Bokelskere.no

Hvorfor drømmer den gamle fiskeren om løver som leker på Afrikas hvite strender? Jeg kan bare fantasere.

Santiago har vært sjømann, har seilt på Afrika (som det heter), bunkret på Kanariøyene og sett løver i sitt virkelige liv. «Nå drømmer han bare om steder, og om løvene inne på stranden. De lekte som unge katter i skumringen, og han elsket dem på samme måte som han elsket gutten.» (s. 17).

Styrke, smidighet, lekenhet, uforferdethet – egenskaper den nå gamle mannen selv hadde i yngre år, og som han kjenner svinner. Han snakker med seg selv, med fugler, fisker, kroppsdelene sine, stjernene for å holde motet opp og ikke miste konsentrasjonen. Og han kommer stadig tilbake til gutten. «Skulle ønske jeg hadde hatt gutten her», gutten som er i sin fulle kraft og ville ha vært til god hjelp.

Løvene kan være bare gode minner, de kan representere en lengsel, eller representere alt det fiskeren vet at han trenger i kampen med fisken.

«Etter det begynte han å drømme om den lange gule sanden, og så fikk han se den første løven som kom ned dit i den tidlige skumringen, og så kom de andre løvene og han hvilte haken mot treverket i baugen på skipet der det lå for anker, og det blåste en fralandsbris i kveldingen, og han la seg til å vente om det kom flere løver, og han var lykkelig.» (s. 63).

Etter den siste drømmen tar kampen en vending. Fra å ha holdt stø kurs nede i dypet begynner fisken å sprette over havflaten og å svømme i store sirkler. Sirkler som etter hvert blir mindre og mindre, slik at fiskeren til slutt kan avgjøre kampen.

Jeg vet selvfølgelig ikke hvordan Hemingway har tenkt, men jeg tror neppe noe er tilfeldig i denne boken.

Ja, visst dukker det opp «skurker». Det jeg så for meg da jeg skrev som jeg gjorde, var disse amerikanske filmene der én helt kjemper alene mot Skurken med stor S! Den gode mot den onde. Men her er de to hovedpersonene både helter og motstandere - nærmest på samme lag, om jeg kan uttrykke meg slik. Begge skildret med verdighet og respekt.

Om den gamle fiskeren Santiago høster ære – et godt spørsmål. Et spørsmål Hemingway lar stå åpent, slik jeg oppfatter det.

The Old Man and the Sea, er en av mine favorittbøker. For noen år tilbake var jeg i Cojimar hvor fiskeren som var Hemingways inspirasjonskilde til romanen bodde. Besøket i Cojimar førte til at boken ble en enda sterkere favorittbok - analysene av alle lagene i boken ble lagt til side for en stund - og jeg satt igjen med en enkel, fantastisk historie - og en perle av en roman.

Et viktig poeng, Hilda, den gamle fiskerens kamp kan nok overføres til livets mange og ulike kamper. «Vår» mann kjemper mot sult og fattigdom, og også for sin ære og yrkesstolthet. Hans pågangsmot, utholdenhet og styrke, hvordan han jobber med seg selv for ikke å gi opp – ting vi kjenner igjen uavhengig av hva kampen dreier seg om.

Tankevekkende er mannens respekt for sin motstander, fisken. Mannens annerkjennelse av motstanderens rett til å kjempe for sin sak, i dette tilfellet selve livet, motstanderens styrke, taktikk og verdighet.

Selv om dette er allmenngyldig, kan jeg ikke la være å tenke at det også er veldig amerikansk, to ensomme helter som kjemper mot hverandre, så å si «mann mot mann». Det som mangler er for å gjøre bildet komplett, er en «skurk».

Jeg tror Finn Carling sa noe sånt som at å skrive er å finne en historie til sine erfaringer. Uten at jeg kjenner Hemingways motivasjon for denne boken, virker det som et godt uttrykk i denne sammenhengen.

Bortgjemte bøker.
Noen ganger blir en satt litt til siden og får litt ekstra tid til å lese. Denne gangen lette jeg etter noe enkelt og lette innerst/ bakerst i bokhylla og fant boka En jordens sønn av Irene Linton, oversatt fra svensk og utgitt av Luther forlag i 1986. Endelig en bok på bare drøyt 200 sider.
Jeg hadde forventet meg en enkel bok som jeg kunne rase igjennom . Her fortelles det om en løsarbeider som var alles venn i en svensk sommer/ ferielandsby. Hovedpersonen stelte hager og hjalp til med diverse for feriegjestene. Han får alt til å blomstre og alle vil ha han i sin tjeneste, men alle holder han litt på avstand. Mens han steller hagene, bekymrer seg for sin familie og drømmer seg bort. Livet kan virke trist og håpløst, men han finner glede og oppmuntring i småting andre ikke legger merke til. Fra bygda er det utsikt til et fjell, derfra kan en se havet. Hovedpersonen har ikke vært på fjellet og har aldri sett havet. Får han se havet blir alt fullkomment.
Det er et enkelt språk i boka som er lett å lese. Den kan leses overflatisk, men den gir også en dypere mening for den som vil se litt bak ordene og setningene.
Vi leser klassikere og nyere bøker, men hva med de halvgamle og glemte bøkene? Her finner vi mye bra og jeg foreslår at vi leter litt bak i bokhyllene og ser hvilke perler vi har der.
God lesing!

Den gamle mannen og havet lar seg ikke lese «stykkevis og delt». Da jeg først begynte, visste jeg at jeg måtte fullføre (det er nå gjort – for tredje gang). Hundre sider, som favner en gammel fiskers hele liv. Ført i pennen i et presist og talende språk. En tilsynelatende enkel fortelling som graver dypt i menneskesinnet og kampen for å livberge seg.

Jeg lar det bli med dette foreløpig, men følger med i debatten og kommer til å lese partier av eller hele boken igjen etter hvert som innleggene kommer.

så var så herlig Jeg så blomstene bokstavelig talt og gledet meg mens jeg leste

Kahlil Gibran var min store favoritt i min studietid. Særlig var Profeten en bok jeg tilbrakte mye tid sammen med og som ga meg mange sitater. Mange år senere fant jeg den fram igjen og brukte sitater fra den i min yngste sønns bryllup.
Boka Jesus Menneskesønnen er også en jeg setter høyt.
Jeg har også en tredje bok: Den utstøtte, kamp mot undertrykkelse med ordet som våpen.
Etter å ha lest dine sitater finner jeg fram bøkene og leser Den utstøtte, som jeg tror jeg ikke har lest tidligere. Det kommer nok noen sitater etter hvert.
Takk for at du har satt mine tanker på denne flotte forfatteren igjen.
Ø