Bokelskere.no

«Hva skjer når vi skriver?
Hva er disse kreftene som gjør at ord kan skape verdener, hvordan kan det ha seg at noe kan bevege seg fra å være en vag ide, en fornemmelse et sted i magen eller hjertet hos skriver, til å bli et dikt som puster alene, og forundrer selv den som har skrevet det? Eller en fagartikkel som bringer en ny og klar tanke inn i verden? Eller en roman som mange år etter forfatterens død får en leser til å briste i gråt fordi hun nettopp har møtte noe levende?»

Romanen Korset av Sigrid Undset fikk meg til å tenke på sitatet over som er fra innledningen i Skriveboka til Merete Morken Andersen. Historien om Kristin Lavransdatter er bare fantastisk. Punktum.

Forlaget beskriver romanen slik:
«Korset er tredje bind i trilogien om Kristin Lavransdatter, et verk Sigrid Undset fikk Nobelprisen i litteratur for i 1928. Handlingen i trilogien er lagt til første halvdel av 1300-tallet, og Korset avslutter historien om Kristin og Erlend og deres konfliktfylte kjærlighetssamliv. Som gammel ser Kristin endelig sammenhengene mellom sitt jordiske liv og forholdet til Gud. Hun vandrer pilegrimsveien til Nidaros, der hun avslutter sin livsgjerning som nonne i et kloster.»

Syv sønner har Kristin og Erlend når romanen starter der den yngste, Munan, er fire år og den eldste sønnen Nåkkve (Nikualus) er 16 år. Hun har mange bekymringer for sønnene, de samme bekymringen har ikke den lettsindige Erlend:

«— Hun skjønte nok at Erlend var såre vanskelig stillet. Fra han satt på sin fostermors kne hadde han aldri visst annet enn at han var båret til å byde og råde over alt og alle omkring sig. Og hadde han latt sig råde med og byde over av andre, så hadde iallfall mannen aldri skjønt det selv.
Han kunde umulig være slik som han lot. Han måtte vel vantrives her. Hun selv —. Farsgården på bunnen av den stille, stengte dal, de flate jorder efter elvens blanke slyng gjennem olderskogen, gårdene på de dyrkede bøer lavt nede ved fjellfoten og stupsteile bergsider over, med grå skar mot himmelen høit oppe, ras av lys ur nedover og granskog og løvskog krabbende opover gjennem liene fra dalen av — nei, dette tyktes ikke mere henne selv den vakreste og tryggeste heim i verden. Her var stengt. Erlend måtte vel synes her var stygt og stengt og utrivelig.
Men ingen kunde merke annet på ham enn at han trivdes vel —«

Som omtalen viser til, er forholdet mellom ektefellene konfliktfylt og når det ser ut som om de kan finne sammen igjen blir Erlend drept:
«AIle ilder brenner ut omsider.
«Der kom en tid da disse ordene til Simon Darre klang igjen i Kristins hjerte.
Det var om sommeren det fjerde året efter Erlend Nikulaussøns død, og av sønneflokken var bare Gaute og Lavrans tilbake hos moren på Jørundgård. To år i forveien var den gamle smien brent, og Gaute bygde op en ny nord for gården opover mot storveien. Gamlesmien hadde ligget syd for husene ned mot elven i et lavt sveip på jordet mellem Jørundshaugen og nogen veldige røiser som skulde være ryddet av jordene i forn tid. Næsten hvert år under flomtiden gikk vannet innover helt frem til smien.»

Hver gang jeg har lest historien om Kristin Lavransdatter, og det har jeg gjort noen ganger, har jeg funnet noe nytt som jeg lar meg berøre av. Denne gangen var det Kristins livs i Korset som traff meg mest. Tror Kristin ville, som meg, nikket gjenkjennende til det Kari Bremnes synger om i sangen Det er mykje som er trist fra albumenet Og så kom resten av livet

«Det e mykje som e trist
når du får leita litt
og det e ikkje bestandig
du ska leite lenge heller
når du kommer dæ i stemning
står tragedian i kø
du kan bære bynn å blø»

Humoristisk, velskrevet og sår barndomsskildring av oppvekst med en mor som introduserer stadig nye fedre. Fortelleren som gjennom barndommen gjenforteller filmer til sin steinerskole-kamerat (som ikke selv får se på TV eller film), gjenforteller sin barndom i scener og soundtracks. Vart og vakkert, selv de mest dramatiske hendelsene pakkes inn i en ung gutt sitt blikk. Vold, klasse og usikkerhet berettes i et sikkert språk.

Akkurat ferdig med bok 4, skulle ønsket det var mange flere bøker i denne serien. Fantastisk lesing.

Hvor hadde vi det fra?
Men hvem sa at dagene våre
skulle være gratis?
At de skulle snurre rundt
på lykkehjulet i hjertet vårt
og hver kveld
stoppe på gevinst?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi dét fra?

Hvem sa at livet vårt
skulle være lett å bygge ferdig?
At mursteinene var firkantede ballonger
som føk på plass av seg selv?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi dét fra?

Der var piller for alt: nerver,
vedvarende hoste og anemi.
Hvem sa at snarveiene
støtt var kjørbare? At fjellovergangene
aldri snødde til? Og at nettopp vi
skulle slippe å stå fast i tunnelen?
Ja, hvem sa det?
Hvor i all verden hadde vi dét fra?

Kolbein Falkeid

Fullstendig hektet på denne serien!

Sterk og vakker om omsorgssvikt og reddende engler i form av en morfar med evig av tålmodighet og kjærlighet. Anbefales.

Amalie Skram fanga meg denne gongen mest med dialogen mellom Else og overlegen. Spaninga ligg i om Else får sleppe ut, og eg lurte veldig på kva overlegen eigentleg tenkte. Mot slutten blei boka rørande og traff hjertet mitt, sidan eg følte med Else og hadde fulgt ho heile vegen frå ho lot seg legge inn hos Professor Hieronimus, vidare til St. Jørgen, og no endeleg når ho kanskje blir utskriven og får fridomen tilbake.
Innimellom samtalene mellom Else og overlegen, blei eg kjend med eit knippe av dei innlagde. Mange tragiske menneskeskjebner, alle skildra levande og med medkjensle. Nokre hadde vore der lenge, andre gjekk inn og ut alt etter gode og dårlege periodar.
Som vanleg skriv Amalie Skram heilt glimrande, og eg møtte ord og uttrykk frå ei svunnen tid som eg slo opp og undra meg over, og som gjorde meg klokare.
No når Else endeleg er fri, begynner oppgjeret med Professor Hieronimus. Ho vil skrive om den urett ho har opplevd. Ho er utskriven frå St. Jørgen, men Hieronimus har framleis grep om ho. Berre ved å skrive han ut, kan ho finne fred og få hemn.

Amalie Skram må ha vore ei tøff og modig dame som la seg ut med legestanden. I røynda var det Dr. Pontoppidan som behandla ho då ho sjølv var innlagd, men i boka omdikta til Hyeronimus, attpåtil med professortittel! Lur måte å latterleggjere han ytterlegare! Eg las i etterordet at det heile enda med at Dr. Pontoppidan måtte gå av, etter lang debatt og oppvask kring maktmisbruk i psykiatrien.
Skram briljerer med personskildringar på høgt nivå, og detaljerte observasjonar frå klinikken til Professor Hyeronimus. Boka endar med at Else etter 25 døgn hos professor Hyeronimus blir overført til St. Jørgen sinnsjukehus etter at Hyeronimus på trass diagnostiserer ho som gal. Det siste ho gjer før ho blir køyrt med hest og vogn til St. Jørgen er å skrive eit brev til professoren der ho lovar å ta eit oppgjer med han, og skriv under med "Deres oppriktige fiende".
Amalie Skram rokkar!

Fra første setning ("Jeg har vært utro mot min mann"), setter Undset tonen for en utforskning av ekteskapets utfordringer og de moralske dilemmaene som følger med utroskap.
Gjennom Martas dagbok får leseren innsikt i hennes tanker og følelser, hennes kamp med skyldfølelse og selvforståelse. En roman om kvinnens rolle i datidens samfunn og ekteskap.

Det har du rett i! To-eine er rene poesien.

Ferdaminne frå sommaren 1985

Vi har fått rom i 2. etasje.
Da er det vel ingen vits
i å ta heisen?

Sei ikkje det.
Vi tar alltid heisen,
opp og ned.

Innestengde i den vesle boksen
blir vi med eitt
så inderleg to-eine
at vi alltid må kysse kvarandre
så snart heisen set i gang.

Korleis det er inni deg
den blunken det varer
veit eg ikkje.
Men inni meg boblar kvar gong
ei lita spenning.

Rekk vi det?
Rekk vi det før heisen stansar
og vi må ut?

Og jammen rekk vi det
gong etter gong etter gong.

Vi tar alltid heisen.

Haldis Moren Vesaas

Fra Livshus 1995

Ferdaminne frå sommaren 1985

Vi har fått rom i 2. etasje.
Da er det vel ingen vits
i å ta heisen?

Sei ikkje det.
Vi tar alltid heisen,
opp og ned.

Innestengde i den vesle boksen
blir vi med eitt
så inderleg to-eine
at vi alltid må kysse kvarandre
så snart heisen set seg i gang.

Korleis det er inni deg
den blunken det varer
veit eg ikkje.
Men inni meg boblar kvar gong
ei lita spenning:

Rekk vi det?
Rekk vi det før heisen stansar
og vi må ut?

Og jammen rekk vi det
gong etter gong etter gong.

Vi tar alltid heisen.

Halldis Moren Vesaas, Fra Livshus, 1985

Ble inspirert av Hufsamor - nynorsk uttrykk to-eine.
Moren Vesaas’ dikt handler mer enn de flestes om å være i live, være til stede i livet, og kjenne livet strømme gjennom kroppen. Ordet to-eine i samme strofe er kanskje litt poetisk, i alle fall litt sjelden. Det er oppgitt i nynorsk ordbok, som to uten nærvær av tredjemann.
(Hentet fra https://heltgreipoesi.wordpress.com/tag/alderdommen/)

Jeg vil bare si meg enig med deg, Hufsamor. Så mange gode, gamle ord som forsvinner, og to-eine er et vakkert og presist uttrykk. Tviler på at vi har et godt alternativ på bokmål. To-somhet synes jeg lyder mer ensomt - om det gir mening :-)

Brilliant bok! Amalie Skram fortel om ekteskapet mellom ei ung, uerfaren jente og ein sjøkaptein som har levd livet. Ho er 17 år og han er 30 år eldre. Det går frå vondt til værre og endar i tragedie, særleg etter at dei legg frå kai.. Gamaldags og nydeleg språk med mange interessante ord og uttrykk frå gamle dagar, både frå kvardagslivet i den kondisjonerte verden og frå seglskiptida.
Forstår veldig godt at Gunnar Staalesen rangerer Amalie Skram som nr. 1.

Denne novellesamlingen, som består av fem noveller, gir et innblikk i de vanskeligstilte og marginaliserte menneskenes tilværelse på begynnelsen av 1900-tallet i Norge.
Hver novelle gir et unikt innblikk i ulike menneskers liv og deres kamp mot fattigdom og sosial urettferdighet. Hovedpersonene i disse novellene er ofte kvinner som strever med å overleve i et samfunn som tilbyr lite hjelp eller forståelse.
Et gjennomgående tema er kampen mot fattigdom og de sosiale strukturene som opprettholder urettferdigheten. Undset skildrer hvordan fattigdom ikke bare er en økonomisk tilstand, men også en sosial og psykisk byrde. Hennes karakterer er fanget i en sirkel av økonomisk nød, sosial forakt og personlig fortvilelse. Hun unngår sentimentalitet, og skaper i stedet en rå og ærlig fremstilling av livene til de fattige. Fattige skjebner er en dypt bevegende novellesamling som viser Sigrid Undsets evne til å skildre menneskelig lidelse og sosial urettferdighet med stor innsikt og empati. Gjennom sine realistiske og gripende fortellinger, gir Undset stemme til de som ofte blir oversett i samfunnet. Hun tvinger leserne til å konfrontere de harde realitetene av fattigdom og sosial utestenging, og til å reflektere over samfunnets ansvar for sine mest sårbare medlemmer. Kanskje like aktuell i dag.

En fantastisk bok. Sjelden jeg har lest en så god roman, gleder meg til fortsettelsen.

Enda en nydelig bok av den islandske forfatteren! Jeg har lest og hatt stor glede av Stiklingen, Regn i november, Arr (Nordisk råds litteraturpris i 2018) og Svaner blir ikke skilt. I Eden er Alba en 30-årig språkviter med jobb på universitetet og som språkvasker for et forlag. Hun flytter ut av byen og kjøper et gårdsbruk der hun planter tusenvis av trær for å veie opp for klimaavtrykket sitt. Hun vikles inn i lokalsamfunnet og møter den unge flyktningen Danyel, som blir alene når de han kom sammen med reiser fra Island til et varmere land. Samtalene Alba har med de rundt deg, spesielt faren, er kloke og morsomme. Boka er stillferdig, velskrevet, varm og med mye underfundig humor.

Om taushet - et komplekst kommunikasjonssystem:
«…kona mi og jeg begynte å snakke om hvor forskjellige to stillheter kan være…. og hvor lang en taushet mellom to ektefeller kan være uten at man behøver å bekymre seg.»

Her har det nok skjedd en liten hicup? En liten forvirring mellom to bøker med samme navn, skrevet av to forskjellige forfattere? :)

Det er lenge siden jeg har skrevet innlegg her, eller fulgt med. Årsaken til det ligger og spiser et griseøre i den andre sofaen, med et henført uttrykk i ansiktet. Det betyr ikke at han ikke er klar for nye utfordringer straks han er ferdig. Jeg har tatt opp igjen Engman og Selåker med boka "Til minne om en morder". Det er en midtimellom bok, hverken god eller dårlig. Jeg vil gjerne lese noe som gjør større inntrykk, men det får duge. God pinse til alle!

17. Mai

So kom du daa atter, du sæle Dag;
du er no vaar eigen, du!
Og alltid so kjem du med Vaar og Song
og alltid med Liv og Tru.

Du stend der med Lauv-Krans, du Fridoms-Brud;
det lyser so friskt og klaart.
Og alt medan Kransen inkje vert gul,
so veit me, at Noreg er vaart.

Per Sivle

Ting du ikke visste at du trengte for å overleve på en øde øy:
1. Kjøtt!
2. Sigaretter.
3. Ordenssans.

Tom Neale bodde til sammen seks år på Suvaruv, en bitteliten øygruppe midt i Stillehavet, sjømilevis unna folk. Denne boka er hans beretning om oppholdene på 1950- og 1960-tallet. Den kan leses som et langt svar på "Hvorfor i all verden..." Selv om jeg ikke fikk et svar med to streker under, var boka absolutt verd å lese.

Hva gjør man på en øde øy? Praktisk arbeid! Neale hadde hundrevis av kvelder for seg selv på den knøttlille øya, men det er ingen spor av eksistensiell grubling i boka. Han snekrer, fisker, dyrker, løfter, svømmer og temmer. Men Neale er ingen supermann. Han kjenner på ensomhet og utilstrekkelighet. Og han trenger folk, som vi alle gjør. Hadde det ikke vært for noen tilfeldige gjester på 1950-tallet, hadde han antakelig dødd der av sykdommen som rammet.

Boka har også et interessant etterord av datteren hans. For han hadde faktisk en familie, viser det seg - han har bare ikke brydd seg om å nevne dem i boka. Å forlate to små barn for å bo alene på ei øy, må ha vært en vanskelig avgjørelse, håper jeg. Datterens etterord fyller ut bildet av Tom Neale, og hun er bemerkelsesverdig tilgivende overfor faren.