Bokelskere.no

Etterhvert har jeg tenkt at jeg ønsker å utdype svaret mitt til deg.

For det første: svaret mitt var ikke noen «ærlighet rundt egen situasjon». Det var en oppramsing av grunner man kan ha når man ikke nødvendigvis bruker masse tid og setninger for å kunne formulere en mening her på Bokelskere.

Neste: Du skrev «Om tiden ikke strekker til bør en gjerne ventet med å uttrykke seg...».
Nei, det synes jeg absolutt ikke. Det skal ikke være sånn at en persons svar ikke er valid fordi noen andre mente det var for kort. Kort og konsist er ofte bra.

Videre skrev du at du ble overrasket over min oppfordring. Jeg antar du tenker på min oppfordring om å be alle finne – og poste – norske, POLITISKE sitater i tråden som heter «Diverse norske sitater (ikke politiske)».

Jeg forstår ikke hvorfor du ble overrasket over det. Det kan godt tenkes at den tråden ble laget uten at det lå så mye bak det, men essensen er at en deltaker her på Bokelskere lager en tråd med oppfordring til å poste sitater - hvor man ikke får lov til å poste politiske sitater! Det er en begrensning av ytringsfriheten som man ikke har lov å pålegge andre mennesker. Det selv om man har laget tråden, og påstås å «eie» denne. Det er hårreisende at et medlem av Bokelskere, som man må anta er opptatt av bøker og leser mange bøker, ønsker å bestemme hva andre får lov til å sitere eller ikke. Det er ikke greit, det vil aldri være greit, og det må protesteres og motarbeides slik at det ikke skjer igjen – noensinne.

Med jevne mellomrom våkner interessen for stjerner blant bokelskere - jeg henter derfor frem denne gamle tråden. Håper den er til hjelp.

Jeg har aldri tenkt over at jeg kan miste lesemuskelen helt. Skrekk og gru! Uansett, da min mormor gradvis mistet synet hadde hun stor glede av lydbøker og lyttet på dem helt til det siste. Hun ble 96.

EN TANKE
Symbolistisk gruk

En natlig bøgekrone
står kuplet som en hjærne
hvor alt er sort og stivnet
og liv og lyst forbi.
Et hvæiv af dødens mørke. -
Og midt i det: en stjærne,
én ubesejret tanke,
som lyset lever i.

Piet Hein
Gruk bindII
Grøndahl Dreyer

Ytringsfrihet er noe jeg er veldig opptatt av, og jeg reagerer sterkt når noen prøver å begrense denne.

Jeg satte meg ned med The World After Gaza en sen kveld i helgen. Uten egentlig å vite hvorfor. Kanskje fordi det hadde vært enda en dag med grufulle bilder fra Rafah. Kanskje fordi jeg trengte å høre en stemme som ikke tilhørte nyhetene. En stemme som kunne gi meg noe mer enn tall, mer enn analyser. Noe sant.

Pankaj Mishras bok var ikke det jeg forventet. Den var noe langt mer krevende – og vakrere. Jeg måtte lese sakte. Ikke fordi språket var tungt, men fordi det gjorde vondt. Jeg stoppet stadig opp, ikke for å hvile øynene, men for å kjenne etter. Mishra skriver som en som har sett for mye til å tie, men som fortsatt tror ordene kan bære noe frem – ikke løsninger, kanskje, men klarhet. Og verdighet.

Det er lenge siden jeg var i Jerusalem. Det var før murene, før den åpne brutaliteten ble pakket inn i talepunkter og diplomatiske vendinger. Jeg husker en gutt på kanskje ti som prøvde å selge meg appelsiner. Han hadde det blikket – en slags stille voksenhet, som om barndommen hans allerede var noe han hadde hørt om, men aldri helt erfart. Det blikket fulgte meg lenge. Det kom tilbake i Mishras bok.

For The World After Gaza er ikke først og fremst en bok om politikk. Det er en bok om menneskelig tap. Tap av land, av frihet, av stemme. Tapet av retten til å sørge uten å bli mistenkeliggjort. Mishra skriver med et alvor jeg kjenner meg igjen i – som en som har levd lenge nok til å gjennomskue språket makten bruker for å skjule vold.

Han nøler ikke med å stille Vesten til ansvar – ikke bare for hva vi gjorde før, men for det vi fortsatt gjør: ser vekk. Tolererer. Legger skylden på de som blør. Jeg følte meg truffet, og kanskje er det på tide. Kanskje vi, som lever våre liv i velstand og stabilitet, trenger å kjenne oss ubekvemme når vi leser.

Mishra vender tilbake til Gaza igjen og igjen – som et sår som nekter å gro. Men han skriver aldri sentimentalt. Han skriver vakkert, ja, men aldri for å pynte. Han vil at vi skal forstå hvordan det er å leve i en virkelighet der man blir fratatt ikke bare rettigheter, men selve muligheten til å bli sett som menneske. Og det som gjør det hele så sterkt, er at han samtidig skriver med kjærlighet. En dyp, fortvilet, men urokkelig kjærlighet til dem som fortsatt holder ut.

Noen steder i boken, særlig når Mishra skriver om hvordan Holocaust-minnet er blitt brukt politisk, måtte jeg stoppe opp og puste. Ikke fordi jeg var uenig, men fordi det var modig. Fordi det trengs å sies, og nesten ingen tør. Han trår varsomt, men han trår ikke feil. Han minner oss om at det finnes et «aldri mer» som gjelder alle – eller det gjelder ingen.

Jeg la boken fra meg i stillhet. Ikke lettet, ikke opplyst – men annerledes. Noe i meg hadde flyttet seg. Ikke dramatisk, men uunngåelig. Som om jeg nå visste at jeg aldri kunne høre ordene «Gaza» eller «selvforsvar» igjen uten å kjenne Mishras stemme hviske: Se nærmere. Se ordentlig. Se menneskene bak ruinene.

Det er en bok jeg ikke kommer til å låne bort. Ikke fordi jeg ikke vil andre skal lese den, men fordi jeg trenger å ha den nær meg – som et vitne, som en påminnelse. Om hva det vil si å lytte med åpent hjerte, også når det gjør vondt. Kanskje særlig da.

Et litt (for meg) spesielt syn på kildeanvisninger du viser til her. Når det ikke kreves en kilde til et sitat - så kan man sløyfe den.
For meg tydeliggjør nettopp kildeanvisninger til sitat/tekst at opphavspersonen blir rettmessig kreditert. Selv om det ikke forlanges - så gjør man det av respekt for opphavspersonens verk, ide og arbeid.
Det florerer med sitater på nettet - med og uten kilder - lettvint og greit!
Er det sånn vi vil ha det hos bokelskere.no også?

Dette er et sitat fra en amerikansk dame i tråden for Diverse norske sitater. Hun er i tillegg datter av president Theodore Roosevelt.

I hvilken bok finner man dette sitatet? Dette er en nettside for bokelskere, hvor selve boken er fundamentet, ikke diverse, løsrevne sitater.

If I must die,

you must live

to tell my story

to sell my things

to buy a piece of cloth

and some strings,

(make it white with a long tail)

so that a child, somewhere in Gaza

while looking heaven in the eye

awaiting his dad who left in a blaze–

and bid no one farewell

not even to his flesh

not even to himself–

sees the kite, my kite you made, flying up above

and thinks for a moment an angel is there

bringing back love

If I must die

let it bring hope

let it be a tale

If I must die
av Refaat Alareer (1979 - 2023)

DER ER EEN SANDHED

Der er en lille blomst
som kalles fred.
De dybe skillevande
gror den ved.
Og den har rødder
på den anden bred.

Og har du fældet dom
om godt og slet
og tvingende bevist,
at du har ret,
så har du taget sagen
lidt for let.

Thi større er
det virkelige spil
end selv din sandhed,
eller om du vil:
der er een sandhed -
og en sandhed til.

PietHein (1905-1996)

GRUK fra alle årene - bind IV
Grøndahl Dreyer

Man kan ikke diktere hva andre skal og ikke skal bidra med i en slik tråd.

Ok, jeg skjønner, men finner det betenkelig.
Det blir mange gode dikt forbudt i tråden din! Hagerup, Øverland, Nordal Grieg, Jens Bjørneboe må skygge banen med sine mest uttrykksfulle dikt!