Bokelskere.no

Etter hvert som jeg leser (sideantallet har passert 40 og jeg er på vei mot 50) har det begynt å blinke rødt "alle veier". Jeg blir matt av denne tankevirksomheten til jeg-personen. Handlingen utvikler seg knapt mens tanke-utgytelsene dominerer. Jeg innser, tar sjansen på det i alle fall, at sånn kommer det til å fortsette. Og det er en seilas jeg bestemmer meg for ikke å være med på (over 600 s.)

Øystein Wiik har sin eigen stil, han leikar seg med krimsjangeren, skriv forbløffande lett og ledig - og med tonnevis av snert og sjarm. Enkelte scener er hysteriske og kallar på humring og gapskratt - eller på kvalme og ubehag. Andre deler av boka er så spekka med teknologiske og tekniske detaljar at ein mistar litt fokus.

Dødsrytteren har kjappe sceneskift og perspektivskift, cliffhangers og korte kapittel, noko som gjer boka tempofylt og drivande. Wiik pøser på med krimverkemiddel og krydrar det heile med usannsynlege krumspring og blod og gørr.

Hartmann og Wiik har sjarmert meg nok ein gong, men "heilt overbevist" er eg ikkje. Til det er boka for omfattande - og ho inneheld fleire handlingstrådar som er unødvendige og/eller uavklarte.

Les heile omtalen på bloggen min

Støtter din omtale, men jeg gadd bare lese 126 sider, da hadde jeg fått nok.

Leste Shantaram og var veldig begeistret. Hadde stor forventning til denne også. Men det ble en nedtur. Alle poeng, alle gode og vonde opplevelser, var oppbrukt. Og jeg leste og leste og håpet at den skulle ta seg opp, men for en skuffelse. Dere som lurer på å lese den, bare la det være,,,,,

Skuffende. Spekket med klisjeer og flaue visdomsord om å finne seg selv. Langt ifra en ny Shantaram

Denne boken virket veldig spennende og jeg gledet meg til å lese den, og ble egentlig litt skuffet. Historier om troll og andre skapninger er vanligvis helt i min gate, dessverre klarer forfatteren å ta livet av noe som kunne ha vært en braksuksess. Den er tung å lese, unødvendige detaljer er stappet inn som sidefyll og man mister fokuset gjentatte ganger. De siste hundre sidene skumleste jeg raskt gjennom bare for å komme til poenget. Jeg har kategorisert den som "God bok" og gitt terningkast 4 ene og alene fordi selve storyen er kjempespennende, hvis man klarer å tråkke seg gjennom boken. Siden jeg ikke har lest Stallo på orginalspråket kan jeg heller ikke ute om det er den norske oversetteren som har punktert den, eller om dette bare er en forfatter med en forkjærlighet for kronglete og langdryge formuleringer.

Jeg har lest Adler-Olsens 5 første bøker om Avdeling Q, men nå erfarer jeg at kilden er i ferd med å tørke ut. Stillestående, kjedelig og på tomgang vil jeg si "Den grenseløse" er. Jeg avbrøt etter circa halvgått løp.

Ikke er det krim, ei heller thriller. Det er er rene skjære katastrofen. Demningene nedover Lulevassdraget brister en etter en. En grå vegg er på vei mot Boden og Luleå og vi følger mennesket i dets kamp mot naturen.

Boken handler ikke primært om bristende konstruksjoner, men om mennesker i dødskamp og alle tankene som farer gjennom hodene. Anbefales!

Brekke fletter mesterlig sammen flere historier, og holder spenningen oppe gjennom hele boken. Anbefales!

Finurlig pageturner og filmmanus til underholdende katastrofefilm. Sitter igjen med en følelse av at forfatteren ikke egentlig har noe på hjerte og da blir personene fort pappfigurer.

Trur det må vere skummelt å vere Rowling og skulle skrive voksenlitteratur etter Harry Potter. Det verker som om folk trur at sidan ho hadde braksuksess med bornebøkene, skal ho ha det med voksenlitteraturen også. Eg er einig med deg, og eg synst Rowling funkar bra som voksenlitteraturforfattar også, ho berre er ikkje ute etter å skrive same typen superspannande, eventyrleg litteratur, men prøvar ut noko nytt. Og det synst eg er kult, og er spent på neste bok :-)

Her var det mange usympatiske personer! Et stort persongalleri hvor enkeltskjebners valg påvirket de andre menneskene i byen. Kritikk av englesk sosial/helsevesen har en sentral plass i boken. Det skal bli interessant å følge forftterskapet videre. Det er ingen dårlig bok selv om den neppe har noen historisk betydning.

Denne var som den forrige fra samme forfatter en liten nedtur. Går på tomgang til man passerer halveis i boka. I tillegg veldig forutsigbar. Det meste går som man tror. Denne forfatteren var veldig god tidligere. Håper han snart finner tilbake til sitt "gamle jeg".

Når man venter på en spennende fortsettelse kan det lett gå galt! Her klarer ikke Henrik Langeland på noen måte å fortsette med det drivet jeg opplevde i "Verdensmestrene". Boka er lettlest og har forsåvidt et godt språk. Men selvom Lars og Hauk fortsetter sitt vanskelige forhold her, faller hele bunnen ut for meg! Dessverre! Dessuten er de andre personene som gjorde "Verdensmestrene" så spennende helt perifere. Noen av dem er faktisk borte. Vi hører ikke noe mere om dem. Jeg er dessverre sørgelig skuffet og føler meg nesten litt lurt som har gått i 2 år og ventet på denne fortsettelsen.

Ganske enig. Jeg synes forsåvidt boken var ganske spennende mens jeg leste den, men det ble veldig uforløst. Det er mulig spenningen bestod i at man var spent på om den kom til å bli enda bedre...

Men side-historien med datteren synes jeg var godt løst. Det kunne fort ha blitt litt påtatt med den delen. Kan ikke forklare så mye mer hva jeg mener uten å ødelegge for de som ikke har lest den enda.

En spennende om enn tradisjonell krimbok, den andre i rekken om de to etterforskerne Rolf Lykke og Parisa Sadegh. Styrken i boka er etter min mening de gode personskildringene og man får raskt et forhold til Lykke og Sadegh og Try balanserer fint mellom det private og det profesjonelle livet til disse to.

Handlingen er som sagt tradisjonell med groteske mord, nettdating og søken etter kjærlighet som utgangspunkt, men boka har en god driv og spenningen får man fra første side.

Jeg synes Try skriver godt og han ser ut til å ha god kjennskap til politiets rutiner. Han får det i alle fall til å framstå slik! Vil tro at denne boka vil slå godt an hos krimelskere med forkjærlighet for norsk/skandinavisk krim.

Liker du krim, så vil du ikke kunne legge fra deg Jussi Adler-Olsen!

Jeg koste meg masse med denne. Det er 2008 og 2009 oppsummert med paranoide briller og Eggen kan skrive bloggparodi som ingen annen :D