Bokelskere.no

Takk, "Den onde budbæreren" bestiller jeg tvert! Gjør absolutt ikke noe om tidsspennet er litt større. Forøvrig har vel Bob Dylan sine røtter planta solid i mitt lille "målområde", med første albumutgivelse i 1962 (var det vel?).

Jeg bruker alltid postkort som bokmerke.
Når jeg er ute å reiser kjøper jeg som regel med meg postkort fra stedene jeg besøker. Det er hyggelige minner syntes jeg. Velger kort med gode motiver, fine farger og attraksjoner som skal minne meg om plassen jeg besøkte.
Hver gang jeg velger meg en bok som skal leses så bruker jeg litt tid på velge hvilket kort som skal følge med boken. Det har blitt et lite ritual for meg og gjør at reiseminnene hele tiden blir løftet frem.
Under lesingen av Haugtussa hadde jeg postkort fra Kamøyvær i Honningsvåg som bokmerke. Kamøyvær var en utrolig fin plass hvor jeg blant annet besøkte et kunstatelier som det er hyggelig å huske tilbake på.
Sikkert en rar ting, men for meg følger disse postkortene meg gjennom bøkene og det er veldig koselig :)

Ja, hadde det vært så enkelt, så hadde jeg selvfølgelig gjort det, men med min teflonhjerne blir det vanskelig. Har prøvd, men sidetall husker jeg bare ikke. Derfor er bokmerke uvurderlig for min del.

Enig i dette, og eg finn det vanlegvis tungt å lesa medan det er musikk på, men lydmessig forutsigbarhet er vel nøkkelen.

Eg kan bruka klaverstykker av Bach eller Scarlatti, men generelt sett opplever eg at den mest langsame (og udramatiske) musikken er best, gjerne dronemusikk (klassisk (t.d. Joep Franssens) eller elektronisk (t.d. Thomas Köner)). På Spotify finst det dessutan lydspor med fuglesong. Kanskje det er aller best, når det funkar.

Det er faktisk overraskande enkelt å droppe bokmerke og berre memorisere sidetalet, så lenge du kan relatere det til eit eller anna – nokons alder, eit pengebeløp, kva som helst.

Dette er en amerikansk klassiker skrevet av Nobelprisvinneren Sinclair Lewis. Boken kom ut i 1920, ti år før Lewis fikk Nobelprisen i litteratur, og gjorde stor furore i hjemlandet. To år tidligere hadde forfatteren vekket oppsikt med en roman om en landsens jente som dro til storbyen med hodet fullt av ambisjoner og illusjoner; Main Street handler om en byjente i møte med småbylivet, og med denne boken fikk han sitt definitive litterære gjennombrudd.

Hovedpersonen i Main Street er unge Carol, en høyt utdannet og moderne kvinne som etter å ha arbeidet som bibliotekar et par år gifter seg og slår seg ned i småbyen Gopher Prairie (en fiktiv by på prærien i Minnesota). Boken beskriver hvordan hun ankommer sitt nye liv full av idealisme og ideer om hvordan hun kan bidra til å utvikle Gopher Prairie fra en trang, trangsynt og estetisk uskjønn landsby til en vakker by med et stimulerende kultur- og samfunnsliv. Selvfølgelig møter hun motstand - byens gode borgere er slett ikke enig i at de trenger noen utenfra til å fortelle dem hvordan tingene skal gjøres i deres by. Norske lesere vil finne mye av janteloven mellom linjene i denne boken! Det er uansett mye allment menneskelig i denne romanen, og forfatteren imponerer meg i sin evne til å skildre historien fra Carols perspektiv på en overbevisende måte. Under lesningen reflekterte jeg ofte over at Lewis valgte en kvinnelig hovedperson for denne romanen. Hvor mange mannlige forfattere i dag gjør et tilsvarende valg? Og hvor mange mannlige lesere ville kjøpe boken, om en mannlig forfattere skulle utgi en roman med kvinnelig hovedperson? Selv om vi i Main Street ofte blir innviet i Carols tanker og opplevelser forbundet med klesdrakt, husstell, samvær med andre kvinner - så er bokens hovedtema annerledeshet og konfliktene som oppstår når nye tanker møter gamle idésett og hevdvunne levesett. Jeg har gjort meg mange tanker om hvorvidt Lewis kunne fått romanen til å fungere like godt med en mannlig hovedperson - mitt svar er nei. Han "trengte" en hovedperson med høyere utdannelse, og Carol har utdannelsen, intelligensen og innsikten, og den sosiale statusen, som skulle kunne gjøre henne til en likeverdig med nestorene og besteborgerne i Gopher Prairie. Det som taler mot henne er at hun er ung, hun er kvinne og hun er utenfra. Vi møter andre outsidere underveis i romanen, men de blir bifigurer som kun understreker Carols håpløse situasjon.

Romanen utspiller seg i årene 1906-1920, men hovedvekten av handlingen finner sted mellom 1912 og 1920. Det gjør den selvfølgelig til et tidsbilde av USA før og under første verdenskrig, og for norske lesere er det særlig interessant at norske og svenske settlere dukker opp i kulissene rett som det er. Men jeg synes boken har holdt seg, den gir interessante perspektiver på likestilling både mellom kjønnene og mellom ulike samfunnsklasser, samt som sagt om motsetningene mellom folk som er fulle av nye ideer og folk som synes ting er bra som de er og alltid har vært. Main Street får terningkast 6 av meg.

Du, nå fikk jeg lyst til å diskutere med deg den boken jeg nesten er ferdig med; "Main Street" av Sinclair Lewis. Kjempeinteressant bok, kom ut i 1920, handling fra ca. 1912-1918, om småbyliv og om å passe inn eller ei. Blant annet. Men dét hører jo hjemme i en helt annen tråd...

Med jevne mellomrom dukker det opp noen som vil "redde" bokelskere.no med ideer om hva som bør (eller ikke bør) være lov her inne. Jeg finner hele den prosessen interessant, fordi den kommer så jevnt at man nesten kan stille klokken etter den.

Nå oppfatter ikke jeg at temaet p.t. er hva som skal være lov - men hva som vil fungere bedre enn dagens ordning. (Og da er det klart at de som er fornøyd med status quo, vil kunne riste mer eller mindre oppgitt og høylytt på hodet og hevde at selve diskusjonen er unødvendig.)

Men ellers: nettsteder blir aldri ferdig utviklet. Aldri. Antall brukere endrer seg, brukernes adferd og ønsker endrer seg, løsninger som var godt tenkt kan vise seg mindre heldige i praksis - eller de fungerte bra i starten, men så løp tiden fra dem. Slik er det vel med det meste - man klarer seg jo fint med en svart-hvitt tv, men det er nå litt stas med fargefjernsyn likevel, da.

Jeg synes jo det er bra at brukere av et nettsted engasjerer seg i nettstedets ve og vel på en konstruktiv måte, og blir litt oppgitt av at forslag til endringer blir møtt av en ovenfra-og-nedad "nei se, nå er de i gang igjen"-kommentar slik jeg beklageligvis synes du gjør deg til talsmann for her, Jengeno.

Enda et tips til de som liker å ta med seg bøker på reise er å sette dem igjen på hoteller, hosteler og lignende når de er ferdig lest, slik at de kan bli plukket opp av andre reisende bokelskere. Da blir bagasjen lettere på veien, i tillegg til at noen andre kanskje vil få glede av den samme boken.

Et viktig poeng du har der, vi er mange som har jobber som hviler på andres innsats i å skaffe til veie mat, hus, veier og andre nødvendigheter. Vi som utreder, snakker og vurderer andre folks ulike vanskeligheter må kanskje bli det Marx kaller arbeideraristokrati (får alltid lyst til å skrive katter i steder for krati). Hans største mangel i analysen var at han ikke forutså middelklassens vekst og betydning, hørte jeg bli sagt en gang.

Du kan jo prøve å se litt på Sverre Asmervik. Han har bøker som jeg liker veldig godt. Han er tankevekkende og tar opp temaer som de svakeste i det norske samfunnet står ovenfor.

Kindle

Les Alf Prøysen, du. De fleste av "stubbene" hans handler om hverdagslivet for arbeiderklassen - slik han selv levde og observerte det. Makeløst skrevet.

Ja, jeg fant bokmerke med magnet tilfeldig i en bokhandel for noen år tilbake, og tenkte at det var genialt siden jeg har irritert meg så ofte over bokmerker som faller ut. Veldig praktisk både på små og store reiser hvor boka gjerne blir liggende og slenge i bunnen av veske eller sekk. Praktisk ellers også for den saks skyld.

På reise anbefaler jeg et magnetbokmerke. Mine standard bokmerker har i alle fall en tendens til å falle ut av boka når jeg drar den opp av sekk, veske eller lignende. Med magnetbokmerke slipper jeg å finne ut hvor i boka jeg var sist hver gang jeg skal lese.

En bare må ha dings til hjemmet - uansett om man leser/bruker papirbøker eller lesebrett.

Støtter den. Sjølv har eg i tillegg nytta boardingkort frå Lufthansa og TAP det siste året.

Enkelte av bøkene eg les er av ein slik art at eg ynskjer å faktasjekke opplysningar undervegs, eller kanskje rett og slett finne meir bakgrunnsinformasjon. Då er det kjekt at lesestolen, som er ein 2-seter med stort armlene mellom seta, er plassert slik at eg har ein benk på høgre sida i ein knapp armlengde-avstand der EDB-maskina (for å børste støvet av ei gamal nemning) er tilgjengeleg, og at midt-armlenet er "dobbelt" slik at eg kan stable bøkene eg held på med der. Det er heller ingen ulempe at det same armlenet har kaffekopp-haldar.

Eg har ti tommeltottar, og du får alle i veret for denne. Suveren replikk.

Det er ikke naturlig for noe menneske å være i evig fremgang. Også menneskene trenger flo og ebbe.
-Blaise Pascal