Ho Lola
Under appelsintreet står ho
med kvitvasken sin.
Grøne er auga hennar,
røysta fiolett.
Å, kjærleik
under blomstrande appelsin!
Vatnet i bekken
rann fullt av sol,
i oliventreet
song det ein sprov.
Å, kjærleik
under blomstrande appelsin!
Sidan, når ho Lola
har brukt opp heile såpa,
kjem dei unge tyrefektarane.
Å, kjærleik
under blomstrande appelsin!
Frederico García Lorca (1898-1936)
Gjengitt i Andalucía frå kjøkkenbenken (side 166).
Snusmumrikken fikk lyst til å lage viser. Han ventet til lysten var helt sikker, og en kveld tok han opp munnspillet som lå nederst i ryggsekken. I august, i Mummidalen et sted, hadde han funnet fem takter som var en umiskjennelig og strålende begynnelse til en melodi. De hadde kommet helt av seg selv, som toner kommer når de har fått være i fred. Nå var stunden inne til å hente dem fram og la dem bli en vise om regn.
Snusmumrikken lyttet og ventet. De fem taktene kom ikke. Han fortsatte å vente uten å bli urolig, for han visste hvordan det er med melodier. Men det eneste han hørte, var det svake suset av regn og strømmende vann. Etter hvert ble det helt mørkt. Snusmumrikken tok fram pipen sin, men puttet den ned i lommen igjen. Han forstod at de fem taktene var blitt igjen i dalen, og at han ikke ville finne dem før han gikk tilbake.
Maria har ingen kokebøker på kjøkkenet. Ho er skeptisk til bøker og bokleg lærdom. Ho tilhøyrer den siste generasjon jenter i det rurale Andalucía som i oppveksten ikkje lærte å lesa og fekk vaksenopplæring på skulen etterpå. Likevel er ho ein tradisjonsbærar, for ho har fortellingene og skikkane, maten og oppskriftene innskrive i kroppen og hendene.
Jeg tenkte på hotelldøren som ikke lot seg åpne ved at man dyttet eller dro, men som bare gled fra høyre mot venstre. Iblant, Harold, kommer veien videre overraskende på oss. Vi prøver å tvinge noe i den velkjente retningen og oppdager at det kun lar seg bevege i en annen dimensjon. Veien videre er ikke framover, men litt til siden, til et sted du ikke har lagt merke til før.
Du kommer ikke fram ved å være i konstant bevegelse, selv om reisen kun består i å sitte stille og vente. Iblant må du stoppe opp og beundre utsikten, en liten sky og et tre utenfor vinduet ditt. Du må se det du ikke så før. Og så må du sove.
Du er jo ikkje i himmelen. Men eg ser etter deg kvar gong skyene får ein spesiell farge eller snøen kjem på eit uventa tidspunkt. Er deg deg, bror? Eg veit at du berre finst i meg og dei som kjente deg. Du finst i bøkene eg plukka ut av bokhylla di, i koppen din som eg drikk frå kvar morgon. Du finst i papirengelen eg sette i vindauget ditt. Du finst i gåsungar om våren, fordi du hadde gåsungar i kransen din. Eg møter deg ofte i søvne, eller i dei få sekunda frå eg vaknar til eg er bevisst. Då ser eg deg i det siste rommet. Eg spør om du vil halde i handa, og du seier ja.
Det gråter et barn
1
Det gråter et barn i den frosne
natt.
Det gråter mot mørket - forrådt,
forlatt.
Og slektens håp gjennom tusen
år
som lutende skygger rundt barnet
står.
Vanmektige drømmer! Frihet og
fred -?
- Det gråter et barn i mørket et
sted.
Gråten fyller all verdens rum.
Men himmelen tier. Gud er stum.
Det fins inga frelse, det fins ingen
fred
så lenge Mannen gjør Barnet
fortred.
2
De seirer som vinnes med vold og
vondt
er alltid tap - på en indre front.
Vi dreper i Barnet vår drømte dag.
Og ravnene varsler de nye slag.
Å, tider må komme da mennesket
ser
at framtidens frelse er barn -
som ler!
(Hans Børli. Livet må du leve - 1952)
Flight
I saw them flee - to a Word
No Nation could invade
My relief - was but awe
A sentiment, carved in ruins
I felt, every treacherous blade
That stabbed their wound
And sought, what they sought:
An antidote, from a well, of Truth.
Tariq Al Karitty
Palestine Poems
A Poet Hears Your Cry
Sangere var folk som ble beundret av alle; de var kronikører, historieforvaltere, kustoder, biografer. På et sted hvor lesning var så å si ukjent, var de bærere av den lokale hukommelsen, som vandrende bøker.
Pappaen gikk tilbake til fyret, og han var dypt bekymret over øya. Den forlatte skogbunnen var full av dype huller, og gjennom lyngen løp lange furer der trærne hadde gått bortover mot fyrknausen. Der stod de nå alle sammen i en forvirret floke av skremsel.
Jeg lurer på hva man skal gjøre for å berolige en øy, tenkte pappaen. Det går ikke an at havet og øya blir uvenner, de må bli venner igjen...
Pappaen stoppet. Det var noe i veien med fyrknausen. Nå så han det igjen. En ganske svak bevegelse, knausen trakk seg sammen, den ble rynket som en hud. Et par gråsteiner rullet en omgang rundt i lyngen. Øya hadde våknet.
Den nyfødtes øyne kan svare
mer enn en olding kan spørre.
Verre enn mangel på svar, et farlig fravær av spørsmål.
Bortanfor stunda
Bortanfor stunda,
bortanfor trettinga
bortanfor pininga
bortanfor harmen
er det ikkje deg
eg ser?
Og aldri var du finare
mot meg,
og vakrare.
Tarjei Vesaas
Ver ny, vår draum, 1956
Det som det tar en time å skrive og to minutter å lese, tar det bare et mikrosekund å tenke.
So, this is to all those with wings for feet who keep on running, please do not run. Fly.
Der ensomheten er, er ikke språket, der språket er, er ikke ensomheten.
Freden kom, som en vårstorm gjennom gatene og sinnene.
Og den første fredssommeren kom - varmere og mer strålende enn tidligere somrer, virket det som. Det var ikke bare innbilning: Flere steder i landet ble det satt varmerekorder sommeren 1945. Det var som om det var en dypere fylde i alle ting denne sommeren, et sterkere sus gjennom trekronene. Et sus av sorg over de som var falt fra, men også av håp, av en fremtid folk ikke hadde våget å tro på i de mørkeste stundene under krigen.
Ingenting som skjer mellom mennesker, blir noen gang borte. Hvert kjærtegn, hvert slag, blir med oss inn i fremtiden og avsetter seg på menneskene vi møter, som rester av vold og kjærlighet, som ringer i vann som sprer seg utover.
Lidelsen
har ingen benk
å sette seg på.
Midtøstens litteratur er på mange vis fremmedartet for oss, en annen kultur, en annen måte å uttrykke seg på. Jeg begynte på denne boken med en intensjon om å lese ett dikt om dagen, og å slå opp alle ukjente ord og referanser. Og jeg fulgte denne strategien - en stund. Men diktene grep meg, og jeg leste dem mer fortløpende og sammenhengende. Og jeg fikk en helt annen opplevelse av stemningen, rytmen og meningen i samlingen. En gjennomgående tone av lengsel, sårhet og av kjærlighet til husene («Han kjente nøkkelen like godt som sine egne lemmer, og fattet håp.»), jorden, dyrene. Et folk i landflyktighet trådde frem.
Jeg synes diktene, hver for seg, er relativt krevende og leser fortsatt flere av dem flere ganger (med dypere forståelse). Tekstene strekker seg over lange avstander og gjennom store tidssprang, og fra myter til moderne fenomener. De inneholder en egenartet, uvant bildebruk («Krigen har gått på kafé for å slappe av …» (s. 72) og referanser ukjente for de fleste av oss. Men det er ikke nødvendig å forstå alle formuleringene og referansene. Dette er en bok der helheten formidler budskapet. Diktsamlingen under ett skaper vakre og sterke bilder, gode og vonde, knytter urgammel tid opp mot nåtiden. Og ikke minst; den bringer håp og forsoning. Denne lille, store diktsamlingen er verdt å bruke tid på.
Mahmoud Darwish (1942–2008) og hans familie flyktet fra det nordlige Palestina til Libanon da Israel inntok landsbyen deres i 1948. Etter den tid har hans tilværelse vært preget av rotløshet. Darwish regnes som den fremste av de palestinske dikterne og en av de største arabiske poetene. Han er oversatt til flere språk. Likevel er han påfallende lite kjent i Norge (i Vesten?). Boken kom i 1994, første gang oversatt til norsk i 2002. Jeg hadde aldri hørt om den, før jeg tilfeldig kom over den hos Alquds (Palestinabutikken i Oslo). Jeg gjorde for moro skyld et lite regnestykke. Av bokelskere.no’s nærmere 50 000 medlemmer, er det 0,01 promille som følger «Hvorfor lot du hesten bli igjen alene».
Mitt ønske er at flere vil få øynene opp for det palestinske folkets kultur generelt og Mahmoud Darwishs spesielle stemme.
«Legg navnet ditt i min hånd og skriv
for å få vite hvem jeg er, og gå som skyer
på horisonten ...
Så jeg skrev: Den som skriver sin historie arver
ordenes jord, og besitter betydningen helt og fullt!»
(s. 63)