Vi hviler fra framskritt, forbedringer og forandringer, og lar ting få være som de er en liten stund. Og ut av dette, så bakvendt det enn kan virke, kan noe mindre krampaktig vokse fram.
Et rom står avlåst
Jeg lengter etter deg.
Et rom står avlåst i kroppen min.
Alle tingene dine fins der og avtrykkene
av det korte livet ditt, flyktige
som skygger i måneskinnet.
Nøkkelen har jeg og går inn
med sekunders mellomrom. Jeg tar på alt
og taler uten ord med tomheten,
en kronisk lytter.
Jeg lengter etter deg
også fordi du var likest meg. Uten deg
går jeg alene med vranglynnet mitt.
Alt som var fint i meg og nå falmer
bar du som en tidlig sommerdag, et flott
langtidsvarsel. Også lavtrykkene mine
langt vest i deg kunne hope seg opp.
Av og til
kolliderte vi og værlagene våre. Skybrudd
og solgangsbris tørnet sammen. Men oftest
hang dagene våre som enige
søskenperler på kjedet.
Lengter etter deg.
Hverken vær eller dager løper mer.
Og tomheten svarer aldri.
Kolbein Falkeid (1933-2021)
Kolbein Falkeid skrev diktet i savnet og sorgen etter datterens død.
Disse dagene, dette livet - dikt vi har sammen
I utvalg ved Ruth Lillegraven og Tordis Ørjasæter
Har avslutat en akvarell som lyckats överraska mig med sin absoluta tystnad.
TÅRE, DU TARV IKKJE FALLA
Det var lite for deg
men mykje for meg;
eit smil då det galdt
og eit handtrykk var alt
Tåre
du tarv ikkje falla,
eg veit du er salt
Olav H. Hauge
ETTER DEG
eg er i det stille vatnet
etter deg
ventar ved mørke landtunger
ventar ved stille demningar
alt er stille etter deg
huset og kvelden og kroppen
alt flyt så stille
flyt over i alt anna
vil fløye over frå tid
til annan
slik er det der
i det stille, stille vatnet
etter deg
Brit Bildøen
‘Thank you for the lack of conversation. Silence is indeed golden.’
‘You’re welcome,’ I said.
‘You don’t say much, and I like that. There is poetry in silence but most don’t stop to hear it. They just talk, talk, talk, but say nothing because they are afraid of hearing their own heartbeat. Afraid of their own mortality.’
Even svarte ikke, han tok bare hånda hennes, trakk henne med seg videre, han lot det hun sa, falle til bakken. Hun visste at hun ikke kunne gi ham noe større, skjørere, hun kunne ikke gi ham de tingene som ikke tålte å falle i bakken.
I snitt mister vi en kvadratkilometer med villmark i uka. Det tilsvarer 140 fotballbaner av vår villeste natur. Nå er det kun 11 prosent natur igjen som passer til definisjonen av villmark. Tallet er under 5 prosent for Sør-Norge.
Hestdalen forteller at villreinens vekt og kondisjon er dårligere enn noen gang. De siste årene har det blitt skutt magre kalver som bare veier halvparten av det de skulle, ned i seks til åtte kilo. Fra naturens side er villrein en nomade som forflytter seg konstant for å utnytte ulike beiteressurser i løpet av årets gang. Villreinen kan styre unna visse områder i lange perioder, gjerne i flere år, for å la terrenget hvile. En av årsakene til dette er at lav som er beitet ned, gjerne bruker flere tiår på å vokse opp igjen. Dette er reinens beitedynamikk - dyrene beiter i takt med naturens tåleevne og snøforhold. Denne dynamikken brytes når villreinen stenges inne. Da er reinen prisgitt mye av de samme beitene, år etter år.
Reinen her på vidda er raulendingenes stolthet. Villreinen representerer selv urdyret, som et av få dyr som så langt har overlevd både istider, jakt og klima- og miljøkrisen vi står i. Dyrets sterke overlevelseskraft illustreres godt i Chauvet-grotten sør i Frankrike, som ble funnet i 1994 av tre huleforskere. I den fuktige, store hulen oppdaget forskerne hundrevis av dyremalerier, noen av dem er tegnet inn i bergveggen for mer enn 30 000 år siden. Det var urokser, villhester, neshorn, mammuter, huleløver, leoparder, bjørner og hulehyener, dyr som for lengst er utryddet. Men blant hulemaleriene er det også tegninger av reinen - den samme ville fjellreinen som lever nå, titusenvis av år senere, og den finnes kun ett sted i Europa, nemlig i Norge.
På 26 år har naturskogen blitt redusert med 28 prosent. Dersom avvirkningen fortsetter i samme takt som i dag, mener forskerne at all gammel skog som ikke er vernet eller avsatt i nøkkelbiotoper, vil kunne være borte i løpet av 30 år.
Kilden viste til at skadene som følge av trefall i produksjonsskog ofte er mer om fattende enn i naturskog ettersom trærne står tettere og rotsystemene ikke har samme plass til å vokse seg sterke. Skoger med variert alderssammensetning og stedstypiske tresorter viser større motstand mot stormer, tørke og skadedyr sammenlignet med produksjonsskoger med trær av samme type og alder.
Når det biologiske mangfoldet av større dyr og planter reduseres, kan det føre til at mangfoldet av små, spesialiserte mikroorganismer som lever i eller på disse større organismene, også minker. Og selv om vi vet at mikroorganismer både påvirkes av og har effekt på klimaendringer, har vi fortsatt begrenset kunnskap om dette komplekse forholdet. Det har fått forskere til å komme med en advarsel: Mikroorganismenes rolle i klimasystemet kan ikke lenger ignoreres.
Mesteparten av livet på jorda, både i form av biomasse og antall, er mikroorganismer. De lever i jorda, men også i luften, i vannet, på huden vår, i tarmene våre, i dyr, i planter - de hjelper med å balansere livet. Noen av mikroorganismene er renholdere som bryter ned dødt organisk materiale og omdanner det til næringsstoffer. Andre fungerer som landbrukere, som lever i symbiose med plantene, og hjelper røttene deres med å få tak i livsviktige næringsstoffer. Enkelte er byggherrer som skaper strukturer som holder jorda luftig og drenerende.
Fire and Ice
Some say the world will end in fire,
Some say in ice.
From what I’ve tasted of desire
I hold with those who favor fire.
But if it had to perish twice,
I think I know enough of hate
To say that for destruction ice
Is also great
And would suffice
Robert Frost (1874-1963)
The Columbia Anthology of American Poetry
edited by Jay Parini
I rather tell thee what is to be feared
Than what I fear, for always I am Caesar.
Det kjentes tungt i brystet, for hun skjønte ikke hvordan hun skulle orke å bo på et sted der det ikke fantes noe som var vakkert og ikke noe som var morsomt.
Grøne eple
Sumaren var kald og regnfull.
Epli var grøne og flekka av skurv.
Men eg plukkar og sorterar
og staplar kassane i kjellaren.
Grøne eple er betre enn inkje.
Bygdi ligg på 61˚ breid.
Olav H. Hauge (1908-1994)
Dropar i austavind, 1966
Jeg mener at en kunstnerisk fantasi av et eller annet slag ikke så mye er noe som må forstås, men snarere noe man bruker til å forstå. Den er et redskap.
Sverd blir smidd i glør og herdet i vann. Helter, de smis av vanlige mennesker og herdes av urettferdighet.