Bokelskere.no

Denne helgen leser jeg en bok skrevet av biolog Anna Blix. Den heter «40 uker» og allerede etter 7 uker (altså 7 kapitler) og ca 70 sider kan jeg si at dette er en bok å anbefale. Klarer nesten ikke legge den fra meg. Den handler om reproduksjon og graviditet, menneskets, men også blekksprutens, flekkhyenen, dvergkivien, nebbdyr, marsvin, frosker, edderkopper, fugler og fisk, bare for å nevne noen. Jeg lærer noe i hvert kapittel og får inntrykk av at livet og alle artene er ennå mer magisk enn jeg allerede trodde.

God helg og fortsatt god sommer!

Spenstig med tre bøker på en gang!

Tradisjonen tro er jeg i bok-vakuum på fredager. Jeg har akkurat fullført Hilde Brunsvik sin bok, Min lille by. Det er mulig at neste bok blir Colleen Hoover, Stygg kjærlighet, en ren sommerlektyre. Her er det meldt nydelig sommervær hele helgen, så det blir forhåpentligvis tid til lesing i sola. Ønsker alle en fin helg!

Denne helgen leser jeg i tre forskjellige bøker. Jeg har begynt på Welcome to the Hyunam-Dong Bookshoop av Hwang Bo- Reum og The secret society fo Irregular witches a Sangu Mandanina og siste bok er en dag vil vi le av det av Thomas Korsgaard. I først nevnt har jeg så vidt begynt og bok nummer to har jeg litt over 100 sider igjen. Og den aller sist har jeg lest femti sider i. Veldig spent på hvordan alle tre blir etter hvert.

Hva leser du denne helgen?

Ønsker alle en god helg!

Lykke til med leting etter lesestol :-) Har du funnet noe? Uansett er lesingen viktigere enn stolen :-)

Fint innlegg. Har du lest Moon Palace av nylig avdøde Paul Auster? Hans romanfigur i den romanen befant seg etter diverse hendelser helt alene som ung student med kun esker fylt av bøker som arv og holdepunkt. De bøkene ble viktige for han - på en måte en redning. For øvrig er Moon Palace en favoritt-roman hos meg. Har lest den flere ganger.

Akk… et mesterverk, en klassiker og kanskje nettopp derfor, a must read, men fy faen, jeg sleit når jeg jobba meg gjennom Tyvens dagbok. Dette er nemlig ikke lettlest stoff. Genet hopper hit og dit i tid og rom, babler i vei, filosoferer, sjokkerer og gir oss møkk, homosex, forbrytelser, fattigdom og et liv, en eksistens som i og for seg er fascinerende og som du definitivt ikke vil være en del av, men… jeg synes det hele, hele elendigheten! -var ytterst vanskelig tilgjengelig. Boka, språket, det hele ble for mye… JOBB!

Tyvens dagbok er rett og slett ingen LESEFEST!

Jeg vet ikke, kritikerne og den litterære elite, skryter fælt av Tyvens dagbok, jeg Not so much. Det blir bare en treer på min terning. Mest fordi Genet med sitt krøkkete og krinkel-krokete språk ikke makter å rive meg med sånn at jeg glemmer tid og rom og får en unik lese-FLOW! I stedet må jeg jobbe, hardt! Virkelig gå inn for å slite meg gjennom Tyvens dagbok. Det blir feil.

En bok som rett og slett er livsviktig.
Alle, absolutt alle burde lese denne boka. Særlig alle som jobber med barn og unge, i barnehage, skoler, utdanningsinstitusjoner, barnevern, politiet og alle som jobber i det offentlige systemet, ikke minst alle politikere, kommunalt og sentralt.
Terje Bjøranger og Gunnar Valentin Svensson fikk Shabana Rehmans minnepris for denne. Det er vel fortjent.
Den viktigste boka som er utgitt i år etter min mening.

Romanen Diskomus på venteværelset er Kamilla Danielsens debut som forfatter. En debut som er lagt merke til. En bok jeg har gledet meg til å lese. Den har et tema som vi ofte hører og leser om – som i denne artikkelen på NRK.no 6. juli 2024:

«En ny spørreundersøkelse fra Mental Helse Ungdom viser at over halvparten av unge mellom 16 og 36 år har følt seg ensomme i løpet av de siste 12 månedene.»

En som har uttalt seg om boken er psykologen Peder Kjøs. I september 2023 var Peder Kjøs og forfatteren på besøk i Nitimen angående romanen. Dersom du vurderer å lese romanen, vil jeg anbefale deg å høre på dette intervjuet. Peder Kjøs sier blant annet at ensomheten mange opplever ikke har med tiden vi lever i, den er universell. Hans hovedbudskap er at vi må tåle at vi ikke er perfekte og at andre mennesker heller ikke er perfekte.

Romanen er på 227 sider og jeg leste den i løpet av en dag. Den er morsom samtidig som det er en sårhet i det morsomme som hovedpersonen Eivor gjør og sier.

Den starter med at Eivor drar fra «venteværelset» for å delta på en «jentekveld»:

«Vi har en gjeng, en sånn gjeng som alle har, fra ungdomsskolen eller videregående, en liten eller stor gjeng som møtes et par ganger i året når alle er hjemme på ferie, eller når flere i gjengen befinner seg i samme geografiske område til samme tid. Alle har en sånn gjeng, en sånn dum gjeng som bare blir dummere og dummere jo eldre man blir, for om man ikke allerede var ganske ulike da man var tretten, er man i hvert fall totalt forskjellige nå, men det er alltid et par som er helt den samme som den de var. De som fortsatt snakker det samme språket og kretser rundt de samme temaene, og kanskje aldri flytta hjemmefra og fikk nye venner, bare fortsatte å være en sånn som baksnakka de gamle.»

Den som inviterer til denne «jentekvelden» er Ulla. Ulla er egentlig ikke en idiot:

«Jeg liker Ulla. Jeg liker Ulla alene. Men jeg har Ulla mindre og mindre alene, og de siste åra har det vært så sjeldent at jeg lurer på om den tida kanskje er forbi. Når man får barn, blir det enklere å samle en gjeng enn å møtes én og én. Man får ikke tid til sånt. Og man får heller ikke tid til å snakke om det.»

Og her er Eivors beskrivelse av de hun skal være sammen med på denne:

«Det verste med jentekveld er at ingenting er ekte. Det kan godt være det er ekte for de andre, det håper jeg for all del at det er, ellers er det helt latterlig at vi gjør dette minst én gang i året. HVIS jeg skal gjette, er det bare jeg som synes dette er som å gå på teater, de andre sier vanligvis at det er så koselig. De andre er Ulla, Ulrikke, Ullrine, Ullriette, Ullfitte og Ullsatan. Eller: Hun som er den eneste jeg liker, hun som er gravid, hun som er tobarnsmor, hun som er forlova, hun som nettopp har gifta seg, og hun som er skilt og har forelska seg på nytt. Og så meg, da. Eivor som aldri finner seg noen. Eivor som klikker på folk på bussen for å føle seg bedre, heve seg over, jeg vet noe som dere ikke vet, noe jeg forutser. Ser inn i alle andres fremtid, men aldri min egen.»’’

En god debut av Kamilla Danielsen.

Har du hørt om gutten som ropte ulv?

Spennende vendepunkt for Varg
Varg er en ensom gutt som sliter med sitt. Han har ingen venner, bortsett fra rottene Mikke og Mus, og han mistet moren sin for noen år siden. Han sliter med å passe inn i klassemiljøet, og han føler seg også utenfor i sosiale medier. Ting forandrer seg da en eldre mann flytter inn i et hus i nærheten, et hus som er litt falleferdig. På grunn av en skoleoppgave, havner han i trøbbel, men noen av klassekameratene blir imponerte. Det gjør til at de kontakter ham mer, og Varg håper at han er i ferd med å få venner. Men denne eldre mannen finner ut hvem Varg er, og truer ham. Vil noen tro på det Varg sier, eller skrøner han bare for å få nye venner?

Forfatteren beskriver Varg godt som en gutt med altfor mye rastløshet, og har kanskje ikke full oversikt på alt, noe som gjør at det skremmer andre som ikke kjenner ham så godt. Alt han vil er å få venner, og være en del av noe. Forfatteren gir også et godt eksempel på hvor eksluderende og det å vekke ensomhetsfølelsen ved bruk av sosiale medier og gruppechatter. At man kanskje ikke er god nok til å være en del av noe. Hvor langt er man villig til å gå for å bli kvitt ensomhetsfølelsen, og vil man alltid bli sett på som av tvilsom karakter?

Å føle seg ensom og annerledes
Selv om Ulv ulv er målrettet for unge lesere, vil nok mange kjenne seg igjen, da man begynner med Internett i tidlig alder, i hvert fall dagens ungdommer. Sosiale medier har aldersgrense, men noen slipper til selv om de kanskje ikke er gamle nok. Så det er vel mye å kjenne seg igjen både for unge og voksne lesere i noen av aspektene. Å ta vare på sin egen helse og ikke bli like påvirket over andres hverdag, uansett hvor glansfullt og kult det kan virke som.

Selve boka er lettlest, og det skjer noe hele tiden. For min del kunne noen av partiene bli litt gjentakende og som voksen leser ble retningen vel åpenbar. Det gjorde ikke noe, da jeg stort sett ble underholdt. Unstad er uansett god på karakterbeskrivelser i begrenset format, og beskrive det vanskelige på en nøytral måte. Ser ikke bort i fra at jeg kommer til å leser mer av henne, selv om jeg ikke er i målgruppa.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse

Takk skal du ha! Jeg hadde hverken hørt om forfatteren eller bøkene før jeg kommer over en anmeldelse. Nå er jeg snart ferdig med bok nr 2 som er like fengende som den første. Jeg har hatt "Exit" assosiasjoner underveis og det bekreftet forfatteren i intervjuet. Håper han følger opp med flere bøker i sjangeren!

I følge denne artikkelen finnes det ikke så mange norske ghostwritere?
Men les igjennom, så liker du kanskje et forslag eller to?
Den eneste norske jeg fant er skrevet av den ellers kjente forfatteren Anne B Ragde.
Men det er også nevnt en del engelske som kanskje er oversatt?
https://www.dn.no/magasinet/de-skriver-boker-men-lar-andre-ta-aren/1-1-1990080

William Faulkner.
Ja, det foreligger tydeligvis flere versjoner av As I Lay Dying. Min utgave utgitt av Folio Books 2011 bygger på originalteksten fra 1930. Den har dessuten et sammendrag skrevet av William Gay. Det hjelper leseren både med å identifisere karakterene og forstå noe av handlingen. Denne utgaven burde kanskje hatt sin egen oppføring?

En herlig røre, underholdningsverdien er stor og jeg er glad det finnes en bok nr 2. Enda gladere for å ikke tilhørte et miljø hvor fasade og penger har alt å si.

Jeg leste Absalom, Absalom for en tid tilbake. Den er krevende å lese med flere fortellerstemmer og en særegen stil. Det er en sterk historie som jeg ble revet med i. Anbefales.

William Faulkner.
I USA er Faulkner mye lest, ikke minst fordi han står på utallige pensumlister. As I Lie Dying er min tredje bok av ham. Hans siste bok The Reivers var jevnt god og underholdende, men The Sound and the Fury (Larmen og vreden) virket som en kraftsalve som fortsatt sitter i meg flere år etter. Også her er innledningen en bøyg å komme gjennom, men resten av historien flyter bra, selv om det dreier seg om et intenst familieoppgjør og -tragedie på Strindberg-nivå.

Denne boken er ordnet på den måten at Harry Bosch returnerer, men da på den måten at han må dele scenen 50/50 med Renee Ballard. Som er min foretrukne nye helt, da. Hvorfor Connelly velger å inkludere Bosch igjen i en ny Connelly-story blir uansett spekulasjoner. Boken kommer ikke opp i samme turtallet som Nattskiftet, føler jeg, men et nytt Connelly-produkt på nesten 450 sider er slettens ingen dårlig investering, kjøp boken sier no jeg, den anbefales, 19/20 deler av denne boken ble lest som reisende i kollektivtrafikken, boken innfridde sin misjon i så henseende.

Det er altså Cold-case delen av politi-arbeidet, - som vi også har her i landet, som er fortellingens røde tråd, smart nok lar Connelly andre aspektre av politihverdagen også komme til, det blir paralellhistorier, skikkelser som kommer og går (det så vi også i Nattskiftet, - OG, det fungerer) vekslende spenningskurver - dette er ordentlig bra krim-story-produksjon av Connelly, - soliditet gjennom 450 sider, men; allikevel skal det anføres: første storyen med Renee Ballard, forrige bok- Nattskiftet synes jeg var hvassere, mer heseblesende, mer råere eller tøffere i formen. Det aner meg at M. Connelly kommer nå til å fortsette med duoen Ballard/Bosch, som ikke jeg nødvendigvis blir å applaudere med 100% entusiasme. Men selvfølgelig, når neste bok i fra Connelly foreligger i bokhandelen....hvem er det da som står i køen foran kassaapparatet om ikke ............yours truly.

Snedig, overraskende, krevende.
Faulkner på originalspråket er krevende, en skikkelig bøyg å komme seg gjennom. Hver av de mange karakterene i denne sørstatsromanen fra 1930 har sin særegne stemme og grammatikk som ikke følger standardengelsk. Men handlingen er dramatisk nok der vi følger et gravfølges strevsomme reise med en avdød mor til kirkegården langt borte. Det viser seg etterhvert at flere av de sørgende har andre, personlige formål med reisen. Det gjør at de holder ut trass i strabasene. Slutten er både vittig og overraskende.

Takk for tips!
( Hadde vært kjedelig hvis jeg begynte med nr 4 og lot den bestemme meg for at Ripley ikke var noe for meg)

De tre første Ripley-bøkene er psykologiske thrillere som kan sterkt anbefales. Den fjerde var lite spennende; den siste har jeg ikke lest.