Bokelskere.no

Oh yes! Litt krevende å komme inn i, men sååå verdt det! Spennende, original, utrolig levende univers og den ene uventede tvisten etter den andre. I like!

Etter å ha pløyd meg gjennom første, som for meg også blir eneste og siste, del av Shades-trilogien trenger leselysten min Viagra!!!
Jeg skjemmes. Ikke over å ha lest husmorporno. Men over å ha lest ut en så dårlig bok...
Språket irriterte. Karakterene irriterte enda mer. Jeg trodde dette skulle være en kul bok som "tilfeldigvis" også hadde mye heftige sex-scener. Velskrevne sådan. Epic fail!
Ana og Grey!?! Inner føkkings goddess og Verdens Mest Perfekte Mann som - tross alt - er villig til å endre på ALT. Bare for helt vanlige, men naturligvis helt perfekte, "nerd next door".
Kom tilbake Twilight, alt er tilgitt!

PS - OK så var det en ting jeg likte; titteltullet i e-postkorrespondansen. Det var litt ekte og litt morsomt.
PS PS - jeg har full tro på at bøkene kan inspirere til å piffe opp et stagnert sexliv. Men jeg håper og tror at de fleste har heftigere og kulere fantasier enn dette!!!

Morsomt konsept, men klarte ikke helt å engasjere meg i hovedpersonene. Dog, veldig pent skrevet og godt gjennomført!

Sofaen er den beste plassen for meg. Der kan jeg slappe ordentlig av. Veranda med lett bris og skygge hadde ikke vært å forakte akkurat nå :-)

Lords of Chaos er et etterlengtet innsyn i den norske black metal scenen på 90-tallet og utgjør en dyptgående analyse av de uforståelige hendelsene. Kirkebrannene, drapene, mediedekningen, den barnslige tolkningen av satanisme og Darkthrones bruk av varemerket norsk arisk black metal blir beskrevet til minste detalj ved hjelp av tekstanalyse og grundige intervjuer med de involverte samt andre taletrengte aktører.

De ekstreme historiene var velegnet for tabloidisering, og mye av kritikken som boken har blitt møtt med har handlet om nettopp dette. Det er ingen tvil om at forfatterne har lagt vekt på de sensasjonelle aspektene, noe som er problematisk om enn forståelig. Boken er likevel velskrevet, og alle steiner snus når historien utforskes fra alle tenkelige og utenkelige vinkler.

Som ventet får Varg Vikernes komme til orde gjentatte ganger. Etter min mening blir han nærmest mystifisert gjennom presseoppslag, analytiske tilnærminger og uortodokse utsagn, men heldigvis blir ikke hans bastante konklusjoner stående ubesvart. Det er lett å humre mens man leser Vargs uttalelser. Han hevder blant annet at medlemmene av Old Funeral (et par av medlemmene ble senere en del av Immortal) bare var opptatt av hamburgere og mat mens han selv nærte en sterkere interesse for våpen. Samtidig er det tydelig at intervjuobjektet har vært en mester til å spinne myter rundt sin egen person.

Lords of Chaos handler i alle tilfeller om en viktig bit av kulturhistorien, og behandler stort sett temaet på en respektfull måte. Fra et sosiopolitisk perspektiv er dette svært fascinerende lesning. Individualisme og konformitet lar seg vanskelig kombinere, noe denne fortellingen er et sterkt bevis på. Samtidig handler boken om en musikkscene i stadig vekst hvor kreativiteten stadig utfolder seg og artistisk integritet fremdeles står sentralt. Det er likevel en lettelse at boken dokumenterer en ekstrem epoke som nå er forbi. Dens litterære kvaliteter og analytiske tilnærminger er tilfredsstillende, noe som betyr at boken står stått på egne ben.

Bærer boka jeg leser med meg hvor jeg enn går. Altså, i veska, så den kan tas fram ved enhver kjedlig anledning. Leser på tog, buss, fly, holdeplasser, cafeer, mens jeg venter på folk, men veldig lite hjemme - hvor jeg har det med å bli avsporet av musikk og dvd'er (jeg er filmviter, så stua er min kinosal, og min bok - og musikkinteresse overstiges kun av filminteressen). Et av de få stedene jeg finner roen til å lese hjemme er i senga, og jeg må alltid lese for å klare å sovne, og i helgene leser jeg gjerne på senga når jeg våkner og.

Jeg teller ikke sidene jeg har igjen av et kapittel, men jeg blar alltid gjennom kapitlet for å få inntrykk av om det er langt eller kort.

Jeg leser nesten alltid siste setningen i boka. Aldri mer på sistesiden, bare siste setningen. Har gjort det siden jeg var liten, har vel å gjøre med at jeg ikke liker altfor brutale overraskelser: som hvis hovedpersonen skulle dø, eller noe, så vil jeg vite det. Siste setningen gir meg også en forventing om hva slags stemning jeg bør ha mens jeg leser boka.

Og jeg hører aldri på lydbøker. Har å gjøre med at jeg lett mister konsentrasjonen da, og begynner å tenke på noe annet. Skal en lydbok (eller at noen leser boka høyt) funke for meg, må boka både være eksepsjonelt spennende, og leseren være usedvanlig god: helst en skikkelig kvalitetsskuespiller, med en spesiell og karakteristisk stemme. Det er det altfor lite av i lydboksjangeren, så jeg lar det heller være, så slipper jeg å irritere meg. Karakterene i bøker har ofte sine egne stemmer i hodet mitt, så derfor krever jeg altså den spesielle skuespilleren for høytlesingen - de kan ofte bidra med noe. Jeg kunne godt tenke meg å høre Stephen Fry lese Harry Potter f.eks. Og hvis han eller Hugh Laurie bestemte seg for å lese noen Roald Dahl-bøker for meg, hadde jeg blitt glad. Og jeg kan høre på Vincent Price lese Edgar Allan Poe når som helst. Andre skuespillere jeg gjerne skulle hørt lese klassisk, god litteratur for meg er Ian McKellan, Alan Rickman, James Earl Jones og Timothy Dalton.

Og ja, jeg kjøper ALDRI(!) bøker som gjør det bra på bestselgerlistene, og som altfor mange skryter av og insisterer på at skal leses. Jeg synes det er demotiverende, jeg vil finne boka fram på egenhånd. Evt få tips om boka av folk som virkelig synes den er bra på bekostning av seg selv, ikke fordi alle andre liker den. Er derfor jeg aldri kommer til å lese Dan Brown, f.eks. Altfor mye mas rundt ham.

Lesemaraton? Neppe for min del. Ideen er nok god, men hva er egentlig poenget? Hadde det ikke vært bedre å fordele det utover flere dager, rett og slett en etappeleseing i stedet?

Jeg tviler sterkt på at det blir særlig kvalitet over lesinga etterhvert... Ett argument er at det må være bedre å få med seg det en leser (har mer enn en gang (les ofte) sovnet med lyset på og nesa i boka, for så å våkne noen timer senere ute av stand til å skjelne mellom det jeg leste og det jeg drømte...

Hovedargumentet mitt for ikke å delta er likevel at jeg leser fordi jeg synes det er morsomt/interessant/forfriskende, ikke fordi jeg må (og kanskje også fordi det har blitt en vane å lese på sengekanten før jeg legger meg). Det vil med andre ord si at jeg legger vekk boka/bøkene hvis jeg ikke føler for å lese.

Her er to alternativer til et 24-timers lesemaraton:

• å lese 3-4 timer hver dag i f.eks. ei uke eller to
• å lese et visst antall bøker i løpet av de nærmeste to ukene (her er det igjen to muligheter, enten fritt valgte bøker eller valgt ut fra ei liste)

Spørsmålet blir uansett: Hva er poenget? Jeg trodde lesing var ment å være noe en kunne kose seg med, slappe av med, lære noe av osv... Så mitt svar er uansett: NEI TAKK!

Lykke til alle dere som velger å prøve! Skriv gjerne litt om erfaringen i etterkant, og ikke minst svar på følgende to spørsmål:

1. Var det verdt det?
2. Hva oppnådde du?

Jeg trodde ikke jeg hadde noen sære lesevaner, men etter å ha lest litt i denne tråden forstår jeg at jeg har fått min del jeg også.

Jeg liker ikke å låne på biblioteket, å lese mot en tidsfrist minner meg om studietiden og eksamenslesning, og sånt blir det ikke mye kos av.

Jeg klarer ikke å ha musikk eller TV på i bakgrunnen når jeg leser, men å lese på for eksempel toget, med mennesker som snakker rundt meg, det er helt problemfritt.

Jeg vil helst ikke avslutte midt i et kapittel, siden jeg da må tenke litt mer når jeg begynner på igjen. Om jeg i nødsfall må slutte å lese før jeg kommer til et nytt kapittel må jeg slutte ved siste avsnitt nederst på en siden, ellers glemmer jeg hvor jeg skal begynne igjen.

Jeg teller alltid hvor mange sider det er i neste kapittel, det spiller ingen rolle om boken er spennende eller ikke, det er bare gammel vane.

Jeg har aldri klart å venne meg til lydbøker, på et eller annet tidspunkt begynner mine tanker å vandre og da er det kjørt.

Jeg er allergisk mot å skrive i bøkene mine, og eselører er dødssynd i min verden.

Jeg klarer bare å lese en bok om gangen, i tillegg til en lydbok jeg hører på bussen. Kan ikke lese bøker i en serie, for så å gå over til å høre serien som lydbok - blir som regel skikkelig skuffa over stemningen leseren lager, og hvordan personene i boka fremstilles. Kan heller ikke se filmene.

Jeg MÅ lese serier i rett rekkefølge, selv om hver bok er avsluttende. Liker også best å lese serier som er ferdig skrevet, fordi jeg er redd for å glemme handlingen mens jeg må vente på neste bok. Leser derfor som regel en hel serie i slengen.

Takler ikke understrekinger osv i andre bøker enn pensumbøker. Bruker alltid bokmerke.

Syns i begynnelsen det var kjipt å lese bøker fra biblioteket, fordi de ofte ikke var så pene.

Kan sette meg på bakbeina mot en bok dersom skriftstørrelse og skrifttype ikke passer min smak.

Kan ikke komme på noen sære lesevaner, men får lettere angst hvis jeg ikke har lesestoff i nærheten. Har stort sett bestandig ei bok i veska.

Jeg elsker lukten av en fersk bok.

Jeg bruker så godt som aldri bokmerke, finner lett igjen det stedet jeg sluttet.

Må ha med godt med lesestoff på ferie - uansett hvor jeg reiser.

Bretter aldri eselører, og blir irritert når jeg ved et uhell bøyer coveret.

Kan begynne å le for meg selv når jeg leser en veldig god replikk, og blir blank i øynene om en karakter jeg har blitt knyttet til dør. (Dette er mer en skrivevane, men når jeg skriver, liker jeg å prøve ut de forskjellige karakterene ansiktuttrykk og replikker for meg selv.)

Grøsser (innvendig) hver gang jeg ser noen behandle bøker dårlig.

Ei herleg humoristisk forteljing om Jesus si oppvekst, fortalt av bestekompisen Biff. Bør lesast, både av truande og ateistar :)

måtte drikke mye vann og ta lange pauser innimellom :))

Jeg synes faktisk På veien hadde vært bedre, den er ganske kjedelig, men bedre enn den osloslangurbanhippe På kjøret. Nei, På vegen hadde vært enda bedre, oversatt av Ragnar Hovland eller noe, da tror jeg det hadde blitt sving over sakene. Men boken var ganske kjedlig ja, ble for mye av samme hele tiden, nærmere 300 sider med drikking og dop. Den beskrev nok noe viktig for dem som levde i USA på 50-tallet, men det fenget ikke meg på 90-tallet i Norge i alle fall. Ble nok ekstra skuffet siden dette skulle være den såkalte store beatromanen, noe jeg i utgangspunktet interesserte meg for. Nei, takke meg heller til Bukowski, han er i det minste morsom.

Eneste problemet med denne boka er at den er for kort.Rakk å bli veldig "knyttet til" hovedpersonen. Og ja,jeg ble lurt:)

En ting er den jævlig dårlige tittelen på norsk, men at det skulle være så kjedelig i tillegg, det visste jeg ikke.

Jeg ble sugd inn i Stephanie Meyers verden og klarte nesten ikke å legge fra meg boken. Den ble slukt rått. Det er kanskje ikke stor litteratur men du verden hvor underholdende Twilight var å lese.