Bokelskere.no

Synes ikke noe særlig om denne. Den er ensformig og jeg føler hovedpersonen driver dobbelmoral, ønsker om å få råd til å kunne forsørge seg selv, men når hjelpen byr seg tar han den ikke. Dette gjør at jeg ikke føler noen progresjon. Den går et skritt frem og to tilbake hele veien.

Da har jeg fullført min første Solstad, som etter råd på bokelskere ble Genanse og verdighet. Ble også tipset om å lese Ibsens Vildanden først og det tipset var svært godt. Jeg tror det nesten er nødvendig for å få fullt utbytte av romanen, der Solstads hovedperson Elias Rukla kanskje kan ses som en moderne variant av Ibsens Hjalmar Ekdal? Romanen gir ihvertfall det kjente sitatet, "Tar De livsløgnen i fra et gjennomsnittsmenneske, tar De lykken fra han med det samme", et moderne innhold. Det er flere paralleller som kunne vært trukket, men i redsel for å bidra med en spoiler nøyer jeg meg med å si at denne romanen er en sår og til tider morsom, og ikke minst ironisk, historie om selvbedrag og fremmedgjorthet.

ANBEFALES

Den ytre rammen er en komisk beskrivelse av 1990-årenes Norge. Og jeg kunne ikke unngå å tenke at om dagligsamtalen var fordummende på 1990-tallet, viser Solstads eksempler, at dagens situasjon ikke er bedre, snarere verre. Om det mest absurde viss vass Solstad kunne tenke seg folk ville ta på alvor på 1990-tallet var å engasjere seg i en diskusjon om politikere kunne kombinere diabetes med høyt arbeidstempo, har vi vel i dagens medievirkelighet eksempler, nesten daglig, på at langt mer intetsigende temaer engasjerer hele nasjonen, over flere dager og med det dypeste alvor, som om ikke en slik "diabetesdiskusjon" ville vært dum nok! (puh..., lang setning...)

Til dere som har lest den: jeg ser paraplyscenen som et resultat av at Rukla har avdekket en slags sannhet både om seg selv og Vildanden, igjennom skuespillet. Sinnet oppstår kanskje fordi det er stor ironi i at han som har undervist i stykket i årevis, og ment at elevenes umodenhet forhindrer de fra å forstå det, selv, inntil da, ikke har forstått verken sitt eget liv eller det mest vesentlige hos Ibsen?

Og til formen: Solstads endeløse ordstrøm uten luft og mulighet til å puste innemellom virker heseblesende og irriterende, men det må en altså leve med. Og kanskje er formen god som et bilde på et liv der det ene tar det andre og en aldri makter å stoppe opp å se det hele utenfra.

Jeg er en jente på 23 år som lærte å lese året før 1.klasse. Jeg har alltid vært en lesehest og er stort sett altlesende. Har en forkjærlighet for historiske romaner og klassikere, men som man kan se av leselisten min sluker jeg det meste.Det som vekket leselysten min var Frøken Detektiv, og senere Sagaen om Isfolket, Heksemesteren og Lysets Rike. I tillegg til å sluke bøker leser jeg to "husmorserier"; folket på lindstad og morshjertet.

Har bøker i alle rom og alltid en bok med meg når jeg er i byen, på reisefot etc. Har en liten drøm om å få innredet et lite "bibliotek" i huset, et eget leserom med masse bøker!

Jeg studerer og er på siste året i lærerutdanningen med norsk og litteratur som hovedområde, overraskende nok. Dette studiet har gitt meg så mye inspirasjon og jeg prøver så godt jeg kan å spre litt leseglede i hverdagen til mine venner og bekjente. Lesing er kos, lesing er viktig!

:)

Mary lever et relativt sorgløst og overfladisk liv på midten av 1900-tallet i en by, i det som i dag kalles Zimbabwe. Hun er stenograf, hvilket gjør henne økonomisk uavhengig. Verken kjærligheten eller nærhet til andre opptar henne noe særlig, og heller ikke det at venninnene gifter seg og får barn, stresser henne. Helt til hun ved en tilfeldighet overhører vennenes nedlatende beskrivelse av henne som kvinne; hvor håpløs hun er, at hun aldri kommer til å bli gift slik som HUN er osv. Med ett blir det svært viktig for henne å bli gift.

Nokså tilfeldig er det Dick hun gifter seg med, en fattig hvit farmer. Plutselig befinner hun seg langt ute i ødemarken sammen med et for henne fremmed menneske. Ekteskapet blir ikke slik hun hadde forestilt seg, og fattigdommen setter store begrensninger mht. hennes valgmuligheter. Da Dick blir syk og hun er nødt til å ta ansvar for farmen, oppdager hun i tillegg at mannen hun har giftet seg med er fullstendig udugelig. Mary vil bare vekk, men hun har ikke en gang penger til å stelle seg så pass at hun faktisk kan få en jobb. Ingen vil ansette henne slik som hun ser ut.

Forholdet mellom de svarte og hvite beskrives på en sjokkerende måte. Rasismen er utbredt. Moses jobber som tjener for Mary og Dick. Fordi han har vokst opp ved en misjonsstasjon, er han både oppegående og bevisst sin egen verdi som menneske. Dette er meget provoserende for de hvite.

Mary forakter de svarte, men pga. ensomhet samt avstanden til Dick, den eneste hun kunne ha funnet støtte hos, tiltrekker Moses henne som mann. I datidens Zimbabwe var dette helt uhørt. Sakte men sikkert går Mary også fullstendig til grunne.

Denne boka krøp under huden på meg. Ikke bare er boka glitrende skrevet, men historien er betagende. Jeg vekslet mellom å mislike Mary og synes synd på henne. Ektemannen Dick er også offer for omstendighetene. Han er godheten selv, men får absolutt ingenting til. Denne boka var altfor tynn!

Ja, hvorfor bruker du bilde av Knut Hamsun i din profil her inne? Er du sikker på at det er tillatt å operere med en annens bilde?

Jeg er nysgjerrig på om det er flere forfattere enn Tore Renberg som sniker rundt på disse sidene. Er det?

Det viser seg at det ikkje berre er på mask og mek ein flirer godt av Knakk!, men også hjå litteraturvitarane. (Eg tek her utgangspunkt i den sikraste kjelda, nemleg meg sjølv). Kor godt ho er omsett, derimot, det anar eg ikkje.