Bokelskere.no

Ja, disse julefortellingene til Selma Lagerlõf er vakre. Fikk denne samlingen til jul for noen år siden og omtalte den i litteraturbloggen min

Syntes det blir drøyt å kalle det en heksejakt selv om Tone H gir beskjed om noe hun reagerer på her inne,har selv reagert på disse sitatene og synes ikke dette er rette stedet for disse så lenge de ikke er hentet fra en bok. Noe jeg forstod de ikke var. Nei,brukere av nettstedet styrer det ikke, men da mener du at man ikke kan reagere på ting? Hun har ikke et eneste sted påstått at hun styrer nettstedet eller setter premissene.

Himmel og hav - dette er langt fra en heksejakt som er mulig å komme.

Her har det vært saklige innlegg fra oss som har svart. Disse sitatene har fått meg til å reagere og det skal mye til. De repeterende sitatene har fått en politiske undertone.

Norske jøder / muslimer / kristne skal føle seg velkommen her på Bokelskere. Ingen av oss føler noe ansvar for krigen Russland/Ukraina. Det samme gjelder norske jøder iht Israel (Israelitter) /Gaza fordi de bor ikke der men i Norge og følger som alle andre nordmenn norske lover & regler.

Vi skal prøve å forholde oss nøytrale unntatt når vi diskuterer bøker.
Husk vær varsom plakaten som skulle være unødvendig å nevne.
Iht psykologien - man overfører følelser til noen andre uskyldige.

NB! Mange i Israel er ikke enig i denne krigføringen.

"Ta det med deg!
Det minste av grønt som har hendt deg
kan redde livet ditt en dag
i vinterlandet."
- Hans Børli.

§185 i straffeloven sier følgende:
"Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres
a. hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,
b. religion eller livssyn,
c. seksuelle orientering,
d. kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk, eller
e. nedsatte funksjonsevne."

Jeg har ingen juridisk bakgrunn, og kjenner ingen av dere, men ser ikke helt at kommentaren du reagerer på "er helt klart en hatefull ytring" ut fra lovteksten.

I de siste årene har det kommet flere bøker som har vært kritisk mot det narrativet man har hatt som den dominerende nasjonale fortellingen om både den norske motstandkrigen under andre verdenskrig og de norske jødiske holocaust-aksjonene, der blant annet om at Hjemmefronten og Utefronten (spesielt London og Stockholm miljøene) ikke har gjort nok for å forhindre en varslet katastrofe som Nazi-Tyskland gjennomført under krigsårene 1939-45. Eller at de egentlig visste mye mer enn det de ville innrømme allerede i 1942.

Den mest kritiske boken så langt har vært "Hva visste hjemmefronten?" fra 2018, som i ettertid har blitt kritisert for mange faktafeil samt feilbruk og fortolkninger av kildene de har brukt, som regnes som den meste kjente boken som utfordrerer denne nasjonale fortellingen som har vært rådene de siste 80 årene.

"Hva visste hjemmefronten?"- ny og revidert utgaver fra 2022 er en langt bedre utgave enn "originalen", som teknisk sett aldri burde ha blitt utgitt slik den ble utgitt da det var preget å være et forhastet arbeid, til tider rotete og dårlig skrevet tekst om en hendelse man bør belyses fra flere sider. Her er flere av faktafeilene og hentydninger (blant over Carl Fredriksen Transport) blitt rett opp etter den intens debatten boken skapte og flere andre kritiske bøker har blitt skrevet de siste 3-4 årene før nyutgaven ble utgitt. Samt flere kapitler har blitt skrevet helt eller delvis om for bedre leseflyt.

Av disse grunnene har nyutgaven fått terningkast 4, som en karakter høyere fra meg enn den jeg ga originalen jeg leste for noen år tibake som fikk 3. Full honnør for både forfatter og forlag for å rette opp feil og gjøre boken til enn bedre bok enn den opprinnelig var!

Men selv om boken er bedre skrevet, har blitt oppdatert og rettet på der de groveste feilene ikke forekommer denne gangen, så er boken fortsatt sterkt preget av å se hendelsene i en moderne vår tids etterpåklokskapets briller der man kanskje ser mer etter "beviser" som støtter sin hypotese/mening enn å være objektiv og kanskje mer forståelsesfull for de som levde i det kaoset som krigsårene 1942 og 1943 under okkuperte Norge. Blant annet at Hjemmefronten anno 42 ikke hadde de samme erfaringene anno 43 hadde da den ikke enn var helt bygget som en effektiv organisasjon enda, eller at det største omfanget av holocaust ikke var kjent eller dokumentert offentlig før krigens slutt i 1945 da både dokumentasjonene fra under krigen og etterpå kunne gjennomgås skikkelig. Og at disse tingene vi vet i dag ikke minst var lett å bli tatt som rykter og fakenews i sin tid.

Dessverre forekommer det også partier der forfatteren til tider kanskje legger meninger i munnen på personer som av naturlige grunner ikke kan svare tilbake på da flere av omtalte personene har vært død en god stund da dette skjedde for mer enn 80 år siden nå. Spesielt der forfatteren har behov for å "tolke" kildene for oss istedenfor å la de få stå for seg selv.

Det er også litt problematisk at hovedkilden som ga ideen til denne boken fortsatt holdes hemmelig for allmennhet, da mye av dette (i hvert i orginal utgaven) er veldig kontroversielt tema og vanskelig å ettergå objektiv også. På den måten har denne boken også sine egne hemmeligheter, slik som Hjemmefronten, Utefronten og enkelte motstandmennene hadde (ifølge boken) etter krigen når de skulle skrive den nasjonale fortellingen av okkupasjonsårene.

På tross av disse problematiske sidene av "Hva visste hjemmefronten?", så er det ikke helt bortkastet å lese en annerledes og moderne tolkning av andre verdenskrig historien sett med nye friske øyne fra enn annen fagfelt enn historikerne. Dessuten gir boken en fin overblikk over ting som for folk flest ikke er så godt kjent vedrørende andre verdenskrig, som f.eks. mer om den skjulte tyske motstandkretsen mot naziregimet, og hvordan varslene om tidlig jødeutryddelsene ble oppdaget og spredt videre under krigen. Og at Utefronten visste mye mer enn Hjemmefronten som ikke alltid var like godt informert om utviklingen av krigen utenfor Norge.

Men det er lurt å lese flere bøker enn bare denne boka, da dette er ikke hele fasiten eller den siste boken som tar for seg dette tematikken i fremtiden.

Så opphetet som det nå er i en annen tråd her inne, kvier jeg meg nesten for å si at jeg fortsatt befinner meg i Midtøsten. Men jeg skal holde meg til litteraturen.

Jeg leser Ti myter om Israel av den israelske historikeren Ilan Pappe (f. 1954). Pappe tar for seg de mest sentrale og seiglivete påstandene om sitt hjemland. Én av dem er at Palestina lå som et folketomt og udyrket område da staten Israel ble opprettet i 1948 og innvandringen av sionister og jøder skjøt fart. En annen er at verdens jøder utgjør ett folk som har en særskilt rett til det de (ikke alle) kaller Det hellige land, gitt dem av Gud. Nå, ved inngangen til Gaza-krigens tredje måned, synes ikke mye hellig. Om en ønsker å forstå det som skjer, er kunnskap viktig - både om fortid og nåtid. Jeg vil anbefale Pappe som en, etter mitt skjønn, pålitelig og grundig kilde. Se også Rosa99’s fyldige omtale på bokens side her på Bokelskere.

Så har jeg spandert på meg to små bøker på tilbud:
En liten detalj av palestinske Adania Shibli. Boken har fått gode omtaler og favner både fortid og nåtid. Etter få sider sitter jeg med en foruroligende følelse.

Fire julefortellinger av Selma Lagerlöf etter anbefaling av Ellen E. Martol. Jeg skal gjøre som deg, Ellen, lese en fortelling hver søndag i advent. Med en liten justering siden jeg kom i gang for sent. Lagerlöf er jeg glad i, og dette er bare til hygge og glede.

God bedring, Readinggirl og god helg til alle.

Man skal være ytterst forsiktig med å antyde at kritikk mot staten Israel er det samme som å skape jødehat. Hvis man skal følge denne retorikken så skal man ikke kunne kritisere Israel i det hele tatt.

Det er bare gjentakelsene som setter politisk agenda til innleggene. Dette skaper jødehat. Har fått med meg mer enn nok på Facebook. Jøder rundt omkring i andre land har like lite noe å gjøre med som skjer i Israel/Gaza som vi er ansvarlig for krigen Russland/Ukraina.

De evige tre

Der er to mænd i verden, der
bestandig krydser min vej;
den ene er ham jeg elsker,
den anden elsker mig.

Den ene er i en natlig drøm,
der bor i mitt mørke sind,
den anden står ved mit hjertes dør,
jeg lukker ham aldrig ind.

Den ene gav mig et vårlig pust
af lykke, der snart fór hen,
den anden gav mig sit hele liv
og fikk aldrig en time igjen.

Den ene bruser i blodets sang,
hvor elskov er ren og fri,
den anden er eet med den triste dag
drømmene drukner i.

Hver kvinde står mellom disse to,
forelsket, elsket og ren -
een gang hvert hundrede år kan det ske
de smelter sammen til een.

-Tove Ditlevsen (1917-1976)
Diktet er hentet fra Tove Ditlevsen, Dikt i utvalg, Den Norske Bokklubben- 1999.

Jeg er enig. Dette er ikke en politisk arena. Det vi vet er bare en pik ev et isfjell hva andre måtte skrive. Mitt hjerte går til de uskyldige på begge sider.

Forstår du ikke at det du driver med her på dette nettstedet, der folk skal kunne lese hva andre mener om bøker de har lest mv., er helt feil? Tror du at den aktivismen og propagandaen du bedriver her inne er til fordel for saken til palestinerne? Hva Mats Gilbert sier kan vi lese i nyhetsmedier, se på TV og høre på radio.

Takk for konkretisering av dei siste linjene i boka, Reidun. Det gir jo litt meining at ikkje alt skal kunne forklarast i denne trilogien, at der er meir mellom himmel og jord enn vår fatteevne.

Du anbefaler historikerne Benny Morris (f. 1948) og Bernard Lewis (1916 –2028) for troverdig informasjon, Tralte. Da er det interessant å merke seg at Morris på flere områder endret syn etter at de offisielle israelske arkivene utover 1980- og 90-tallet ble åpnet for forskning. Historien om hans hjemland skulle vise seg å avvike fra den gjengse oppfatningen.

Noen eksempler:
«I sin forskning har Morris skrevet om fordrivelsen av palestinerne i 1948, og han opprettholder sitt synspunkt at dette var en villet politikk fra de sionistiske lederne, men mener at problemet var at det ikke ble gjennomført mer konsekvent. Han mener at sionismens legitimitet er hevet over enhver tvil, og forsvarer endog etnisk rensing for å sikre dens mål. I tråd med dette mener han at palestinernes lidelser er deres eget ansvar, og han fremstiller palestinere og muslimer generelt som morderiske og ser Israels rolle i Midtøsten på linje med korsfarerne hva angår å spre sivilisasjon.» (Wikipedia)

«Jeg hadde som korrespondent hørt ryktene om israelernes biologiske krigføring i statens første år, men fordi mine palestinske kilder ikke hadde konkrete beviser, valgte jeg ikke å gjengi historiene. Men da de to israelske historieprofessorene Benny Morris og Benjamin Ze’ev Kadar fant bevisene og i 2022 publiserte en vitenskapelig artikkel de kalte «Cast Thy Bread: Israeli Biological Warfare during the 1948 War», ble det klart at mine palestinske kilder hadde hatt rett.» (Tveit 2023, side 37)

Odd Karsten Tveit gjengir grufulle detaljer fra en rapport om en israelsk massakre i landsbyen Safsaf i 1949. «I tillegg inneholdt rapporten detaljer fra andre drap, plyndring og overgrep mot palestinere som ikke var kjent. Men så fikk Tamar Novick (en doktorgradsstipendiat) høre av den israelske historieprofessoren Benny Morris at han hadde referert til massakren i Safsaf allerede i boken «Israel’s Border Wars, 1949–1956» skrevet i 1993. Morris var en av «de nye historikerne som offentliggjorde dokumenter om sionistenes utenomrettslige henrettelser, deportasjoner og voldtekter «de gamle» ikke ville røre.» (Tveit 2023, side 52)

«I Israel kom professor Benny Morris i 2020 ut med en bok med nye avsløringer om sionistenes krigføring. Noe var hentet i referater fra drøftelsene i den tyvende sionistkongressen i Zürich i august 1937. Det dreide seg først og fremst om hvordan den arabiske befolkningen i det britiskstyrte Palestina kunne «overføres» til nabolandene. Det var nærmes konsensus om prinsippet, fordi den fremtidige jødiske staten ikke kunne dannes hvis halvparten av innbyggerne var arabere. De måtte vekk.» (Tveit 2023, side 194)

Kanskje du skulle lese Benny Morris på nytt, Tralte.

PS.:
Jeg går ikke inn på alt det andre du skriver.
For det første er dette et forum for litteratur. For det andre viser ditt ubetingete forsvar av staten Israel (selv mens den i skrivende stund utfører et regelrett folkemord på Gaza og arresterer og dreper barn, kvinner, menn og gamle på Vestbredden) hvor langt fra hverandre vi står.

Spor

Fotavtrykkene
står ikke i passet.
Men i ansiktet
på dem som står deg nær
kan en lese
om du sparket
eller danset
eller bare gikk deg
gjennom livet.

-Annie Riis (1927-2020)

Diktet er hentet fra Disse dagene, dette livet - dikt i utvalg av Ruth Lillegraven og Tordis Ørjasæter. Kagge Forlag 2016

Jeg ville søke opp en person under oversikten på «finn og følg», endte opp med å trykke søk før jeg fikk skrevet noe, og da fikk jeg opp de nyeste registrerte. Håper jeg ikke fornærmer noen, men da jeg bladde meg nedover og bakover, syns jeg det var noe merkelig ved mange av brukernavnene, spesielt når jeg sammenligner dem med de eldste registrerte. Kan det være no muffens?
Kanskje ADMIN, som jeg aldri får kontakt med, skulle tatt en titt på dette!

Da er alle tre bøkene lest.
Hekseringene;
En sterk skildring fra en Svensk liten stasjonsby på slutten av 1800 tallet. Det er fattige kår og vanskelig for de aller fleste. Men verst for jentene selvfølgelig. På alle tenkelige vis.
Boka skildrer nådeløst og nøkternt livet på bygda og de forskjellige skjebner som venter. Til tider grufull lesing. Ja, såpass sterk blir den nakne sannhet av og til at en skulle kanskje ønske seg Ekman kunne pynte litt på, av og til.
Men egentlig ikke. Hun skriver jo så godt og samler alle disse utrolige historiene til en gripende og overbevisende fortelling.

Så følger bok 2: Springkilden.
Springkilden bringer oss over til tidlig 1900 tallet. Vi følger Tora med flere gjennom vanskelige tider. Bokas form får etter hvert karakter av "rapporter" og er til tider nokså detaljert. Såpass at jeg innimellom skummet gjennom ett og annet kapittel.
Kvinnenes situasjon står i fokus hele tiden. Og de har det neimen ikke lett.

Og til slutt bok 3, Englehuset følger i grunn samme konsept;
Vi følger Tora, med barn, slekt og venner videre gjennom mellomkrigsårene og til slutten av 2 verdenskrig. Fortellingene, epistler og det jeg kaller "rapporter" er stort sett fortalt fra et kvinnelig stå-sted. "Jeg" er alltid en kvinne. Greit nok, men det blir litt ensidig kanskje, selvom Ekman uten unntak skriver meget godt.
For meg ble bok 1 meget bra, de to etterfølgerne litt tyngre. Jeg var egentlig lit sånn; Puuhh, når jeg endelig kunne klappe sammen boka/bøkene.
Jeg ser det er tildelt disse bøkene en mengde priser.
Jeg nøyer meg med en samlet 4er, selv om den første kanskje fortjente en 6er.

73 dager siden jeg forlot Facebook å ble medlem av bokelskere, forskning viser at det var en god avgjørelse.En studie som ble publisert i tidsskriftet Nature Neuroscience i 2011, viste at lesing av bøker aktiverte 10-15 % flere områder i hjernen enn å være på Facebook. Dette er en betydelig forskjell, og det tyder på at lesing er en mer aktiv og utfordrende prosess for hjernen enn å være på Facebook.

Det er imidlertid viktig å merke seg at denne studien bare sammenlignet lesing av fiksjon med å være på Facebook. Det er mulig at lesing av sakprosa eller andre typer tekster kan ha en annen effekt på hjernen.

En annen studie, som ble publisert i tidsskriftet PNAS i 2015, viste at lesing av bøker økte aktiviteten i hjernens hippocampus med 12 %. Dette er et område som er viktig for læring og hukommelse.

Denne studien tyder på at lesing av bøker kan bidra til å styrke hjernens kognitive funksjoner.

Basert på disse studiene kan man si at lesing av bøker bruker hjernen rundt 10-15 % mer enn å være på Facebook. Dette er en betydelig forskjell, og det tyder på at lesing er en mer aktiv og utfordrende prosess for hjernen enn å være på Facebook. Kilde til info er Bard ai.

Hvem har sagt?

Hvem har sagt at dagene våre
skulle være gratis?
At de skulle snurre rundt på lykkehjulet
i hjertet vårt og
hver kveld stoppe på gevinst?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi det fra?

Hvem sa at livet vårt skulle være lett
å bygge ferdig?
At mursteinene var firkantete ballonger
som føk på plass
av seg selv?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi det fra?

Det var piller for alt
nerver, vedvarende hoste og anemi.
Men hvem sa at snarveiene
støtt var kjørbare
at fjellovergangene aldri snødde til
og at nettopp vi skulle slippe
å sitte fast i tunnelen?

Ja, hvem sa det?
Hvor i all verden hadde vi det fra?

Kolbein Falkeid (1933 – 2021)