Hvorfor drømmer den gamle fiskeren om løver som leker på Afrikas hvite strender? Jeg kan bare fantasere.
Santiago har vært sjømann, har seilt på Afrika (som det heter), bunkret på Kanariøyene og sett løver i sitt virkelige liv. «Nå drømmer han bare om steder, og om løvene inne på stranden. De lekte som unge katter i skumringen, og han elsket dem på samme måte som han elsket gutten.» (s. 17).
Styrke, smidighet, lekenhet, uforferdethet – egenskaper den nå gamle mannen selv hadde i yngre år, og som han kjenner svinner. Han snakker med seg selv, med fugler, fisker, kroppsdelene sine, stjernene for å holde motet opp og ikke miste konsentrasjonen. Og han kommer stadig tilbake til gutten. «Skulle ønske jeg hadde hatt gutten her», gutten som er i sin fulle kraft og ville ha vært til god hjelp.
Løvene kan være bare gode minner, de kan representere en lengsel, eller representere alt det fiskeren vet at han trenger i kampen med fisken.
«Etter det begynte han å drømme om den lange gule sanden, og så fikk han se den første løven som kom ned dit i den tidlige skumringen, og så kom de andre løvene og han hvilte haken mot treverket i baugen på skipet der det lå for anker, og det blåste en fralandsbris i kveldingen, og han la seg til å vente om det kom flere løver, og han var lykkelig.» (s. 63).
Etter den siste drømmen tar kampen en vending. Fra å ha holdt stø kurs nede i dypet begynner fisken å sprette over havflaten og å svømme i store sirkler. Sirkler som etter hvert blir mindre og mindre, slik at fiskeren til slutt kan avgjøre kampen.
Jeg vet selvfølgelig ikke hvordan Hemingway har tenkt, men jeg tror neppe noe er tilfeldig i denne boken.
Ja, visst dukker det opp «skurker». Det jeg så for meg da jeg skrev som jeg gjorde, var disse amerikanske filmene der én helt kjemper alene mot Skurken med stor S! Den gode mot den onde. Men her er de to hovedpersonene både helter og motstandere - nærmest på samme lag, om jeg kan uttrykke meg slik. Begge skildret med verdighet og respekt.
Om den gamle fiskeren Santiago høster ære – et godt spørsmål. Et spørsmål Hemingway lar stå åpent, slik jeg oppfatter det.
The Old Man and the Sea, er en av mine favorittbøker. For noen år tilbake var jeg i Cojimar hvor fiskeren som var Hemingways inspirasjonskilde til romanen bodde. Besøket i Cojimar førte til at boken ble en enda sterkere favorittbok - analysene av alle lagene i boken ble lagt til side for en stund - og jeg satt igjen med en enkel, fantastisk historie - og en perle av en roman.
Gull og sølv fra Amerika fant veien til Asia. Det var denne omfordelingen av rikdommer som gjorde det mulig å bygge Taj Mahal. Det er ikke uten ironi at et av Indias praktbygg var resultatet av «indernes» lidelser på motsatt kant av verden.
Et viktig poeng, Hilda, den gamle fiskerens kamp kan nok overføres til livets mange og ulike kamper. «Vår» mann kjemper mot sult og fattigdom, og også for sin ære og yrkesstolthet. Hans pågangsmot, utholdenhet og styrke, hvordan han jobber med seg selv for ikke å gi opp – ting vi kjenner igjen uavhengig av hva kampen dreier seg om.
Tankevekkende er mannens respekt for sin motstander, fisken. Mannens annerkjennelse av motstanderens rett til å kjempe for sin sak, i dette tilfellet selve livet, motstanderens styrke, taktikk og verdighet.
Selv om dette er allmenngyldig, kan jeg ikke la være å tenke at det også er veldig amerikansk, to ensomme helter som kjemper mot hverandre, så å si «mann mot mann». Det som mangler er for å gjøre bildet komplett, er en «skurk».
Jeg tror Finn Carling sa noe sånt som at å skrive er å finne en historie til sine erfaringer. Uten at jeg kjenner Hemingways motivasjon for denne boken, virker det som et godt uttrykk i denne sammenhengen.
Stormen og sneen kan drepe blomstene, men kan ikke drepe frøene, for sneen holder dem varme og beskytter dem mot kuldedøden.
Bortgjemte bøker.
Noen ganger blir en satt litt til siden og får litt ekstra tid til å lese. Denne gangen lette jeg etter noe enkelt og lette innerst/ bakerst i bokhylla og fant boka En jordens sønn av Irene Linton, oversatt fra svensk og utgitt av Luther forlag i 1986. Endelig en bok på bare drøyt 200 sider.
Jeg hadde forventet meg en enkel bok som jeg kunne rase igjennom . Her fortelles det om en løsarbeider som var alles venn i en svensk sommer/ ferielandsby. Hovedpersonen stelte hager og hjalp til med diverse for feriegjestene. Han får alt til å blomstre og alle vil ha han i sin tjeneste, men alle holder han litt på avstand. Mens han steller hagene, bekymrer seg for sin familie og drømmer seg bort. Livet kan virke trist og håpløst, men han finner glede og oppmuntring i småting andre ikke legger merke til. Fra bygda er det utsikt til et fjell, derfra kan en se havet. Hovedpersonen har ikke vært på fjellet og har aldri sett havet. Får han se havet blir alt fullkomment.
Det er et enkelt språk i boka som er lett å lese. Den kan leses overflatisk, men den gir også en dypere mening for den som vil se litt bak ordene og setningene.
Vi leser klassikere og nyere bøker, men hva med de halvgamle og glemte bøkene? Her finner vi mye bra og jeg foreslår at vi leter litt bak i bokhyllene og ser hvilke perler vi har der.
God lesing!
Den gamle mannen og havet lar seg ikke lese «stykkevis og delt». Da jeg først begynte, visste jeg at jeg måtte fullføre (det er nå gjort – for tredje gang). Hundre sider, som favner en gammel fiskers hele liv. Ført i pennen i et presist og talende språk. En tilsynelatende enkel fortelling som graver dypt i menneskesinnet og kampen for å livberge seg.
Jeg lar det bli med dette foreløpig, men følger med i debatten og kommer til å lese partier av eller hele boken igjen etter hvert som innleggene kommer.
Sonnet XIV
Tant que mes yeux pourront larmes espandre,
A l'heur passé avec toy regretter :
Et qu'aus sanglots et soupirs resister
Pourra ma voix, et un peu faire entendre :
Tant que ma main pourra les cordes tendre
Du mignart Lut, pour tes graces chanter :
Tant que l'esprit se voudra contenter
De ne vouloir rien fors que toy comprendre :
Je ne souhaitte encore point mourir.
Mais quand mes yeus je sentiray tarir,
Ma voix cassee, et ma main impuissante,
Et mon esprit en ce mortel sejour,
Ne pouvant plus montrer signe d'amante :
Prirey la Mort noircir mon plus cler jour.
— å lese en god roman er som å se et landskap stige fram når vannet trekker seg tilbake
"Life's like that," he said. "As we grow and change, sometimes things we've experienced before take on new meaning. It'll happen for the rest of your life."
Det er rart å stå slik og klemme pappa. Ikke fordi me aldri klemmer, men fordi han nå klemmer meg på trass av kva eg skal, på trass av at han er så ueinig, på trass av at eg har tatt eit val han ikkje kan stå for. På trass av at eg har trassa han.
Har vi merket at vi har en sjel, så har vi ansvar for den!
«Et barn burde ikke gå å ta livet av seg i religionens navn».
så var så herlig Jeg så blomstene bokstavelig talt og gledet meg mens jeg leste
Det finnes mennesker som aldri gråter. Det sies at de lider mer enn de andre.
Hva skal det være godt for? sa hun i den andre enden av tråden, like mye til seg selv som til meg. Ingen vet noe, ingen bryr seg. Og alt kommer uansett til å dø med oss.
Kahlil Gibran var min store favoritt i min studietid. Særlig var Profeten en bok jeg tilbrakte mye tid sammen med og som ga meg mange sitater. Mange år senere fant jeg den fram igjen og brukte sitater fra den i min yngste sønns bryllup.
Boka Jesus Menneskesønnen er også en jeg setter høyt.
Jeg har også en tredje bok: Den utstøtte, kamp mot undertrykkelse med ordet som våpen.
Etter å ha lest dine sitater finner jeg fram bøkene og leser Den utstøtte, som jeg tror jeg ikke har lest tidligere. Det kommer nok noen sitater etter hvert.
Takk for at du har satt mine tanker på denne flotte forfatteren igjen.
Ø
Det er enkelt å måle intelligens, og det er trolig derfor det meste blir målt ut fra den. Målt ut fra intelligens, karakterer: Dette som er så opplagt. Vanskeligere å måle det som virkelig betyr noe, det som er mer verdifullt: forståelse,følsomhet, moral.
Vi holder på å ødelegge jorden med livsstilen vår, det er jo et faktum som lyser mot oss hver eneste dag, men likevel gjør vi ikke noe særlig for å endre det, det er som om vi er totalt likegyldige overfor dem dom kommer etter oss. Gjør ikke noe sørlig, og det er trolig fordi vi har det for bra: De som har det bra er lite interessert i å gå til krig for å endre verden