Bokelskere.no

Jeg har lest Adler-Olsens 5 første bøker om Avdeling Q, men nå erfarer jeg at kilden er i ferd med å tørke ut. Stillestående, kjedelig og på tomgang vil jeg si "Den grenseløse" er. Jeg avbrøt etter circa halvgått løp.

Har lagt inn en pause etter å ha lest 15% av boken, den skjedde rett og slett like og var noe kjedelig. Skal nok gi boken sjanse til etterhvert...

Jeg har nesten ikke ord for denne boka. På forhånd var forventningene mine skyhøye, noe jeg var litt redd for. Men Pierre Lemaitre skuffer ikke. Men den er definitivt ikke for sarte sjeler (noe jeg trygt kan si, for dere vil lese uansett, som det står bakpå boka). Det jeg spesielt liker er hvordan jeg som leser føler om Alex gjennom boka, og ikke minst slutten, som jeg bare kjente at var en perfekt og riktig slutt på boka.

Det er konstant spenning, og stadig nye overraskelser og vendinger fra forfatteren. Den er sinnsyk. Den er rå og brutal, men du må lese den. Så får du bite i deg det din sarte sjel ikke tåler.

Jeg elsker skildringen av Paul. For en fantastisk, varm fyr!

Du er tøff!
Du har allerede konkludert med at krim har stor plass på bokelskernes leselister, allikevel inviterer du til denne diskusjonen med utgangspunkt i "jeg liker ikke krim".

Vel, bokelskere er et rimelig fredlig folkeslag.
Vi konkluderer glatt med at det ER noe som ikke er riktig med deg som ikke liker krim. Så går vi videre;)

Det er selvfølgelig helt ok å ikke like krim.
Men i mine øyne har du allerede DER, altås ved en så bastant uttalelse, bommet litt.
For som det blir sagt her, krim er mye. Spesielt om du velger den "utvidede definisjonen", noe jeg er fristet til å gjøre.

Innenfor krimgenren har du bla:
- den klassiske kriminalhistorien med en detektiv som løser saker (Agatha Christie)
- lukkede rom mysterier (som egentlig er en under-genre av den klassiske kriminalhistorien (John Dickson Carr/Carter Dickson)
- hardkokt krim om den sterke, ensomme privatdetektiven som stadig redder damer i nød (Raymond Chandler)
- Den enda hardere detektiven, som går skrittet lenger enn bare å REDDE damen (Mickey Spillane)
- Historisk krim (Som egentlig kan ta elementer fra ALLE de overstående eksemplene, men hvor handlingen er lagt til "tidligere tider". Vanligvis snakker vi "klassisk kriminalhistorie) (Kurt Aust)
- thrillere (som egentlig kan deles i flere under-genrer, men som har fellestrekk av typen "noe har skjedd, og noen må prøve å rydde opp i det", hvor fokus er på "hvordan går det med hovedpersonen" mer enn "hva har egentlig skjedd". Igjen, ofte med enkelte av de ovenstående eksemplene på krim innblandet i plottet.)
- Grøssere. Som har mye til felles med thrillere, men hvor det her er åpnet for overnaturlige løsninger, og hvor figurer vi vanligvis ikke treffer på gaten kan ha en vesentlig plass. Om enn ofte med enkelte av de ovenstående eksemplene på krim som en del av plottet.
- Og selvfølgelig alle mulige kombinasjoner av ovenstående.

Deretter har du "vanlige" romaner, hvor en eller annen forbrytelse danner rammen rundt historien, men hvor selve "løsningen" på krim-delen er av veldig underordnet betydning for forfatter og leser.

Og du har selvfølgelig "dameromanene" hvor krim-aspektet (og thriller-aspektet) kun er en unnskyldning for å kunne fortelle hvor forelsket hovedpersonen plutselig ble i den høye, kjekke mørke FBI-agenten som av en eller annen grunn BÅDE er singel, OG er villig til, for første gang på sine år som agent, å bryte den "ikke ha et forhold til målet. (Eller hvor FBI-agenten er en venn av damens storebror, og derfor IKKE tidligere har tenkt at den gutteaktige jenta som alltid sto utenfor gjerdet og så på dem spille fotball for mange år siden, på et eller annet tidspunkt måtte bli voksen)

Poenget er:
Om du ønsker å si "jeg liker ikke krim", så har du all mulig rett til å si det.
Men jeg tillater meg å tro at du ikke helt vet hva du snakker om.