Hvorfor siterer du dette? Nå blir jeg virkelig nysgjerrig. Hva skal dette enkeltstående sitatet fortelle oss?
Eg har vore borte nokre dagar – og ser til mi glede at her var det mange gode og interessante innlegg! Eg var i Danmark og såg rett så mange vindmøller! Dette tenkte eg blant vindmøller, sanddyner og målarkunst:
Ikkje mange sidene var det å lese denne gongen, men dei fyrste kapitla i bolken er heilt nødvendige: På ny ser vi at fortidas tankegods gjer folk galne; dei veit ikkje kvar dei høyrer heime. Og Cervantes går grundig til verks; han lèt prest og barber diskutere eit dusin titlar på riddarromanar og hyrderomanar og diktsamlingar som alle er eksempel på høgst reell litteratur. Kommentaren min seier at titlane viser at Quijote helst vil lese litteratur av det fantasifulle slaget og poetisert historie, som han – Luis Andrés Murillo – kallar det. Derimot finst det ikkje eksempel på historiebøker i samlinga, heller ikkje teologiske verk. No burde vi helst ha lese Ariosto òg, for å kunne samanlikne Orlando og Don Quijote, slik mange har gjort før oss, men det får vente … Ariostos Orlando furioso vart forresten ramma av den portugisiske inkvisisjonen! Bokbrenning var ikkje noko som Hitler fann på!
Hushjelpa er ingen bokelskar, nei: det å gjere seg til diktar, seier ho at folk meiner er “enfermedad incurable y pegadiza” – ein smittsam sjukdom som ikkje kan lækjast. Mens vi snakkar om bokelskarar: Eg har sett at enkelte av oss har diskutert intertekstualitet, men her ser vi at ein forfattar - vår venn Cervantes – blir trekt inn i si eiga bok: “La Galatea, de Miguel de Cervantes, dijo el barbero.” Tøft, dette her. Og Sanchos drøym om eiga øy skal, etter det kommentatoren seier, vere eit gammalt motiv i litteraturen; eg for min del får assosiasjonar til drøymeøya i Shakespeare’s The Tempest … Sancho er forresten eit namn som vart brukte mykje i ordtak og faste vendingar i mellomalderen. Han viser seg som langt meir jordnær enn herren sin både her og seinare.
Det er i denne delen, som så mange har vore inne på, at den mest kjende episoden opptrer: Kampen mot vindmøller. Det er her vi har uttrykket frå – og det lever vidare, som her!
Eg tenkte, særleg i samband med kap. VIII, at Ibsens Hjalmar Ekdal må ha lånt trekk frå Don Quijote, men eg kan ikkje hugse å ha lese at andre har vore inne på dette. Vi kan ta det opp att når vi Ibsen-lesarane kjem til Vildanden!
Etterpå snakkar Don Quijote om trollmenn, noko som det faktisk ikkje var uvanleg å tru på sjølv på denne tida (jf. allusjonane i Shakespeares Macbeth til heksetrua til kongen – “Three witches …”).
Og så var det “el segundo autor” – den andre forfattaren: Vi såg ho heilt i starten at Cervantes snakkar om fleire forfattarar av historia om Don Quijote, men det blir altså denne her som han kjem til å trekkje inn – som parodi på forteljarteknikken i riddarromanane.
Det viktigste jeg har lært hittil,er at livet ikke venter. Jeg kan ikke vente.Jeg må leve i dag, bruke dagen i dag til fulle.
Gert Nygårdshaug kommer med en ny bok i månedskiftet august - september. Boka heter Chimera. Han skriver på Facebooksiden sin at boka er:
"Et regnskogsdrama med den norske forskeren og veterinæren Karl Iver Lyngvin og hans venninne, sommerfuglkvinnen Zoe Wildt i Kongos regnskog. Tyve år frem i tid, der vår vakre klode slett ikke har det godt. Sier ikke mer. Foreløpig...".
Denne gleder jeg meg vilt til. Håper det blir en roman av Mengele Zoo format og at hovedpersonen vil fasinere meg på samme måte som Mino Aqiles Portugesa gjorde :). Spennende, spennende....
Og her er resten:
Sud om havet han stundom laut skrida, der var rikdom på benkjer og bord. Men kringum såg han trældomen kvida, og so vende han atter mot nord.
Lat no andre om storleiken kivast lat deim bragla med rikdom og høgd Millom kaksar eg litet kann trivast Millom jamningar helst er eg nøgd
Lat deim hava den æra dei kunna og sin rikdom og styrkje dertil når då berre dei meg villa unna og få rå om min arv som eg vil.
Jeg har alltid hatt sansen for Ivar Aasens Mellom bakkar og berg. Den sier mer om Norge og norsk historie enn alle svulmende taler om storhet, synes jeg.
Millom Bakkar og Berg ut med Havet heve Nordmannen fenget sin Heim, der han sjølv heve Tufterna gravet og sett sjølv sine Hus uppaa deim.
Han saag ut paa dei steinutte Strender; det var ingen, som der hadde bygt. «Lat oss rydja og byggja oss Grender, og so eiga me Rudningen trygt.»
Han saag ut paa det baarutte Havet; der var ruskutt aa leggja ut paa; men der leikade Fisk ned i Kavet, og den Leiken den vilde han sjaa.
Fram paa Vetteren stundom han tenkte: Giv eg var i eit varmare Land! Men naar Vaarsol i Bakkarne blenkte, fekk han Hug til si heimlege Strand.
Og naar Liderna grønka som Hagar, naar det laver av Blomar paa Straa, og naar Næter er ljosa som Dagar, kann han ingenstad vænare sjaa.
Prøv å slette dette innlegget og sett det opp på første diskusjonsemne: "Litt av hvert". Da blir det nok svart på tenker jeg. Nå er du nede på forumet for diskusjoner om selve forumet; dvs "om bokelskere.no".
Hvorfor vi er opptatt av temaet? Jo, fordi du ikke skriver for deg selv når du starter en ny diskusjon om en bok! Det sier seg selv at du STARTER en diskusjon der meningen er at det skal komme inn ulike innspill på innholdet i boka. Når noen derfor skriver en setning eller to kun til eget bruk så har jo dette ikke noe med en diskusjon å gjøre. Da bør heller finne seg andre måter å gjøre dette på, evt et dokument for egne kommentarer (så lenge dette ikke finnes på dette forumet). Jeg må innrømme at jeg snart ikke orker å delta på noen diskusjoner om bøker lenger da noen interessante bøker har 30-40 ulike tråder med mer eller mindre intetsigende innhold. Og jeg har i alle fall ikke kapasitet til å sjekke alle trådene for å se om det er en skikkelig diskusjon om boka i en av trådene.
Da er det også noen som starter enda en ny tråd, men det er jo bare med å utvide "forvirringen".
Samtidig så er det ørten diskusjoner også om dette temaet og vi blir vel aldri enige. Men ser at mange av de ivrigste diskusjonsdeltakerne fra tidligere er falt fra. Om det skyldes dette "problemet" eller ikke vet jeg ikke, men for min del er det nå i alle fall en av årsakene.
1984 las eg på vidaregåande og den var veldig god. Eg vurderer å lese ho ein gong til, sidan det er så lenge sidan. Men den som gjorde endå sterkare inntrykk på meg var Kallocain av Karin Boye. Mange parallellar til 1984, men ho er skriven eit tiår tidlegare, og frykta for utviklinga i Hitler-Tyskland er tydelegare.
Fem i løpet at ein månad er godt jobba!
(Og ja, vi trengte ein ny tråd. Den gamle er jo full av konspirasjonsteoriar).
Så innleggene under og måtte finne ut om jeg var på viddene og det var jeg:-) Eller det er kanskje riktigere å si at bruken av uttrykket har utartet litt i dagens språkbruk. Så folk som har kommet seirende ut av en rettsak f.eks kan si: "Det var som å slåss mot vindmøller", selv om motstanderen var høyst virkelig (finnes eks på google), men det er altså feil om vi spør ekspertisen:
Spørsmål til Per Egil Hegge 16.03.2004 Vindmøller
«Fedre slåss mot vindmøller,» lød en overskrift i avisen tidligere i år, og her fremgikk det vel at enten skribenten eller overskriftskomponisten ikke er helt stø i begrepsbruken. Artikkelen skildret en gruppe som har følelsen av å kjempe mot overmakten. Men er det rett bruk av uttrykket da?
Nei, en kamp mot vindmøller er en kamp mot en innbilt motstander. Uttrykket er høylitterært hva opprinnelsen anbelanger: Det er Ridderen av den bedrøvelige skikkelse, Don Quijote i Cervantes' 1600-tallsroman av samme navn, som rir i kamp mot noen langarmede, storvokste fiender han øyner i horisonten - og så er det vindmøller han ser.
I samme slengen svinger vi lansen for riktig bøyning av verbet å slåss: Det heter slåss i nåtid, sloss i fortid, og vi har slåss i partisipp. Vokalovergangene er de samme som i grunnverbet slå: slår, slo, har slått.
Per Egil Hegge
Sidan den andre 1001-bøker-tråden begynner å bli litt over middels rotete og ustrukturert (sjølv om han er veldig morsom og triveleg), tenker eg at det kan vere greit å starte ein litt seriøs tråd om å lese frå 1001-bøker-lista (den internasjonale) eller den norske.
Har du begynt å lese listebøker ut av hylla di? Kva les du? Kva synest du om det du les?
For å svare på mine eigne spørsmål, har eg akkurat såvidt begyne på Elskeren av Marguerite Duras. Dei første 20 sidene vitnar om eit poetisk språk og ei spennande oppbygging av teksten. Eg gleder meg til å lese vidare.
I tillegg har eg begynt på Don Quioute, men den har vi jo fellestrådar på. Eg er litt etter skjema, med tanke på samlesinga, men eg reknar med eg hentar dei andre inn igjen.
Mange gode innlegg til nå. Poster her fordi jeg tenkte meg innom litt av hvert.
Jeg fikk i denne delen svar på mitt spørsmål om ironisering og straff i forrige tråd. Sancho Panza er jo mer edruelig enn DQ og påpeker at sistnevnte kan bli straffet for sin udåd. DQ avviser imidlertid dette, samt at riddere trenger å spise og kan være riddere uten å elske noen. Uten å vite det / ha lest sekundærlitteratur, tror jeg derfor ikke Cervantes har plassert DQ og SP i et lovløst samfunn, men at han mener ridderromanene er urealistiske. Ved å skape karakteren DQ overdriver han dette poenget på en humoristisk måte og gjør dermed også litt narr av leserne som sikkert lot seg underholde av eventyraktige historier om brave riddere.
Og riddervesenet med rustninger, lanser og hester var høyst levende i Europa i Middelalderen, men den slutta rundt 1450/1500 og i følge kilder jeg har lest var riddervesenet da på hell. Så Cervantes tar for seg en epoke som var tilbakelagt for ca 150 år siden da han skrev og hans samtids ridderromaner det samme. Hvis ridderromanen hadde sitt høydepunkt ganske lenge etter riddervesenets, øker jo også sannsynligheten for at de var lite autentiske.
Jeg synes ikke språket er tungt, men at historien på et vis blir omstendelig med alt "mellomsnakket". Samtidig er det ofte der gullkornene ligger og for å få de med må jeg lese sakte. Så jeg tror dette er en stor tålmodighetsprøve, som jeg vil ha mye glede av å ha gjennomført. De kjedligste partiene er dog kjærlighetspreiket, så hvor kraftig dose det blir med denslags etterhvert kan bli avgjørende for min endelige dom ;)
Har også hørt om det der av en eller annen i Spania. Mener å huske at den ideen om den øya gjør SP litt stormannsgal etter hvert, slik at det er han som mister forstanden mens DQ litt etter litt får tilbake sin. Foreløpig leser jeg ingen tilleggslitteratur, regner med at jeg blir godt opplyst gjennom de kloke folka som leser samtidig her. Det må da være mulig å for oss å registrere vendepunktet når vi er så mange som leser så lite av gangen? Forøvrig har jeg hørt at det er noe som kalles et Don-Quijote-syndrom basert på uventede korte vindmøllescenen...
Ad Sancho Panza, så har jeg lest (nylig, men jeg har hoppet sånn fra bok til bok at jeg husker ikke i hvilket forord) at Cervantes utover i boken endrer sin "innstilling" til ham. Og for så vidt også til Don Quijote. Det innebærer at boken utvikler seg fra en reinspikka parodi på og harsellas over ridderromanene, til et verk der forfatteren skildrer DQ og SP med større sympati, og de får flere dimensjoner. Jeg er spent på å se om jeg "er med på den" - altså om jeg for eksempel vil registrere et klart omslag på et punkt i historien.
Jeg er helt enig i at den vindmøllekampen var utrolig kort! Cliffhangeren var fornøyelig, lo godt da. Litt Brecht-aktig at forfatteren kommer inn og kommenterer det hele.
Sancho Panza har blitt lokket med i Don Quijotes gale verden. Agnet er å bli konge over ei øy - dette til tross for at ridderferdene deres foregår i Spanias innland - med lite tilgang til sjø og øyer. At han går med på denne lovnaden sier litt om hans intellektuelle nivå. Cervantes beskriver væpneren som en enfoldig bonde, men det er likevel han som prøver å overbevise Don Quijote om at det er vindmøller og ikke kjemper han går i kamp mot, og at Don Quijotes offer i siste scene egentlig er munker. Væpneren har altså enn så lenge bevart forstanden.
Det første kapitlet i ukas leseøkt omhandler forberedelse til bokbål. Trykkefriheten er en fundamental menneskerettighet, og bøkene som antihelten har forlest seg på, blir sortert av hans venner. Hans husholderske og hans niese vil brenne alt med en gang, mens barbereren og presten ser litt nøyere på samlingen. Man kan spekulere på hva som gjør at kvinnene går for fullstendig utslettelse. Det kan være fordi de ikke leser selv, og dermed ikke ser verdien av bøker som sådan. Muligens er de mer berørt av hans galskap, og vil kvitte seg med årsaken. Presten redder mange bøker fra bålet, og her er det man egentlig bør sette seg inn i samtidas litteratur. Det nevnes en masse titler og forfattere som presten uttaler seg om. Cervantes selv blir også nevnt blant bøkene i samlinga. Hans bok er en av de som blir reddet, for presten sier at han er en venn av forfatteren.
Denne delen inneholder alt det vanlig å kunne om Don Quijote: vindmøllene, væpnerens entré og bokbålet. Så da er det spørsmål om det er mulig å holde oppe interessen på resten, men Cervantes gjør det han kan for å holde interessen oppe: delen avsluttes med en nymotens cliffhanger, midt i kampens hete kommer forfatteren og lar leseren vente i spenning på neste del.
Cervantes kommenterer at oversatt litteratur mister noe på veien, så jeg vurderer fortsatt å finne fram originalversjonen - selv om det er stor fare for at men mister noe på veien da også...
Uansett: antihelten er en fornøyelig figur, og jeg fortsetter min kamp for vindmøller der Don Quijote avsluttet sin kamp mot.
Da har vi etter den felles leseplanen lest ut bok I i første delen av Don Quijote!
Jeg for min del er litt "skuffet" over at slåsskampen mot vindmøllene var så fort unnagjort - jeg forventet meg faktisk at den hendelsen skulle virke mye mer sentral i verket. Sånn er det vel, når det med vindmøllene antagelig er det eneste konkrete jeg kjente til fra handlingen på forhånd....
På den annen side gledet jeg meg stort over å oppdage at Cervantes serverer en solid cliffhanger som avslutning på bok I! Det var et uventet grep fra den gamles side, må jeg si - Hollywood, gå hjem og vogg! Og ellers får jeg mer og mer sansen for Sancho Panza, han begynner å bli en personlighet, ikke bare en statist nå, synes jeg. Jeg tror at det var beskrivelsen av hans måltid på eselryggen, med tilhørende vinkonsum, som ga ham kjøtt og blod for meg...
The floor is yours, ladies and gentlemen - deres respons på DQ, så langt?
Så lur du er Ellen :) Det hadde vært fint for nå begynner det å bli uoversiktelig med alle trådene og jeg kjenner jeg noen ganger jeg går litt lei.
Det er jo litt leit når en selv føler en har fått skrevet inn et bra innlegg om en bok eller andre har skrevet en flott anmeldelse og så blir det startet en ny tråd rett etter.
Noen ganger blir jeg litt oppgitt, men men sånn er det nå engang her.
En annen ting som kanskje kunne la seg gjøre er når diskusjoner/anmeldelser/kommentarer om bøker blir skrevet at de får en mer fremtredende plass enn de gjør i dag. Disse innleggene forsvinner farlig fort langt bak.
Dette var bare tanker fra meg med ønske om noen små endringer til forbedringer.
Det var en god idé Ellen, det vil jeg ha også, merker jeg nå. Jeg har egentlig ikke noe problem med å skrive i en tråd hvor min mening sammenfaller med en eller fler, da skriver jeg bare at jeg er enig og utdyper litt. Men det er ikke alle bøker jeg føler sterkt nok for til å skrive noe særlig om, og noen bøker er det vanskelig å skrive noe om, og i sånne tilfeller hadde det vært praktisk å kunne skrive et lite notat jeg kan ha på min profil. For all del, andre kan godt lese det, ikke noe problem det, men det blir på en måte mer privat.
Om vi hadde hatt en sånn funksjon, kanskje vi også hadde kunnet eliminere mange av de som bare skriver at en bok er bra eller dårlig og ikke noe mer. Da kan de skrive det inne på sin egen profil istedet, så kanskje de som starter tråder blir de som føler for å skrive noe mer gjennomtenkt.
Når jeg har lest ut en bok, kan jeg ha lyst til å skrive ned min egen opplevelse av og mening om boken. Dette kan imidlertid ofte være sammenfallende med det noen andre har skrevet i en diskusjon, men jeg vil likevel, uavhengig av dette, ha behov for å skrive en egen oppsummering! Det enkleste ville jo vært å trykke "liker" på det noen andre har skrevet, men dette er ikke helt tilfredsstillende, da blir jeg forhindret i å bruke egne ord. Og å skrive et nytt diskusjonsinnlegg som ikke bringer inn noe nytt, men i hovedsak bare gjentar det som står ovenfor, blir også for dumt! Da kan det være nærliggende å heller starte en ny tråd.
Konklusjonen er at jeg ønsker meg et sted på min profil hvor jeg kan gi uttrykk for egen oppfatning av en bok, uten at det nødvendigvis er en del av en diskusjon eller starter en ny tråd, men er mer som en oppsummering og huskelapp for meg selv. Men bevares, den skulle være åpen for at folk skulle kunne lese den, hvis de ville.
Siden de engelske utgavene av bøker som regel er lagt inn av bokelskere selv, så er sikkert dette forslaget umulig. Men jeg irriterer meg litt over at jeg aldri vet hva en engelsk bok handler om når jeg finner en her inne jeg er nyskjerrig på. Da må jeg søke etter den andre steder på nettet for å finne en omtale. Jeg skulle ønske at det hadde vært mulig å få inn omtaler på de engelske bøkene også, ikke bare de norske. Så er det raskere og enklere å se hva boka handler om.