Bokelskere.no

Jeg ville bringe deg solen

Jeg ville bringe deg solen,
om du ble redd i mørke.
Jeg ville stanset regnet,
om du trengte tørke.
Jeg ville fanget en stjerne,
for å lyse din vei.
Var dette mulig,
ville jeg gjordt det for deg!
Jeg ville gitt deg regnbuen,
om dagen var grå.
Jeg ville stoppet tiden,
så du kunne rekke å forstå.
Jeg ville funnet verdens ende,
om det var dit du ville dra.
For alt jeg ønsker;
er at du skal ha det bra

Ukjent

Solvej Balle burde takke deg for et utrolig bra innsalg av boka. Jeg har ikke hatt noen planer om å lese denne, nå derimot...

Barneklassiker fra gårsdagens skole.
Dagens skole sliter med mobbing og andre problemer, men det virker som ingenting mot 1800-tallets gutteskole i Tromsø. Her svinger lærere spanskrøret og deler ut spydigheter til elever som ikke mestrer all puggingen. Likevel er det både en psykologisk troverdig og spennende historie om hovedpersonens til tider vanskelige forhold til medelever, foreldre og lærere. Rektor Holst framstår som den innsiktsfulle pedagogen som gang på gang bidrar til å løse krisene som Svend Bidevind kommer opp i. Min farfar - som gav meg boka - mener at rektor Holst er modellert etter sin egen far.

Språket i 1959-utgaven min er kraftig modernisert, men omfatter fortsatt fremmedartete ord som «allongeparykk» om Ludvig 14.s hodepryd.

Anmeldelse nummer 90

Jeg sitter her og skriver en anmeldelse igjen. Denne gangen om en bok der en kvinne er fanget i 18. november og tvunget til å gjenoppleve den. Over hundre (!) 18. november-dager har gjentatt seg allerede i starten av boken, og det knytter seg umiddelbart en spenning i meg. En spenning som nekter å gi slipp frem til siste sekund av lydboken er nådd. Hvorfor gjentar dagene seg for henne? Hvordan har hun håndtert det frem til nå? Hva vil skje videre? Disse spørsmålene driver meg frem og tilbake i tid sammen med henne, får meg til å lytte til hvert enkelt ord av den behagelige innleserstemmen etter tegn og ledetråder og visdom. Boken gir det hverdagslige et preg av forundring! Selv om kvinnen bare gjør helt vanlige ting, og språket ikke er spesielt vakkert, er det noe med situasjonen hennes som vekker nysgjerrigheten min og gir meg nytt perspektiv på en vanlig dag. Jeg liker enkeltheten i at hun observerer været, fuglene, lydene hun hører i huset, og alle menneskene som lever sine vante liv i gatene. Gjentakelsen av den samme dagen gir henne en forsterket sanseopplevelse, en mer bevisstgjørende nærhet til sine omgivelser.

Og det får meg til å tenke på min egne omgivelser og mine egne handlingsmønstre. Slik sett stimulerer lyttingen frem en meditativ tilstand av nærhet og trygghet til kaoset som omringer meg. Da ser jeg meg nødt til å ta i bruk en spesiell fremgangsmåte for å uttrykke alle følelsene og tankene mine. Av og til skriver jeg anmeldelser i samme ånd og følelse som boken har lykkes i å gi meg, fordi jeg ikke klarer å uttrykke meg på en annen måte enn å gjengi opplevelsen av den litterære egenarten, som en kunstnerisk etterligning basert på alle inntrykkene. Det nytter ikke å forklare. Jeg må male frem grunnstemningen, skildre mitt innerste tankevesen, og ved å skrive den ut med samme inspirerende energi, stiller jeg oss inn på samme eksistensielle bølgelengde. Slik sett vil du forhåpentligvis få oppleve det samme som jeg gjorde.

For jeg sitter her og skrive en anmeldelse. Jeg kunne kjenne alt igjen det øyeblikket jeg satte meg ned for å skrive. Først skal jeg skrive en introduksjon for å gi leseren et overblikk. Så skal jeg utdype i hoveddelen og avslutte det hele med en form for konklusjon. Jeg skal skrive om mine følelser til boken, sammenligne den med andre verk i samme sjangre, greie ut om mine analytiske observasjoner og komme med både positive og negative reaksjoner til karakterene, handling og språkføring. Et sted mellom to avsnitt skal jeg legge inn et sitat eller to fra boken. Som oftest er det sitater som gjorde ekstra godt inntrykk på meg underveis. Som fikk meg til å fundere over store ting - se livet i et annet lys, gi meg et nytt perspektiv på døden, utfordre mitt virkelighetsbilde.

Et minneverdig sitat.

Det merkelige øyeblikket hvor den faste grunnen forsvinner, og det
plutselig føles som om all verdens forutsigbarhet kan oppheves. Som om
en eksistensiell alarmberedskap plutselig aktiveres. En stillferdig
panikk som hverken får en til å flykte eller rope om hjelp. Og som
ikke krever ambulanser eller utrykning. Det er som om denne
beredskapen ligger parat bakerst i bevisstheten. Nærmest som en
grunntone man ikke hører til daglig, men som setter inn i det
øyeblikket man oppdager verdens utilregnelighet. En visshet om at alt
kan forandre seg på et øyeblikk. At det som ikke kan skje, som vi
absolutt ikke forventer, likevel er en mulighet. At tiden stanser. At
tyngdekraften oppheves. At verdens logikk og naturens lover bryter
sammen. At vi må innse at vår forventning om verdens konstans hviler
på et usikkert fundament. Det er ingen garantier, og bakenfor alt det
vi til daglig oppfatter som sikkert, ligger det usannsynlige unntak,
plutselig knekk og utenkelige lovbrudd.

Innholdet er prinsipielt sett alltid det samme i hver anmeldelse. Strukturer gjentar seg. Men ord er ikke like, for de kan jeg kontrollere. Rekkefølgen på ordene kan stadig manipuleres, innser jeg, og det finner jeg stor glede i. Selv om det ikke har fått meg ut av anmeldelse nummer 90 ennå, er det noe som bekrefter min selvstendighet. Så jeg gjør alt jeg kan for å bryte mitt eget mønster.

Allikevel: Til tross for at jeg kan velge ordene med omhu og plassere dem hvor jeg vil, er det alltid noe gjenkjennelig ved alle sammen. Små øyeblikk av déjà vu i hvert avsnitt og hver setning. De føyer seg på en måte inn i rekken av refleksjoner jeg har gjort meg tidligere, legger seg oppå dem som snø på gress, som dråper på et blad, eller som støv på en ferdig oppredd seng.

Underlig at man kan bli så foruroliget over det usannsynlige, tenker
jeg nå, når vi vet at hele vår eksistens hviler på merkverdigheter og
usannsynlige sammentreff. At det er på grunn av disse merkverdighetene
at vi overhodet er her. At det er mennesker på det vi kaller planeten
vår. At vi kan ferdes på en roterende kule i et grenseløst verdensrom
fylt med ubegripelige store objekter, med deler så små at tanken ikke
kan begripe hvor små og hvor mange de er. At disse uendelige små
gjenstandene midt i det ubegripelige store kan holde seg selv sammen.
At vi kan holde oss svevende. At vi overhodet er til. At hver og en av
oss har blitt til som én av grenseløst mange muligheter.

Jeg har for lengst kjent at denne prosessen med å skrive anmeldelser etter hver bok har beveget noe i meg. Psykisk og fysisk. Spesielt tiden i og utenfor meg har blitt merkbart forskjøvet. For hver anmeldelse har avstanden mellom nåtidens og fremtidige meg blitt større. Mitt yngre jeg ville nettopp ha lest boken og husket mange detaljer og fremdeles føle ettervirkningene av historien. Nåtidens jeg vil ikke huske så mange detaljer, vil glemme flere og flere av dem, og ettervirkningene av historien vil etter hvert bare kjennes som en svak during langt inne i sjelen min, lik regn som kun kan høres som konstant hvitt støy utenfor et vindu der noen hadde trukket for med tykke, svarte gardiner.

Det utenkelige er noe vi bærer med oss hele tiden. Det har allerede
skjedd. Vi går omkring og er usannsynlige. Vi har steget ut av en sky
av utrolige sammentreff. Man skulle tro at denne kunnskapen kunne
ruste oss bare en anelse til å møte det usannsynlige. Men det er
åpenbart omvendt. Vi har vendt oss til å leve med det uten å bli
svimle hver morgen. Og i stedet for å bevege oss forsiktige og nølende
rundt i konstant forundring, går vi rundt som om ingenting har hendt.
Tar merkverdighetene for gitt. Og blir svimlende hvis tilværelsen
viser seg om den er: usannsynlig, uforutsigbar, merkverdig. Og så
setter den inn: alarmberedskapen.

Men hver kveld sitter jeg allikevel og skriver en anmeldelse. Lyden fra tastaturet er som et orkester, og hvert tastetrykk en viktig del av samspillet. Når anmeldelsen er publisert, og noen uunngåelig nok leser den, vil det oppstå en forbindelse mellom oss, mellom monsteret som tar plass på internettet, krever din tid og oppmerksomhet, og leseren i etasjen over, som beveger seg rundt på et annet plan i denne verden, og som leser i sin tid. Vi blir et orkester i harmoni, uløselig viklet inn i hverandre i et mylder av erfaringer, en myriade av skjebner.

Og før jeg visste ordet av det, var anmeldelsen over.

Minutter, kanskje timer

Minutter, kanskje timer
av din egen eksistens

som du har glemt,
men som jeg

husker. Du lever
et hemmelig liv

i en annens minne.

Tor Ulven (1953-1995)

Etterlatte dikt

Obstfelder var kanskje den nærmeste til å etterkomme Hamsuns krav om en ny diktning, en nervediktning. Obstfelder var selv innlagt som "sinnsyk" etter Amerikaoppholdet. Han kom seg ut igjen, men hele forfatterskapet var og ble preget av balansegangen på randen av stupet, dragningen mot natten og tilintetgjørelsen. Men Obstfelder var også opptatt av å hylle kjærligheten og den nøkterne men alltid tilstedeværende religionen.

Jeg har funnet info om hans datter Lilli Obstfelder

Jeg opplevde at der var systemsvikt her på Bokelskere og sendte André Nesse (admin) en email.

Svar i dag : eg rullet ut en stor oppgradering i går - masse programvare ble oppdatert, så det er litt typisk at noe går galt :-)
Jeg har gjort noen oppdateringer igjen nå i dag tidlig som jeg håper skal fikse problemene du har oppdaget.
Setter stor pris på om du kan fortelle meg om problemene nå er løst.
André

Jeg har sendt & info at de problemene jeg hadde er borte i dag. Er der noen av dere som erfarer at der fremdeles er problemer så send André en email.

Inge Eidsvåg har gjennom et langt liv som lærer og forfatter vært en tydelig stemme i norsk offentlighet. I denne boka deler han sine refleksjoner over livets store og små lærdommer, formidlet med klokskap, varme og et snev av vemod. Boken er en slags livsfilosofisk reise, der Eidsvåg trekker linjer mellom egen oppvekst, yrkesliv og de menneskene og erfaringene som har formet ham. Han skriver om betydningen av empati, ydmykhet og læring – ikke bare i skolesammenheng, men som en grunnleggende måte å møte livet på. Gjennom personlige anekdoter og litterære og filosofiske referanser inviterer han leseren til ettertanke: Hva er egentlig viktig når vi ser tilbake på et liv? Boka er full av anekdoter, litterære referanser og kloke betraktninger med lune betraktninger og en stillferdig humor. Den er også en hyllest til lærergjerningen.

Jeg har virkelig kost meg med denne boka. Astrid Lindgren er min favoritt barnebokforfatter. Jeg har vært i Sverige, og besøkt hennes verden. Boka er godt skrevet, og inneholder flotte bilder Boken er skrevet på svensk, og handler om Astrids liv, og hennes bøker, og filmer. Noen der ute som liker Astrid Lindgren?

Uglenatten

Her finnes en nåtid som ikke berøres av gårsdagen………
Da vi kom
til enden av trærne, innså vi at vi
Ikke lenger kunne merke noe. Og da
vi vendte oss mot lastebilene, så vi fraværet
stue sammen sine utvalgte ting og slå opp
sitt evige telt omkring oss.

Her finnes en nåtid
som ikke berøres av gårsdagen.
Fra morbærtreet snor en silketråd
seg som bokstaver i nattens skrivebok. Bare
sommerfugler kaster lys over vårt overmot
når vi dukker ned i de fremmede ordenes hule:
Var denne stakkaren min far?
Kanskje får jeg skikk på livet mitt her.
Kanskje føder jeg nå meg selv på nytt,
og velger søylebokstaver til navnet mitt……..

Her finnes en nåtid
som sitter i tidens tomrom og stirrer
på sporene etter de som krysset på elvesivet
mens den pusser fløytene deres med luft……
Kanskje er ordene gjennomsiktige,
så vi får øye på de åpne vinduene.
Kanskje skynder tiden seg sammen med oss,
med vår morgendag i sine kofferter……

Her finnes en nåtid
som er tidløs.
Her finner ingen noen som husker
hvordan vi gikk ut gjennom døren, som en vind.
Eller på hvilket tidspunkt vi snublet over gårsdagen
så den gikk i knas mot flisene. Skårene setter de andre
sammen til speil for sine bilder etter oss…….

Her finnes en nåtid
som er hjemløs.
Kanskje får jeg skikk på livet mitt, og skriker ut
i uglenatten: Var denne stakkaren min far,
hvis historie er mitt åk?
Kanskje endrer dette navnet meg, og jeg velger
mors ord og vaner slik de bør være:
Slik som hun kan kjæle med meg
hver gang salt berører blodet mitt.
Som om hun kan behandle meg
hver gang en nattergal biter meg i munnen!

Her finnes en nåtid
som er forbi.
Her har de fremmede hengt sine geværer
på olivengrener, raskt tilberedt
et måltid av hermetikkboksene,
og hastet til lastebilene……..

Mahmoud Darwish

Hvorfor lot du hesten bli igjen alene

Oversatt fra arabisk av Anne Aabakken

Solum Forlag - 2002

Synes du også at det skrives for mange bøker om forknytte folk som lærer å lytte til hjertet etter at de har vært på ferie i Italia?

Skyld på E. M. Forster. Hans Et rom med utsikt (1908) er en av de første i sjangeren. Originalen er bedre enn alle imitatorene som har kommet etter.

Lucy er i ferd med å bli voksen, og befinner seg på et pensjonat i Firenze sammen med sin eldre kusine og et knippe andre engelskmenn. Blant dem er far og sønn Emerson, som kommer fra litt dårligere kår enn henne.

I en spesielt vakker skråning på den italienske landsbygda kysser George henne. Dette stresser Lucys beskyttende kusine såpass at de reiser videre til Roma så fort de kan for å unngå sladder og skandale.

Vi treffer persongalleriet igjen noen måneder senere, på den engelske landsbygda. Lucy er forlovet med toskete Cecil, da George ved en tilfeldighet flytter inn i nabolaget. Vil Lucy følge hjertet eller samfunnets forventninger?

Resten kan du tenke deg til, men ikke avskriv boka som en lettvekter av den grunn.

Forsters roman er noen hakk spissere i tonen enn den fantastiske filmatiseringen fra 1985. Et rom med utsikt er "jernhånd i silkehanske"-aktig angrep på stivnede konvensjoner og trange rammer, spesielt for kvinner i datidens Storbritannia.

Forsters prosa veksler fra det lette og komiske til det inderlige og litt programaktige, det siste når han bruker romanfigurene som talerør for forfatterens meninger. Slik minner han litt om Alexander L. Kielland i stilen.

Mitt tips er å lese i en bok hver gang det er kjendis reality programmer på tv, Programmer som Kjendis Farmen, Boksen osv fordi kjendis reality har gått ut på dato. Oppdaget at plutselig hadde jeg fått lest flere bøker enn jeg pleier, Så jeg håper at TV-kanalene forsetter med enda flere kjendis reality programmer.

Storslått om kjærlighet, relasjoner, tro, tvil og livets utfordringer. Gjenkjennelig og aktuell, selv med handling fra middelalderen. En stor leseopplevelse!

Hei alle.
Er det fleire der ute som kunne tenke seg å skrive litt med andre frå tid til annan? Sjølv slit eg med å komme i gang med skrivinga, men kjenner at det kunne vore ein fin måte å starta på, å skrive eit par brev med jamne mellomrom, om livet og litteraturen, om alt og ingenting. Heilt uforpliktande naturlegvis.

For en vannvittig bok. Her har forfatteren latt fantasien løpe løpsk. Boken var Hysterisk morsom til tider,men ble litt kjedelig på slutten,men den holdt godt til en 5'er.

Avslutning på denne magiske trilogien. Ikke min favoritt av de tre, men totalt sett er dette virkelig en trilogi som har min høyeste anbefaling!

Ellen det blir ikke jeg heller. Boken har jeg satt på min ønskeliste, fordi jeg sanser her er der mer info om hennes familie. Den gangen var det noe konfliktfullt å leve eget liv vs hva samfunnet forlangte - 2 forskjellige verdener som man ser hos Sigrid Undset.

Den siste romanen som Paul Auster (1947-2024) skrev handler om en aldrende mann i New York. Men det er ikke en bok om døden. Det er en bok om å leve. Sy Baumgartner prøver å lappe sammen en okei tilværelse i 70-årene, etter at kona døde for flere år siden i en ulykke.

Romanen ser bakover på Baumgartners historie, men jeg opplevde den mest som en feiring av livet. Hver dag er en ny sjanse til å gjøre noe meningsfullt, og verden er full av bra folk å bli kjent med. Sy Baumgartner er en ambassadør for tanken om å bruke energien på livet. Døden kan klare seg selv.

Takk for bøkene, Paul Auster.

Dette er virkelig hjerteskjærende, og det er nesten umulig å ta innover seg det som skjer. Samtidig som det nå er inngått våpenhvile på Gaza, kommer nyhetsmeldinger om at den israelske hæren og bosettere trapper opp terroren på Vestbredden mot palestinerne. Donald Trump opphever sanksjonene mot voldelige bosettere, og den israelske finansministeren ga før jul ordre om å forberede full annektering av Vestbredden. Dette blir nok et tøft år for mange.

Hjerteskjærende vitnesbyrd

«… En gang jeg hadde vakt, tilkalte noen saniteten over radio. Jeg løp ned for å se hva som hadde hendt, og jeg så en seks år gammel palestinsk jente med hodet som et åpent sår. En veldig pen gutt som pleide å besøke oss på posten, hadde funnet ut at han ikke likte palestinere som gikk nede på gaten, så han tok en murstein og kastet den ned på denne jenta. Barna i Hebron gjør som de vil, og foreldrene oppmuntrer dem. Elleve, tolv, tretten år gamle jødiske unger som banker opp palestinere, foreldre som heier på dem.» (side 28)

Dette er ett av de vitnesbyrdene israelske soldater legger frem i Finn Iunkers «Stemmer fra Israel». Jeg velger å referere dette, dels på grunn av dets råhet, dels fordi en i min familie har vært øyevitne til tilsvarende episoder på Vestbredden. Soldatene sto litt på avstand og så på.

Israelske soldaters brutale og systematiske trakassering av palestinere; barn, kvinner, gamle og menn, er etter hvert vel kjent og dokumentert. Disse korte tekstene gir skarpe og utvetydige bilder av ugjerningene. Mye blir sagt med få ord. Et eksempel til: Palestinerne er avhengig av en passerseddel for å kunne kjøre på veiene på Vestbredden, for å slippe gjennom de utallige kontrollpostene, for å komme på arbeid, skole, til lege, sykehus for å føde osv. Noen soldater fant noen passersedler i en bosetning der arabere (palestinere) jobbet. «Og kameratene mine tok dem. Det var første gang jeg forsto hvor lett det var for en atten år gammel gutt og føkke opp livet til en araber.» (side 72)

Dette er hjerteskjærende historier. Og det er ingen grunn til å betvile dem, fortalt av dem som selv deltok. Boken inneholder 145 dokumenterte vitnesbyrd.

Tidligere i vinter leste jeg «Alt er tapt. Israelske soldater forteller» av Hanne Eggen Røislien. Røisliens informanter er soldater hun intervjuet i forbindelse med sin doktorgradsavhandling i 2006, og gjenopptok kontakten med i 2023-2024 under Israels folkemord i Gaza.
Finn Iunkers «Stemmer fra Israel» tar utgangspunkt i vitnesbyrd som den israelske organisasjonen Breaking the Silence har samlet inn og publisert. Boken kom i 2017.

Bøkene er ulike, men begge påpeker et par interessante forhold.
1) Soldatene er rasende på og oppgitt over de ekstreme bosetterne på den israelokkuperte Vestbredden. Bosettere som spytter på, kaster stein etter og skjeller ut soldater som er utplassert for å beskytte dem. Bosetterne er de verste, verre enn «fienden», palestinerne.
2) Soldatene begynner å stille moralske spørsmål ved det de er med på. Dette er kanskje tydeligst i Røisliens bok fra 2024. I begge bøkene er soldatene reservister, det vil si at de er ferdig med den obligatoriske verneplikten, er voksne, men står til hærens disposisjon til enhver tid. I Iunkers bok reflekterer en over et overgrep han var med på. «Jeg tenkte ikke over det da (da han var ung vernepliktig), i dag ville jeg ha protestert.»

I skrivende stund, 21.1.2025, råder en skjør våpenhvile på Gaza. Samtidig går Israels makthavere til nye, militære angrep på palestinere på Vestbredden.

Jeg anbefaler boken på det sterkeste til alle som ønsker å forstå.