Bokelskere.no

Hvorfor må jeg være alene?
ingen som er glad i meg?

Hun sukket stille.

"Men vi er jo glad i deg," hvisket en liten bille.
"Æsj! Du skal ikke være glad i meg, ditt stygge lille kryp,"
sa kvinnen og løp gråtende vekk

Med full viten om at hennes kresenhet skulle bli hennes ensomhet.

Delere av Den ensomme kvinnen.
Side 13

Nå var jeg her igjen. Det var som om jeg aldri hadde dratt, som om følelsene jeg hadde før jeg dro hadde blitt igjen i rommet og ventet på meg.

Ho er på det stadium i livet då ting ikkje kan skje fort nok, og det kan ho ha rett i. Når du til dømes er død og har lagt store planar, har du venta litt for lenge.

Frøet har så store muligheter i seg, men vi kan ikke se det på utsiden.

Telefonsvareren ble en fiasko da ingen hørte forskjell på stemmen og pipetonen.

"Uten grep får han aldri tak på den halve virkeligheten som hadde gjort ham hel"

heart of winter—
the sag in the reading couch
a little deeper

Sorg tar alltid tid, hadde han forklart. Den er en langsom flod, men det er mulig å ferdes på den i riktig retning, og før eller senere kommer man ut til havet. Strømmen er svak, du må ikke ha det travelt. Du har ingen årer, og det er ingen vind.

Det vil ta litt tid, men etter hvert begynner jeg å like tanken på at ikke alle liker meg. Om alle likte meg ville det jo bety at jeg ikke har noen personlighet. Det er på tide at Kjersti Annesdatter Skomsvold får seg noen uvenner.

Vi vandre med frejdigt Mod,
vort Sind er let og rap vor Fod,
i Højden, opad paa Fjeldet,
i Dybet, til Fossevældet.
Lad Vejen gaa hvorhen den vil,
::/:: vi vandre frem med Sang og Spil. :/:

Her er vi i Guds Natur!
Som Bækken vild i Fjeldets Ur,
saa stevne vi frem paa Færden;
ti aaben os ligger Verden.
Og derfor vi som Fuglen glad
:/: vil juble højt i Sky vort Kvad. :/:

Vi er jo en lystig Flok,
af Mod og Sange har vi nok.
Lad storme kun ud paa Fjorden,
lad true med Lyn og Torden.
Vi fugte Struben paa vor Gang
:/:: og hilse Fjeld og Fjord med Sang. :/:

Men om ein skriv om det mørkaste svarte, om ein fortel om dei djupaste sorger, dei smertelege tapa, den kjærleiken som slokna, den venen som er død, det barnet som aldri fekk veksa - det å skriva om det er å dyrka håpet. Alt det vonde kan lysa mot menneska, i skrift, og når det lyser i skrift, gjer det deira liv lettare. For skrift - dersom ho er god - ville ikkje finnast om det ikkje var ein utveg og ein ny morgon.

Det sies at en begravelse ikke er for den døde, men for dem som er igjen.
For vi gråter ikke bare for den avdøde. Vi gråter også for oss selv. For livets
brutale korthet. For dets stadig minskende betydning. For den måten vi snubler
oss gjennom tilværelsen på, lik turister uten kart, og velger feil vei på hvert eneste hjørne...

Den som ikkje les aviser, er uinformert, sa Mark Twain. Så la han til: Den som les aviser, er feilinformert.

"...sorg er en trekant som dreier rundt i hjertet med spisser som risper. (...) Når du klarer å gi slipp på sorgen, da er trekantens spisser slipt vekk, og kulen blir en skatt i ditt hjerte."

«Ingenting er alt! For å bli sterk må du først sende røttene dine ned i intetheten og lære deg å møte din ensomste ensomhet.»

Ingenting av dette har du følt før. Alt har ligget der, begravet i deg, ubrukt, i mangelen på det som kunne vekke det til live.

Det er en vidunderlig verden på dypet, sa Beatrice til Phil mens han skrelte litt bark av treet. [...]Det er hemmelige hager og blomstrende sjøvekster som er usett av menneskeøyne,sa han.

Konsekvensene av dårlig tilknytning er ikke alltid lette å se. Intelligente personer kan klare å skjule problemene sine helt eller delvis. Disiplinerte personer uten evne til å lese det sosiale spillet kan likevel trene opp sosiale evner. Men før eller siden kommer konsekvensen for en dag.

Noen ganger er løsningen nærmere enn man tror, og hatet står skrevet på veggen uten at noen legger merke til det.

Sinnet dveler i en tilstand av stadig tilblivelse - et selvbilde som aldri blir ferdigstilt.