Bokelskere.no

Dette er virkelig hjerteskjærende, og det er nesten umulig å ta innover seg det som skjer. Samtidig som det nå er inngått våpenhvile på Gaza, kommer nyhetsmeldinger om at den israelske hæren og bosettere trapper opp terroren på Vestbredden mot palestinerne. Donald Trump opphever sanksjonene mot voldelige bosettere, og den israelske finansministeren ga før jul ordre om å forberede full annektering av Vestbredden. Dette blir nok et tøft år for mange.

Hjerteskjærende vitnesbyrd

«… En gang jeg hadde vakt, tilkalte noen saniteten over radio. Jeg løp ned for å se hva som hadde hendt, og jeg så en seks år gammel palestinsk jente med hodet som et åpent sår. En veldig pen gutt som pleide å besøke oss på posten, hadde funnet ut at han ikke likte palestinere som gikk nede på gaten, så han tok en murstein og kastet den ned på denne jenta. Barna i Hebron gjør som de vil, og foreldrene oppmuntrer dem. Elleve, tolv, tretten år gamle jødiske unger som banker opp palestinere, foreldre som heier på dem.» (side 28)

Dette er ett av de vitnesbyrdene israelske soldater legger frem i Finn Iunkers «Stemmer fra Israel». Jeg velger å referere dette, dels på grunn av dets råhet, dels fordi en i min familie har vært øyevitne til tilsvarende episoder på Vestbredden. Soldatene sto litt på avstand og så på.

Israelske soldaters brutale og systematiske trakassering av palestinere; barn, kvinner, gamle og menn, er etter hvert vel kjent og dokumentert. Disse korte tekstene gir skarpe og utvetydige bilder av ugjerningene. Mye blir sagt med få ord. Et eksempel til: Palestinerne er avhengig av en passerseddel for å kunne kjøre på veiene på Vestbredden, for å slippe gjennom de utallige kontrollpostene, for å komme på arbeid, skole, til lege, sykehus for å føde osv. Noen soldater fant noen passersedler i en bosetning der arabere (palestinere) jobbet. «Og kameratene mine tok dem. Det var første gang jeg forsto hvor lett det var for en atten år gammel gutt og føkke opp livet til en araber.» (side 72)

Dette er hjerteskjærende historier. Og det er ingen grunn til å betvile dem, fortalt av dem som selv deltok. Boken inneholder 145 dokumenterte vitnesbyrd.

Tidligere i vinter leste jeg «Alt er tapt. Israelske soldater forteller» av Hanne Eggen Røislien. Røisliens informanter er soldater hun intervjuet i forbindelse med sin doktorgradsavhandling i 2006, og gjenopptok kontakten med i 2023-2024 under Israels folkemord i Gaza.
Finn Iunkers «Stemmer fra Israel» tar utgangspunkt i vitnesbyrd som den israelske organisasjonen Breaking the Silence har samlet inn og publisert. Boken kom i 2017.

Bøkene er ulike, men begge påpeker et par interessante forhold.
1) Soldatene er rasende på og oppgitt over de ekstreme bosetterne på den israelokkuperte Vestbredden. Bosettere som spytter på, kaster stein etter og skjeller ut soldater som er utplassert for å beskytte dem. Bosetterne er de verste, verre enn «fienden», palestinerne.
2) Soldatene begynner å stille moralske spørsmål ved det de er med på. Dette er kanskje tydeligst i Røisliens bok fra 2024. I begge bøkene er soldatene reservister, det vil si at de er ferdig med den obligatoriske verneplikten, er voksne, men står til hærens disposisjon til enhver tid. I Iunkers bok reflekterer en over et overgrep han var med på. «Jeg tenkte ikke over det da (da han var ung vernepliktig), i dag ville jeg ha protestert.»

I skrivende stund, 21.1.2025, råder en skjør våpenhvile på Gaza. Samtidig går Israels makthavere til nye, militære angrep på palestinere på Vestbredden.

Jeg anbefaler boken på det sterkeste til alle som ønsker å forstå.

Som natt og dag

Når natta har nådd ned
til si yttarste grense
og mørket ikkje kan bli mørkare
hentar ho opp sine løynde ressursar
- og morgengry skjer

Når eit menneskehjarta
har kome langt nok ned
kan plutseleg mørket slå sprekkar
og lyset sive inn
frå botnen

Vi er døgnville alle
i tider av vårt liv
men den som ein gong
har stått opp frå dei døde
er aldri redd mørket
sidan

Åse-Marie Nesse

Lyslandet
Det Norske Samlaget

Er du klar for en filosofisk thriller om eksistensielle spørsmål: om sannhet og fortellinger, og om hva det vil si å være et menneske? Les denne!

Dette ble en sterk leseopplevelse, som rørte ved mange strenger.
Aldri har jeg felt så mange tårer gjennom en bok, både av lys og mørke, men ikke minst fordi jeg ble så revet med.

Olin skriver ærlig, poetisk og malerisk om egen livserfaring.
Hun forteller om foreldrene og ikke minst om kjærligheten.
Dette er en kjærlighetshistorie som viser seg mellom mennesker, til naturen og moder jord, til livet og hjemmet, språket og filmen.
Margreth sin holdning til det meste er herlig full av sisu og håp, som topper vemod og fortvilelse.

Jeg ble svært oppmerksom på hvor skjør hverdagslykken er. Det gjelder å ta vare på øyeblikkene og tillate seg og bare være, uten å prestere.
Er du en som liker å kjenne på egne reaksjoner i møtet med stor kunst, da er dette en vinner.
Jeg tok opp boken og klarte ikke legge den fra meg før siste punktum var satt.

Om sionismen, dens fremvekst og fremtid

Noen ganger kan det være godt å løfte blikket fra dagens situasjon og se en sak i et historisk perspektiv. Det er det Peder Martin Lysestøl gjør i denne boken. Han tar for seg sionismen, den ideologien hele statsdannelsen av Israel hviler på, fra sin begynnelse på 1800-tallet og til i dag (senhøstes 2024).

Grunntanken i sionismen er at jødene utgjør et eget folk (en egen rase) og følgelig har krav på en egen stat. Et sted der «de alltid forfulgte jødene» kan føle seg trygge. Lysestøl skriver: «Sionistene mener at jødene ble et eget folk for om lag 3000 år siden og at etterkommere av dette folket nå har rett på Palestina». (side 57). Sionistene bruker «bibelen som historiebok» og erstatter navnet Palestina med Eretz Israel (landet Israel) (side 60).

Lysestøl går grundig til verks for å avdekke sionismens vesen. Han starter med en gjennomgang av jødeforfølgelsene i Polen, Russland og vesteuropeiske land, som la et grunnlag for denne ideologien. Videre får vi et innblikk i flere ulike retninger innenfor sionismen, fra de mer liberale til dagens ekstremvariant. Vi får en analyse av hvordan den mest ekstreme varianten kunne bli den rådende. Theodor Herzl, sionismen grunnlegger, ville ifølge Lysestøl ikke ha «kjent seg igjen i den nåværende apartheidstaten Israel». (side 39)

Denne boken er spekket med fakta og politiske analyser (ca. 300 kildehenvisninger). Den plasserer opprettelsen av staten Israel i 1948 i Storbritannias koloniseringshistorie, og tar for seg støtten fra USA og andre demokratiske stater. Norges rolle i delingen av Palestina og etableringen av Israel blir belyst. FNs første generalsekretær, Trygve Lie (Ap) spilte en sentral rolle i forhandlingene. «Det var liten tvil om at Trygve Lie ville gå inn for en prosedyre som tjente sionistenes og amerikanernes interesser.» skriver Lysestøl (side 123). Men kanskje det mest rystende er hvordan sionistene, ifølge forfatteren, bruker antisemittismen og Holocaust for å tjene sin sak.

Dette er en viktig bok, en bok som kan bidra til et mer opplyst syn på sionismen. Boken utkom høsten 2024 - mens Israel er inne i sitt andre år med brutal nedslakting av palestinere på Gazastripen og en voldelig offensiv på Vestbredden.

Lysestøl har hatt et sterkt og personlig engasjement for det palestinske folket siden 1960-årene. Når han nå tar for seg sionismens rolle, gir det en bakgrunn for å forstå palestinernes sak. Og ikke minst hvor umulig det sionistiske prosjektet i det lange løp er. Én stat med eksklusive rettigheter for én bestemt gruppe mennesker på bekostning av en allerede eksisterende befolkning, palestinerne. Lysestøl oppsummerer den økende kritikken Israel nå møter blant sine tidligere venner og allierte, og også blant jøder. Ifølge Lysestøl er det umulig å finne en fredelig og rettferdig løsning for palestinerne uten å ta et oppgjør med sionismen. Dette oppfatter jeg er bokens hovedanliggende.

Burning the Old Year

Letters swallow themselves in seconds.
Notes friends tied to the doorknob,
transparent scarlet paper,
sizzle like moth wings,
marry the air.

So much of any year is flammable,
list of vegetables, partial poems.
Orange swirling flame of days,
so little is a stone.

Where there was something and suddenly isn’t,
an absence shouts, celebrates, leaves a space.
I began again with the smallest numbers.

Quick dance, shuffle of losses and leaves,
only the things I didn’t do
crackle after the blazing dies.

Naomi Shihab Nye

Words Under the Words
Selected Poems

Krótkaja (Den spake, 1876) er et av Fjodor M. Dostojevskijs mest gripende og intense verk, til tross for sin korte lengde. Denne novellen, som ofte betegnes som en mesterlig psykologisk studie, er skrevet som en monolog og gir et innblikk i menneskets indre liv og forholdets komplekse dynamikk.
Historien fortelles av en navnløs pantelåner som reflekterer over sin unge kones tragiske død ved selvmord. Gjennom hans tanker og minner får leseren et bilde av en kvinne – den spake – som lider under et forhold preget av emosjonell avstand, maktubalanse og misforståelser. Forholdet mellom pantelåneren og hans kone er en studie i makt og underkastelse. Han ser på henne som svak og trenger å kontrollere henne, men denne makten er også et skjold for hans egen usikkerhet. Novellen viser hvordan mangel på kommunikasjon og forståelse kan ødelegge selv det mest intime forhold.
Dostojevskij viser en bemerkelsesverdig evne til å grave dypt i menneskets sinn.

Dette er andre gang jeg hører boka, og nå har jeg skjønt den. Historien er skrevet som en ustrukturert monolog.

No Explosions

To enjoy
fireworks
you would have
to have lived
a different kind
of life

Naomi Shihab Nye

The Tiny Journalist
Poems

Gaza Notebook
(2021-2023)

At fifth grade, I visit the school library.
On a wall by the door, a poster claims,
«If you read books, you live more than one
life.»
Now I’m thirty and whenever I look at faces
around me, old or young, on each forehead I
read:
«If you live in Gaza, you die several
times.

Mosab Abu Toha

Verset er hentet fra diktet Gaza Notebook (2021-2023)

Forest of Noise
poems

Alfred A. Knope, New York - 2024

«You cannot continue to victimize someone else just because you yourself were a victim once - there has to be a limit.

Edward Said (1935-2003)

Gripende dikt - ord blir overflødige.

Om eg må døy

Om eg må døy
må du leve
for å fortelje historia mi
for å selje tinga mine
for å kjøpe ein stoffbit
og litt hyssing
(la den vere kvit med lang hale)
slik at eit barn, ein stad i Gaza
når det ser himmelen i auga
og ventar på far sin som fór i lys loge
- utan å seie farvel til nokon
ikkje eingong til kjøt og blod
ikkje eingong til seg sjølv –
ser dragen, min drage som du laga, der den flyr høgt oppe
og tenkjer i eit glimt at det er ein engel
som kjem att med kjærleiken.
Om eg må døy
la det bere håp med seg
la det bli ei forteljing.

Av Refaat Alareer
Gjendiktet av Anna Kleiva

Refaat Alareer ble drept i et israelsk angrep i Gaza 6. desember 2023,
kort tid etter at han skrev dette diktet.

Et sørgelig aktuelt dikt, dessverre.