Bokelskere.no

Fikk gjort noen bra kjøp på to bruktbutikker i dag; Louis de Berivieres"Kaptein Corellis mandolin"
Cecilie Enger "Kammerpiken",George Elliot "Middlemarch bind 1og2, Sigbjørn Hølmebakk"Jentespranget,Elizabeth Noble "Lesesirkelen" Villy Sørensen "Jesus og Kristus, Elsk det som er av Byron Katie,Vigdis Hjort "Om bare", Jan-Philipp Sendker "Kunsten å høre hjerteslag"
Don Juans dagbok, John Le Carre "Single&single! That`s it:-) Nok en vellykket jakt!

Jeg så forrige uke (jepp, New York var flott, og jeg er såvidt landet) en ny Broadway-oppsetning av Om mus og menn - og den ble jeg litt skuffet over, til tross for strålende kritikker. Jeg har jo altså lest boken flere ganger, senest i den fine 2013-felleslesningen her, og jeg har sett stykket på norsk teaterscene samt som film med Gary Sinise og John Malkovich i hovedrollene. Filmen likte jeg sånn måtelig, men skyldte på at jeg ikke har sansen for Malkovich til tross for at han er en bra skuespiller. Oppsetningen på Broadway nå – vel, Lenny ble litt for åpenbart tilbakestående for meg, med spastiske håndbevegelser og hurtige øyeblunk. Jeg vil ha Lenny til å fremstå slik at folk som ikke kjenner ham, ikke straks oppdager at han er tilbakestående. Og så syntes jeg de fleste på rollelisten ble litt for teatralske eller oppstyltede – dialogene ble ikke naturlige nok for meg. De ble også fremført på tjukkeste sørstatsdialekt - dét virket også litt for sjoblonmessig på meg; er ikke scenen i Steinbecks roman det rurale California, egentlig? Eller husker jeg feil? Og i aller siste scene ble parallellen til hundeavlivningen i første akt ikke tydelig nok for meg. Jeg blir visst nødt til å skygge unna sceniske adapsjoner av denne boken heretter – men reisefølget var heldigvis storfornøyd!

Enig med deg i at det er et spennende område for litteraturen, og i enda større grad et moralsk problem. Jeg antar at du har sett Tv-serien WIRE. Jeg tenker på den som litteratur for vår tid. Nok et tips om "litteratur", med andre ord. Denne praksisen med å møte opp om morgenen i håp om dagsjobber hadde de forresten på Schous plass i Oslo også, husker ikke lenger hva de kalte det. Dagsen? Det er mange norske ungdommer som burde fått den muligheten til en fysisk jobb, fordi det er så mye læring i hvordan samfunnet fungerer når du ser det fra lossegjengen sitt perspektiv. Som et alternativ til studier på Bali eller et friår i selskap med PC'en? Det ville også skjerpet bevisstheten om mange andre ting.

Unnskyld at eg bryt inn, men Rudolf Nilsen døydde av tuberkulose i 1929. Nordahl Grieg vart skoten ned i 1943.

Braaten var ikkje sjef ved Det norske Theater (Bergen), men ved Det norske teatret (Oslo), der det vel berre må vera ei føremon å vera landsmålsmann (sjølv om han altså ikkje var det på desse tider (1934-36)).

En aldri så liten korrigering. Jeg har ganske så nylig lest mange av Oskar Braatens verker, og det er bare noen ganske få av de første verkene hans som er på landsmål, fra 1916 gikk han over til riksmål.

Takk skal du ha! Ja, nå er òg Arvid G. Hansen digitalisert. I mi tid som student fekk eg ikkje tak i boka på antikvariat i nærmiljøet, så eg hugsar at eg stod langs ein hylleveg på biblioteket i Trondheim og las ho; eg "fotograferte" kvar side med minnet, hugsar eg - og så var ein del av eksamensoppgåva i nordisk arbeidardikting å vurdere nettopp Arbeideren i norsk diktning ut frå ei problemstilling eg ikkje lenger hugsar. Da var det berre å "framkalle" dei sidene eg hadde "fotografert", så eg "las" boka for mitt indre blikk ved eksamensbordet og siterte flittig. Det gjekk svært så bra, det. I dag er det lite arbeid blant unge menneske med å trene seg i slike hugseteknikkar.

Og Zola? Ja, visst er her bitande kritikk, men det Hansen ikkje ser, er at Zolas framstilling av det borgarlege samfunnet botnar i ein naturalistisk tendens og derfor er utan håp.

Inspirert av Odins spørsmål, så lånte jeg boka på biblioteket denne uka og leste den ut i går. Han beskriver godt klassereisen begge veier, og arbeidsforholdene for arbeiderne med daglønn stemmer nok ganske bra, vil jeg tro. Dessverre. Men nå har jeg funnet ut at Yarden er den første boka i en trilogi. De to andre heter Og alt skal være kjærlighet og En hjemby. Så det spørs om det må bli en ny tur på biblioteket snart.

Jeg har heller ikke lest Bengt Calmeyer, men kjøpte disse tre bindene på grunn av en positiv anmeldelse i en avis for mange år siden.

Jeg mente Nord-Norge, og Dag Skogheim.

Din leseroplevelse ift Richard Ford likner litt på min egen. Jeg brukte lang tid, kjedet meg delvis underveis, men holdt ut og leste to eller tre bøker til nesten med det samme. Det blir umulig å beskrive historien,eller intrigen. Jeg har vel litt ubevisst tenkt på apati som en slags reaksjon på å føle seg maktesløs, som jeg igjen har koblet til arbeiderlitteratur. For det er vel minst to sider ved arbeiderlitteratur, og kameraten din står nok i den stolte tradisjonen som jeg personlig forbinder med Yngve Hågensen, Torbjørn Berntsen og mange andre hedersfolk og som innebærer engasjement, bevisstgjøring, streik og rettferdighet. Så er det den faktiske og opplevde følelsen av mindreverd, som for eksempel Alf Prøysen beskriver. Og hva er det vi har nå? Hvem er arbeidere nå?

Imidlertid leste jeg "Yarden" i ettermiddag, og der har du arbeiderlitteratur fra nyere tid. Den står nå øverst på listen over anbefalt arbeiderlitteratur, fra min side. Vil imidlertid lese flere bøker som blir anbefalt her.

Skal prøve meg på Thorkilden også.

Yarden er et strålende eksempel på nyere arbeiderlitteratur!

Jeg leser den på engelsk, ja. Skal se om det ikke kan bli en bokomtale når jeg er ferdig!

Du tek opp eit viktig spørsmål her - som det er vanskeleg å finne svar på som alle kan einast om. Er "arbeidarlitteratur" litteratur skriven av arbeidarar, om arbeidarar eller for arbeidarar - og kva slags kombinasjonar her kan vi "godkjenne"? Lyt diktinga ha sosialistisk tendens og peike ut over det borgarlege samfunnet (da fell i så fall Venstremannen Oskar Braaten utanfor)? Sjølv vik eg unna litt for faste definisjonar, men Hans Scerfigs Frydenholm, som du nemner, ville eg ikkje inkludere - enda dette, etter mitt syn, da, saman med VesaasFuglane og Borgens Lillelord*, er ein av dei aller beste romanane som er skrivne i Norden etter andre verdskrigen og meir enn nokon annan avslører kva potensial som borgaskapet har til å gripe til fascismen for å trygge interessene sine.

Eg drøfter (eller her bør eg vel helst bruke preteriyum: drøfte) spørsmålet litt i ein artikkel i Petter Larsen Arbeideren og diktningen. Elles er jo Arvid G. Hansens Arbeideren i norsk diktning ein klassikar når det gjeld dikting som handlar om arbeidarar.

Same kva definisjon ein legg til grunn, liker eg best, når det gjeld romanar, Kristofer Uppdals bøker. Romanserien hans, "Dansen gjennom skuggeheimen" tok eg som fordjuping til mellomfag i nordisk, og som ein emnekrets til hovudfag tok eg "Nordisk arbeidardikting", Men dette er lenge sidan, og pensumlista finn eg neppe att.

Eg ser du har fått mange svar med gode framlegg, særleg om svensk litteratur, som eg steller meg bak, men altså også om bøker som eg sjølv ikkje ville kalle "arbeidarlitteratur". Men diskusjonen er interessant!

Yarden er bra. Et annet eksempel på en forfatter (poet) fra samtidssverige er Jenny Wrangborg, som har skrevet Kallskänkan (2010) og Vad ska vi göra med varandra (2014). Anbefaler å høre henne lese: https://www.youtube.com/watch?v=2yG7UlOhj4A.

Det er mulig at du kan finne noen bøker av interesse her: - working class literature - reading guide.

Menneskets lodd av André Malraux? Men den ser jeg du har i samlingen din. Ellers må jeg benytte anledningen å minne om at nesten alt av den godeste D.H. Lawrence jo har et arbeiderklassebakteppe.

Det var jammen ikke dårlig - de fleste av oss har ikke hørt om Tokunaga en gang, ja knapt om noen andre japanske forfattere enn Murakami... nå ble jeg imponert!

Hei igjen, Odin..
lovet jeg deg en videre utdyping fra min side på dette "bunnsolide" svaret ditt til meg. Føler det fortjener mer. Ikke at jeg tror jeg er faglig sterk nok til å måle meg med din innsikt.
Først din far. "De tok vår ungdom". Men som du sier mange av , faktisk de fleste av de tyske soldatene ønsket ikke å være her. De var vanlige soldater og de var ikke personlig onde, kanskje noen ble det av det miljø som omga dem i 5 år. For å prøve å kommentere dette bedre: Interessert i historie som jeg er, klarer jeg ikke lenger å bivåne dokumentarfilmene fra USA, England eller Australia, som jeg har en mengde av når det gjelder 2.verdenskrig, blir jeg både irritert og forbauset da de engelsktalende kommentatorene konsekvent omtaler tyskere , som oftest hærens soldater som the Naziies. Bare en liten bande var det, de fleste ble sterkt foraktet av til og med offiserer på høyt plan. Så ditt eksempel med tyskeren som ville unnskylde seg på den måten han i det gitte øyeblikk han kunne overfor en nordmann, selv om han intet galt hadde gjort! Likevel vi kan ikke dømme din far, for vi kan ikke sette oss inn i hans oppfatnoing og hans lidelser under de tyske okkupanter.
Jeg ble født i 1944 da mine foreldre lå i dekning fordi de tilhørte Milorg eller hva det nå var.
Derfor ble jeg heller forbauset da jeg i ca 11års alderen ble gitt det råd å bytte ut Hardyguttene med mer moden litteratur. Enda han aldri la skjul på at han anså Hamsun som landsforræder ba han meg å starte med Sult. Siden har jeg lest alt av denne forfatter og oppfattet ham som en av de største, ikke som menneske, men som litterat. Først i senere tid da jeg pløyet meg gjennom hans enorme brevsamling, ser jeg klart at hos ham satt det dypt. Likevel har jeg nå funnet fram til hans Mysterier fordi boken er som Hamsun selv , et mysterium.
Men jeg er enig med deg: Selvfølgelig (min mening) ligger det noe av egne opplevelser , et "alter ego" inn i mellom det andre i en hver bok av enhver forfatter. (Spesielt kanskje hos Dostojevskij som jeg oppfatter du tar opp litt sarkastisk i din avrunding. Jo, jeg har lest mye Dostojevskij, men ikke Odysseen (Er det ikke noe med Homer og Illiaden?), og Moby Dick kun som tegneserie (Illustrerte klassikere). I parantes bemerket er jeg glad i hans samtidige Tolstoj, Turgenev, Tsjekov, Gogol m.m. Men jeg skjønner godt hvor du vil hen.
Mazlovs Pyramide har jeg sett før, uten å legge for meget vekt på den.
DU har meget rett i t en som skriver må ha kunnskap, faglig, geografisk,, historisk m.m. om det han skriver sin historie innenfor. Han må kjenne det som ligger inni tids-rammen.
Talent? Jo, som i alt ellers om du vil prestere noe. Men ellers tror jeg øvelse, gjør mester, altså skrive og skrive, eller som idrettsutøver ville sagt: trene, trene og atter trene.
Min digresjon denne gang får bli en kommentar til meg fra en for tiden etterspurt forfatter, Paulo Coelho:"Rolf, jeg misunner dem som kan tegne, "Da svart jeg ham (på engelsk): Klarer du ta en penn å skrive stor bokstav A?, Herr Coelcho?, Ja ser du da ikke at dette like gjerne kunne vært utkast til for eksempel mønet på et hus? Så dersom du er så hjelpeløs, noe jeg ikke tror du er, så ta det hele derfra. Dette skjedde ved et uhell på Facebook, og jeg angrer. For jeg har fått en hel del henvendelser fra ukjente mennesker på alle mulige -for ikke å si umulige språk om jeg vil lære dem.....tja, jeg er egentlig ikke sikker. Men, jeg tror både han og du forstår hvor jeg vil hen(?). Men som sagt nok en digresjon fra meg.
Jg ga en av hans bøker en nokså knusende kritikk for ikke lenge siden. Det kan være tilfeldig, men hans daglige innlegg til meg på Facebook (sammen med tusenvis av andre, selvfølgelig, stoppet brått opp. Tilfeldigheter? Eller som Hamsun ville flettet det inn: "Mysterier"?. Jeg ber deg Odin lese denne bok av Hamsun nok en gang, og meget nøye. Hans nære medhjelper under rettsoppgjøret , skriver at av alle bøker som siden er skrevet om gåten Hamsun, mener at i denne boken ligger svaret, selv om den er aldri så tidlig i hans forfatterskap. OG det mener denne professor (Gjærlof?) må være et genis verk, altså skrive sitt eget liv inn i en roman så uendelig mange år før hans løpebane egentlig hadde begynt på ordentlig. Nå er jeg spent på om du ser noe av det samme i denne bok som denne kjente professor mente å finne.
Ellers vil jeg få avslutte med at jeg er atter er enig med deg i at behovet for åndelig føde er meget forskjellig blant oss. Heldigvis vil jeg si. Og det ser du sikkert?
Med vennlig hilsen
og takk for ditt berikende og kyndige skriv , nok en gang.

Og fra Sverige:

Moa Martinson är en av de mest berömda proletärförfattarna, som framträdde under 1920- och 30-talen. Hon är också den enda kvinnan bland dem.

Dette er et sitat fra svensk Wikipedias artikkel om Moa Martinson. Svensk Wikipedia har også en egen artikkel om arbetarlitteratur/proletärlitteratur, med lenker til en rekke andre forfattere, før og nå, i Sverige og i (den vestlige) verden for øvrig. Mens i den tilsvarende engelske Wp-artikkelen om proletarian literature står det bl. a. om japansk arbeiderlitteratur. Som det kanskje ikke er så mange av oss som har forhåndskunnskaper om?