Bokelskere.no

Ordet "forståsegpåere" assosierer jeg med en fordom / nedvurdering av mennesker som faktisk har litt mer greie på et område enn andre. Det blir litt jantelov for meg: Du skal ikke tro du er noe. Du skal ikke tro du er bedre enn oss. Du skal ikke tro du kan lære oss noe. Hva var nå resten?

Janteloven beskrives i Axel Sandemoses bok "En flyktning krysser sitt spor".

Noen mennesker forstår seg på litteratur. Det er et univeritetsfag, det. Sånn er'e bare.

Det er dumt å rakke ned på andres litteraturvalg,for av og til må vi ha noe lett også, og noen har ikke hode til komplisert litteratur. Andre føler behov for å "strekke litt på hjernemuskelene", og det synes jeg må være legitimt og heller ikke noe å rakke ned på. Selv tror jeg at jeg befinner meg i et mellomskikt,i selskap med mange. Men jeg synes en må tåle at noen her inne diskuterer bøker de f.eks finner for banale eller med dårlig språk. Dette er tross alt et forum for bokelskere Det er ikke det samme som å fordømme at noen velger å lese den boka. Det betyr bare at man mener den som liker troverdige personskildringer eller et avansert språk ikke vil like boka.

Harry Potter sin verden. Det må bli den når jeg tenker meg om. De mulighetene de har for å kurere sykdommer og skader der er enorme i forhold til det som er i den virkelige verden. Og livet som heks slik det er fremstilt der er tiltrekkende. Det å kunne trylle med ting, det samholdet de har. Måten de behandler andre mennesker på (bortsett fra de som er onde så klart) er veldig lik måten jeg liker å behandle andre på. I det hele tatt er det en forlokkende verden jeg gjerne skulle vært en del av.

Til orientering: har oppdatert leseplanen slik at kapittelinndelingen i Worrens oversettelse står først - har selv hoppet over til Worren (hovedsakelig), og har inntrykket av at de fleste(?) av oss leser denne nyeste, norske oversettelsen. For ordens skyld lot jeg den opprinnelige inndelingen bli stående - bolkenes omfang er uendret, det skal være akkurat samme innholdet som skal leses fra uke til uke.

Håper det ble lettere å navigere i DQ etter denne redigeringen!

Det er vel bare å innse at Don Quijote aldri vil bli noe annet enn forrykt og urealistisk. Jeg tenker på denne boken som en parodi på ridderlitteratur generelt og da må jo Don Quijote overgå disse ridderne i både ord og bedrifter. For meg er Don Quijote i ferd med å bestige tronen og bli kongen av galskap og jeg gleder meg til endelig å kunne fortsette dette eventyret med min Ridder av det bedrøvelig åsyn!

Så bra at du finner den så underholdende :D Det finnes nok dypere meninger her, og det får nerdene komme med etterhvert, nerdefaktoren min våkner kanskje litt senere. Det rykket litt i ei tå da La figura triste navnga sauene som hærfolk fra fjern og nær. Regner med at disse personene har eksistert, enten i virkeligheten eller i litteraturen. Overlater det til andre å opplyse meg.

Om denne antihelten begynner å bli min venn nå, er jeg usikker på. Han roter seg opp i mange umulige situasjoner, og kroppen får gjennomgå hardt, så det er et under at han kommer seg på bena hver gang. Man skulle tro at tegneserieindustrien kjenner til hans bedrifter. Dette gjør han godt egnet til animasjoner for barn. Spanske barn er derfor vokst opp med El caballero de la triste figura på barne-tv.

Jeg har problemer med å synes synd på han der han tror vertshuset er en borg, en saueflokk betraktes som to hærer, og det siste han angriper er et prestefølge. Ribbein knekkes stadig vekk, og tennene ramler ut en etter en. De har ingen mat og likevel rir han ufortrødent videre på sin Rocinante.

Sancho Panza står han stort sett bi, han prøver å fortelle han hva ting virkelig er, samtidig som han stadig lar seg overtale til å delta i kampene. Kroppen hans får gjennomgå vel så mye som den vandrende ridderen. I en scene blir han kastet opp og ned på et ullteppe i lang tid - det kan være en morsom lek, men når ribbeina allerede er knekket og man knapt kan gå, er nok ikke denne flyturen særlig lekbetont.

Væpneren truer med å gå hjem, men husker øya han skal få, og i kapittel XIX lanserer han et passende kallenavn på sin herre: Ridderen av den bedrøvelige skikkelse. Som el Caballero andante går uanfektet videre i sin søken på eventyr, leser jeg sakte videre. Leseplanen her inne er passe langsom, og jeg holder tritt selv om jeg verken har noen særlig medfølelse eller synes det er komisk nok til at jeg ler mens jeg leser.

For meg har denne leseøkten vært den morsomste. Har ledd ofte og mye :)
Undres egentlig på om DQ er ment som kun en underholdene bok eller om det ligger en dypere mening under. Jeg har det med skulle tolke alt jeg leser, men foreløpig har jeg kun finne at boken er underholdende og meget morsom.

Det er ikke måte på hvor mange slag og kamper DQ har utført i disse kapitlene.
- kampen mot de 20 galisierne
- slåsskampen på vertshuset mellom, DQ, Sancho, eseldriveren, vertshuseieren og Maritornes
- troppsføreren på vertshuset ga DQ også noen slag
- slaget mellom de to hæravdelingene, som viste seg å være saueflokker
- DQ sin kamp mot et prestefølge

Det blir mye juling på både DQ og Sancho.

Det har vært så mange morsomme episoder og dialoger at det er umulig å ramse opp alt for da blir det et langt innlegg. Trekker frem en av episodene.

Sancho, - for jeg har stått og betraktet Dem i lyset fra fakkelen til den mannen det gikk så ille med, og sannelig gjør Deres nåde nesten den ynkeligste figur jeg har sett, og det må skyldes enten trettheten etter striden, eller mangelen på jeksler og tenner.
Don Qoijote, - fra nå av skal jeg kalle meg Ridderen av den bedrøvelige skikkelse, og det vil jeg kalle meg for fremtiden. For at et slikt navn skal passe meg bedre, beslutter jeg å få malt, når det er mulig, en høyst bedrøvelig figur på skjoldet.

Jeg er helt enig, men det er ikke omslaget, men utgaven det går på. Jeg har for eksempel en gammel utgave av Dagdrivergjengen av Steinbeck, og trykker jeg på den er den eneste her som har lest den boken, noe som selvfølgelig ikke stemmer. Og den er ikke den eneste utgaven som er isolert.

Jeg kunne selvfølgelig valgt en utgave blant de som er inne i systemet, men jeg er en smule pedantisk og får meg ikke til å gjøre det. Kan man ikke løse dette problemet med en funksjon som gjør at man kan legge en ny, eller gammel, utgave inn sammen med de som allerede er der?

Jeg har for min egen del notert følgende leseplan basert på Arne Worrens utgave:
Til 5.6. skal vi ha lest kap. XX t.o.m. kap. XXV.
Og til 12.6. kap. XXVI t.o.m. XXVII.
Til 19.6. begynner vi på fjerde del - kap. XXVIII t.o.m. XXXI.
Til 26.6. kap. XXXII t.o.m. XXXV.
Til 3.7. kap. XXXVI t.o.m. XXXVIII.
Til 10.7. kap. XXXIX t.o.m. XLI.
Til 17.7. kap. XLII t.o.m. XLIV.
Til 24.07. kap. XLV t.o.m. XLIX.
Til 31.7. kap. L t.o.m. LII.
Jeg må ta et lite forbehold om at jeg kanskje har misforstått, men tror det skal stemme ganske bra i forhold til oppgitt sideantall i den andre leseplanen iallefall.

Heps - der er jeg ikke helt med på notene:

sånn som det er nå, starter folk nye tråder fordi de ikke finner de gamle. Og ikke fordi de VIL ha en ny tråd.

Alle de eksisterende trådene ligger jo pent listet opp på "bokens nettside" her inne, altså samme nettside man må inn på for å starte en ny tråd om boken. Så jeg tror nok heller at ny tråd ofte startes fordi vedkommende bokelsker ikke er klar over at hun/han starter en ny diskusjon, og ikke bare "noterer i margen for seg selv". (Men pro et contra nye tråder eller ei diskuteres jo allerede i andre tråder, så jeg mener ikke at vi skal kaste oss ut i den diskusjonen her også, altså!)

Automatisk tekstretting, manglende korrekturlesere samt det å se seg blind på egen tekst kan selvfølgelig forklare mye av feilene.

Feilene her inne på bokelskere, altså. Og trykkleifdjevelen har nok sitt å si også. Vi er jo stort sett bare glade amatører.

Men...

Dersom man tar betalt for en tekst, og det er jo det journalistene gjør, så skal den også være riktig. Ikke bare mhp fakta, men også mhp form og innhold.

Og, selv om det ikke ser ut til at de bryr seg, det er et krav jeg også stiller til "journalistene" (les: tekstoversetterne) på seher.no.

Neida du tråkket absolutt ikke på mine tær. Jeg prøvde å starte med å skille mellom det som skal ut i avisene våre og det som er privat.Og jeg ville bare påpeke at ikke alle ser hva som er korrekt automatisk.

Det som gis ut bør og skal være korrekt. Vi er enige der :D Enkelte journalister trenger å bruke mer tid på rettskriving, helt enig.

Det er et problem med språk og jeg tror at noen rett og slett er sløve ja. Noe av problemet er at vi blir påvirket av engelsk og noe er nok er at vi ikke lærer det på samme måte som de gjorde før.

Mine problem er som sagt små, og jeg skal ikke legge under en skuff at det hjelper å konsentrere seg. Men noen ganger må jeg bare slå opp ord også. Ofte ord som jeg ikke bruker hver dag. Jeg har et stort vokabular (måtte nå inn å sjekke det ordet for jeg kunne godt tenket meg å stave det med æ ;)men den rette skrivemåten fester seg ikke alltid...

Jeg har full forståelse for at noen har problemer med rettskrivning, og til og med har dysleksi, jeg har selv dyslektikere i familien og vet at det ikke er lett. Jeg hadde derfor ikke reagert om et kommentarfalt inneholdt et par innlegg som kopierte den opprinnelige skrivefeilen, men når det er snakk om 10 - 20 innlegg med samme skrivefeil da reagerer jeg. Så mange mennesker kan vi umulig ha i dette landet som har problemer med å skrive, og samtidig føler de alle trang til å uttrykke seg på nettet...

Selv de som ikke har problemer med rettskrivning eller dysleksi har ofte problemer når de skriver for hånd eller uten retteprogram og da er det for meg et mye større problem. Om jeg har påpekt en skrivefeil, så har det hendt at jeg har fått tilbakemeldinger fra folk som innrømmer at de av ulike årsaker har problemer med det norske språket, og da beklager jeg. Men de gangene jeg får beskjed om å holde kjeft mistenker jeg sterkt at det handler om mennesker som egentlig ikke har noen problemer og som burde kunne.

Jeg har også i noen tilfeller, der jeg synes det er grovt nok, har jeg forsøkt å korrigere journalisten, men da får jeg bare ikke svar. Jeg håper alltid på å få en tilbakemelding om at jeg tar feil, om at det har skjedd en språklig reform som jeg ikke har fått med meg, siden jeg ikke jobber med språk. Men jeg får ingenting, og ikke retter de artikkelen heller.

Og jeg holder fortsatt fast ved at om det er bare ett ord man er i tvil om, altså om man ikke har problemer med språket av noe slag, så burde det ikke være noe problem å slå opp det ene ordet. Og grunnen til at jeg tar frem et eksempel på skrivefeil i tekst som ikke skulle publiseres var får å påpeke at rettskrivning er et problem generelt i samfunnet og at det derfor ikke er det minste merkelig at det beveger seg inn i yrkesgrupper som tidligere har vært kjent for helt, eller i alle fall nesten, perfekt norsk.

Jeg kan også si at jeg ikke, i dine innlegg her inne, har merket noe til at du skulle ha problemer med rettskrivning, og det tyder vel på at du håndterer problemene dine på riktig måte. Og om jeg tråkket på noen tær så beklager jeg det.

Jeg mener det er stor forskjell på noe en skriver som privatperson og noe en skriver som skal gis ut, det bør gjennom en korrekturkontroll.

Men det er ikke opplagt for alle at det ikke heter voldgrav. Ikke alle mennesker er utstyrt med den samme evnen til å automatisk huske hvordan ord skrives. Jeg er en av de som alltid har slitt med rettskriving. Det er ikke så ille så det kan kalles dysleksi, men det er slik at jeg bruker mer tid enn andre i å sjekke språket mitt. Det er også slik i våre dager at rettskrivningsprogram ikke sjekker at du har brukt riktig ord semantisk sett så lenge det er stavet riktig.

Samtidig er vår digitale hverdag med på å "ødelegge" for oss. Nå mener jeg nettopp eksempelet du trekker frem at hvis noen først skriver ordet feil så gjentas dette videre. Jeg for min del kan godt være en av de som kan finne på å gjenta en feil... Det med pc vs håndskrift er også riktig. Det er vanskeligere å se feil i eget språk når jeg skriver håndskrift en av grunnene til dette er jo at jeg gjør det så sjeldent. Og at skriften ikke ligner på ordene på PC. Tror vel Hilde har rett i at det er en del kunnskap som er på vei til å dø ut, tror det var mer fokus på å skrive korrekt før.

En annen ting som påvirker meg er at jeg leser mye engelsk litteratur og de har en annen måte å bygge opp setninger, og bare se på det med orddeling. Det finnes en del morsomme norkse eksempler på dette.

Jeg irriterer meg alltid over dårlig språk, men mest av alt over idiotiske skrivefeil som denne du nevner her. Det burde være opplagt at det ikke heter voldgrav, men om du tilfeldigvis ikke er sikker på hvordan det staves, så kan du slå det opp.

En ting jeg har lagt merke til flere ganger er at i kommentarfeltet til artikler med en eller annen skrivefeil, som for eksempel den nevnte, så adopterer de som kommenterer den samme feilen. Enten tyder det på at folk er fryktelig usikre på rettskrivning, eller at de fortsatt ser på journalister som en yrkesgruppe som selvsagt skal mestre språket, eller begge deler. Og det har hendt at jeg har hoppet inn og kommentert den skrivefeilen som formerer seg, men da får man høre at man er besserwisser og om man ikke har noe positivt å si kan man holde kjeft.

Hilde S H, nevner mye som kan være årsak til at norskkunnskapene er på vei i helt feil retning, og der er hun helt klart inne på noe. I tillegg kommer nok at mange lokalaviser ikke har råd til å ansette korrekturlesere, og om en journalist skriver en artikkel fort, kan mange feil snike seg inn. Man kan i tillegg bli blid på sin egen tekst og ikke se feilene før andre påpeker dem. Også kommer nok at alle unge nå har vokst opp med data inn som en faktor også. De har aldri behøvd å tenke på rettskrivning, for det har PCen gjort for dem. Om de da kommer i en situasjon hvor programmet de bruker ikke automatisk retter feilene deres, eller de må skrive for hånd, da er det kjørt...

Jeg må innrømme at jeg er blant dem som ofte sitter med "rødblyanten" når jeg leser og klarer ikke å la være å irritere meg over de dårlige norskkunnskapene både i aviser og andre steder, f eks i skolen.

De første årene jeg jobbet i skolen ble jeg imponert over kunnskapen hos mange av lærerne, men etterhvert som de "eldre" forsvant og de yngre overtok så forsvant også mye av allmennkunnskapen, ikke bare i norskfaget.

Har vel kanskje noe med inntakskriteriene å gjøre? Før var det kun de "beste" som kom inn både på lærerskolen og journalisthøyskolen, men kravene er ikke lenger de samme som før. Om det har med innstilling til faget å gjøre, eller om de eldre bare var mer kunnskapsrike skal jeg ikke uttale meg om. Men trist er det!

Når det gjelder forfattere så ser vi samme tendens her. Mitt inntrykk er at tidligere forfattere var opptatt av språket på en helt annen måte enn i dag. Dagens forfattere er ofte mer opptatt av innhold/handling enn språk. Og det er kanskje for mye forlangt at de skal være "språkkyndige" i tillegg? Men vi har jo korrekturlesere...

Som helt ny bruker av biblioteket, må jeg si at jeg reagerer kraftig på artikkelen i Aftenposten i dag. Bibliotekets viktigste oppgave er integrering og ikke utlån av bøker? I forrige uke så jeg et innslag på TV om den siste bokbussen (i Sogn og Fjorane tror jeg) Er det på tide med en folkeaksjon?

aftenposten

Eg kastar ein fysisk terning og justerer så mi oppleving av boka til resultatet.

1. Ser du virkelig ikke at det jeg skrev er like gyldig uansett om det dreier seg om europeere, arabere eller kinesere? I enhver situasjon hvor en kultur - som oppfatter seg selv som "sivilisert", "utviklet" o.s.v., med grunnfeste i en universalistisk ideologi eller religion, gjerne med strenge regler for oppførsel, påkledning, o.s.v. - møter et stammefolk hvor disse ideene og kodene er fraværende, vil det oppstå et slikt "sjokk" eller friksjon. Det merkelige er at du ser på arabiske oppdageres holdninger på 700-tallet som et slags bevis på at afrikanere er mentalt tilbakestående.

2. Nei, jeg tenkte ikke på kontinentenes form, men hvordan det oppstod en vekstøkonomi i det førmoderne Europa som etterhvert ledet fram til den industrielle revolusjon. Dette er et komplekst tema som ikke kan oppsummeres her, men jeg anbefaler deg altså å lese f.eks. Fuglestad. Det vi i dag kaller fattigdom har nemlig vært det normale for flertallet av verdenshistoriens mennesker, enten de bodde i Afrika eller hvor som helst ellers. Det tok lang tid før det skjedde en dramatisk endring på det materielle plan i Europa. Med en slik genetisk overlegenhet skulle man tro at det hadde skjedd lenge før? Eller kanskje det har noe med kulturelle, sosiale og religiøse forhold likevel?

Her er det mange feilslutninger ute og går samtidig:

1. Europeiske oppdageres oppfatninger om urinnvånere verden rundt er en problemstilling jeg har jobbet en del med. Kortversjonen er at disse oppfatningene var svært farget - naturlig nok - av oppdagernes europeiske bakgrunn (med alt det innebar av kulturelle, religiøse og filosofiske for-forestillinger). Nakenhet, hedendom og fattigdom er forøvrig utangspunktet for menneskeheten. At kristne, evt. opplysningstidsinfluerte, europeere ble sjokkerte av dette er ikke særlig opplysende for oss i dag.

2. Du antar at motsatsen til din genetiske forklaring må være at vi andre skylder på hvit kolonialisme og utbytting. Nei, så enkelt er det ikke lengre. Jeg vil anbefale deg å lese noe av historieprofessor Finn Fuglestad fra UiO, f.eks. "Vekstøkonomi - et globalhistorisk essay", som forklarer det europeiske unntaket som førte fram til det moderne vestlige samfunnsystem. Særlig siden du stadig beskylder andre for "uvitenhet" og manglende vilje til å lese det som ikke støtter opp om ditt eget syn.