Ja, dette var jammen triveleg! Luringen Henry er både sympatisk og utspekulert. Rett ein kar som lurer både vener og dei meir ukjende!
Måtte humre meir enn ein gong.
Du har rett i at mange scener er svært så visuelle.
Alt i alt er det ein intrikat roman, med både humor og spenning- underhaldande! ....og lettlese!
Trur eg endar med terningkast 5, men det er kanskje snilt, då......
Det er nesten et år siden forrige gang jeg leste en Alejandro Zambra-bok. Den gangen dreide det seg om novellesamlingen "Mine dokumenter", en bok som fikk meg til å reflektere en del over endringene som har funnet sted i latinamerikansk litteratur de siste ti-årene.
Alejandro Zambra (f. 1975) regnes som en av de mest markante stemmene i den nye generasjonen latinamerikanske forfattere, kan vi lese på bokas smussomslag. Zambra har mottatt en rekke priser for sine bøker, inkludert den chilenske kritikerprisen. Tidsskiftet Granta har utropt ham til en av dagens 22 beste unge spansktalende forfattere, og bøkene hans er oversatt til 18 språk.
"Bonsai" er Zambras debutroman (2006), og er den tredje av hans bøker som er oversatt til norsk. "Måter å komme hjem på" utkom i 2012 på forlaget Pax. Zambra debuterte som poet allerede i 1998.
"Bonsai" inneholder en kjærlighetshistorie. Mannen heter Julio og kvinnen heter Emilia. De møtes før de skal opp til eksamen i spansk syntaks 2, et fag ingen av dem behersker.
"Julio likte ikke at Emilia stilte så mange spørsmål under forelesningene, og Emilia irriterte seg over at Julio besto fag selv om han nesten ikke var på universitetet, men den natten oppdaget begge det følelsesmessige slektskapet et hvilket som helst par kan klare å oppdage med litt godvilje. Det sier seg selv at de gjorde det fryktelig dårlig til eksamen." (side 12)
Til tross for en ung og intens kjærlighet, ligger det i kortene at dette forholdet ikke er "meant to be". Vi får i grunnen vite dette ganske tidlig. Emilias skjebne er nemlig å ende i Madrid etter hvert, "en by hvor hun skulle få pult mye, om enn ikke lenger med Julio, men hovedsakelig med Javier Martínez og Ángel Garcia Aienza og Julián Alburqueque og dessuten, men bare én gang, og litt tvungent, med Karolina Kopec, en polsk venninne." (side 13)
Begge lyver om at de har lest Marcel Proust, og i deres forhold er det flere utelatelser enn løgner, og færre utelatelser enn sannheter, og sannheter av den typen som både er absolutte og ubehagelige.
"Med tiden, som det ikke var mye av, men nok, betrodde de hverandre sine mest private ønsker og ambisjoner, sine overdimensjonerte følelser, sine korte og overdrevne liv. Julio fortalte Emilia ting bare psykologen hans burde ha visst, og Emilia gjorde Julio til en slags delaktig med tilbakevirkende kraft i hver eneste beslutning hun hadde tatt i løpet av livet." (side 19)
Forholdet deres preges av litteratur og høytlesning fra kjente forfattere som Yukio Mishima, Georges Perec, Raymond Carver, Nietzsche etc. Dette gir dem mye glede og følelse av samhørighet, inntil de en dag leser novellen "Tantalia" av Macedonio Fernández, som sår en tvil i dem. Novellen handler om et par som kjøper en liten plante som symbol for sin kjærlighet. Litt for sent går det opp for dem at kjærligheten deres vil ta slutt dersom planten dør ...
Paret får aldri fullført sin påståtte gjenlesning av Proust ...
"Begge visste at slutten allerede var skrevet, som det heter, deres slutt, slutten til to triste, unge mennesker som leser romaner sammen, som våkner til glemte bøker mellom pleddene, som røyker mye marihuana og lytter til låter som ikke er de samme som de foretrekker hver for seg ..." (side 32)
Deres veier skilles, og mens Emilia reiser til Madrid, blir Julio igjen. Hun sitt liv i Madrid, mens han bruker sitt liv på å dyrke frem en bonsai (et miniatyrtre i en liten potte).
Fortellerstilen i boka er spesiell, og boka er av den typen man får mer og mer ut av for hver gang man leser den. Hva skjer når kjærligheten tar slutt? Og tar en tidligere sterk kjærlighet egentlig slutt noen gang? Slutten av romanen har en litt pussig vri. Etter et møte med en forfatter, begynner Julio å skrive på en roman han gir navnet "Bonsai", og som til forveksling ligner både på "Tantalia" og historien om ham selv og kjærlighetsforholdet til Emilia. Som om han egentlig var forfatteren selv ... Dyrkingen av en bonsai får en slags dobbel symbolverdi. Kjærligheten er til låns og kan når som helst bli tatt fra oss dersom vi ikke passer på og pleier den godt.
"Bonsai" er svært annerledes de rå novellene i "Mine dokumenter", og dette viser at forfatteren har stor spennvidde i sitt forfatterskap. Det er spennende at Solum Bokvennen satser på utgivelser som dette, fordi det er med på å få frem mangfoldet i litteraturen - også for norske lesere. I all sin enkelhet er dette en ganske så avansert historie, som krever en våken leser. Jeg anbefaler den varmt!
Salamanderkrigen er ei bok som vil sitte i minnet lenge!
Romanen er spesiell - både i form og innhald, med alle sine originale sjangervariasjonar og illustrasjonar.
Romanen er tredelt:
I del ein møter vi den litt forunderlege kapteinen Van Toch som oppdagar ein heilt spesiell art av salamander. Det viser seg nemleg at dei på mange måtar kan sidestillast med menneske, dei kan både tenke og kommunisere. Van Toch ser muligheitene, han lærer dei opp til å finne rikdom for seg.
I del to blir det meir konfliktar mellom dyr og menneske. Salamandrane vert utsette for grusomme esperiment av naturvitskapsmenn, og sidan dei er så dyktige å finne perler- og med det rikdom- så vert dei selde som slavar. Men - med skulegang og lærdom innanbords, så blir salamandrane ganske så kravstore etterkvart. Og dei formeirar seg utanfor all kontroll. No er det dei som vil kontrollere verda!
I del tre kjem så krigen. Sidan landområda på jorda vert berre mindre og mindre fordi salamandrane treng meir kyst enn land, så er kamp einaste løysinga - katastrofen er eit faktum!
Det har vore interessant å delta i lesinga av ei bok som eg før visste lite om. Capek såg alt i 1936 faren i framveksande nazisme. Boka er ein allegori over alt det forferdeleg som skulle ramme Europa.
Så derfor: Takk til Ajiniakra som starta denne felleslesinga juli 2016! Det har vore givande!
Han: - sånn er det.
Hun: - sånn er hva da?
Han: - Jeg sa bare sånn er det!
Hun: - Men "sånn er" hva da?
Han: - Det er best å skifte emne for du forstår meg ikke.
Jeg kjente en revne i sinnet –
som om hjernen var delt –
Jeg prøvde å skjøte den – søm for søm –
men fikk den ikke hel.
Tanken som kom etter ville jeg knytte
til tanken som kom først –
men sammenhengen floket seg
som nøster på et gulv.
It calms me to think of blue as the color of death. I have long imagined death's approach as the swell of a wave—a towering wall of blue. You will dream, the world tells me, has always told me. You will descend into a blue underworld, blue with hungry ghosts, Krishna blue, the blue faces of the ones the loved. They all drowned too. To take a breath of water: does the thought panic or excite you? If you are in love with red then you slit or shoot. If you are in love with blue you fill your pouch with stones good for sucking and head down to the river. Any river will do.
Jeg har likt Patrick Ness' bøker kjempegodt siden jeg leste hans Chaos Walking-serie, og jeg har siden lest More Than This, som også er fantastisk. Derfor hadde jeg ganske store forventninger til A Monster Calls, og den innfridde. Jeg kan ikke tro at jeg ikke har lest denne boka tidligere.
Boka handler om Conor O'Malley. Moren hans er syk, og utfra slik det beskrives virker det som om hun har kreft. Conor har forferdelige mareritt om natten, og når monsteret dukker opp, tror Conor først det er monsteret fra marerittet. Heldigvis for Conor er dette et annet monster, et eldgammelt monster, og det er Conor som har fått det til å gå igjen.
Jeg har valgt å kategorisere A Monster Calls som fantasy, men boka er ikke veldig fantasyaktig. Det eneste er monsteret, og det er ikke helt klart om det bare finnes i hodet til Conor eller om det virkelig finnes. For Conor er det helt ekte, og han finner tegn på at det finnes, men ingen andre enn han kan se det.
Boka er skrevet utrolig vakkert. Patrick Ness har en gave når det kommer til ord, og han er en utrolig dyktig forfatter. Jeg blir like imponert hver gang, og det er en både vakker og trist bok.
I tillegg er boka full av tegninger tegnet av Jim Kay. De er med på å skape stemning, og de er utrolig fine. De passer så godt til historien, og jeg er sikker på at boka ville ha vært helt annerledes uten tegningene. Det finnes en utgave uten, men jeg tviler på at den er like fantastisk.
Ideen til A Monster Calls fikk Patrick Ness fra Shioban Dowd, som dessverre døde før hun rakk å skrive boka. Patrick Ness tok over ideen hennes, og gjorde den til sin egen. Resirkulering av ideer.
A Monster Calls er en utrolig viktig bok som handler om sykdom, det å miste en kjær og hvordan takle dette. Conor har det ikke lett, og jeg synes det er viktig å se hvordan barn reagerer på at foreldrene blir dødssyke. Jeg kjente igjen handlingsmønsteret til dem rundt Conor; alle går så varsomt rundt ham at han ikke føler seg sett lenger, og dessverre er dette veldig vanlig. Vi vet ikke hvordan vi skal oppføre oss, men det viktigste er, tror jeg, å passe på at barnet har det bra. Se barna også!
Alle Patrick Ness' bøker har fått meg til å gråte. Han skriver så utrolig vakkert og trist, og jeg greier ikke å la være. A Monster Calls var intet unntak. Mot slutten av boka, strømmet tårene ned kinnene mine, og det var så utrolig trist.
Jeg anbefaler virkelig A Monster Calls! Dette er en viktig bok. Boka er oversatt til norsk med tittelen Monsteret kommer.
Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.
Jeg har hatt lyst til å lese A Monster Calls utrolig lenge, helt siden jeg leste More Than This, av samme forfatter. A Monster Calls virket så spennende og mystisk, og siden Patrick Ness er en av mine favorittforfattere, (selv om jeg da bare hadde lest en av bøkene hans) måtte jeg se å få lest boka. Da jeg bestilte bøker for en stund siden, så jeg boka for bare 70kr, og bestemte meg for å kjøpe den. Og jeg er utrolig glad for det!
Boka begynner med et lite forord, der Patrick Ness beskriver hvordan ideen bak boka opprinnelig tilhører Siobhan Dowd, en annen forfatter. Hun hadde allerede skrevet et utkast, en del av boka. Men hun døde, dessverre. Patrick Ness fikk da lov til å skrive sin egen bok, ut ifra ideen til Siobhan Dowd.
Jeg visste ingenting om dette før jeg leste boka, og jeg kan si at det sjokkerte meg en del. Men det er sånn informasjon som jeg liker å få vite om, før eller eventuelt etter jeg har lest boka. Jeg føler jeg har en større tilknytning til boka, jo mer jeg vet om den. Men det er kanskje bare meg. . .
Selve boka er fantastisk! Definitivt en av de beste jeg har lest i år.
Skrivestilen til Patrick Ness gjør boka skikkelig unik og fantastisk. Selv om A Monster Calls er en barnebok, så undervurdere han ikke leserne. Det er mye symbolikk i boka, og utrolig bra språk. A Monster Calls får deg til å tenke gjennom livet. Selv om det er en barnebok, så kan den leses av alle i alle aldre, mener nå jeg.
Noe annet som også er utrolig bra med boka, er den mystiske auraen. Det er mye jeg ikke forstod på begynnelsen av boka. Jeg skjønte ikke hvorfor Conor oppførte seg som han gjorde. F.eks: hvorfor behandlet han Lily på den måten?
Men jeg fikk svar på alle spørsmålene mine i løpet av boka. Det liker jeg; når man får vite informasjon litt etter litt, og ikke få alt kastet på seg med en gang.
Samtidig ville jeg jo også få vite "sannheten" som Conor ikke hadde lyst til å fortelle. Det var en av delene som fikk meg til å fortsette å lese.
I tillegg, noe som jeg ennå ikke er sikker på, så fortsetter mysteriet. Finnes monsteret Conor kalte på, eller finnes det ikke? Er den virkelig der, eller er det noe underbevisstheten hans har skapt på grunn av de traumatiske opplevelsene han har opplevd? Det er noe jeg ikke er sikker på, noe som ingen er sikker på. Det er noen "bevis" utover boka, som viser at det bare er Conor som ser monsteret, men jeg vet virkelig ikke. Er det fantasy, eller magisk realisme? God jobb, Patrick Ness; mysteriet fortsetter!
Dessuten, så er Patrick Ness kjempeflink til å beskrive og, rett og slett, skape karakterer. De virker ekte. Og de oppfører seg naturlig, basert på tingene de opplever. Det beundrer jeg virkelig, at han får karakterene til å virke "levende." Jeg må innrømme at jeg ble utrolig rørt av mange hendelser i boka. A Monster Calls bringer frem enormt mange følelser, og dette viser enda en gang hvor god forfatter Patrick Ness er! Nå blir jeg til og med litt lei meg, bare av å tenke på det. . .
Sist, men ikke minst, så elsket jeg alle illustrasjonene! Jeg elsker bøker med illustrasjoner, og A Monster Calls inneholder noen av de beste illustrasjonene jeg har sett, fordi alle passer til handlingen i boka. Det er utrolig gøy å lese bøker med illustrasjoner, fordi da er det lettere å forestille seg tingene i hodet.
Da har jeg vel fått skrevet alt jeg har på hjertet, det meste ihvertfall. Og jeg håper dere som har lest anmeldelsen virkelig har fått lyst til å lese A Monster Calls, fordi det burde dere! Jeg fikk en venn av meg til å lese den;)
Dessuten, kommer dere ikke til å angre det; A Monster Calls er en fantastisk, rørende bok, som sitter med deg lenge etter du har lest den! Anbefales på det sterkeste! (Bare se på alle utropstegnene jeg har brukt.)
Opprinnelig publisert her!
Takk for en interessant debatt du startet, slike tråder synes jeg er med og gjør "bokelskere" litt mer spennende.
Ja, ser her at det er mange forskjellige meninger om "trigger warning", noen føler jeg har misforstått fullstendig hva som er hensikten med disse advarslene.Personlig mener jeg at det ikke dreier seg om verken rasisme eller om man har noen form for fobier. Det går nok dypere enn som så, jeg vil nevne et eksempel,; En ungdomskoleklasse har fått udelt bøker, de skal ha lesestund, ingen vet hva boka handler om, det viser seg raskt at temaet er selvskading, og scenene i boka er ganske groteske. Bak i hjørnet sitter "Linn", hun har selv vært en selvskader i mange år, men får for øyeblikket hjelp. Hun har følt seg bedre, og tenker at livet kanskje har noe godt i vente for henne allikevel, men nå begynner hun å skjelve, hjertet slår raskere, hun begynner og kaldsvette. Til slutt blir det så galt at hun føler at hun må kaste opp, hun klarer å forlate klasserommet, men på en måte der alle de andre elevene sitter måpende tilbake og stirrer på døra.
Hva om denne boka hadde hatt en TW, da kunne Linn hatt valgt selv om hun ville lese boka eller evnt hatt fått en annen. Tror det er dette det dreier seg om, vi klarer ikke å stenge virkeligheten ute, og ja, det stemmer nok at endel av behandlingen for dem som lider av forskjellige traumatiske,eller psykiske lidelser må "face" problemet, men det må gjøres på deres premisser ! Tror at vi må prøve å være litt mer empatiske, og ikke bare si at det er latterlig med slike advarsler, men huske på dem som advarslene virkelig er ment for. Ikke la diskusjonen dreie seg om hva man skal kalle faren til Pippi, kall han gjerne en krakk for min del!!
Jeg elsker tittelen på denne boka. Jeg forstår ikke alle referansene til Handke og Kafka og de. Men jeg forstår mye av det han skriver om skilsmisse, angst, ensomhet, skam. Selvutleverende og interessante tekster. En bok jeg vil lese flere ganger.
Jeg ble helt fortjust i Sara Stridsberg roman Drømmefakultetet og hennes evne til å skrive så intens om det vonde, det vakre, det mørke og det lyse i livet. I sin nyeste roman Beckomberga imponerer hun fortsatt, men tonen er roligere, formen mildere, struktur og komposisjon ryddigere og mer forutsigbar. Men så skriver hun om det nære, inspirert av sin egen familie, sin egen far, seg selv, om mentalsykehuset Beckomberga der hennes far var innlagt da hun selv var liten. Dermed så risikerer hun også mer.
Jackies far, Jimmi Darling blir innlagt på Beckomberga, et stort psykiatrisk sykehus i Stockholm. Jackies mor og far er skilt. Jimmie drikker for mye, han er alkoholiker, han ble syk. Datteren Jackie besøker faren ofte og bruker mer og mer tid på sykehuset. Hun trives der. Gjennom henne blir vi kjent med flere pasienter. Olof som har vær der nesten hele livet, som blir utskrevet til ingenting, et liv han ikke vil eller greier å mestre. Olof Palme besøker også sykehuset, der hans mor er innlagt i periode. Paul er en annen pasient, som har gjort noe fælt. Jackie blir en nær venn med ham. Vi blir også kjent med psykiater Edvard Winterson, som tar med seg pasientene, både Jimmie og kvinnen Sabina til fester utenfor sykehuset.
Vi får innblikk i Jimmies historie. Hans mor var også alkoholiker, og tok livet sitt. Jimmie har arvet det mørke. Han er også redd for at Jackie har arvet det. Men Jackie vil bare være hos faren sin . Kanskje kan hun redde ham? Han vil jo bare dø, og planlegger ofte å ta livet sitt, og ber dattera om hjelp til det.
En dyster stemning hviler over romanen. Det er for meg på grensen av hvor tungt jeg liker å lese, uten å bli for dyster selv. Jimmie har sine lyse øyeblikk, små smil, men for det meste er han deprimert, elsker å drikke, vil dø, greier ikke å elske andre mennesker, ikke nok. Jeg lurer på om han er dystymisk. Et menneske som ikke vet hvordan det er å være glad. Og Jackie, den lille jenta som bare vil være nær ham, som tror hun kan redde ham. Det er vondt.
Samtidig er det noe vakkert i alt, hennes kjærlighet, naturskildringene, følelsene, drømmene. Stridsbergs språk og skildringer, nydelige, gjør den store og hele forskjellen sammenlignet med mange andre romaner med lignende problematikk. Det er lyst og vakkert, det er mørkt og dystert, det er sorg og kjærlighet, savn og ensomhet. Det tristeste av alt er å lese om Olof, den siste pasienten, så totalt bunnløst ensomt kan et menneske være. Og slike som ham skrev de ut til en verden de ikke hadde en sjanse til å mestre, da institusjonene skulle bygges ned, da pasientene var såkalt friske nok.
Om kjærligheten skriver Stridsberg så innmari bra, i en passasje mellom Jackie, barnet, og Paul:
"Hvis kjærligheten er en sinnsykdom, må vi isolere den," sier han,- "det fins bare du, Jackie."
Hvis kjærligheten er en sinnsykdom, er Paul det sykeste mennesket jeg noensinne har truffet, og jeg er så redd for at han skal bli kurert. "Ikke vær urolig, baby",- sier han og holder hendene mine i en skrustikke over hodet, - "det går ikke an å bli frisk av dette her." ( s. 236)
Sara Stridsberg har tilegnet romanen til alle som var innom sykehusparken på Beckomberga i årene 1932 til 1995.
Hennes far leste manuset før hun sendte det inn og han godkjente alt hun skrev, har hun fortalt i et intervju.
Jeg tenker at det er veldig godt gjort å skrive en slik sterk utleverende roman, selv om vi ikke vet hva som er hentet fra hennes oppvekst og farens liv, og hva som er diktet. Uansett må det ha kostet. Jeg synes hun har greid kunsten å gjøre dette til en sterk og allmengyldig roman, uten at den bikker over i det sentimentale. Dette er også et lite stykke psykiatrihistorie.
Romanen leste jeg ut i løpet av en dag, med nødvendige pauser. Stoffet er sterkt, men språket er så vakkert og historien så levende at jeg bare måtte lese videre.
Hele blogginnlegget mitt HER
Denne likte jeg også godt. Har blogget om den.
Ei herlig bok, en skikkelig kosebok. Både spennede og humoristisk. Jeg lo mange ganger. En feelgoodfest etter Drømmefakultetet…
Ga den 5 pluss , tenderer opp til 6 synes jeg.
Alle tider står til hans rådighet, som for en Gud. Er tiden gått? Han fester den til minnet. Er tiden nå? Han bruker den. Skal tiden komme? Han går den i møte. Og denne sammensmeltningen av alle tider til én, gjør livet hans langt.
Han har kanskje lært håndverket av sin far, Stephen King?
Lik omslaget befinner vi oss i det kalde, det blå, i et hus i nord. Men også ute i snøen, på sjøen, på fiske, på veien, på butikken, hos naboen, på fest. Med Eli og Sara.
Eli og Sara reiser til Finnmark. Eli har arvet huset til onkelen sin som er død. Hun har også arvet fiskerjobben hans og blir med på sjøen. Sara har timeout, er visst temmelig sliten etter et usunt og krevende kjæresteforhold med Ann, og sliter med forskjellig. Hun bruker dagene til å fotografere og vente på Eli. Eli har nettopp skilt seg fra Marina fra Øst-Europa. Sara tåler ikke at Eli skryter av henne, at hun sier hvor vakker hun er, hun tror ikke på det, hun har blitt løyet for før, bedratt. Eli har fortsatt gifteringen på, og ringer Marina støtt og stadig og bruker av pengene til Sara for å finansiere både sin mors utskeielser og kanskje også Marinas.
Det er forholdet mellom Eli og Sara som er sentralt i denne boka. De sliter med å forstå hverandre, gjøre det rette for hverandre. De graver seg ned i sjalusi, misforståelse, fortielser. Det blir ganske heftig til tider. Og så er det unnskyld, og tilgi, og sex. Rå lesbesex. Og uttrykk fra lesbemiljø som jeg aldri har hørt om før. Tease, butcher. Men så har jeg ikke akkurat peiling på lesbiske miljøer. Enkelt scener er rystende, men det hører hjemme, det er ikke spekulativt, men det kunne ha vært det.
Og Eli drikker, og Sara nekter å kjøpe mer alkohol. Og det er flueklaser i vinduskarmen når de kommer, og skittent på do. Sara vasker med grønnsåpe.
Naturskildringene er vakre. Nakne, rå. Eli har hagle, hun kan skyte. Hun jakter.
Slutten minner meg noe om Birger Emanuelsens bok Fra jorden roper blodet. Naturen, jakt. To mennesker på vidda. Et skudd.
Og det destruktive i forholdet som de prøver å redde, avhengigheten, (maktkampen), minner om Ida Høyers Unnskyld, og kanskje andre bøker jeg har lest i år.
Men Tina Åmodt har skrevet en roman som er helt hennes egen. Hun makter å skape en småuhyggelig stemning om et forhold som ikke er helt sunt. Og det er stemningen, spenningen som driver meg som leser videre. Åmodt er en forfatter som behersker både det psykologiske og det miljømessige. Hun har også en lyrisk åre, og skriver vakre passasjer.
" Det tar en stund før jeg oppdager sporene. Jeg følger dem. Jeg har mer kraft i steget enn ventet. Så høyt har jeg ikke vært før. Sporene blir dypere og dypere. Ravneflokken stiger brått opp.
Flekkene rundt meg i snøen er røde. Det første kadavret ligger sammenkrøket, som i søvn, men geviret har sunket ned i snøen. " ( s. 74)
Tina Åmodt er forfatter som jeg gjerne leser mer av.
Mer i blogginnlegget mitt HER
Den største komplimenten jeg kan gi en bok, er at den vekker lesebegjæret i meg, at jeg lengter etter å tilbringe tid sammen med boka, at jeg lengter etter å komme hjem til den, få være sammen med den igjen. Det er ikke mange bøker man har det slik med, nesten ingen. Men de finnes.
DIKTAREN: Mig tyckes att jag upplevat detta förr ...
DOTTERN: Mig även!
DIKTAREN: Kanske jag drömt det?
DOTTERN: Eller diktat, kanske?
DIKTAREN: Eller diktat det!
DOTTERN: Då vet du vad dikt är!
DIKTAREN: Då vet jag vad dröm är!
DOTTERN: Mig tyckes att vi stått någon annanstans och sagt dessa ord förr!
DIKTAREN: Då kan du snart räkna ut vad verklighet är!
DOTTERN: Eller dröm!
DIKTAREN: Eller dikt!