Bokelskere.no

Vel, det er ikke nødvendig å gjøre dette vanskeligere enn det er. Begrepet empati rommer både hjertet og hjernen, det du kaller affektiv og kognitiv empati (om jeg forstår deg rett). For å sitere meg selv:

«Når du har en empatisk væremåte, bruker du både tankene og følelsene dine. Du retter oppmerksomheten mot den andre og åpner deg følelsesmessig mot han eller henne. Du bruker dine egne erfaringer for å kunne forstå hvordan den andre har det. (…) Når du har empati, tar du innover deg den andres følelser, og du bruker tankene dine for å holde en viss følelsesmessig avstand. Denne avstanden gjør det mulig for deg å tenke over situasjonen, vurdere den, og finne ut hva du skal gjøre videre. Både følelsene og tankene inngår i det å ha empati – og tankene og følelsene er like viktige.»

"… skal tenke meg om to ganger før jeg slenger de ut i samme selskap neste gang!"
Og så var du så uheldig å bli utsatt for meg!!

Hei, jeg prøvde å følge deg, men det er nok for sent på kvelden, eller så snakker vi litt forbi hverandre. Jeg har ikke lest boka, og kjenner ikke til konteksten dette sitatet sto i. Dermed tolket jeg det helt fritt, og tenkte at noen snakket om seg selv. Du og Auster har nok rett i at det ikke er så konstruktivt alltid å synes synd i noen, det er sjelden konstruktivt som en holdning til noen. Noen ganger har det mer konkrete "jeg" allikevel behov for umiddelbar "pity", hvis du skjønner, det skal bare ikke vare mer enn et øyeblikk, før man igjen heiser skuldrene og "går videre". Det er den umiddelbare sympatien som kommer før du tenker "jeg er glad for at det ikke er meg". Eller den følelsen du har når du kommer ut av legesenteret og fastlegen din nettopp har fortalt deg at du har kreft. Helge Torvund har beskrevet dette veldig vakkert i en artikkel, hvordan han mistet motet et øyeblikk, og fant det igjen. Motet kommer og går når man er i en vanskelig situasjon, og det var det jeg tenkte på, at det er synd at vi skal være så tapre hele tiden. Jeg mener: Må vi være tapre hele tiden? Kan vi ikke unne oss små øyeblikk av "pity" rettet mot oss selv?

Unnskyld, men siden du plumper rett ut i en av mine kjepphester, kan jeg ikke dy meg! Empati er IKKE synonymt med medfølelse og sympati.

I folkeopplysningens navn må jeg få si at empati er innlevelsesevne, dvs. «evne til å leve seg inn et annet menneskes situasjon og å se situasjonen fra hans eller hennes side.» Empati dreier seg om å se situasjonen fra en annens side, og å forstå hvorfor vedkommende handler som han eller hun gjør. Jeg kan være uenig med deg, og heller ikke synes særlig synd på deg, men jeg innser likevel at, sett fra din side, kan handlingene dine være logiske.

Medfølelse og sympati er mer beslektet med medlidenhet – Jeg har sympati med deg og synes synd på deg.

Empati er et begrep som brukes feil så ofte at det er i ferd med å miste sin betydning. Dessverre.

Orsak, men om du ikkje har høyrd ei einaste låt frå Mötley Crüe, korleis kan du då seie at dei ikkje er musikarar? Vil påstå at musikken deira er mykje betre enn Åge Aleksandersen sin ("fire pils og ei pizza" er ei handleliste, ikkje ein song), t.d., sjølv om det kanskje er tilfellet at boka hans er betre skrive.

Grunnen til at boka er mykje omtald, er jo nettopp pga. det ville rock'n roll-livet som skildras, ikkje pga. musikken dei produserte, så eigentleg er jo også musikken deira ikkje så viktig når det kjem til boka om liva deira. Eg likar t.d. ikkje Justin Bieber sin musikk, men eg kan tenke meg at biografien han kjem til å skrive om tjue år blir interessant likevel.

Eg fekk mi første MC-CD av onkelen min då eg var 13, og dei blei liksom soundtracket til tenåra mine. Eg hugsar at eg storkoste meg med boka "The Dirt" då eg var 17, ikkje fordi eg synst det er kult med rus og kriminalitet, men fordi Mötley Crüe så til de grader levde rockelivet og fordi det rett og slett er litt av ein historie! :) Igjen, om du meiner dei ikkje produserer god musikk, så er vel det greit. Eg kan ikkje så mykje om musikk, men eg likar dei i alle fall veldig godt.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, og er litt usikker på hva du ønsker her inne. Men jeg føler med deg, og kjenner på det du forteller, fordi jeg hadde praksisperioden min på Bjerketun på midten av 1990-tallet. Jeg er redd for at overgrep skjer, og av og til blir barn og ungdom feilplassert, noe som personlig førte til at jeg etter hvert fant meg noe annet å gjøre. Jeg håper du har fått den hjelpen du trenger i ettertid, det er aldri for sent.

Ei dame med eit barn på fanget; det er lett å tenke på Jomfru Maria med Jesusbarnet, spesielt sidan det er nevnt at dette er eit av dei vanlegaste motiva på eit maleri. Utan nærmare hint kan det vere kva som helst av slike maleri. Eg klistrar inn dette frå ca. 1450, av Jean Fouquet, mest fordi det slår meg som uventa moderne i stilen, og også fordi det var eit av bileta eg beundra i Prado-museet førre veke.

Så skal eg også innrømme at eg spekulerte litt på om dette biletet har tent som inspirasjon for moderne tider sin plastikk-kirurgi.

Jeg er ganske sikker på at Saramago tar seg noen kunstneriske friheter i beskrivelsene av disse maleriene, og at detaljene ikke nødvendigvis alltid finnes på de faktiske maleriene. Det hollandske maleriet som beskrives fremstår f.eks. som en slags sammensmeltning av flere forskjellige van Gogh-malerier, og denne kvinnen med et barn på fanget kan jo være hundrevis, om ikke tusenvis, av forskjellige malerier. At vogna er lastet med høy er nok helst for at det skal være enklere å gjette seg frem til riktig engelsk maler.

Jeg har ikke hørt om middelklassens død-scenariet, men det virker dessverre ikke helt usannsynlig.

Dette var en interessant artikkel. Jeg hadde hørt fra en svenske at dette med at all utleie var privat var fremmed for ham, men jeg visste ikke så mye mer enn det. Særlig i København virker situasjonen som en utopi for meg. Tenk at man kan klage til en instans hvis husleien er uforholdsmessig høy! Problemene som det norske markedet liksom mangler synes for meg å være pirk for å unngå å innrømme at våre naboland rett og slett har løst dette bedre enn oss. Det de nevner om at vanskeligstilte kan bli valgt bort på leiemarkedet i København er ikke akkurat noe stort problem i forhold til her (de sier jo også at vanskeligstilte bor i offentlige boliger uten problem). Her er det jo så mange å velge mellom for utleiere at de aldri trenger å velge en innvandrer, en NAV-klient, alenemor eller en kjæledyreier. Selv skrev jeg en "ønskes leid"-annonse på Finn, siden jeg visste at det ikke var noe vits i å komme på visning når man går på NAV. De spør etter jobb eller "seriøse studier" med en gang, og smilene stivner når jeg svarer. Han som ringte oss om den leiligheten vi nå bor i leier visst gjerne ut til dem som har litt vanskelig for det på leiemarkedet. De andre leieboerne kunne vel også sies ikke å være blant de mest attraktive som leieboere (trygdet, ikke norsk etc.), og alle sammen var for øvrig også veldig hjelpsomme, hyggelige og ordentlige folk. Aldri hatt så bra naboer, jeg!

Det er jo ingen hemmelighet at velstand fører til fred, men da må velstanden være jevnt fordelt, ja. De fredelige forholdene her i Skandinavia er vel blant annet takket være de relativt små forskjellene vi lenge har hatt. Jeg leste også om at tilliten er høy i våre land grunnet dette, og at i land med store og tydelige sosiale forskjeller var tilliten mellom innbyggerne lav.

Og en skrekkslagen hest, Med øyne som er i ferd med å springe ut av skallen på den, (…) jeg ble blind akkurat da jeg stod og så på hesten. Frykten gjør blind, sa piken med solbrillene

Et interessant innlegg. Skulle gjerne ha kartlagt flere av disse bildene, sammenhengen mellom dem og hva Saramago vil med dem.

Det siste bildet som nevnes, assosierer jeg umiddelbart med Pablo Picassos «Guernica» - med hestens skrekkslagne, sorgfulle øyne. Jeg tillater meg å sitere fra en tekst jeg har skrevet om mitt møte med bildet:

«Det kunne ha vært hvilken som helst krig.» Jeg oppfatter en skoleelevs kloke kommentar foran Pablo Picassos Guernica i Centro de Arte Reina Sofía i Madrid.

Bildet, åtte meter langt, tre og en halv meter høyt, et inferno i sort, grått og hvitt, slår som et slag pusten ut av meg. Ren angst ved hjelp av tilsynelatende enkle streker. Hestens øyne, skrekkslagne, sorgfulle. Den gispende munnen. Tungen, eller er det skriket, som et sylkvast knivblad. Kvinnen med det døde barnet hengende i armene. Bildet er for overveldende, for stort til å fange på en gang. Detaljene presser seg på. Hjelpeløse hender, avrevne kroppsdeler, skarpe gjenstander. Hesten slipper meg ikke, er det anklage jeg ser i blikket, i det spørrende, forskremte dyret prisgitt mennesket. En blomst, en fugl, en halvåpen dør. En flyktende kvinne med nakne bryst. Ansiktene vender oppad, i et slags overrasket, uforstående uttrykk. Solen er en kald lyspære.

26. april 1937 sønderbombet tyske fly byen som på baskisk heter Gernika. En by uten luftforsvar eller militær betydning. En by der det nesten bare fantes kvinner og barn; mennene tjenestegjorde i regjeringshæren mot opprørsgeneral Francisco Francos styrker. Et systematisk angrep i time etter time. Antallet døde varierer fra noen hundre til flere tusen. Sivile.

Beklager avsporingen.

På side 97 gir dei blinde seg til å fortelje om det siste dei såg før dei mista synet.

"Det siste jeg så var et maleri, Et maleri, gjentok gamlingen med den svarte lappen, og hvor befant De Dem, Jeg var på museet, det var en kornmark med ravner og sypresser, og en sol som så ut som så ut til å være satt sammen av deler av andre soler, Alt tyder på at dette er malt av en hollender, Ja, jeg tror det, men det var også en hund der, en hund som var i ferd med å bli begravet, den var allerede halvveis nedgravd, stakkar, Når det gjelder dette, kan det bare ha vært malt av en spanjol, ingen hadde malt en hund på denne måten før ham, og etter ham våget ingen å gjøre det, Og det var en vogn lastet med høy, trukket av hester, på vei over en liten elv, Lå det et hus til venstre, Ja, Så er det laget av en engelskmann, Kanskje det, men jeg tviler, for jeg så også en kvinne med et barn på fanget, Barn på kvinnefang er det man ser mest av på malerier, Sant nok, jeg har lagt merke til det, Jeg skjønner bare ikke hvordan det kan ha seg at så forskjellige malerier av så forskjellige malere kunne befinne seg i et eneste bilde, Og det var noen menn som spiste, Det har vært mange frokoster, lunsjer og aftensmåltider i kunstens historie, ut fra dette hintet alene er det ikke mulig å vite hvem som spiste, De var tretten, Å, da er det lett, fortsett, Det var også en naken kvinne der, med blonde lokker, hun stod i et muslingskjell som fløt på havet, og rundt henne var det mange blomster, En italiener, selvfølgelig, Og en slagscene, Her er det som med måltidene og mødrene med barn på fanget, det er ikke nok for å vite hvem som malte det, Døde og sårede, Naturlig nok, før eller senere vil alle barn dø, og soldatene også, Og en skrekkslagen hest, Med øyne som er i ferd med å springe ut av skallen på den, Akkurat, Det er slik hester er, og hvilke andre bilder fantest det i dette bildet Deres, Jeg rakk aldri å få vite det, jeg ble blind akkurat da jeg stod og så på hesten. Frykten gjør blind, sa piken med solbrillene, Det er sant som det er sagt, vi var allerede blinde i det øyebliket vi ble blinde, frykten blindet oss, frykten vil få oss til å fortsette å være blinde"

For mange av maleria har eg ei formeining om kva for eit det siktast til, men slett ikkje alle. Det hadde vært moro å finne ut av det. Forslag i kommentarar til dette innlegget.

Redigert; tekstfragmentet "Og en slagscene" mangla i den opphavelege postinga

Jeg er ikke student, jeg er for tiden sponset av NAV pga sykdom. Jeg vet at muligheten til i det hele tatt å være sykemeldt er en luksus, men jeg bor i hovedstaden (noe jeg anser som nødvendig mtp familie, venner og helsetilbud som befinner seg her) og her spiser husleia mye av inntekten. Jeg er flink til å handle på tilbud, vil jeg si, men skulle jeg kjøpt mat til full pris hele tida ville det blitt vanskeligere. Derfor reagerer jeg på hvor høye de vanlige matprisene er. Heldigvis er det mange gode tilbud på nesten alle varegrupper, og konkurranse mellom butikkene i mitt nærområde presser prisene ytterligere ned (de har ofte lavere tilbudspriser enn kjeden har på nasjonalt nivå). Jeg er altså veldig takknemlig for at jeg har det jeg har, gitt min helsesituasjon. Dessuten, de fleste med gjennomsnittlig inntekt fra en jobb som krever en eller annen utdanning har definitivt råd til maten og vel så det, og jeg har sett statistikken du nevner mange ganger tidligere. Likevel synes prisene for meg å øke i en rasende fart. I 2012 kostet et brød jeg pleide å kjøpe hos Rema 19 kr, nå i 2014 koster det 25 kr. Kyllingkjøttdeig økte fra 17 kr for 400g i 2013 (et skikkelig knallkjøp!) til 26,50 kr i 2014. Fortsatt billigere enn vanlig kjøttdeig, men økningen er ganske stor!

Jeg vet ikke hvor stor kamp det er om boligene blant kjøpere, men på leiemarkedet i byene vil jeg si at vi snakker om markedssvikt. Det er for få boliger og for rask befolkningsvekst (av leietagere). Det er ikke markedet som bestemmer leieprisene, men utleierne alene, kan det se ut som. Folk må jo ha tak over hodet, spesielt hvis de allerede er bundet til byen pga jobb eller studier. Da må de bare si ja til å bo dyrt. Jeg har vært på mange titalls visninger i Oslo, og ofte kommer det 20-30 personer, og flere ganger har utleier ringt og sagt "Den og den tilbød meg 2000 kr ekstra, kan dere by over er leiligheten deres!". Folk sloss med nebb og klør om kvadratmeterne.

Siden mange unge flytter ofte, kan utleierne dessuten sette opp prisen med flere tusen hver gang de skal ha nye leieboere. Leiligheten jeg bodde i sist kostet 12 000 i mnd for ett soverom + "sovekott" før vi flyttet inn (tre personer), 15 000 da vi bodde der, og 16 000 året etter da vi flyttet ut og det kom nye beboere. Fra 2012 til 2013 hadde altså prisen økt med 4000 kr. I et fungerende marked skulle leietagerne kunne si "Nei, dette er for dyrt" og utleier skulle blitt presset til å sette ned prisen litt for å få leid ut. Det tror jeg aldri kunne skjedd her i Oslo, og jeg er derfor for en eller annen form for regulering av leiepriser.

Jeg er enig i at en rangering ikke sier alt, altså. Det er vel mest interessant. Jeg er interessert i forskjeller mellom land og ser ofte på ulike rangeringer og lister, samt leser om forskjeller i kultur og levesett. Norge scorer i alle fall kjempehøyt på muligheter, for her kan man faktisk bli nesten hva man vil, hvis man gidder. Jeg vet at jeg ikke trenger å være fattig (i norsk forstand) for alltid, for etter hvert kan jeg få en gratis utdannelse. Det er jo nokså unikt i verdenssammenheng.

"Steppeulven", Herman Hesse.
I det jeg runder av denne boka, om en mann i en helt spesiell femtiårskrise, er det bare en måned til jeg selv runder femti. Krise? Nei, men jeg tenker over hvem jeg er, hvorfor jeg er blitt den jeg er, om jeg har gjort de riktige valgene, om hva som har påvikra meg, hvordan jeg har påvirka andre, hva jeg har gjort med dem, skulle jeg vært mer konform eller konfronterende mot enkelte? Hvem hadde jeg vært i dag om jeg gjorde andre store eller små valg tidligere i livet? Brukte jeg motet når det virkelig gjaldt, eller bare misbrukte jeg overmotet på tull og vas. Har jeg påvirka andre negativt, tatt fra dem sine drømmer - eller har jeg beriket deres liv og hjulpet dem til å ta sine egne, men riktige valg? Er det bare jeg som skal stå til ansvar for mine hormoners påvirkning på dansen og på taleorganet, når det var hun som prøvde å ta, og tok kontrollen på dem? Er det en dans man må lære og ikke kommer foruten, hvis man vil finne seg selv. Er det noen der ute som hater meg? Hvis det er det, skal jeg bry meg om det? Hva er minst ensomt: Å være konform nok til å være sammen med mange? Eller ærlig nok til berike de man er likest og liker best? Eller skal jeg gå ut og inn i forskjellige roller, ta på forskjellige masker alt etter tid, endorfiner, hormoner og sted?
Det er sånne tanker man har når man nærmer seg femti. Akkurat de samme som jeg hadde når jeg ble førti, og tretti. Eller på vei hjem, alene eller i følge med noen, fra fest - i skoletimene og etter skolen når jeg var elev.

Denne boka er full av Søren Kierkegards livsanskuelser om valg for å finne sin egen identitet, midt i mellom de medfødte driftene i menneskemannen og de etiske og estetiske riktige normene som omgivelsene forventer - og ofte krever av oss, for å unngå utstøtelse av den spissborgerlige flokken. Vanskelig? Ja.
Hvis jeg skal prøve meg på å definere hva jeg oppfatter som fellesnevneren på å skrive klassiker, må det være å beskrive det ekstensielle, ved å følge et livsløps utvikling med samtiden, krydre dette med personlige kvaler - gjerne seksuelle kvaler, kjente filosofiske teorier, forskjellige kunstnere og dens verker - samt drøfe dette mot en og annen hendelse i Bibelen - tror jeg. Denne boka har alt dette - og det gjør den tidløs om det ekstensielle. Litt tung bok, og det er en fordel å google Søren Kierkegaard først - tror jeg.

"Minst rik" og "fattigst" betyr det samme, det er bare snakk om ulike konnotasjoner. Vi kan kalle det hva vi vil. Selvfølgelig er ikke nordmenn direkte fattige.

Her har du en rangering hvor Norge er lavere plassert enn Sverige og Danmark, og også mange andre land. Her kan man også sammenligne levekostnader og gjennomsnittsinntekt i ulike byer og land. Jeg fastholder at ting er kunstig dyrt i Norge. Jeg hadde sikkert ikke vært så misfornøyd med dette dersom jeg selv hadde hatt høyere kjøpekraft, så jeg er riktignok ikke nøytral i denne diskusjonen. De høye prisene på spesielt mat og bolig i Norge er noe jeg er ganske opptatt av...

Denne boka får meg til å lure på om amerikanere noensinne kan bli kule. Jeg kan ikke huske at jeg har hørt en eneste låt av Motley Crew (haha...), men husker vagt bildene av bandet. Litt Dollie de Luxe-stil med digert hår og tøyfiller, håpløst harry og utdaterte i mine anglofile øyne. Boka leser jeg fordi den er mye omtalt, og jeg leste fire knallgode musikkbøker i fjor (Åge Aleksandersen, Patti Smith, Rod Stewart og Keith Richards). Til sammenligning inneholder denne boka påfallende lite om musikk - faktisk nesten ingenting. De er ikke musikere, men en gjeng skakkjørte ungdommer som så bra nok ut og hadde flaks nok til å posere som det. Noen av dem hadde triste oppvekster, som gjør seg tydelig gjeldende - de har ikke forstand til å se hvor smått og begrenset de lever. Det er nesten ekkelt fascinerende å se hvor lite de tar inn av verden omkring seg, hvor lite de får med seg, hvor begrenset ambisjoner og utsyn er. En stusselig beretning om bortkastet tid, masse rus og elendighet, død og knuste liv. Likevel var jo denne gjengen heldigere enn de fleste - de ble berømte og tjente penger, i stedet for å gå til grunne i nærmeste slumområde. Rekk opp hånda den som husker en sang med MC....eller den som noensinne synes de var kule. For en musikkfan er nesten det det mest patetiske - denne troen på at de var kule, mens de bare var forferdelig - - - harry.....