Bokelskere.no

Snusmumrikken fikk lyst til å lage viser. Han ventet til lysten var helt sikker, og en kveld tok han opp munnspillet som lå nederst i ryggsekken. I august, i Mummidalen et sted, hadde han funnet fem takter som var en umiskjennelig og strålende begynnelse til en melodi. De hadde kommet helt av seg selv, som toner kommer når de har fått være i fred. Nå var stunden inne til å hente dem fram og la dem bli en vise om regn.
Snusmumrikken lyttet og ventet. De fem taktene kom ikke. Han fortsatte å vente uten å bli urolig, for han visste hvordan det er med melodier. Men det eneste han hørte, var det svake suset av regn og strømmende vann. Etter hvert ble det helt mørkt. Snusmumrikken tok fram pipen sin, men puttet den ned i lommen igjen. Han forstod at de fem taktene var blitt igjen i dalen, og at han ikke ville finne dem før han gikk tilbake.

Maria har ingen kokebøker på kjøkkenet. Ho er skeptisk til bøker og bokleg lærdom. Ho tilhøyrer den siste generasjon jenter i det rurale Andalucía som i oppveksten ikkje lærte å lesa og fekk vaksenopplæring på skulen etterpå. Likevel er ho ein tradisjonsbærar, for ho har fortellingene og skikkane, maten og oppskriftene innskrive i kroppen og hendene.

Jeg tenkte på hotelldøren som ikke lot seg åpne ved at man dyttet eller dro, men som bare gled fra høyre mot venstre. Iblant, Harold, kommer veien videre overraskende på oss. Vi prøver å tvinge noe i den velkjente retningen og oppdager at det kun lar seg bevege i en annen dimensjon. Veien videre er ikke framover, men litt til siden, til et sted du ikke har lagt merke til før.

Du kommer ikke fram ved å være i konstant bevegelse, selv om reisen kun består i å sitte stille og vente. Iblant må du stoppe opp og beundre utsikten, en liten sky og et tre utenfor vinduet ditt. Du må se det du ikke så før. Og så må du sove.

Du er jo ikkje i himmelen. Men eg ser etter deg kvar gong skyene får ein spesiell farge eller snøen kjem på eit uventa tidspunkt. Er deg deg, bror? Eg veit at du berre finst i meg og dei som kjente deg. Du finst i bøkene eg plukka ut av bokhylla di, i koppen din som eg drikk frå kvar morgon. Du finst i papirengelen eg sette i vindauget ditt. Du finst i gåsungar om våren, fordi du hadde gåsungar i kransen din. Eg møter deg ofte i søvne, eller i dei få sekunda frå eg vaknar til eg er bevisst. Då ser eg deg i det siste rommet. Eg spør om du vil halde i handa, og du seier ja.

Sangere var folk som ble beundret av alle; de var kronikører, historieforvaltere, kustoder, biografer. På et sted hvor lesning var så å si ukjent, var de bærere av den lokale hukommelsen, som vandrende bøker.

Pappaen gikk tilbake til fyret, og han var dypt bekymret over øya. Den forlatte skogbunnen var full av dype huller, og gjennom lyngen løp lange furer der trærne hadde gått bortover mot fyrknausen. Der stod de nå alle sammen i en forvirret floke av skremsel.
Jeg lurer på hva man skal gjøre for å berolige en øy, tenkte pappaen. Det går ikke an at havet og øya blir uvenner, de må bli venner igjen...
Pappaen stoppet. Det var noe i veien med fyrknausen. Nå så han det igjen. En ganske svak bevegelse, knausen trakk seg sammen, den ble rynket som en hud. Et par gråsteiner rullet en omgang rundt i lyngen. Øya hadde våknet.

Den nyfødtes øyne kan svare
mer enn en olding kan spørre.
Verre enn mangel på svar, et farlig fravær av spørsmål.

Det som det tar en time å skrive og to minutter å lese, tar det bare et mikrosekund å tenke.

So, this is to all those with wings for feet who keep on running, please do not run. Fly.

Der ensomheten er, er ikke språket, der språket er, er ikke ensomheten.

Freden kom, som en vårstorm gjennom gatene og sinnene.
Og den første fredssommeren kom - varmere og mer strålende enn tidligere somrer, virket det som. Det var ikke bare innbilning: Flere steder i landet ble det satt varmerekorder sommeren 1945. Det var som om det var en dypere fylde i alle ting denne sommeren, et sterkere sus gjennom trekronene. Et sus av sorg over de som var falt fra, men også av håp, av en fremtid folk ikke hadde våget å tro på i de mørkeste stundene under krigen.

Ingenting som skjer mellom mennesker, blir noen gang borte. Hvert kjærtegn, hvert slag, blir med oss inn i fremtiden og avsetter seg på menneskene vi møter, som rester av vold og kjærlighet, som ringer i vann som sprer seg utover.

Lidelsen
har ingen benk
å sette seg på.