Bokelskere.no

Jeg forstår ikke hvorfor dette sitatet skulle bryte noen retningslinjer hos Bokelskere. Det er hovedpersonen Victor Sommerfelt som sier det, det er skrevet av forfatter Emil B. Lund, og lagt inn på Bokelskere av meg. Jeg legger ofte ut sitater fra bøker jeg leser. Det kan være svimlende vakre beskrivelser, anekdoter fra sakprosa eller skarpe formuleringer som fanger tonen i en roman. Dette sitatet fra Norske edelstener er av den siste varianten. Victor tilhører den dekadente og kyniske overklassen som beskrives i boka, som jeg leser som en norsk variant av American Psycho. Det er en god bok, så les den gjerne.

Hvorfor varsle på dette sitatet? Hvis du ikke forstår eller liker det, kan du vel bare scrolle videre? Jeg synes heller ikke dette er et spesielt tankevekkende eller vakkert sitat, men det er et sitat fra en skjønnlitterær bok som noen har valgt å ta vare på her. Det er ingen grunn til at det skal fjernes, jeg ser ikke hvilke retningslinjer det er et brudd mot. I en tid da det forsøkes å skrenke inn ytringsfriheten, bør vi tenke oss om når vi ber om sensur.

Mye mulig noen synes jeg deler ut for mange seksere til bøker jeg har lest. Samme det, for jeg leser kun gode bøker - med noen veldig få unntak :-) Boka Kniven I Ilden er en ny sekser. Ingeborg Arvola har skrevet ei strålende bok om arbeid, slit, reiser, konflikter, ulykker og døden - og Øvrigheta. Vi snakker om samene i siste halvdel av 1850-tallet, fra Neiden til Bugøynes. Arvola har en sånn nerve i historien, og har skrevet med et tydelig snitt av poesi. Dette skal ifølge forlaget ende i en trilogi - som jeg gleder meg!

Ferie er lik lesetid, ikke minst når været er "lugubert". Det som skulle bli mange timer inne på heiene i Setesdal, har foreløpig endt med to kortere turer - og altså godt med lesetid. Men også noen kulturelle gjøremål så som utstillinger rundt omkring i Telemark. Hvem vet hva helga og neste uke bringer. Ikke yr.no, de bare bommer...

Nyt helg og uke og bøkene dere leser :-)

«Elskov som bryter alle lover, mektige døler og trøndere, alle livets detaljer på Jørundgård. Hun maner og maler med ord mens hun av og til ser på Lågens tunge strøm og åslinjen som mørkner over Vingrom. Midt i sin egen såre livssituasjon former hun sin Kristin og sin Erlend. De kom til liv på en helt annen måte enn hennes ungdoms Agnete og Svend, selv om de var i slekt. Nå hadde hun psykologisk innsikt og realistisk erfaring. For ikke å snakke om mengden av detaljkunnskap om hus, mennesker, dyr, klær, våpen og hesteutstyr. Hun tegnet kart og hun skisserte historiske hendelser. Hun studerte gamle lovverk. Fant nøyaktige årstall som kunne stemme med historien til hennes fiktive personer. Husket steder hun hadde vært med sin far og oppsøkte dem på nytt. Handlingen skulle ikke bare foregå i Gudbrandsdalen, det skulle også handle om gamle Oslo og om hennes fars Trøndelag. Hun glødet over materialet, glemte at hun holdt seg våken på kaffe og sigaretter og at det sikkert ikke var bra for morsmelken. Tok hun seg da et glass vin? Smilte hun kanskje fornøyd mens hun så ut på den lysnende Vingromsåsen da hun endelig la ned blyanten på det foreløpig siste tettskrevne arket? Hun hadde latt Kristin bli født ved Folden sørøst for Kristiania, på gården Skog, der i Svartskog hvor hun selv hadde sittet på et pensjonat og skrevet Jenny. Hvor langt hadde hun ført Kristin denne natten? Skogene ved Gerdarud, der hun lar Kristin gi seg hen til Erlend, er de samme traktene hun vandret noen sommernetter med Svarstad da de kom hjem fra Roma. Slik laget hun sin billedvev, og slik forsøkte hun å se langt inn i Kristins framtid.»

Sitatet over er fra Sigrid Slapgards biografi om Sigrid Undset: Dikterdronningen. Kransen, som er første bind i triologien om Kristin Lavransdatter, leste jeg i august 2022.

Språket i en roman utgitt i 1920 gjør til at jeg leser saktere enn jeg vanligvis gjør. Det er også ord som jeg ikke kjenner. Jeg har ikke klart å holde oversikten over alle personene som er med i handlingen. De historiske hendelsene blir innimellom for ukjente. Allikevel: Kransen er en fantastisk roman.

Kransen får meg til å tenke på at det må være mye Sigrid Undset i Kristin. Erlend forlot sin frille Eline for Kristin. Svarstad forlot sin kone for Sigrid. Som Sigrid, har Kristin et sterkt forhold til sin far. Kristin strever i livet på grunn av hendelsen der Eline døde. At hun var gravid da hun giftet seg med Erlend, som bare hun kjente til, det plager Kristin.

Sigrid ble katolikk. Kristin vender seg til prestene for å komme seg gjennom den tunge tiden. Hun må forholde seg til barna Erlend fikk med Eline. Som Sigrid måtte forholde seg til Svarstads barn. Kristin er som Sigrid den perfekte husfrue. Kjenner stor kjærlighet til barna sine. Men forholdet mellom Kristin og den sorgløse Erlend skranter.

*«Selv hadde hun valgt ham. Hun hadde valgt ham i en rus av elskov, og hun hadde valgt påny hver dag i de hårde årene hjemme på Jørundgård. Hans uvørne elskov fremfor farens kjærlighet som ikke nennet at en vind blåste umildt på henne. Hun hadde vraket den skjebne som faren unte henne da han Vilde legge henne i armene på en mann som sikkerlig skulde ha ført henne på de tryggeste veier og enda Vilde ha bøid sig for å ta unda hver liten sten som hun kunde ha støtt foten sin på. Hun hadde valgt å følge med den annen som hun visste f6r på villstier. Munker og prester hadde pekt på angerens og bodens vei hjem til fred — hun hadde valgt ufreden hellere enn hun Vilde slippe sin dyrebare synd.
Så var der bare det ene for henne — ikke kny eller klage, hvad som nu skulde gå over henne ved denne manns side. Svimlende langt tilbake i tiden syntes hun nu at hun hadde forlatt sin far. Men hun så hans elskede ansikt, husket hans ord den dagen i smien, da hun drev det siste knivsting i hans hjerte, husket da de taltes ved deroppe på fjellet i den stund hun skjønte at dødens dør stod på glytt bak hennes far. Uverdig er det å klage over den lagnad en selv har valgt sig — Hellige Olav, hjelp mig, så jeg nu ikke må vise mig aldeles uverdig til min fars kjærlighet —

Erlend, Erlend Da hun møtte ham i ungdommen, blev livet for henne som en strid elv i løp over stubb og stener. Disse årene på Husaby hadde livet bredt sig ut, ligget vidt og rummelig som en sjø, speilende alt omkring henne. Hun husket hjemme, når Lågen i vårtiden flommet over, lå bred og grå og mektig i dalbunnen, bærende drivgodset som kom flytende, og løvkronene som var rotfaste i bunnen, vugget på vannet. Uti viste små mørke, truende hvirvler hvor strømmen gikk strid og vill og farlig under den blanke flate. Nu visste hun at slik hadde hennes kjærlighet til Erlend gått som en stri og farlig strøm under hennes liv i alle disse årene. Nu bar det utfor — hun visste ikke til hvad.
Erlend, elskede venn —!»*

Omtale fra Aschehoug:

«Husfrue er andre bind i trilogien om Kristin Lavransdatter, et verk Sigrid Undset fikk Nobelprisen i litteratur for i 1928. Handlingen i trilogien er lagt til første halvdel av 1300-tallet, og Husfrue skildrer Kristin og Erlends liv på storgården Husaby. Kristin føder syv sønner, og forholdet til hennes elskede Erlend - som hun egenrådig og mot familiens og kirkens vilje giftet seg med - blir satt på sterke prøver.»

I denne boka skildrer Henry David Thoreau opplevelser i skogene i Maine, og utvider forfatterens transcendentale teorier om menneskehetens forhold til naturen. I Maine kommer han i kontakt med "steiner, trær, vind og fast jord" som om han var vitne til selve skapelsen. Av like viktighet skildrer boka Thoreaus kontakt med de amerikanske indianerne og skildrer hans stammeutdannelse for å lære språket, skikker og de åndelige ritualene til Penobscot-folket. Thoreau prøver å lære og snakke Abenaki-språket og blir fascinert av dens direkte oversettelse av naturfenomener som i ordet sebamook – en elvemunning som aldri
mister vannet til tross for at den har utløp fordi den også har innløp. Walden livet i skogene illustrerer forfatterens dypere forståelse av kompleksiteten i den primitive villmarken. Han gir leseren den skarpe aromaen av balsamgraner, svartgran, moser og bregner som bare Thoreau kunne. En fin bok med nydelige naturskildringer og filosofiske spørsmål. Han reflekterer rundt forholdet mellom individ og samfunn, sivilisasjon og natur, og drøfter verdier og valg i tilværelsen. Jeg koste meg med boka, språket var godt, enkelt og til ettertanke. Skjønner ikke helt hvorfor mange synes den er tung å lese.

Til tross for datert språk, som i dag nok framstår negativt (for eksempel når han konsekvent omtaler polynesiere som «innfødte» eller «de brune»), så er dette en helt fantastisk bok. Heyerdahls anliggende er å vise oss i Vesten at våre vitenskapelige dogmer, særlig med tanke på hvordan vi ser på fortidens kulturer, er riv ruskende gale. Havet var ikke noe europeerne var de første til å krysse, men noe sjøfartskulturer hadde gjort i tusenvis av år før vi i det hele tatt fant veien ut av Middelhavet. Denne boka er sånn sett en triumf, og også utrolig godt skrevet. Du føler at du opplever hver bølge, hver dolfin og hvert dansetrinn når de omsider når Polynesia. En bok som i 2023 fremdeles er utrolig god og utfordrer oss! Etterordet fra 1994 er er flott punktum som oppsummerer Heyerdahls syn og utfordrer vestlig vitenskap som dogmatisk og «malstyrt».

Så fint å lese to bøker på likt. :) Hørtes ut som to interresante bøker. Håper du får god lesning og ha en god helg :)

Takk for tipset! Lista over gode romaner om byråkratier finnes ellers her.

Takk for utfyllende svar.
Quiet av Susan Cain står på listen min over bøker jeg ønsker å lese, sitatet kom jeg over i en omtale av boken.

Ferdig lest.

Jeg er i utgangspunktet skeptisk til historiske romaner med store naturskildringer og etno-romantikk, men jeg innrømmer at min skepsis ble gjort til skamme. Plottet er farlig nært serielitteraturens mal: vakker og synsk kvinne styres av kjærlighet og begjær mot samfunnets normer. Men det reddes av språket, som er vakkert og poetisk og som styrer -stort sett- unna klisjepotensialet i stoffet. Det hjelper også at forfatteren tydelig viser at hun kjenner stoffet og at de helbredende evnene ikke alltid virker.

Kvenenes historie og den finske innvandringen til Finnmark er en historie jeg ikke kjenner til, og skildringen av nybyggersamfunn og deres gnisninger med samenes nomadiske kultur er interessant. Vi skjønner at det er et tøft liv der man er avhengig av en tett relasjon med naturen.

Som flere av dere er inne på er det et stort persongalleri, og med navnetradisjonen med flere navn og for en norsk leser fremmedartede kjælenavn gjør det vanskelig å få med seg alt. Det minner litt om russisk litteratur der de mange navnene gjør at en vestlig leser (i alle fall denne leseren) går surr i karakterene. For min del klarte Mikko å snike seg ganske anonymt inn i historien, og det tok lang tid før jeg så det komme. Jeg leste Grethas sjalusi som et bilde på kvinners sjalusi på den vakre kvinnen som tar rommet, snarer enn som en helt konkret sjalusi.

Noen av karakterene blir tegnet som komplekse på ganske effektive måter, mens andre blir mer endimensjonale ( og det er ikke så rart med det store persongalleriet). Mikko synes jeg er mindre interessant en flere av de andre mannlige karakterene, slik som Rijku og Skolte-Zeddar.

Jeg liker også Brita Caisas skildringer av kirketukten. Den ensomheten det er å stå utenfor og at ingen vil møte blikket ditt.

Alt i alt en fin leseopplevelse, mye på grunn av et språk som kler historien.

Denne gikk fort å lese for meg, så jeg er ferdig for en stund siden.

Jeg ble helt oppslukt av historien om Brita Caisa og det harde livet i Øst-Finnmark, og synes dette var fascinerende.
Språket er nydelig, nesten poetisk, og jeg synes det passer godt til de korte kapitlene. Dette ga meg som leser litt tid og rom til å fordøye inntrykkene.

Jeg er til dels enig i at det blir mange navn og stedsnavn å forholde seg til, særlig når forfatteren blander bruken av finske og norske navn. Det var litt forvirrende, og jeg mistet nok tråden i noen av relasjonene underveis – hvilke som hørte til hvilke gårder bl.a.

Veldig interessant å lese om det nære forholdet de hadde til naturen. De var jo totalt avhengige av å kunne lese naturen, og benytte seg av den. Samtidig var det fascinerende hvor mye vekt de tilla det overnaturlige på den tiden.

Jeg likte boka veldig godt.

«HILLEVI KOM MED TOGET til Östersund femte mars 1916. På den tiden var gatene makadamiserte og man brukte elektriske buelamper. Sentralpalasset ved Prästgatan var utstyrt med tårn og spir. På Erik Johanssons hus litt lenger borte i gaten gikk selsomme dyr omkring i en skog på et stort maleri. Det var malt utenpå den kalkede veggen. På Staverfeldt-huset var det smijernsbalkonger, utsmykkede gavler og buehvelv. Torghallen like i nærheten hadde en praktfull trappegavl. Mortensen-huset ved Storgatan hadde forresten flere slike. Så hun kom ikke akkurat ut i ødemarken.
Verre ble det da hun kom til Lomsjö. Det var den syvende mars. Om ettermiddagen var det bare to personer i skjenkestuen på gjestgivergården. Den ene var en gammel samekall som satt på gulvet. Den andre var Hillevi som satt på den veggfaste benken og var i ferd med å miste pelsluen. Hodet hadde vippet fremover. Hun sov.
Det var stille utenfor. Snøen dalte langsomt ned over sledespor og hestelort. Den gamle samekallen hadde tatt frem kniven og begynt å skjære seg en skrå. Da gjestgiversken kom inn, skjelte hun ham ut for at han satt på gulvet. Gubben svarte at han var møkkete i buksebaken. Hillevi våknet ikke av palaveren. Først da gjestgiversken tok henne i armen og ropte Frøken!, rykket hun til. «

For meg kunne de siste to kapitlene som handler om Elis liv vært kortet ned til fordel for mer om Hillevi, kapitlene synes jeg ble langtekkelige. Men du verden, det betyr lite for den gode opplevelsen det var å lese den første romanen i Kerstin Ekmans trilogi Vargskinnet: Guds barmhjertighet (1999. For en fantastisk forfatter Kerstin Ekman er.

Jeg kan anbefale de som kan være interessert i å lese romanen å se Kerstin Ekman - drottningen av Svartvattnet på SVT Play fra 2008:

”En dokumentär resa med författaren Kerstin Ekman. Vi besöker långfilmsinspelningen av hennes filmmanus Varg i Valsjöbyn och Östersund, kyrkospel, research i Lund och hemmaliv i Hallstavik. Hon är med när hennes texter möter film, teater, kyrka och läsare. Resan fortsätter in i hennes litterära värld av glasblåsning, renskiljning, matlagning, skogsavverkning, gudstjänstliv och mänskliga möten. Fokus ligger på romantrilogin Vargskinnet som utspelar sig i Valsjöbyn i Jämtland där Kerstin Ekman själv bodde under 19 år. På många sätt är den här trilogin sammanfattande för hennes författarskap; samhällsengagemanget, kärleken till naturen, de komplexa karaktärerna och känslan av att människor, gärningar och tid alltid är oändligt sammanflätade.”

«Mor og eg har blitt einige om at vi startar turen rundt Mjøsa på Sjusjøen og ikkje frå barndomsheimen min i Veldre. Dette er praktisk, mor og far er mykje på hytta om sommaren. Dessutan er barndomsheimen og bygda rundt kjenslemessig ladde på ein heilt annan måte enn det hytta er. Barndomsheimar har ein lei tendens til å påkalle sentimentalitet og sterke kjensler. Lag ei liste over dei mest klisjéfylte tåreperser, og mesteparten handlar om barndomsheimen. Eg er ikkje mindre sentimental, eg.»

Bjørn Hatterud er kommet ut med en ny bok i 2023: Blokka på Bjerke: tretten år i tredje etasje. Den gleder jeg meg til å lese etter endelig å ha lest Mjøsa rundt med mor: ei livsreise som ble utgitt i 2020.

Jeg tenker av og til på hvordan livet mitt hadde vært om vi ikke hadde flyttet fra Eidsvoll Verk og hit jeg bor nå, et såkalt sommerparadis i Østfold. Vi, det er vi begge to enige om, hadde ikke flyttet om det ikke hadde vært for tvangsbytte av arbeidssted for den annen part i husstanden, og da måtte «nissen være med på flyttelasset». Det er for meg ikke vanskelig å se for meg området Bjørn Hatterud beskriver i sin livs- og reiseskildring.

For Bjørn Hatterud var flyttingen fra Veldre en flukt:

«I sommar hadde eg budd vekke frå Mjøsa i 21 år. Eg var 21 år då eg flytta, eller nærast flykta. Det var ikkje så lett for ein funksjonshemma å stå fram som homo då eg gjekk på vidaregåande.

Usentimentalt og nøkternt forteller han om oppvekst og ungdomstid som ikke var enkel. Familien blir beskrevet med varme:

«Vi hadde absolutt alt då eg var unge, berre ikkje så mykje pengar. «

Bjørn Hatterud og moren har reist Mjøsa en gang tidligere, da var mormoren med. Kapitlet om livshistorien til mormoren er skrevet med klokskap som resten av boken.

Bjørn Hatterud skriver at han besøker familien ca en gang i måneden:

"Innimellom har eg drøymt om å bu nær familien, heimplassen og slektshistoria, på Hedemarken. Eg har sett for meg eit liv der eg faktisk ville klare å bu der.
I draumen bur eg i eit lite hus i ei bygd ved Mjøsa. Med kort bilavstand til mor og far. Eg tuslar rundt på tregolv, går til postkassa, og har kanskje ein liten kjøkkenhage. Ein kvardag i ein illusorisk bygdeharmoni der folk vinkar og seier hei, og der ting berre er godt. I ei bygd som minner om den eg sjølv voks opp i. Slik eg hugsar det i ettertid.
Min utopi er altså ikkje ei framtid i ein futuristisk storby, den er heller eit lite hus i ei lita bygd. Ein plass der eg kjenner harmoni. Der eg ikkje får vondt i kroppen om eg skal fylle bensin. Der eg har lykkast med å vere som dei andre. Friksjonsfritt.
Det er noko gammaldags over alt dette. Og personen i denne dagdraumen, er han eigentleg meg?"

Er heilt einig med deg i alt du skriv her :-) Eg er ein såkalla "woke" person, men at alt mogleg skal strykast frå skjønnlitteraturen, er ikkje berre urimeleg, men blir også umogleg. Denne typen sensur er meint godt, men risikerer å sluke alt han møter. Det blir uråd å dømme objektivt kva som fell innanfor og utanfor det som er greitt. Eg har forståing for delar av denne debatten (sensitivitetslesing av eldre bøker kan ha positive sider ved seg, samstundes som det er problematisk), men dette sitatet er i ein heilt annan kategori enn det eg forbind med den debatten. Eg trur ikkje dette sitatet yter nokon stor skade i dagens eller framtidas samfunn... Dette sitatet er berre eitt av mange døme på korleis vi kan lese tekstar heilt ulikt. Eg las det som ei kjenslevarm skildring, og likte difor sitatet godt. Andre kan mislike det, og det er greitt. Ikkje alle bøker fell i smak hos alle, og det finst heldigvis mykje anna å lese. Kritikk er viktig og fint, men ein skal heller ikkje dømme for hardt. Uansett skisserer LSC det gåtefulle landskapet vi alle går i, der det aldri finst berre éi kjensle. (Vi gjer så godt vi kan, men vi kan aldri heilt vinne.)

Hei! Det var ikkje i tankane mine at dette kunne vere støtande, så då beklagar eg det! Eg tenkte mest på at det gav kjensle av einsemd i sjukdom - eigentleg uavhengig av kva slags (mental) type. Det får vere opp til andre å bedømme om det bør bli ståande eller ikkje, men eg tek kommentaren til etterretning. (Kan for ordens skuld legge til at eg sjølv har vore pårørande.)

Håper du ikke blir skuffet. Hører gjerne hva du synes når du kommer så langt :-)

Jeg leste boken uten forventninger (er «allergisk» mot bestselgere) og ble gledelig overrasket! Valérie Perrin tegner et varmt og troverdig bilde av jeg-personen Violette, og av flere andre av romanens personer, til med den tilsynelatende drittsekken Philippe Toussaint. Jeg liker at forfatteren har valgt kirkegården som ramme rundt historiene hun forteller. Jeg synes hun utnytter dette grepet godt. Lar det gi originalitet og perspektiv. Språket er poetisk og flyter lett, til tider overraskende og humoristisk. La gå at det skjemmes av enkelte klisjeer.

Men hvorfor et så intetsigende bokomslag? Spesielt med tanke Violettes egen refleksjon: «Hvorfor tiltrekkes vi av bokomslag slik vi tiltrekkes av et blikk, en stemme som virker kjent, en stemme som får oss til å velge en annen vei, som får oss til å heve blikket, som tiltrekker seg oppmerksomheten vår og kanskje endrer livet vårt?» Og hvorfor skjemme ut forsiden med terningkast og reklame?

Jeg fant boken i «Telefonkiosken» og ga den en sjanse. Et glitrende påfunn for enkelt å kunne prøve ut bøker. Og jeg holder fast ved mitt forsett om aldri å lese baksidetekster. De er noe markedsavdelingen har pønsket ut. Og jeg synes det er rart at en dreven anmelder som Dagbladets Cathrine Krøger går i fella og kaller en bok «verdens vakreste».

En rørende, velskrevet og underholdende bok med driv, vel verdt å lese. Det burde holde!

Nå meldes det at forfatteren McCarthy er død.. det var litt spesielt akkurat nå når vi skal samlese «Veien».. Han var heldig og fikk leve lenge, men er nok mange som gjerne skulle ville opplevd flere bøker fra han har jeg skjønt. Jeg har aldri lest noe av han.

«Det gikk en snau time. Temperaturen var brukbar nå. Zenta hadde ristet av seg pleddet og sov. Jeg tenkte på å ta en kopp kaffe til. Men torde ikke. Jeg visste jo at noen hadde rørt seg der borte i skogbrynet. En som var ytterst vaktsom.
*Da kom han fram. Han gjorde det med en selvfølgelighet som var lett å forstå; denne verdenen var jo hans. Han kom fram fra skogen et lite stykke bortenfor der skisporet gikk. Han stilte seg i myrkanten mellom en einerbusk og en forkrøplet furu. Han så oppmerksomt ut over myras lille snøvidde og snudde på hodet slik at jeg så profilen med den edle snuten, den bratte pannen og ørene som sto rett opp.»

Jeg har stått over et halvt år i lånekø på biblioteket for å lese den siste romanen til Kerstin Ekman Løpe ulv som ble utgitt i 2021, på norsk i 2022. Endelig er den lest.

Da jeg første gang leste om Løpe ulv, tenkte jeg at jeg skulle lese romanen Hendelser ved vann, som står i bokhylla, om igjen. Men tida gikk. Påsken kom og filmatiseringen av Hendelser ved vann, TV-serien, ble tilgjengelig her på NRK. Det var ikke mye jeg husket fra da jeg første gang leste boken. Annet enn at den var god, spennende, og drap i et telt, og skog. Masse skog. Fantastisk god serie synes jeg det var.

Derfor var det slik at når jeg leste Løpe ulv, var det landskapet i TV serien jeg så for meg. Her er Kerstin Ekman i en samtale med SVT om boken – fra 2021:

”Nu kommer Löpa varg, Kerstin Ekmans första roman på över tio år. Boken utspelar sig i Hälsingland och är, som flera gånger förr i hennes författarskap, en berättelse om människans förhållande till naturen. I centrum står den pensionerade jägmästaren Ulf Norrstig, vars tillvaro ställs på sin spets när han möter en varghane på nära håll.”

Løpe ulv er en god roman. Den ble nominert til Nordisk råds litteraturpris 2022, og ble omtalt slik:

*«En aldrende jeger ser en dag spor etter en stor ulv i skogen og kjenner akutt samhørighet med dyret. Ulvens ankomst til bygda samler og splitter jaktlaget mannen har vært leder for i mange år, og får ham til å se tilbake på et langt liv i og med skogen, med børsa, jakthundene og etter hvert kona som konstanter. Lik en gammel ulv som har vært en selvskreven alfa, er han nå på vei til å drives vekk, og når han leser de gamle jaktdagbøkene sine, revurderer han livsvalgene han har tatt.

Med Löpa varg viser Kerstin Ekman at hun behersker instrumentet sitt fullt ut. Hver formulering vitner om forfatterens absolutte språklige gehør. Kresent og presist gir Ekman form til et menneske som famlende får øye på seg selv, den han har blitt og den han kanskje kunne vært – samtidig som hennes framstilling av en enkelt menneskeskjebne åpner for flere og mer allmenngyldige lesninger i flere sjikt. Bare gjennom tittelen, Löpa varg, som betyr å bli ett med dyret og anta ulveskikkelse, lar hun leseren reflektere over hvordan grensen mellom menneske og dyr er vilkårlig og bevegelig.

Siden debuten i 1959 har Kerstin Ekman, født 1933, bygd opp et stort og bredt forfatterskap som er belønt med flere tunge priser. Blant annet fikk hennes roman Händelser vid vatten både Augustprisen og Nordisk råds litteraturpris i 1994. I Löpa varg samles i konsentrat noen av forfatterskapets viktigste temaer. Det handler om det enkelte menneskets situasjon og ansvar i en postantroposentrisk verden, forholdet mellom menneske, dyr og bygd og om dynamikken mellom mennesker i et mindre samfunn. Samtidig rommer romanen en mer inderlig fortelling om et gammelt ekteskap og et liv som er på vei mot slutten.»*

Noen ganger ødelegger slutten på en roman for leseopplevelsen jeg har hatt underveis. Fordi leseopplevelsen var så god underveis i romanen Løpe ulv, var jeg spent på slutten. Valget hun har tatt likte jeg veldig, veldig godt. Viser hvilken god forfatter Kerstin Ekman er. Jeg planlegger å lese trilogien Vargskinnet før jeg leser Hendelser ved vann.