Bokelskere.no

Når det blåser fra sørvest, kan man lett få en fornemmelse av at dagene avløser hverandre uten den minste forandring eller begivenhet, dag og natt er det samme jevne og rolige brus. Pappaen sitter bare og arbeider ved bordet sitt. Garn blir satt ut og trukket opp. Hver og en går omkring på øya og sysler med sine egne saker som er så selvfølgelige at ingen snakker om dem, verken for å få beundring eller sympati. Det er bare den samme lange sommeren, alltid, og alt vokser videre i sitt eget tempo.

Hageterapi, skogsterapi og havterapi er noen eksempler på det for oss i Vesten nye konseptet shinrin yoku. Det representerer en av hjørnesteinene i japansk helsevesen og ble hentet frem i 1980-årenes Japan på grunn av en dramatisk økning av psykiske lidelser i landet. Shinrin yoku betyr ordrett oversatt "å skogsbade", og det blir brukt som en metode til å minske "karoshi", som er et uttrykk for stressrelatert død, som følge av at man er overarbeidet. I dag finnes det massevis av helseparker i Japan og i USA, og her i Norge har vi rik tilgang på vakker natur som vi kan bruke.

Dersom man følger nøye med, ser man også at de rike ikke lenger er fornøyde med bare å bestemme over store deler av økonomien. Nå vil de kontrollere demokratiet også.

Jeg vil ikke dø fanget under ruinene av hjemmet mitt
inntil liket mitt råtner blant vrakrestene.
Jeg vil ikke dø i biter spredt her og der,
så kisten min blir en svart plastsekk.
Jeg vil ikke dø på fortauet drept av en snikskytter,
hvor løshunder fråtser i levningene mine.
Jeg vil ikke dø og at kroppen min skal brennes
så mamma og pappa ikke kan gjenkjenne meg.

(Dikt skrevet på ruinene av et hjem i Gaza av en anonym dikter.)

Billetter
Når jeg en dag blir drept,
kommer drapsmannen til å finne
billetter i lomma mi:
en til freden,
en til åkrene og regnet,
en til menneskenes samvittighet.
(Vær så snill, kjære drapsmann,
ikke kast billettene, vær så snill,
reis.)

(Samih al-Qasim)
(2006)

Hvis du forstår alt med en gang, forstår du kanskje ikke så mye.

Forfatteren Vasilij Sjuksjin har skrevet minneverdig om hvordan det var i Sovjetunionen. "Løgn, løgn og atter løgn. Løgn som forløsning, løgn som unnskyldning, løgn som et mål i seg selv, løgn som karriere, som velstand, som medaljer, som en leilighet ... Løgn! Hele Russland var dekket av løgn, det er som lus eller skabb." En glimrende beskrivelse.

Jeg har for lengst gitt opp å prøve å analysere og forutse hva Putin og Kreml kan komme til å gjøre. Det er rett og slett for mye irrasjonalitet inne i bildet. Putin har hatt makten i mer enn 20 år, og som med andre ledere som har sittet lenge, er hodet hans fylt av messianske anfektelser, disse "Ingen Putin, intet Russland"-greiene som sies rett ut fra talerstolen i Statsdumaen. Det egentlige styrkeforholdet mellom de ulike grupperingene i Kreml er heller ikke kjent, uansett hva politiske analytikere velger å skrive. Så det er nytteløst å prøve å regne ut hva de kan finne på å gjøre, vi må bare gjøre det vi mener er det rette.

Vi kan ikke dø av sorg, vi mennesker, da ville alle som har mistet noen, dødd, og hvem har ikke mistet noen? Så blir håret i stedet slått i hjel av sorg. Det er Gud som sender sorgen ut av oss for at vi skal overleve, og der sorgen stråler ut, blir håret hvitt.

Jeg traff deg ikke ofte, kjente deg ikke så godt, men det er ikke nødvendig å treffe noen ofte for å vite at man elsker dem, og at de er viktige. Det som teller, er nærværet når de er til stede.

1925
dagen
mor skulle møta Gud
stod Olga og eg att heime
mor låg plankekledd på sleden
raudehesten vrengde augo
og stega skeivt inn i skjækene
iltre ord frå drengen
stogga av harde augnekast
I Jesu namn
på denne dag

De ydmyket oss helt ulogisk for vår meget logiske reaksjon med en tyranni oppførsel.

‘A light from heaven?’ Alençon asked, raising his eyebrows.
‘From heaven, exactly. If Jeanne is neither a girl nor a boy, then she must be an angel.’

«Kva eg er i eigne auge?» tok Caeiro oppatt. «Eg er eit av mine eigne sanseinntrykk.»