Ikke hennes beste dette her, kanskje den slår an hvis du liker miljøet den er skildret i, men jeg syntes den var platt og kjedelig

Siden boken begynner med slutten, så aner en jo hele veien hvordan historien vil ende, men det er en skjønn bok, selv om den har litt for mange klisjèer etter min smak. Når der var 100 sider igjen ble jeg faktisk irritert over å bli forstyrret i lesingen, så boken må ha fengslet meg mer enn jeg trodde.
Lucinda Riley skriver bra, her er flotte beskrivelser av både folk og omgivelser, og hun har leseren i sitt grep, selv om det i mine øyne er litt for forutsigbart. Det er greit at forskjellige historier flettes sammen etterhvert, men at Rebecca skulle spille inn film på dette godset som tilfeldigvis hadde noe med hennes familiehistorie å gjøre, er et litt for stort sammenfall.

Jeg vil gjerne anbefale denne boken til alle som gjerne vil vite litt mer om borgerkrigen i Kambodsja og Pol Pots terrorregime. Dette er en sterk skildring av de grusomme hendelsene sett gjennom øynene på en liten jente som opplever hjerteskjærende tragedier, men som aldri gir opp håpet om en bedre fremtid og troen på det gode i menneskene. Boken gir også et godt bilde av hvordan Røde Khmer kunne ta kontrollen over hele landet ved en systematisk splittelsestaktikk, sult og slavearbeid. "I skyggen av banyantreet" lykkes både med å vekke følelser og gi innsikt.

Tror ikke egentlig vi er så uenige.... Til tross for at jeg syntes boka var vel detaljert i begynnelsen, likte jeg den godt. Gleder meg til bok nr to!

Jeg har en egen "levd liv"-bokhylle og anbefaler derfra:

• Et liv i isen; Jan Ove Ekebergs biografi om polarkokken Adolf H. Lindstrøm. Lindstrøm deltok på ekspedisjoner med både Sverdrup, Nansen og Amundsen. Han ble født av finske foreldre og vokste opp i små kår i Hammerfest, men endte opp som bejublet kjendis i samtida. Godt skrevet om et spennende livsløp.

• A. Wistings biografi om Hjalmar Johansen; Seierens pris. Mer polarhistorie. Hjalmar Johansen utfordret isen sammen med både Nansen og Amundsen, men hadde et turbulent liv som endte brått.

• Tragedien i Svenskhuset. Tragedien i Svenskhuset er historien om 17 norske fangstfolk som omkom på Svalbard under gåtefulle omstendigheter vinteren og våren 1873. De hadde søkt tilflukt i det såkalte svenskhuset - et hus som var godt utrustet med mat og alle nødvendigheter for å overleve i mange måneder uten kontakt med omverdenen. Etter noen få måneder ble alle funnet døde. Fra 1873 og til i dag har man trodd at de 17 fangstmennene døde av skjørbuk. Etter et omfattende forskningsarbeid konkluderer forfatterne av boken med at dette er feil. Her fortelles den sanne historien om hva som egentlig skjedde.

• Ingen sak for en kvinne - historien om privatetterforskeren Mary Reklev. Mary startet landets første private etterforskningsbyrå i 1966, sammen med sin ektemann Gunnar som hadde bakgrunn fra politiet.

• Ingar Sletten Kolloens Hamsunbiografier, Svermeren og Erobreren. Jeg likte særlig godt den første boka (men det er kanskje fordi det begynte å gå heller dårlig med Hamsun etter krigen, da han gikk fra å være en elsket dikter til en forhatt landssviker...).

• Idas dans av Gunhild Corwin, er en mors "dagbok" om det å ha en kreftsyk datter. Vakker bok, og veldig sterk!
• Veien til Karlsvogna av Jon Magnus. Også om kreft, men en mann som skriver om sin kone, nydelig bok!
• Maria og pappa, den er også ganske så fin! Handler om en småbarnspappa som blir alene da hans kone dør av kreft.
• Jeg elsker deg og finner deg uansett av Jon Gangdal. Handler om det å leve i skjul og hemmelig adresse, og forfølgelse av x-mann. Sann historie fra Norge dette.
• Jeg tenker nok du skjønner det sjøl av Jon Gangdal. Om Christoffer, barnet alle sviktet. Grusom bok, men dveler ikke ved detaljene, så absolutt verdt å lese!
• Martine- jakten på rettferdighet av Marianne Vikås. Om drapet på Martine Vik Magnussen.
• Etter Karlsvogna, om tiden etter boka Veien til Karlsvogna kom ut.
• Etter Dansen, boka som kommer etter Idas dans, om livet etterpå.
• Mitt liv, min frihet av Ayaan Hirsi Ali. Absolutt verdt å lese!

Ser det ble veldig mye elendighet i den lista mi... Men det er mange av de som er fine selv om de handler om kreft og død.

Skal straks starte på Evig søndag av Linnea Myhre og, kan skrive i tråden igjen om den er god.

Jeg er klar over at Fossums bøker er bejublet av et samlet kritikerkorps, men dette er kjedelige greier. Portrettene av karakterene er uinteressante i sin skildring av selvopptatthet og uutgrunnelige skjebner. Etterforskerne Sejer og Skarre er ikke bedre skildret. Deres medfølende innsikt i forbryterskjebnene blir aldri mer enn ord på papir og ikke deler av en person vi tror på. De første bøkene med Konrad Sejer var gode, mens dette må være den svakeste av alle 11.

Vel.... hva skal man si om denne boken tro...? Den har fått mye skryt fra andre bokbloggere, der den bla sammenlignes med Stig Larssons bøker. At den er et mystisk genistrek, ingen dødpunkt, og at dette er ekstremt godt håndtverk. Den får terningkast 5 og utrolig mye skryt ! De må se og forstå noe som jeg ikke ser.... For dette er ikke noe mesterverk for min del iallefall.
Boka handler om Else, som får livet snudd på hodet da fosterforeldrene dør. Hun er en datanerd som er ensom, utstøtt og må finne sin egen vei da hun blir alene. Hun finner og blir forelsket i en annen nerd, Jens Ås.Problemet er at han er en psykopat som klarer å manipulere Else til å hjelpe han å drepe hans egen mor. Han klarer å vri alt slik at Else blir dømt for mordet og sendt til psykiatrisk institusjon for å sone dommen. Else klarer å rømme og nå er hun ute etter hevn.
Historien i seg selv er ganske så spennende....en stund. Jeg tenkte flere ganger at nå gidder jeg ikke å lese lenger, men jeg var nysgjerrig på hvordan dette ville ende så jeg fullførte den. Men det er langdrygt, veeldig mye data og språket i boka er forunderlig og ...merkelig? Kanskje er det et virkemiddel fra forfatterens side, jeg vet ikke, men jeg reagerte nesten umiddelbart på det enkle, nesten litt "barnslige" språket.Det passet ikke helt for meg iallefall. MEN jeg leste den ferdig FORDI historien er spennende, det skal forfatteren ha iallefall :)

Fekk lyst å drage fram den fine diktsamlinga Under bergfall, redigert av Ragnhild Sælthun Fjørtoft
Dei fleste dikta er av kjende, og av litt mindre kjende nynorske lyrikarar, som td Jacob Sande, Jan-Magnus Bruheim, Halldis Moren Vesaas, Arne Garborg..og mange fleire...
Åse-Marie Nesse er ansvarleg for dette:

DEI GAMLE KVINNENE

Sterkare enn alle
er dei gamle kvinnene
dei kan bere sju vaksne søner
på strakt hjarta
løfte opp ein fallen sjømann
med sine krokete fingrar
falda i bøn

og utan å klage
kan dei vake under vekta av
ein gjennomsnitts småby
med blytunge sorger
som søv

Sterkare enn alt i verden
er dei gamle kvinnene
dei lever av luft og einsemd
riv av kalenderen med stor ro
og greier nesten
å overvinne døden.

Jeg er det dikt

Jeg er det dikt som ingen skrev
Jeg er det alltid brente brev.

Jeg er den ubetrådte sti
og tonen uten melodi.

Jeg er den stumme leppes bønn.
Jeg er en ufødt kvinnes sønn,

en streng som ingen hånd har spent,
et bål som aldri er blitt tent.

Vekk meg! Forløs meg! Løft meg opp
av jord og berg, av ånd og kropp!

Men intet svarer når jeg ber.
Jeg er de ting som aldri skjer.

Fra Jeg gikk meg vill i skogene, 1939

Inger Hagerup

Man vet hvor en planet befinner seg om tolv år, fire måneder og ni dager. Men man vet ikke hvor en sommerfugl vil være fløyet hen om et minutt..

Jens Bjørneboe

Et dikt skrevet til datteren min

Vida
du er selve livet
der du danser i ring
med utstrakte armer
og åpen munn
fra bakoverbøyd hode
mens du ler av
svimlende stuevegger

Så enkelt kan livet
være noen ganger

husk det

husk det hvis armene
kommer i kors
og munnen lukker seg
husk det om hodet
bikker fremover
og stueveggene snevrer inn

Lev da som du gjør nå
fullt ut med bånn gass
nyt livet
slik det er ment
Vi elsker deg uansett

Om soning og forsoning med fedrenes synder

Den algeriske forfatteren Boualem Sansal (f. 1949) begynte i følge Wikipedia å skrive romaner i en alder av 50 år. Tidligere arbeidet han som ingeniør og han har også en doktorgrad innenfor økonomi. Handlingen i bøkene hans er i hovedsak lagt til hans hjemland Algerie, og fordi de blir oppfattet som kritikk av regimet i landet, er bøkene hans forbudt der. I årenes løp har han utgitt seks romaner og like mange novellesamlinger, samt et par essays. Et kjapt google-søk viser at det kun er "Min fars hemmelighet" som er oversatt til norsk. Den er til gjengjeld oversatt til femten språk. Foreløpig ...

Sansal har for øvrig beskrevet sitt land som "en bastion for islamsk ekstremisme", og han skal ha sagt at "landet er i ferd med å miste sitt intellektuelle og moralske fundament". Sansal har valgt å fortsette å bo i Algerie sammen med sin familie, til tross for at hans tilværelse kan betegnes som et internt eksil. Dette forhindrer åpenbart ikke at bøkene hans utgis andre steder i verden, og etter den arabiske våren har de fått enda mer aktualitet enn tidligere.

For mitt vedkommende ble interessen for denne boka, som er skrevet av en forfatter jeg frem til nå ikke har kjent til, vekket av tematikken i boka. For den handler om fedrenes synder - ikke noen hvilken som helst synder, men mer eksplisitt om hva det vil si å oppdage at ens far er en forhenværende nazi-krigsforbryter. Boka har sånn sett et stykke på vei noen paralleller til norske bokutgivelser i den senere tid, og som har fått barn av norske landssvikere til å stå frem og uttale at man bør si unnskyld for sine foreldres synder, for å slippe å leve i skyggen av disse resten av livet. Jeg har tidligere skrevet om Bjørn Westlies "Min fars krig" og Morten Borgersens "Jeg har arvet en mørk skog". Men bare for å ha sagt det med en gang: Boualem Sansal drar det hele så mye, mye lenger.

Rachel og Malrich er sønner av en algerisk mor og en tysk far. Da Rachel var syv år gammel, ble han sendt til onkelen og tanten i Frankrike, og senere ble også Malrich sendt dit. Faren deres, Hans Schiller, mente at det var viktig å sikre sønnene en skikkelig utdannelse, og den ville de ikke få dersom de fortsatte å bo i den lille landsbyen Ain Deb. Kanskje hadde han også en forutanelse om at fortiden til sist skulle komme til å innhente ham?

Innledningsvis i boka møter vi jeg-personen Malrich som forteller om at broren Rachel er død et halvt år tidligere. Rachel har tatt sitt eget liv og etterlater seg en dagbok til broren. I den finner Malrich forklaringen på alt som gikk galt i den egentlig meget vellykkede brorens liv de siste to årene før hans død. På hvorfor ekteskapet raknet, på hvorfor hans jobbkarriere strandet - ja, hvorfor alt bare ble kaos ...

Det er en gruoppvekkende historie som etter hvert rulles opp. Historien veksler mellom Rachels dagboknotater og Malrichs fortelling. Sjokket Malrich i første omgang opplever da han får vite at både moren, faren og flere i landsbyen Ain Deb ble massakrert i april 1994, drukner etter hvert i neste sjokk, dvs. da han oppdager hvilken forferdelig fortid faren har skjult for dem. Faren har nemlig vært krigsforbryter i Hitlers tredje rike, og det er mye som tyder på at han også har hatt en posisjon i forhold til holocaust og jødeutryddelsen. Vi får høre hvordan Rachel følger i farens fotspor gjennom hans tjenestebok - en reise som fører ham gjennom Europa - mens det gradvis går opp for ham at faren ikke kan ha angret noe som helst. Dette blir til slutt for tungt å bære, og fører altså til at han tar sitt eget liv. Han tar bokstavelig talt på seg farens synder og soner for disse med sitt eget liv, som om han vil kompensere for sin fars manglende anger. Og han skåner sin bror Malrich så lenge han kan - inntil han testamenterer dagboka til broren ... Livet blir heller ikke det samme for Malrich etter den rystende lesningen. Og som broren føler han at han må reise "hjem", må oppsøke foreldrenes grav, må se sin barndoms landsby igjen. I mellomtiden fremtrer det åpenbare - at myndighetene vet hva som har skjedd, men velger å se en annen vei.

"Jo mer folk er fattige, rasistiske og fulle av harme, jo lettere er de å lede. Rachel skrev: "Det er ikke med et opplyst folk man begår massakrer, det trengs hat, forblindelse og grobunn for demagogi. Stater som fødes, bygges opp med galninger og drapsmenn. De dreper de gode, jager vekk heltene, stenger folk inne i fengsel og utroper seg til befriere."" (side 182)

Parallellene mellom nazismen og den gryende islamske ekstremismen (for ikke å glemme høyreekstremismen) kunne knapt vært tydeligere. Og antakelig er det dette som er forfatterens prosjekt gjennom å skrive en bok som denne. Dette er en bok som har gjort et dypt og sterkt inntrykk på meg, ikke bare gjennom selve historien, men også gjennom fortellergrepene som er gjort. Hva er det som får et helt vanlig menneske til å begå uhyrlige handlinger, handlinger man ikke forbinder med det å være menneske? Boka gir i grunnen ingen forklaringer på dette, annet enn å konstatere at ondskapen under gitte omstendigheter bor i oss alle - med mindre vi aktivt kjemper i mot og ikke dekker oss bak "plikten", slik faren til Rachel og Malrich gjorde. Forfatteren levner ingen tvil om at man på individnivå uansett har et ansvar for sine egne handlinger. Det er dessuten spesielt at jødeforfølgelsen som tema flettes inn i en bok som omhandler muslimer.

Og som det er sitert fra Les Inrockuptibles, Frankrike, på bokas smussomslag:

"I de muslimske landene blir holocaust ofte tonet ned, sett bort fra, eller ganske enkelt fortiet. Boualem Sansal ønsker å formidle hvordan denne skjellsettende hendelsen i den jødiske historien også er et metafysisk spørsmål som angår oss alle. Min fars hemmelighet bør bedømmes både for sin virtuose oppbygning, sitt universelle anliggende og politiske mot."

Boka er besnærende godt skrevet, den har et tema som er universelt og den handler også om å kjempe mot historieforfalskning - her båret frem av to brødre som ikke lar farens hemmeligheter forbi nettopp dette, men som bringer dem frem fra glemselen og synliggjør den for all verden. Og som alltid når jeg leser bøker av forfattere som ofrer sin egen sikkerhet for et høyere mål, blir jeg slått i bakken av motet som ligger bak. Her blir det terningkast fem - et sterkt sådan!

(Jeg har fått mitt eksemplar av boka fra forlaget.)

”Den lange veien hjem”, Knut A. Braa 16.11.12
Som FN-veteran med tjeneste i UNIFIL-styrkene i Libanon, var det med stor spenning jeg mottok denne boka. Den er skrevet av en med samme tittel, og som tjenestegjorde på samme sted to år før meg – en stor forskjell er at han opplevde saker og ting som gjorde at han dessverre utviklet Posttraumatisk stresslidelse. Jeg slapp unna med noen spennende døgn, litt lite søvn, noen skarpe oppdrag, litt stress, en gyllen brunfarge, lomma full av pæng og kofferten full av dyrt brennevin - men jeg tenkte at dette kunne vært meg og slukte boka rett inn på en kveld.
Knut går rett på sak og beskriver dramatiske og bestialske hendelser god selvopplevd måte med egne ord. Boka er fri for floskler og tillærte ord for å beskrive følelser og visuelle inntrykk. Etter å ha lest boka kan jeg ikke huske en eneste metafor – det gjør denne boka fantastisk realistisk. Knut forteller oss på usensurert måte hvordan stresset til en soldat bygger seg opp, hvilke teknikker en bevæpnet soldat kan og bør bruke for å roe stemninga når enn møter andre bevæpnede soldater med et annet flagg på brystet. Han skriver også godt om engstelsen som kan komme når man er ute på skarpt oppdrag sammen med overordnede som ikke besitter denne grunnleggende kompetansen for en fredsbevarende styrke. Boka veksler mellom livet i Saqi, som vi veteranene sier, og utdrag og refleksjoner mellom den traumatiserte soldaten og dens psykolog.
Hvis man skal være litt kritisk til språket, så kan man sikkert skrive noen ord om at her er ord og uttrykk som bare UNIFIL-soldater vil forstå. For meg var det en fin forsterkende effekt om at denne boka var direkte, åpen og direkte til meg.
En meget troverdig, sterk, gripende og viktig bok. Ikke bare for oss som har vært i fredens tjeneste, like mye for dem som lever eller har levd tett på en soldat som har vært i kamp, eller måtte ha forberedt seg for å gå i kamp – og med alle de soldatene Norge har sendt ut i ”Fredens tjeneste”, så er det ikke få. Vil samtidig anbefale alle unge gutter g jenter, med søsken og foresatte, som har lyst til en slik tjeneste å lese boka.

Jon Michelet har fått kritikk for karakterer som har encyclopediske egenskaper og oppstyltede dialoger. Sannheten er at romanen er en sann svir å lese. Ja, det er kanskje lettbeint underholdning, men med en alvorlig klangbunn. Her er krigsseilernes "glemte" historie og geografisk kunnskap en masse. Det er jo en litterær krysning av historiebok og reiseskildring.

Halvor og kameratene blir man glad i, og latteren sitter løst i de fantastisk "over-the-top" samtalene om obskure øyer og skjær på de syv hav. Er man glad i geografi og reiseskildringer så er det en fest å lese Skogsmatrosen - om man leter etter dyptloddende karakterskildringer så sett seil annensteds.

Takk Jon for en fin seilas - jeg gleder meg til fortsettelsen!