Bokelskere.no

Jeg liker språket til Gillian Flynn - direkte og småfrekt, samtidig som hun er drivende god på å lage spennende plot! Dette er absolutt en forfatter jeg vil lese mer av!

Fra min bokprat om denne boka: Gå aldri fra meg (Never let me go), kom i 2005 og ble da nominert til Booker-prisen. Forfatteren heter Kazuo Ishiguro. Kazuo Ishiguro ble født i Japan i 1954, men flyttet til England da han var 6 år fordi faren fikk jobb i oljeindustrien. Han bor i London og er engelsk statsborger. Flere av romanene hans har fått eller er innstilt til priser. Ishiguro er kanskje mest kjent (i hvert fall for meg) for Resten av dagen (eller The remains of the day) fra 1989, som jo ble strålende filmatisert (av James Ivory) i 1993 med Emma Thompson og Anthony Hopkins. Denne boka er også filmatisert og kommer på norske kinoer i mars.

I boka møter vi Kathy, som forteller fra sin barndom på Hailsham, en slags kostskole. Her tilbringer barna all sin tid, og gjennom Kathys små historier skjønner vi etter hvert at dette er et spesielt sted. Kathy henvender seg hele tiden til oss som om vi er inneforstått med det hun forteller om, noe som gir deg en følelse av uro som leser. For virkeligheten hun befinner seg i er ikke bra, selv om den virker normal for henne. Etter som vi følger Kathy og de rundt henne gjennom barndom og ungdom skjønner vi at disse menneskene er laget som kloner. Formålet deres er å gi fra seg organer til resten av befolkningen, inntil de ”fullfører”, dvs dør. Dette omtales i helt dagligdagse vendinger i boka, samtidig som et økende alvor gjør seg gjeldende gjennom barndoms- og ungdomsopplevelsene vi får høre om. Fortellerstemmen her er nøktern, rolig og nesten uberørt. Vi oppdager bare gradvis hva som er så urovekkende, samtidig som jeg tenker at uttrykkene og holdningene er helt sannsynlige i dagens samfunn. Kathy forteller oss nærmest ad omveier hva som foregår, og vi får aldri konkrete beskrivelser av eller forklaringer på hvordan dette systemet av organdonorer fungerer. Kanskje er det dette som gjør boka så lavmælt, uhyggelig god. Dette er ikke noen action-preget science fiction. Heller erindringer fra en mulig, alternativ fortid og samtid. En bok du tenker på etterpå!

Fra før av har jeg kun lest "Kaptein Nemos bibliotek" og "Boken om Blanche og Marie" av Per Olov Enquist. Jeg er imidlertid glad for at jeg hadde så pass kjennskap til forfatteren og hans særegne måte å skrive på, for ellers tror jeg fort at jeg kunne ha slengt fra meg denne lille boka som noe forvirrende greier jeg ikke skjønte noe som helst av etter kun få sider.

I typisk Enquist-stil innledes denne boka med en del løse og høyst uforståelige sekvenser med referanser til ting jeg ikke på noen måte hadde noen forutsetning for å få noe ut av. Ikke før jeg hadde lest hele boka, faktisk ... Da var jeg imidlertid der at jeg hadde lyst til å lese den om igjen med en eneste gang. Jeg leste noen sider om igjen riktignok, men lot det altså bli med det. Mest av alt fordi jeg skulte bort på min haug med uleste bøker som ligger og roper på meg, og som har gjort det en god stund allerede ...

Denne gangen kommer jeg ikke til å forsøke meg på å lage et referat av handlingen. Ikke bare er det vanskelig, men jeg tror også at jeg kan risikere å ødelegge leseopplevelsen for dem som kommer etter meg. En del av opplevelsen med denne boka er faktisk å "knekke kodene" selv. Det jeg imidlertid kan gjøre, er å antyde hva den handler om.

På en måte kan man si at boka handler om hva det vil si å være menneske. Hvor går grensen mot det å ikke være et menneske? Finnes det en slik grense? Selv om Enquist i det alt vesentlige skriver om deformerte mennesker, såkalte monstre, som helt frem til begynnelsen av det 20. århundre ble vist frem som kurositeter på omreisende sirkus, tenker jeg at dette med å være et menneske, være noe i det hele tatt, ikke kan beskrives vakrere enn det Enquist selv gjør på side 9:

"Hvordan det gikk for seg, visste hun ikke riktig, men plutselig var hun bare et slangeskinn, som var blitt liggende igjen på en lysning i skogen. Han så henne ikke lenger. Det var som om hun ikke var til. Hun ville jo sees. Et menneske kan leve uten syn, en blind er også et menneske. Men blir man ikke sett, da er man ingenting."

I vårt sorteringssamfunn ser vi ikke fysisk deformerte mennesker lenger. Enquist sier det slik lenger ute i boka:

"Så ble det slutt på monstrene. Man kan si: de forbedrede medisinske betingelsene, nøyaktigere analyse- og diagnosemetoder, fostervannsprøver, operative muligheter og mer perfekte og mer lukkede oppbevaringsforhold har gjort dem usynlige. De har gjemt dem i oss, kan man si."

Boka handler imidlertid ikke kun om fysiske "monstre", men også om mennesker med psykiske lidelser - bl.a. om en ung svensk gutt som tilsynelatende uten noe motiv eller påviselig grunn kveler et barn. Og etter hvert enda et ... Hva får et menneske til å begå en slik gruoppvekkende handling? Når handlingen ikke en gang er seksuelt motivert?

Det som bergtok meg mest med denne boka var beskrivelsen av den tohodede Pasqual Pinon og hans kone Maria - om deres kjærlighet-hat-forhold uten at de noen sinne kunne slippe fra hverandre fordi de var to hoder på en kropp ... ikke før i ca. syv minutter helt til slutt ...

Dette er en bok som gjør inntrykk. I perioder er den nærmest hudløs. Jeg leste et sted at Enquist skrev denne boka da han misbrukte alkohol på det aller verste. Han skrev på boka om morgenen, før han satte i gang med å drikke. Kanskje er det derfor den av og til virker litt forvirrende? Jeg er i alle fall ikke i tvil om at Enquist dypest sett må ha vært inderlig fortvilet da han skrev denne boka, og at det er derfor teksten virker så gjennomsiktig og hudløs. Kanskje lurte han selv på hva slags menneske han var i denne perioden av sitt liv? Boka regnes blant Enquists beste bøker, og er virkelig vel verdt å få med seg! Jeg synes den fortjener terningkast fem.