Bokelskere.no

Bloggen til Linnéa Myhre, som nå er avsluttet, har vært en av mine favorittblogger. Jeg har digget sarkasmen, alle sparkenne i hytt og vær mot alt hun ikke liker (som er omtrent alt bortsett fra taco og mammaen hennes), galgenhumoren og ærligheten. Jeg fikk også med kommentarene til serien La Linnéa leve som gikk på NRK nett-TV i fjor vinter, hvorav mange kommenterte at var det ikke bare å skjerpe seg, trengte hun å være så sur, hva vet hun om livet, hun er bare tjueén år, get a grip, livet er verre for andre, du har ikke noe å klage på. Det tenker jeg ofte selv når folk griner over småting. Jeg tenker det når jeg ser jentene på Top Model grine etter at de har fått klippet av alt håret sitt (noe jeg forøvrig gjorde selv da jeg var seks år og mamma hadde lovet meg at vi bare skulle klippe litt av luggen, men sagt noe annet til frisøren; selv om jeg riktignok da gråt av at hun hadde løyet og lurt meg, ført meg bak lyset, ikke fordi håret var blitt kort), for å nevne et eksempel. Noen ting er faktisk små.

Andre ting er ikke små. Selv om man tilsynelatende har alt, kan livet være deprimerende og meningsløst. Jeg kjenner på den selv med jevne mellomrom, men fortsetter likevel fordi jeg klarer å lage en mur hvor jeg bak den stuer det faktum at livet er meningsløst (fordi det er den jo) så jeg slipper å la det ta helt over tankesettet mitt. Ikke alle klarer det. Det er såvidt Linnéa klarer det. Hun har selv sagt at boka startet som et selvmordsbrev. Hvor den slutter å være det, vet jeg ikke. Kanskje det er da hun bestemmer seg for å gå til psykolog, for det gjør hun, hun begynner å gå til Finn. Slik begynner boka som følger henne og spisefortyrrelsen gjennom et år. Den sarkastiske tonen fra bloggen er tonet ned, men fortsatt er hun gjenkjennelig. Hun kommer med en refleksjon over ordet 'hverdagslykke', sier hun ikke forstår den, for hvordan kan en kaffekopp være lykke, er den ikke heller en glede? Noe mindre en lykke. Som om lykke er noe vedvarende, noe som varer lenger, noe større. Siden skriver hun om hvordan hun ser over et visst landskap og føler et øyeblikks lykke ved dette synet, ja, virkelig et øyeblikks lykke, for i neste sekund, når hun går derfra igjen, er alt som før. Så hva er lykke?

I serien La Linnéa leve prøver Linnéa en ny ting for hver gang i et forsøk på å føle seg bedre. I en av episodene tar kameraten hennes henne med på healing, og skeptiker som hun er, funker ikke det. Hennes livsgledeskala som går fra 1 til 10 stiger aldri over 5 (som jeg kan huske, kanskje ikke dét en gang), og høyest stiger den i den episoden hvor hun rir på hest og i den episoden hvor hun går tur i fjellet. Det er helt logisk for meg, og det er forresten gjort vitenskapelige studier på at psykisk syke føler seg bedre sammen med dyr og av å være i naturen. Akkurat som forventet, sa en venninne til meg, som forøvrig også syntes det var unødvendig av programmet å rakke ned på alternative behandlingsmetoder, yoga, healing o.l., mens jeg sa at pfft, hva skal vi med dét når så basic ting som å bare være sammen med dyr og ta en tur opp et fjell funker best. Men om det nødvendigvis er lykke, er et annet spørsmål.

Jeg har lest svært mange (mer eller mindre selvbiografiske) erindringsromaner om jenter med spisefortyrrelser, og de fleste suger. De fleste suger på den måten at de fort fokuserer på bare sykdommen, det blir ofte som å lese i en legejournal eller en pensumbok i psykologi, mens mennesket bak forsvinner. Det føler jeg ikke skjer i Linnéas bok. Hun forteller ikke bare om at det er to ting som besetter henne: mat og det å få tiden til å gå raskest mulig. Hun forteller om sparkesykkelen som hun transporterer seg rundt med. Hun forteller om hvor glad hun er i sin mor. Hun forteller om pakken som kommer fra USA. Hun forteller om at hun skal dra til Costa Rica og at hun gleder meg, selv om det blir med det, hun skriver aldri noe om hvordan det var på turen. Dette er i slutten av boka, og her synes jeg det går for raskt, som om hun har skyndtet seg litt for å bli ferdig og nøste opp trådene. Jeg har lest flere omtaler av boka hvor omtalerne har ment at Linnéa fokuserer for mye på seg selv og for lite på hvordan menneskene rundt henne forholder seg til henne og hva hun snakker med Finn om. Det synes jeg er irrelevant. Boka handler om henne, det er ikke en tittebok for nysgjerrigper-er. At den handler så mye om hva hun gjør når hun er alene, om vanene hennes som hun må holde (hvis ikke er det krise), om hva hun planlegger å gjøre til de nøyaktigste tidspunkt, og om hva hun tenker, forsterker bare bildet av hvordan det ofte er når man lider av en spisefortyrrelse, og også en slags følelse av forlatthet, fravær. Selv om det finns folk som bryr seg om henne, for eksempel hennes mor, som, når Linnéa sier at hun vil dø, sier at i så fall skal hun (moren) dø med henne. Det er vanskelig å si om det er boka alene som klarer å fortelle hvordan forholdet dem i mellom er, eller om jeg noen ganger leser inn det jeg tidligere har lest på bloggen til Linnéa, men jeg velger likevel å påstå at ut av det lille i boka som Linnéa skriver om sitt forhold til moren, får vi likevel vite en del. Om ikke mye, så nok.

Jeg liker også at bokas forfatter ikke prøver å lage et utgangspunkt for spisefortyrrelsen, dvs. en såkalt begynnelse. Det var da den begynte, etterfulgt av hendelsesforløpet siden den gang, men at den fokuserer mer på nåtiden, dog med noen tilbakeblikk til hvordan sykdommen har vært tidligere. Altfor mange bøker om spisefortyrrelser prøver å finne en løsning i Freud-style: noe skjedde i barndommen som har skylda. Det trengs ikke her. Evig søndag har verken en klar begynnelse eller en klar slutt, det er rett og slett en skildring av et år, en evig søndag.

Den ble jo kjempe bra! En skattekiste som de kan gi videre til sine barn.. Den kommer nok til å overleve et par generasjoner:)

Spennende debut! Hørte den som lydbok, og Helge Winther-Larsen er en veldig god innleser (har hørt mange han har lest!).

Synes hele boka var god, en halv time hver vei til og fra jobb er for lite! Måtte flere ganger sitte i bilen litt ekstra for å høre bare litte granne til....

Skal helt klart lese de neste bøkene av denne forfatteren. Jeg er en krimelsker, og likte plottet, driven i boka og hovedpersonene. Anton Brekke er kanksje litt vel hovmodig og ovenpå, og litt for mye ekkel mot aspirant Torp, men det går seg kanskje til etterhvert?

Unge herr Fjell drar oss frem og tilbake over atlanteren og mellom nåtid og fortid i en godt forfattet spiral med penger,blod og arv i fokus. I mine øyne bør en helmaks krim tilfredstille 5 krav:

1) Det må skje noe som vekker sansene mmine de 5-10 første sidene.

2) Det bør være flere historier som løper parallellt gjennom hele boken. Gjerne fra forskjellige årtier eller århundrer.

3) Fortelleren får meg til å trekke på smilebådet jevnlig - HUMOR!

4) En eller annen form for romanse, kjærlighet eller flørting mellom personer i boka.

5) Jeg bør ikke klare å gjette hvem som er skurken før det er igjen ca 30 sider (ca 5%) av boka.

Bortsett fra punkt 5 i min kravsliste innfridde Fjell Maks. Men selv om jeg forsto hvem som hadde gjort hva med hvem tidlig i boka, var det først helt på slutten jeg forsto hvorfor...

God krim med veltenkt plot, der forfatteren fletter sammen historie fra New York på 60-tallet og et drap i Norge i dag. Synes Anton Brekke kunne være litt irriterende til tider, men ellers likte jeg boka godt. Hadde ikke trodd den kom fra en debutant:)

15-åringene Alex og Nadja begir seg ut på en ekspedisjon inn i Amazonas´ jungel for å finne et jungeluhyre. Dette er første boka i en triologi.

Jeg har alltid likt Isabel Allendes bøker, selv om jeg synes hennes bøker har vært på hell en stund. Det er derfor en del år siden sist jeg leste noen av hennes bøker. Denne boka ble jeg veldig skuffet over, kanskje fordi jeg etter hvert skjønte at dette er en barnebok - en nokså banal barnebok. Jeg syntes ikke den var spennende, og etter hvert irriterte jeg meg også over språket. En stemning blir ikke mer magisk selv om forfatteren strør om seg med ordet magisk - i tillegg til vidunderlig, vakkert etc. Følelsen av at forfatteren forsøker å konkurrere ut Indiana Jones eller noe i den gaten, ble etter hvert påtrengende. Men hun klarte heller ikke det ... Personene i boka fremsto som endimmensjonale stereotyper, veldig forutsigbare og lite levende.

Det er mulig det blir urettferdig for forfatteren at jeg ender opp med å gi en veldig dårlig karakter, i og med at jeg ikke liker fantacy-genren eller eventyr-genren, men jeg gjør det likevel. En treer fra meg for denne.