Bokelskere.no

"Universet leder deg alltid nøyaktig dit hvor det er meningen at du skal være, for selv om det kanskje er uendelig, finnes det et sted i det for hver eneste en av oss."

lyden av båten til farfar
eg sit på brygga, ventar
på at han skal koma heim
slik han alltid gjorde

han kjem ikkje lenger
lyden av årene hans
dirrar framleis over fjorden

Du må ta sorgen til ditt hjerte, akseptere den og transcendere den, avbrøt spåmannen - Du må ikke skubbe smerten vekk, men ta den inn, la deg synke inn i den – bare på den måten vil du klare å transformere den til mot, kraft og kjærlighet, til en lykkelig omfavnelse av selve livet.

"Og sorgen - den var som en flokk fugler, utrolig mange av dem, som tok til vingene uten å ha noe sted å fly hen."

«Fantasi er hukommelse» («imagination is memory») slår James Joyce ganske enkelt fast. Ja, nettopp. James Joyce treffer spikeren på hode. Fantasien går ut på å sette sammen løsrevne minnebilder, bruddstykker som har mistet sin sammenheng.

drømmesøstrene har en lykt
som fornuften mangler
de bud de overrekker
når legemet er rolig
og fornuften stille
er de mest bindende som finnes
tofoldig er livet
søvnen et eget rike
drømmen en evighetsherold
med pust tårer trengsler
en slumrende tanke har år i seg
komprimerer et liv til en time
over dagen legger natten sin umåtelige byrde
som Balder var tynget av tunge drømmer
ligger natten over hele dagen

She stopped with a little laugh of pleasure, and there, lo and behold, was the robin swaying on a long branch of ivy. He had followed her and he greeted her with a chirp.

'You don’t have to fix anything for me,’ I tell her. I’ll take all of her, exactly how she is. We’ll fit our pieces together until we’re something whole, together, our broken edges smoothed into something beautiful.

"Du kan ikke ha mørke uten lys", sier han. "Ikke for alltid. På samme måte som du ikke kan ha vinter uten at den før eller siden blir til sommer".

Satiny poppies of all tints danced in the breeze by the score, gaily defying flowers which had lived in the garden for years and which it might be confessed seemed rather to wonder how such new people had got there. And the roses – the roses! Rising out of the grass, tangled round the sun-dial, wreathing the tree trunks and hanging from their branches, climbing up the walls and spreading over them with long garlands falling in cascades – they came alive day by day, hour by hour. Fair fresh leaves, and buds – and buds – tiny at first but swelling and working Magic until they burst and uncurled into cups of scent delicately spilling themselves over their brims and filling the garden air.

They always called it Magic and indeed it seemed like it in the months that followed—the wonderful months – the radiant months – the amazing ones. Oh! the things which happened in that garden! If you have never had a garden, you cannot understand, and if you have had a garden you will know that it would take a whole book to describe all that came to pass there. At first it seemed that green things would never cease pushing their way through the earth, in the grass, in the beds, even in the crevices of the walls. Then the green things began to show buds and the buds began to unfurl and show color, every shade of blue, every shade of purple, every tint and hue of crimson. In its happy days flowers had been tucked away into every inch and hole and corner.

Falle inn i orda dine
som utfor ein skrent,
som eit tre i stormen
dreg med seg grunnen
og alle røtene,
sperrar vegen,
opnar landskapet
for ny skog,
for neste vår

Visste du at kornet det varsler når det blir modent?
Vi kalte det hvisking. Når kornet begynte å hviske , kunne innhøstingen begynne.

Troen er minnet om morgengryet som får en person til å stå opp mens det ennå er mørkt.

Det virket ikke som om Døden og han hadde kjempet med hverandre, de hadde bare møtt hverandre og blitt enige.
Selv ønsker jeg bare at jeg må kunne forsvinne som far gjorde. Med samme rolige selvfølgelighet som det visnende løvet løsner fra sitt feste på grenen og sakte og stille senker seg ned til marken.

Frykt, Frykt var noe jeg var godt kjent med, men likevel var den forskjellig hver gang, som om den hadde mange smaker og farger.

«Jeg viste nabokona konkylien,» fortsatte oldemor. «Jeg sa jeg skulle gi den til oldebarnet mitt i Norge, men det forstod ikke nabokona noe av. Det fins jo hundrevis av slike på strendene her. For en kjedelig gave, sa hun. Men jeg sa at akkurat denne er helt spesiell. Hvorfor det? ville nabokona vite. Da holdt jeg den opp foran henne og sa: Fordi nettopp denne konkylien skal mitt oldebarn holde i hånden.