyoming i USA som erstatning for Israel - siden det bor så få der fra før av. Ekstraordinært interessant er derimot Coetzees svar til Auster på side 159-160:

"Det palestinerne trenger, er en mann som er raus nok til å si: "Vi har tapt, de har vunnet, la oss legge ned våpnene og forhandle frem de beste overgivelsesbetingelsene vi kan, og ikke glemme, hvis det er noen trøst, at hele verden vil se på." De trenger med andre ord en stor mann, en mann med visjon og mot, til å tre frem på scenen. Men hva mot og visjon angår, later dessverre de palestinske lederne vi hittil har sett, til å være noen puslinger. Og skulle det ved et lykketreff dukke opp en frelser blant dem, ville han nok snart bli plaffet ned.

Kanskje er tiden inne til at Palestinas kvinner overtar tøylene.

Etter å ha sagt det jeg har sagt om palestinerne, må jeg videre si at det er noe så stygt i måten israelske regjeringer har oppført seg på - demokratisk valgte regjeringer, som styrer med støtte i en føl grunnlov som aldri vil bli endret annet enn ved ikke-konstitusjonelle midler - at det vrenger seg i en. Det finnes bare ett ord som kan beskrive det som nylig er gjort i Libanon og Gaza, og det ordet er schrecklich. Schrecklichkeit: et stygt, hardt ord - et hitlersk ord - for en stygg, hard, hjerteløs måte å behandle folk på. For dem av oss som heller til den dypest sett progressive oppfatning at historien gir lærdommer vi bør merke oss hvis vi ønsker å bli bedre mennesker, melder følgende spørsmål seg: Hva har Israel lært av historien?"

Når forfatterne diskuterer skjønnlitteraturens kår i dagens samfunn, uttaler Coetzee i et brev til Auster i 2010 følgende på side 179:

"Stilt overfor valget mellom å lese en gjennomsnittsroman og å rake løv i hagen, ville jeg nok velge å rake løv. Jeg har liten glede av å konsumere romaner; og - hva viktigere er - jeg tror likegyldighet til det å lese skjønnlitteratur for fornøyelsens skyld, griper stadig mer om seg."

Det er mulig at forholdene i andre land har kommet lenger enn i Norge, men selv blir jeg nesten litt deprimert når jeg ser hvordan krimbøker, og i særdeleshet dårlige krimbøker, selges som "hakka møkk". For ikke å snakke om hvordan lettbent underholdningslitteratur markesføres både som mesterverk og annet, i form av direkte villedende reklame. De virkelig gode bøkene forsvinner i mengden av dette. Men den diskusjonen skal jeg la ligge nå.

Jeg kjenner fra før av til Paul Austers store lidenskap for film, og det er rett og slett moro å notere ned noen av filmene han kommer inn på, med tanke på selv å spore dem opp etter hvert. Hans lidenskap for noir-filmer er velkjent for fansen hans.

Fikk vi vite noen av forfatternes innerste hemmeligheter? Nei, her var det svært lite materiale for skandalepressen. Når det er sagt byr de rikelig på seg selv. Som at begge - og Auster i særdeleshet - er sportsidioter, at ingen av dem egentlig er glad i sporte selv, at Coetzee sliter med søvnproblemer på grunn av all reisingen og jetlag´ene, at de begge er gift med bemerkelsesverdige kvinner, at alderen trenger på ... Auster er nok den av de to som byr mest på seg selv, og mange av temaene han drodler rundt kunne han godt ha skrever essays om. Humoren - den varme humoren - ligger der hele tiden, og den med alderen større selvinnsikten og evnen til å ironisere over seg selv. Jeg humret og lo av flere av passasjene underveis. Og bakom alt lurer selvfølgelig spørsmålet: Visste de at dette skulle bli bok mens de brevvekslet med hverandre? Tenkte de tanken? Er det derfor de holder igjen? Eller er dette bare rett og slett kjennetegnet i et typisk mannlig vennskap - at man holder sine innerste hemmeligheter for seg selv? Uansett hva svaret måtte være - jeg storkoste meg med boka, som ga meg muligheten til å bli bedre kjent med disse to forfatterne som jeg har stor beundring for!

Boka er et must for alle som har et forhold til Paul Auster og J.M. Coetzee!

Var jeg deg, ville jeg lett opp utgaven fra Thorleif Dahls kulturbibliotek - oversetteren Erik Ringen har vunnet stor åtgaum for sin dyktighet, og her har han oversatt fra gammelfranske manuskripter. Det finnes ingen manuskripter fra Marco Polos egen samtid, har jeg lest på Wikipedia, men her går man i alle fall svært langt tilbake mot originalen! Det er jo massevis av utgaver av Marco Polos reiser, også på norsk - for ikke å snakke om bøker OM Marco Polo og reisene hans. Jeg har i mange år TENKT at jeg skal lese Marco Polo, men ikke gjort alvor av det. Jeg tror det er morsom lesning, så skriv gjerne en liten rapport om du finner en bra utgave, Eirik!

For en to måneders tid siden så jeg miniserien fra 1982 om Marco Polos reise til Kublai Khans hoff. Jeg bestemte meg for å se denne først og fremst pga musikken (Morricone) og fordi jeg hadde noe tid å svi av. Imidlertid, jeg får ikke serien ut av hodet mitt, den er utrolig fin. Det jeg derfor lurer på er om Marco Polos reiseskildring lar seg oppdrive på norsk. Jeg orker ikke en moderne omskriving, men ønsker å lese den opprinnelige skildringen (i den grad en slik finnes: den opprinnelige reiseskildringen er vel i seg selv en slags roman, ikke skrevet av Polo selv, men det er iallfall denne første jeg har lyst til å lese). Er det noen som vet?

Skjønnlitteratur (unntatt lyrikk, som har fått helt egen hylle på loftet) ordnes alfabetisk, sakprosa etter emne/fag. Det fungerer stort sett greit - men vanntett er det jo ikke. På hytta blir det flere og flere hyller - og en del bøker finnes etter hvert både her og der ...

Om det kan være noen trøst/hjelp, systematisk alfabetisering av bokhyllene er overhodet ingen garanti mot å ende opp med flere eksemplarer av samme bok.

Med hilsen og lykke til fra en som taler av erfaring.

Jeg sovner ikke, men ellers har jeg det samme problemet som deg. Da jeg har lyst til å lese mange av de gamle klassikerne, og da gjerne på engelsk, har jeg funnet ut at både tekst og lyd, gjør det lettere å konsentrere seg. Amazon og Kindle har nylig synkronisert teksten og lyden, så jeg ikke en gang behøver å bla om, det gjøres automatisk. Og lese og høre samtidig kan jeg gjøre nesten gratis :)

Det tenkte jeg òg, da jeg fikk hjelp til å finne tødlene! ;)