Den klara himlen har ställt sig på lut mot väggen.
Det är som en bön till det tomma.
Och det tomma vänder sitt ansikte till oss
och viskar
"Jag är inte tom, jag är öppen"
Minnena ser mig
En junimorgon då det är för tidigt
att vakna men för sent att somna om.
Jag måste ut i grönskan som är fullsatt
av minnen, och de följer mig med blicken.
De syns inte, de smälter helt ihop
med bakgrunden, perfekta kameleonter.
De är så nära att jag hör dem andas
fast fågelsången är bedövande.
(Tomas Tranströmer)
Människans hem
Nu är det natt över jorden.
Darrande stjärna, gläns!
Världarna vandra så fjärran.
Mörkret är utan gräns.
Marken och mullen och mörkret
varför älskar jag dem?
-- Stjärnorna vandra så fjärran.
Jorden är människans hem.
(Erik Blomberg)
Å eldes var et privilegium for steiner og trær.
Tanken veier og måler, men det er ånden som når livets hjerte og omfavner hemmeligheten; og åndens frø er udødelig.
Jeg har nettopp fullført Kristine Hovdas bok, Jeg lever ikke lenger selv, og jeg elsket den. Det var stas å gå inn på Norli i Universitetsgata og spørre etter den ferske boken. Boken hadde ikke nådd lenger enn en tralle nær inngangen.
Hadde jeg hatt mulighet, skulle jeg slukt boken i ett eneste stort jafs, men det tillot ikke voksenlivets mange plikter. Allikevel tror jeg ikke jeg har lest en bok så kjapt før. Jeg er en som normalt leser sakte, som må legge teksten bort og fordøye, dagdrømme litt. Men denne boken var liksom skrevet til meg, akkurat nå, selv om jeg er han, og forfatteren hun. Selv om jeg er diakon og forfatteren journalist.
Tittelen på boken, Jeg lever ikke lenger selv, er hentet fra Galaterbrevet kapittel 2 vers 20, og er dessverre blitt brukt som maktmiddel for å begrense mennesker. Jeg prøvde selv å skrive om verset i min egen bok, Ingen introverte i himmelen, men jeg syns ikke jeg fikk det til, og avsnittet ble slettet fra manus. Derimot syns jeg Kristine klarer dette på en utmerket måte.
I boken møter du blant annet Espen og Stephan, men det er Kristine selv som er hovedpersonen. Eller Kristus Hovda, som hun ble kalt.
Jeg er sikker på at du kan kjenne deg igjen i mye av det Kristine skriver, men de fleste av oss er verken modige nok eller kompetente nok til å fortelle om det indre livets kamper like godt som hun klarer det i denne boken. Derfor bør vi lese og lære. Kristine har gått fem år i psykoterapi, og jeg er overbevist om at hun ikke kunne skrevet denne boken uten terapi, så godt som hun setter ord på opplevelser og følelser. Hun trenger forbi klisjeene og frasene: hun utvider formene, bøyer på dem, og fyller dem med innholdet til en som har kjempet med Gud, mennesker, og sine indre demoner. Som mistet lysten på livet, og fant den igjen. Som skriver sanger om det hun opplever. Kristine har gjort den harde jobben med det indre livet, og gjort det enkelt for oss lesere.
Vi kan lese, kjenne oss igjen, bli berørt og kanskje bli befridd fra noe av vår egen skam og plageånder. Boken kan hjelpe lesere til å bli myndiggjort, og til å myndiggjøre andre, og til å ta seg selv på alvor.
Det er stor sannsynlighet for at du kommer til å lese om deg selv i boken, at noen av Kristines kamper er eller har vært dine egne kamper. At din egen historie vil innhente deg, når du leser Kristines historie. Derfor er ikke denne boken for pyser, men for mennesker som tør å møte angsten. Jeg lever ikke lenger selv er en bok for de som har kjempet og overlevd, de som ikke aksepterer å bli tråkket på, de som reiser seg til et liv i selvrespekt og verdighet. For mennesker som tar ansvar for sitt eget liv, men ikke for hele verden. Og jeg tror at boken kan gi mot til å ta imot hjelp og gi hjelp til andre.
Forfatteren gir seg selv og leseren mer plass til å puste, til å ikke ha alle svarene. Til å være underveis i livet og erkjenne at det ikke er alt en klarer å bære selv eller forstå, at livet er ikke en ligning som må gå opp. Stoppe å gruble nå, livet skal leves, ikke grubles ihjel. Livet kan bli et ensomt ork, og en trenger hverandre. Trenger fellesskapet, trenger hjelp. Det koster å skape åpenhet i eget liv og skrive om det til andre, men i lengden svarer det seg å vise ansikt og gi skammen et navn. For når skammen får et navn, kan den bli avslørt og vasket bort.
En trettenåring skal slippe religiøse grublerier. En trettenåring skal få oppleve trygghet og kjærlighet, og slippe å bære verdens synder, slik Kristine gjorde.
I religionspsykologien har jeg lært at religion både kan virke helsefremmende og gjøre syk. Kristine har opplevd begge deler. At tro gir livet mening og glede, men også at troen kan gjøre livet uutholdelig.
Jeg kjenner flere av miljøene og personene som omtales i boken, og noe av Kristines angst har vært min egen. Akkurat nå tenker jeg at hun er den modigste personen jeg vet om. Det er enormt krevende å skrive såpass utleverende om eget liv. Det er så utrolig mange hensyn å ta. Jeg er så glad for at historiene i boken ble så detaljerte som de ble. Og jeg syns hun forteller på en elegant måte og fremstår troverdig og grundig. Det er hele tiden en avveining hva som er for privat å dele med offentligheten. Det krever mye arbeid, og etter mitt skjønn mestrer Kristine dette bra.
God lesning, og befinner du deg i Oslo må du få med deg slippfesten den 27. mai.
Iblant tror jeg at Han hørte den mumlende smerten i alle ting som vokser i solen, og at Han så løftet dem opp og støttet dem, ikke bare ved Sin egen kunnskap, men ved å vise dem deres egen makt til å reise seg og bli friske.
Himmelens øyne åpnet og lukket seg, og regnet kom ned i strømmer og førte bort det blod som strømmet fra Hans hender og Hans føtter.
Jeg døde også. Men i dypet av min utslettelse hørte jeg Ham tale og si: "Fader, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør."
Og Hans stemme søkte min druknede ånd, og jeg ble bragt tilbake til stranden.
Og jeg åpnet mine øyne og så Hans hvite legeme henge mot skyen, og Hans ord som jeg hadde hørt tok form inne i meg og ble et nytt menneske. Og jeg sørget ikke lenger.
Hvem vil sørge over et hav som åpenbarer sitt ansikt, eller over et fjell som ler i solen?
Var det noensinne i menneskets hjerte, når det hjertet ble gjennomstukket, å si slike ord?
Hvilken annen dommer over mennesker har frigitt Hans dommere? Og har kjærligheten noensinne utfordret hatet med en makt som var mer sikker på seg selv?
For Tvilen vil ikke kjenne sannheten før dens sår er leget.
Jeg trenger ikke vente på en stjerneklar natt
eller krenge hodet bakover
for å se himmelen.
Himmelen har jeg bak ryggen, for hånden,
på øyelokkene.
Himmelen smyger seg tett rundt meg,
den løfter meg nedenfra.
Din neste er ditt annet jeg som bor bak en mur. Når du forstår det, skal alle murer falle ned.
It is by anchoring it in our time that we re-connect with the timeless fertility of Bach's imagination.
Djupt i skogen ligger skjuten
drömmens ljusa hind. Ei hinnas
skall dess mål i nattens stillhet,
bara minnets dunkel finnas.
Skymningsvärld, för tanken sluten,
själens djupt fördolda öden,
hemliga som flykt i natten.
Och den ljusa, fjärran döden.
Vi är det prisma vari ljuset brytes,
dit det sig söker för att stoftet pröva,
och där dess bana i en annan bytes,
i nye vägar vilka ljus behöva.
Du ljus är hos mig, du mörker hos mig
har gästat en ångestens timma.
Du liv, du är jag, jag har kämpat åt dig
i natten, i morgonens dimma.
Alle kommer fra et sted. Vi har alle våre historier, med liv som har utviklet seg langs kronglete veier og kollidert på uventede måter.
Når livet blir tøft, må man bli tøffere.
Du skymt av fjärran mål,
som spänner vingen,
min väg är väg till dig.
Annars fanns där ingen.
Nog finns det mål och mening i vår färd
Men det är vägen som är mödan värd