Bokelskere.no

Han hadde knapt kommet tjue meter bortover stien da han plutselig merket en varm vind i ryggen.
Tonene fra en sangfugl brøt den frosne stillheten..
På stien foran ham forsvant dekket av snø og is,som om noen blåste det bort med en gigantisk føner. Han stanset og så hvordan det hvite teppet gikk i oppløsning og det begynte å spire rundt ham i stedet.. På tretti sekunder foldet tre ukers vår seg ut foran ham. Han gned seg i øynene og satte bena godt fra hverandre for å stå støtt i den virvlende aktiviteten.
Selv de lette snøfnuggene som hadde begynt å falle da han gikk, var bittesmå blomster som dalte dovent mot bakken.

Før jeg gikk, viste hun meg telefonen sin med et passbilde på baksiden av dekselet. Det var henne som smilende skolejente-det eneste hun hadde igjen fra en barndom der hun aldri hadde hørt om ordet voldtekt. «Jeg trenger å tro at jeg fortsatt er den jenta», sa hun.

Bestefedrene mine, ( ...), forsto av århundret sitt bare hvor vanskelig det er å dø på samme jord som du er født på. De gamle armenerne fra barndommen min hadde ingen grav der de kunne stå ved hodeenden og sørge over foreldrene sine. De bar gravene med seg mens de flakket omkring, og slik jødene satte fra seg arken og lagde tempelet rundt, slik gjorde de også når de rastet, de tok gravene ned av skuldrene og bygde seg hus der.

Det eneste menneskene har felles, er fortellingene. Når du sier at to mennesker er av samme folk, betyr det at de har hørt på de samme fortellingene.

Every act of communication is a miracle of translation.

Filosofen Arne Næss var også en ivrig klatrer, og i et intervju ble han spurt: Når begynte du å klatre? Han svarte journalisten med et spørsmål vi alle bør huske. Han spurte: "Når sluttet du?"

Det som farger erindringene våre, er hvordan vi følte i høydepunktene av opplevelsen, altså i de øyeblikkene da vi enten hadde svært sterke negative eller positive følelser. Og spesielt har slutten av en opplevelse stor betydning for hvordan vi husker den. "Når enden er god, er allting godt".

Så omskiftelig kan livet være!. Ingen kjenner dagen før solen går ned. Nei og nettopp derfor e det så viktig å leve i nuet , for når alt kommer til alt, e det det eneste vi har!

Så flaut vi ut av syne inn i den umarkerte lufta
og berre røystene våre overlevde
lik tistelfrø som flyg hit og dit

eit blått kom over oss eit blått skydrag
med ein brun skugge som gav sjøen gåsehud
skipet fór av stad men stoppa snart opp
vinden auka på ein kvervlande lyd
og eg er her framleis med min kløyvde vilje
skal eg legge til eller legge ut med halvparten av segla låra
men vatnet har trengt inn i mine tankar nå
eg hugsar masta knekt av kastevind
hugen delt og brotna tvert i to
og kroppen slengde seg som ein dykkar over ripa
så kom det usynlege så det synlege regnet
så iskaldt og skarpt som kniv så grønt så morgongry
som alltid vaknar attom florlette gardiner
med akvarellnatur som stadig skifter farge lik det nye lauvet
og er uroleg først så blyg så bleikraud nesten koparfarga
fingrar omkring og finn restar av klede og bein

Uten visdom er fantasien en hard herre.

Men én kilde til hjelp blir det skrevet lite om. Den kraft og støtte mennesker finner i kunsten. Poeten Kristin Straume sier det slik:

"Fyrst opna eg boka.
Så opna boka meg."

Nesten alle som jobber med mennesker, har i sin utdanning hørt disse ordnene av den danske filosofen og teologen Søren Kierkegaard: "At man, naar det i Sannhed skal lykkes En at føre et Menneske hen til et bestemt Sted, først og fremmest maa passe paa at finde ham der, hvor han er, og begynde der."

Drastiske hendelser minnet deg på hvor skjør tilværelsen var. Det eneste du var opptatt av, var å få puste.

Sorgen tar gjerne andre former med årene, kan bli lettere å leve med, enklere å gå inn og ut av. Men minnene om den kjære er en del av dagen de lever i og natta de hviler i.

Sorg er kjærlighet. Vi sørger fordi vi har elsket. Fordi den vi elsket ikke er her lenger. Vi savner den vi har mistet. Den han var. Den hun kunne ha blitt. Det spesielle lyset han eller hun bar med seg. Men vi savner også den vi selv var, sammen med den andre. Det han eller hun fikk oss til å bli. Det vi skapte sammen. Vi har ikke bare mistet den døde. Vi har også mistet den vi var sammen med den andre. Og dette er bare et anstrøk av alt sorg kan romme.

Men hva er egentlig rasjonell bruk av tid? Hva ønsker vi å oppnå med all denne rasjonaliteten? Hurtigere, lenger, mer har bragt oss i uføre. Jeg vil gjerne slå et slag for saktere, kortere, mindre og morsommere.