Bokelskere.no

Synes du at du har det litt jævlig nå, så er det bare til å lese Veien

Diktsamlingen Averno er en slags gjenfortelling av den greske myten om Persefone men kan også sees som en beretning om en ung kvinne av i dag.
Forholdet mellom foreldre og barn, og da særlig båndene mellom mor og datter står sterkt i disse diktene og er vel for en av temaene i boken å regne. Det samme er forholdet mellom liv og død. Men også menneskelig tap og forfall blir tatt opp i denne boken, og jeg vil også si at den såvidt er innom politiske spørsmål og klima for å nevne noe. Selv om vi får høre mye om Persefone og historien rundt henne kunne dette like godt ha vært en beretning om en ung kvinne av i dag og hennes erfaringer.

Absolutt en verdig nobelprisvinner!

Les gjerne hele omtalen min her.

Nydelig!!

Lanny er helt fantastisk. Stemningen drar deg med seg, både i det positive og det negative. Snyltefot forsterker også det som foregår i landsbyen. Det er egentlig umulig å forklare Snyltefot siden han bare finnes i denne boken. Du får bare stole på at historien fungerer.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Humoristisk om oppvekst under apartheid.

Utrolig nok har Trevor Noah skrevet en svært morsom og engasjerende bok om barndoms- og ungdsomstiden sin i Sør-Afrika. Med svart mor og hvit far utgjorde han en «forbrytelse» mot apartheidlovene som gjaldt på 1980-tallet. Selv om Mandela overtok som president i 1994, viser Noah hvordan samfunnssystemet opprettet under det gamle regimet satte varige spor. Mye av boka handler om hvordan moren og han selv klarer å bryte med gjeldende regler og sosiale forventninger for å stake ut sine egne, selvstendige liv. Den unge Trevor identifiserer seg som svart, men omtaler seg også som kameleonen som glir inn overalt. Trass i vanskelighetene de to møter rundt hvert hjørne, er det vittig og grunnleggende optimistisk fortalt.

Befolkningen i Sør-Afrika er splittet økonomisk og etnisk. Det legger Noah ikke skjul på, men overraskende nok legger han enda større vekt på språk, kanskje fordi språk har stor betydning for mellommenneskelig forståelse. Selv om engelsk utgjør et slags nasjonalt fellesspråk, er det likevel tre andre språk som er mer utbredt: zulu, xhosa og afrikaans blant de 11 offisielle språkene. Noah mestrer flere av dem og gir en rekke eksempler på hvordan språkferdighetene hjalp ham i vanskelige situasjoner. Men når han inviterer en jente på ball som bare snakker pedi, blir det bare en skikkelig misère.

Boka slutter med et dystert kapittel om hvordan moren ble skutt og nesten drept av sin eksmann Abel. Familievold er et utbredt problem som Noah har engasjert seg sterkt i etter han etablerte seg i USA 2011. I Amerika er han kjent som standup-komiker og programleder på TV. Denne briljante, til tider rørende boka bør oversettes til norsk!

Noemí kommer fra en fin familie med fine vaner. Hun er en sositetsdame, som kommer inn på de beste festene og selskapene, og hun liker å flørte. Hun vet hun er god på det. Men hun og daten hennes må dra hjem fra et storslagent selskap, da faren hennes ringer henne, og ber henne komme hjem.

Et konsept som skiller seg litt ut
Dette er 1950-årene i Mexico City. Folk snakker svært formelt og kler seg svært så pent. Hun har ikke lyst til å dra hjem, men skjønner hun er nødt. Faren hennes forteller at kusinen hennes Catalina, har sendt dem et brev som gjør ham bekymret. Det har lite sammenheng og hun virker opprådd over noe. Hun er nygift med en mann som de ikke kjenner så godt. De vet ikke helt hva slags type han er, siden de giftet seg på kort tid. Derfor vil han at Noemí skal dra dit og være der en periode for Catalina, og se hva som står på. Om det er noen grunn til bekymring. Noemí nøler, men skjønner samtidig at hun ikke har noe valg. Hun og Catalina har mistet kontakten i det siste, men håper å gjenvinne kontakten. Huset Catalina bor i, er et herskapshus som en gang var glansfult, men som har mistet det lille ekstra med årene. Det er fint, men ikke like staselig. Hun bor der med ektemannen, forskjellige familiemedlemmer og tjenere. Stort sett er de gjestfrie, men kan også virke kalde. De har også noen sære husregler, som at de ikke liker å snakke mens de spiser middag, og mange andre rare regler. Hennes kjære Catalina virker ikke som den hun en gang var. Hun virker nærmest apatisk og lite snakkesalig. Vil Noemì klare å komme i bunns til hva som skjer i dette huset, eller er det for mange hemmeligheter?

Mexican Gothic kan muligens oppfattes som treg i begynnelsen, da mange samtaler oppstår. Først Noemì i samtale med sin far, og så etter hvert med de i herskapshuset når hun ankommer dit. Men syntes ikke det gjorde noe, for de fleste samtalene, selv om de er svært så formelle, var engasjerende og løfter opp stemningen. Det gjør det hele noe kryptisk. Man vil gjerne bli med videre på reisen, og se hva som skjer. Til og med herskapshuset de bor i, er nifst i seg selv. Deler av det har strøm, men ikke sterkt nok til å fylle hele huset. Derfor må de ofte bruke levende lys om natta. Da er det så mørkt at de nesten ikke ser veggene. Det gir huset et klaustrofobisk preg for de som befinner seg der.

En særdeles spesiell ektemann
Virgil, Catalinas ektemann er også noe for seg. Han er både hyggelig og på vakt. Familien deres har deres egen lege. Men Noemì ønsker at noen andre skal utrede Catalina, men vil han la henne gå med på det, eller er han med på å bestemme alt i huset? Han er litt snikende og ser ut til å ha alt under "kontroll". Han er også farlig kjekk, og Noemí skjønner godt hvorfor Catalina falt for ham, selv om han kan være noe ufin og kanskje overbeskyttende?

Kan også innrømme at det er noen overnaturlige elementer med i boka, og det er en av grunnene jeg ville lese den. Hva slags overnaturlige elemter er, har jeg ikke tenkt å si noe om. Men det er ikke så mye at det overdøver historien, heller. Det er en mer karakterdrevet horror enn overnaturlig horrorbok.

Moreno-Garcia er selv fra Mexico, men bor nå i Canada. Hun har skrevet bøker før, og den mest kjente av henne er Gods of Jade and Shadow. Dette er min første bok av henne, og hun har levert en stødig og god horrorbok, om en isolert familie som prøver å ta vare på sitt gode rykte og stolthet. En av de bedre horrorbøkene jeg har lest i det siste, for boka inneholder veldig gode karakterbeskrivelser, et dystert herskapshus, og en stor dose mystikk.

Fra min blogg: I Bokhylla

Dette er en bok jeg er svært glad i. Tar den frem med ujevne mellomrom og finner stadig noe nytt. Jeg har faktisk et sitat fra den som min «Bio» her på Bokelskere.

Hver gang jeg ser en bok av Nesbø, er jeg ikke en av de som blir heftig og begeistret, men snarere på vakt ...

Noen bøker har man et anstrengt forhold til
Aner i grunnen ikke hvorfor, men det har alltid vært sånn. Har ikke noe i mot ham personlig, så det er ikke han jeg kritiserer, men bøkene. Hver utgivelse blir omtrent reklamert nesten et halvt år før utgivelse, og synes mange av bøkene hans har vært helt ok eller ikke helt min smak. De få jeg virkelig har likt er Snømannen og Marekors. Jeg har også lest noen bøker med og uten Harry Hole. Så bøkene til Nesbø har jeg litt anstrengt forhold til, fordi de får så mye oppmerksomhet enn andre bøker. Samtidig har jeg en nysgjerrighet i meg som jeg ikke får til å kvele, så klarer ikke å holde meg helt unna, heller.

Kongeriket er en av bøkene uten Harry Hole. Det er om båndet mellom brødre som er både litt annerledes, spesiell og spennende på sin måte. Roy og Carl Opgard bor i den oppdiktede bygda Os. De bor på en liten fjelltopp vekk fra resten av bygda. En ulykke skjer med foreldrene deres slik at de blir overlatt til seg selv i ung alder, men med litt hjelp fra onkel Bernard, klarer de seg godt. Roy blir værende på gården, og hjelper til i verkstedet hos onkelen. Han drømmer om sin egen bensinstasjon en dag. Broren hans begynner å studere i Minnesota, USA. Etter mange år uten å ha sett hverandre, vender Carl tilbake tl deres barndomshjem, hvor Roy fremdeles befinner seg, og sammen har han med seg sin utkårede, Shannon som er fra Barbados. Roys lillebror er kommet hjem med store planer. Han ønsker å gi bygda et høyfjellshotell, men han trenger stemmer fra bygda for å sette det opp. Vil de like å gjøre bygda mer attraktiv for turister? Som unge brødre, hadde Carl en tendens til å havne ofte i trøbbel som Roy måtte ordne opp i for å beskytte ham. Vil det gjenta seg i voksen alder også? En mørk bok om masse intriger, trusler, farlig begjær og hemmeligheter.

Fengslende karakterer i en liten bygd
Er det noe Nesbø er god til, så er det å karakterbeskrivelser, skape mystiskk og beskrive dyster landskap. Han klarer å få frem alt dette på en nydelig og troverdig måte. Man føler litt på klaustrofobien selv om man ikke sliter med det ellers, og følelsen av å være på vakt, for man vet ikke hvem man kan stole på. Siden disse to brødrene er vant til å havne i trøbbel, har de for vane å se seg over skulderen, men de lar seg ikke stoppe. Begge har en drøm de bærer på og de er villig til å gå langt for å oppnå drømmene sine. Det er en stor forskjell på bensinstasjon og høyfjellshotell, men de viser begge at de er ekte på sin måte, og har ambisjoner. Det er også lov å ha forskjellige drømmer. Noen drømmer lite, noen drømmer stort. Det viktigste er vel å drømme om noe - samme hvor usannsynlig det er. Ha noe å gå etter, og få en slags drivkraft. Det er det denne boka handler mye om. Drivkraften i mennesker. Selv om dette er en roman, er det også med litt mord og forbudt/farlig begjær. Hvem det gjelder røpes ikke selvfølgelig, men det er temmelig åpenbart. Så det er ikke bare intriger og hemmeligheter, men også mennesker som dør og sterke følelser i sving. Så dette er en bok som har litt av alt.

Boka kan virke skremmende stor for noen. En murstein på 630 sider. Selv brukte jeg to uker på den, siden jeg leser flere bøker "samtidig", men til tross for at den er dyster og noe voldelig, er den veldig lettlest og består av svært korte kapitler. Så lesingen går nesten av seg selv. MEN det er jo noen dødpartier her og der. Det må man regner med, spesielt i store bøker. Ikke alle intrigene er like fengslende å like om, spesielt ikke dramet med denne personen som alltid sladrer om noe. Jeg sier ikke hvem. Hun brydde jeg meg ikke en døyt om. Jeg brydde meg heller ikke stort om elskovsscenene mellom to personer som ikke burde forelske seg i hverandre. Sier selvfølgelig ikke hvem det er, heller. Har ikke noe i mot forelskelse, men farlig/forbudt begjær har man lest en del ganger før, og syntes det ødela resten av spenningen i boka. Det kommer litt i veien. Liker også at dette bygdefolket har sine egne lover og regler. I hvert fall virker det sånn.

Det mest spennende og fascinerende med hele boka var båndet mellom Roy og Carl. Hvor villig er de til å dekke over for hverandre, når en av dem gjør noe galt? Er familiebånd viktigere enn loven?

Kongeriket har sine seigheter, men stort sett drivkraft og byr på spennende lesestund om en noe merkelig familie med sine hemmeligheter, drømmer, håp og det å leve som en outsider i en bygd der alle kjenner til alle. Selv om jeg kviet meg litt i begynnelsen før jeg leste den, var det ingen grunn til det. Har Kniv med Harry Hole liggende ulest fra i fjor, og kniver om, jeg mener, kvier meg til om jeg skal lese den snart. Vurderer om jeg skal ta den frem i november eller ikke.

Fra min blogg: I Bokhylla

Coben er en mann jeg har lest mye av, og han har kommet med mye variert. Mye bra og mye "dårlig", men for det meste bra.

Endelig blitt spissere i kantene igjen?
Selv om han er en av mine favorittforfattere, og har lest mye av ham, betyr det ikke at jeg liker alle bøkene han gir ut. Synes han har vært litt slapp de siste årene, også med Den fremmede, som jeg ikke har skrevet om ennå, men det blir. Men her i Datter savnet, er han mer gjenkjennelig i skrivingen. Tempo, avhengigskapende og sær humor. Den Coben jeg liker. Synes at denne er på nesten på samme nivå som The Woods og Hold Tight, som var virkelig medrivende å lese.

Datter savnet er om en familie med sorg. De har ikke sett datteren deres på lenge. Hennes far vil alltid lete etter henne, mens hennes mor vil at hun skal komme hjem av sin egen fri vilje. Søsknene hennes er også bekymret, og livet går sin gang. Sammen bor de i en leilighet i Manhattan, New York. Datteren deres, Paige skal ha forsvunnet under collegetiden, og de frykter noe har hendt på college, men de er ikke sikre. De vet ikke hvor hun oppholder seg eller hvem hun er sammen med. Faren til Paige, Simon, får vite av en annen som bor i samme bygg, at han har sett datteren deres et sted ikke langt unna som gatemusikant. Simon obeserverer det stedet en stund til han ser henne. Når hun er i ferd med å forlate opptreden sin, prøver Simon å snakke med henne, men hun vil ikke. Han prøver å følge etter henne, men får et ublidt møte med en fyr som muligens er hennes kjæreste. Og Simons datter forsvinner igjen. Boka består av et stort persongalleri og det dukker hele tiden opp noen nye, og jeg vil ikke ødelegge moroa for andre av å fortelle for mye.

Heldigvis kommer han med noen vri
Var usikker på om jeg ville like denne boka da baksideteksten virket typisk amerikansk og kanskje en smule oppbrukt, men istedet kommer Coben med et friskt pust, og noen vri og karakterer som ikke blir nevnt på baksiden, dukker opp. Coben er i det lekne hjørne, og det er da jeg liker ham best. Derfor likte jeg boka bedre enn jeg "fryktet" på forhånd. Det jeg liker minst med Coben og noe som gjentas i nesten alle hans bøker, er foreldre som alltid og til stadighet er like forelsket som da de møtte hverandre, og de må alltid understreke det. De kjenner hverandre på en måte ingen andre kan forstå. Det blir noe kjedsommelig over det, men heldigvis var det ikke så masete eller tatt opp så mange ganger i denne boka, som i de mange andre bøkene hans. Skjønner at familie er viktig for Coben og mange andre, og meg også. Det er det som er en av kjennetegnene med bøkene hans og mørke hemmeligheter, men å lese om voksne mennsker som er forelsket i hverandre, er bare ikke interessant. Da hadde jeg heller lest romantikk. Når jeg leser en thriller vil jeg ha en thriller uten mye følelser. Da foretrekker jeg noe hardbarket, og det var denne. Noe bløt, men mest hardbarket.

Selv om det tok noe tid å lese denne, var den spennende, humoristisk, litt ondskapsfull, og hadde en god del spenst. Det er herlig når noen skriver på en engasjerende måte. Noe forutisgbart, også slutten, men syntes ikke det gjorde noe, da det passet inn i historien og var godt gjennomtenkt. Noen kjedelige partier her og der, noe som ofte skjer i bøker generelt, men følte gnisten til Coben var tilbake, for synes det var noe fraværende med ham de siste årene, og som gjorde at jeg tok en pause fra bøkene hans. Jeg er glad for at den gode fortellerstemmen hans er tilbake igjen.

Fra min blogg: I Bokhylla

FANTASTISKE ØYEHAUG!
Novellesamlingen "Vonde blomar" av Gunnhild Øyehaug er noe av det rareste og mest fantastiske jeg har lest på lenge!
Samlingen inneholder 25 noveller og tittelnovellen viser til "Det vondes blomar" av Charles Baudelaire.
Her finner vi en gammel kvinne som ligger på sykehjem og får besøk av en løve på rommet. Her finnes noveller som protesterer på andre noveller i samlingen fordi de sluttet ikke slik denne ville. Her er det døde kvinner som bestiller flybilletter og en som mister en del av hjernen sin mens hun sitter på toalettet.
Om tre venner som treffer hverandre igjen etter mange år og er strandet ute i villmarken og mest sannsynlig har blitt karakterer i hverandres bøker.
ABSURD javisst. Det er bare fornavnet.
Her er det bare å la all logikk seile sin egen sjø og bli med på ferden for det er et helt unikt og merkelig univers Øyehaug har skapt. På en eller annen måte så gav de fleste novellene mening selv om jeg ikke skal påstå at jeg fikk taket på absolutt alle.
Det er ingen tvil om at Øyehaug kan skrive og hun er en unik litterær stemme.
Jeg pleier egentlig å skrive om hver novelle når jeg skriver om novellesamlinger men her er det best å bare skli inn i universet uten å vite for mye på forhånd.

ANBEFALES!

Å forlate en katt; tittelen er ikke ensbetydende med å ta med seg en katt i en pappeske på stranden og forlate den der som den japanske forfatteren Haruki Murakami forteller om i denne boken. Uansett og heldigvis, det er bare en liten del av bokens innhold. Katten klarte seg fint den, da Murakami og faren kom hjem møtte katten dem i døra:

«Jeg kan fortsatt se for meg fars betuttede ansiktsuttrykk. Etter en stund gikk befippelsen over i beundring, og til slutt så han direkte lettet ut. Og katten ble boende. Vi slo oss vel til tåls med at vi ikke kunne annet når den hadde gjort en sånn innsats for å komme seg hjem igjen.»

Mer skal ikke jeg skrive om boken på 61 sider inklusive illustrasjoner og etterord. I morra skal den leveres tilbake til biblioteket. Det er sikkert flere enn meg som har lest bøker av Murakami og kan ha interesse av lese boken med tilleggstittelen: Hva jeg snakker om når jeg snakker om far.

"Å forlate en katt" av Haruki Murakami er et nydelig personlig essay der forfatteren forteller om egen barndom. Essayet starter med at han og faren sykler til stranden. De har katten i en pappeske og skal kvitte seg med den. De forlater katten og sykler hjem. Når de kommer hjem blir de møtt av katten de forlot. Den har klart å komme hjem før dem. Murakami forteller om familien sin, men mest om faren. Det handler om generasjoners forventninger, forventninger som ingen kan innfri. Det handler om andre verdenskrig, haikudikt og selvsagt katten. Nydelig bok med vakre illustrasjoner.

I diktsamlingen "Morgon i det nedbrende huset" av Margaret Atwood minnes hun barndommen, faren og ikke minst sorgen etter å ha mistet ham. Hun betrakter også sin egen alderdom i denne diktsamlingen som kom ut i 1995 og først nå har kommet i norsk språkdrakt. Atwood skriver nøkternt og usentimentalt om de store spørsmål i livet.

Du kan lese hele omtalen min her.