Kort prosess ble forhandlet bort i fjor.
Så, nei jeg gir dere ikke mitt hat i gave. Det er jo det dere er ute etter, men å svare på hat med raseri ville være å gi etter for den samme ignoransen som har gjort dere til dem dere er.
Look to the sky, look to yourself and remember: we are only god's echoes and god is Narcissus.
De andre smiler overbærende i salig uvitenhet om at deres kultiverte overbærenhet er minst like enfoldig.
Hun forsøkte å føle medlidenhet med ham. I motsetning til hat, kan medlidenhet legges i en kasse og settes bort.
Jeg har lest Adler-Olsens 5 første bøker om Avdeling Q, men nå erfarer jeg at kilden er i ferd med å tørke ut. Stillestående, kjedelig og på tomgang vil jeg si "Den grenseløse" er. Jeg avbrøt etter circa halvgått løp.
Har lagt inn en pause etter å ha lest 15% av boken, den skjedde rett og slett like og var noe kjedelig. Skal nok gi boken sjanse til etterhvert...
Jeg har nesten ikke ord for denne boka. På forhånd var forventningene mine skyhøye, noe jeg var litt redd for. Men Pierre Lemaitre skuffer ikke. Men den er definitivt ikke for sarte sjeler (noe jeg trygt kan si, for dere vil lese uansett, som det står bakpå boka). Det jeg spesielt liker er hvordan jeg som leser føler om Alex gjennom boka, og ikke minst slutten, som jeg bare kjente at var en perfekt og riktig slutt på boka.
Det er konstant spenning, og stadig nye overraskelser og vendinger fra forfatteren. Den er sinnsyk. Den er rå og brutal, men du må lese den. Så får du bite i deg det din sarte sjel ikke tåler.
(...) og mens hun sto slik uten å foreta seg noe som helst, kjente hun seg fri fra alle bekymringer. Det var like forbausende som om en bokstav hadde forsvunnet fra alfabetet.
Herregud Edward? Innser du det ikke? Jeg er en pyntegjenstand, og jeg er ikke engang pen.
For den gode Schuff var kunstnere skapninger av en annen art, halvt engler, halvt djevler, vesensforskjellige fra vanlige mennesker. Kunstverk utgjorde en egen virkelighet, renere, mer fullkommen, mer velordnet, enn denne tarvelige og vulgære verdenen. Å få innpass i kunstens sfære var som å slippe inn i et annet liv, der ikke bare ånden, men også kroppen ble beriket og fikk nyte gjennom sansene.
Mennesket burde være forskånet for å se sitt eget ansikt. Det er det frykteligste av alle syn. Naturen skjenket oss det privilegium det er å slippe å se det, slik at vi ikke skulle kunne se oss selv i øynene.
Bare i elvene og vannene kunne vi se vårt eget ansikt. Og stillingen vi var tvunget til å innta, var symbolsk. Vi måtte bøye oss og gå ned på kne for å begå den skjenselen det er å se seg selv.
Speilets oppfinner har forgiftet menneskets sjel.
Jeg liker begynnelser, tenker hun.
Sitter i flysetet, raden for seg selv.
Det er sent. Det var ennå sol da hun ga fra seg boardingkortet på Gardermoen. Kanskje liker jeg bedre prologer, tenker hun. Aller best liker jeg anslaget, det vage eller mindre vage løftet om hva som skal komme. Og så vil jeg bare ha dem, løftene om hva som skal komme, håpet, visjonen, ideen, og så vil jeg at det skal stanse før fortsettelsen, og siden skuffelsen, kommer. Jeg vil bare begynne og begynne og begynne, tenker hun, sitte på flyet til, alltid sitte på flyet til, alltid reise til noe nytt.
Jeg tenker på sjøfuglene som forsvinner, og at avisene skriver om folk som puler på tv, eller slanker seg ved å spise smør med skje.
Men jeg er ikke sint eller opprørt, ikke engang likegyldig eller bitter.
Jeg sitter og varmer meg på en glødende forakt.
Jeg har tenkt mye på det i de siste årene. På hvor godt jeg finner meg tilrette med den forakten.
Jeg elsker skildringen av Paul. For en fantastisk, varm fyr!
Jeg lurer på hvor drømmene jeg ikke husker tar veien.
FORFATTEREN: Jeg er forfatter.
LESEREN: Jeg synes du er en dritt!
Slått av denne nye tanke blir forfatteren stående i noen minutter, og faller så død til gulvet. Han blir båret ut.
når du innser at ting begynner å bli som de skal være, at ting begynner å sette seg, lengter du kanskje tilbake til den benken du likte å sitte på da du ennå ikke kjente det mennesket du er blitt i dag, da alt som gjorde vondt var det verste som hadde skjedd deg, da alt som var fint var det vakreste som fantes, da følelsene dine fylte hele deg, og hjertet ditt i hvert fall fortsatt var varmt.
Du er tøff!
Du har allerede konkludert med at krim har stor plass på bokelskernes leselister, allikevel inviterer du til denne diskusjonen med utgangspunkt i "jeg liker ikke krim".
Vel, bokelskere er et rimelig fredlig folkeslag.
Vi konkluderer glatt med at det ER noe som ikke er riktig med deg som ikke liker krim. Så går vi videre;)
Det er selvfølgelig helt ok å ikke like krim.
Men i mine øyne har du allerede DER, altås ved en så bastant uttalelse, bommet litt.
For som det blir sagt her, krim er mye. Spesielt om du velger den "utvidede definisjonen", noe jeg er fristet til å gjøre.
Innenfor krimgenren har du bla:
- den klassiske kriminalhistorien med en detektiv som løser saker (Agatha Christie)
- lukkede rom mysterier (som egentlig er en under-genre av den klassiske kriminalhistorien (John Dickson Carr/Carter Dickson)
- hardkokt krim om den sterke, ensomme privatdetektiven som stadig redder damer i nød (Raymond Chandler)
- Den enda hardere detektiven, som går skrittet lenger enn bare å REDDE damen (Mickey Spillane)
- Historisk krim (Som egentlig kan ta elementer fra ALLE de overstående eksemplene, men hvor handlingen er lagt til "tidligere tider". Vanligvis snakker vi "klassisk kriminalhistorie) (Kurt Aust)
- thrillere (som egentlig kan deles i flere under-genrer, men som har fellestrekk av typen "noe har skjedd, og noen må prøve å rydde opp i det", hvor fokus er på "hvordan går det med hovedpersonen" mer enn "hva har egentlig skjedd". Igjen, ofte med enkelte av de ovenstående eksemplene på krim innblandet i plottet.)
- Grøssere. Som har mye til felles med thrillere, men hvor det her er åpnet for overnaturlige løsninger, og hvor figurer vi vanligvis ikke treffer på gaten kan ha en vesentlig plass. Om enn ofte med enkelte av de ovenstående eksemplene på krim som en del av plottet.
- Og selvfølgelig alle mulige kombinasjoner av ovenstående.
Deretter har du "vanlige" romaner, hvor en eller annen forbrytelse danner rammen rundt historien, men hvor selve "løsningen" på krim-delen er av veldig underordnet betydning for forfatter og leser.
Og du har selvfølgelig "dameromanene" hvor krim-aspektet (og thriller-aspektet) kun er en unnskyldning for å kunne fortelle hvor forelsket hovedpersonen plutselig ble i den høye, kjekke mørke FBI-agenten som av en eller annen grunn BÅDE er singel, OG er villig til, for første gang på sine år som agent, å bryte den "ikke ha et forhold til målet. (Eller hvor FBI-agenten er en venn av damens storebror, og derfor IKKE tidligere har tenkt at den gutteaktige jenta som alltid sto utenfor gjerdet og så på dem spille fotball for mange år siden, på et eller annet tidspunkt måtte bli voksen)
Poenget er:
Om du ønsker å si "jeg liker ikke krim", så har du all mulig rett til å si det.
Men jeg tillater meg å tro at du ikke helt vet hva du snakker om.
CUSTOMER: Have you read every single book in here?
BOOKSELLER: No, I can't say I have.
CUSTOMER: Well you're not very good at your job, are you?