«Sand i maskineriet»

Ei lita bok der forfatteren skriver godt om å bli gammel i Norge. Første del tar seg seg hvordan «å aldres» slår ut rent personlig. Denne framstillingen av alderdommens gleder og problemer vil mange lesere kjenne seg igjen i fra egen erfaring eller som et yngre familiemedlem.

I de siste kapitlene trekker Ericsson fram aktuelle politiske og filosofiske sider ved behandlingen av eldre. Særlig opprørt er hun over en offentlig utredning fra 2023 med den vage tittelen Tid for handling. Her foreslår en ekspertkomité å sette nye grenser for vekst på helse- og omsorgsfeltet trass i at andelen skrøpelige eldre i befolkningen øker. Mot slutten av boka krever hun ikke bare mer velferd for eldre, men også større anerkjennelse og respekt på linje med andre utsatte grupper.

Eg likte boka veldig godt. Stillferdig og vakker, gjer ikkje eit stort nummer ut av seg sjølv. Etter mi meining eit truverdig portrett.

Takk for advarselen! Jeg har fått den brukt, men kommer ikke til å bruke tid på den.

Hentet fra Wikipedia

Bokorm er eit omgrep som viser til nokon som er opptekne av bøker. Opphavleg viste det til åmer som laga hòl i boksider, seinare i overført tyding om nokon som «sluker» i bøker. Medan omgrepet opphavleg var brukt nedsetjande om nokon som ikkje brydde seg om anna enn å lesa, er det i moderne norsk ofte brukt i meir positive samanhengar, til dømes i samband med å få barn til å lesa.

Overført tyding
Ordet «bokorm» har lenge vore brukt om nokon som sit og les med nasen i ei bok, som om han vil eta henne. Den eldste kjende bruken av omgrepet på engelsk er frå skodespelet Cynthia's Revels av Ben Johnson, frå 1599, der det utan tvil er eit skjellsord. Den fyrste kjende tyske bruken er frå Gotthold Ephraim Lessing sitt lystspel Der junge Gelehrte frå 1747. Ordet har kome til norsk frå tysk.

I nyare tid er ordet blitt teke i bruk som eit positivt skjemteord om bokelskarar og storlesarar. Fleire bibliotek har hatt bokormprosjekt der dei oppfordrar barn til å bli «bokormar» og lesa bøker. Fargerike bokormar er blitt framstilte som bokglade, gjerne kunnskapsrike larvar og ormar i bilde og figurar

Bokorm vs lesehest er å ses mer som synonymer for bokelsker. Vel personlig føler det har med lesehastigheten - en bokorm dveler ved det en leser, mens en lesehest leser bøker som er page-turner.

Spennende bok! Med interessante og ganske treffende tolkninger av et omfangsrikt forfatterskap. Som hun åpenbart har lest nøye og grundig! Hvem var litteraturhistorikeren Dina Lea egentlig? Nesten totalt usynlig i norske oppslagsverk. Har en følelse av at hun har vært "for tidlig ute" som kvinnelig forsker, og blitt behandlet deretter. Fikk visstnok dette arbeidet underkjent som ved Universitetet i København. Har noen brukt hennes tolkninger/arbeid uten å gi behørig referanse til denne boken? Hva er historien bak utgivelsen av boka - i det "shady" året 1941? Opplysninger og korreksjoner mottas med takk.

Hei alle sammen. Nå er vi ved nok en ukeslutt. Var på posten i går og hentet hjem nok en bok som er en analyse av Gunnar Larsens diktning. Jeg fant den på et antikvar for ca. 2 uker siden. Link til en tråd om Gunnar Larsen på Bokelskere.

Sviket mot virkeligheten av Vidar Østmoen, utgitt av Gyldendal Norsk Forlag,1976, pocketutgave.

På baksiden av boken :

Mange er tilbøyelige til å mene at Gunnar Larsen er vår miskjente dikter i dette århundre. En av dem er Vidar Østmoen, som i denne boken hevder at han ufortjent er kommet i skyggen av andre forfattere fra 1930-årene, som Sigurd Hoel og Helge Krog.

Sviket mot virkelighetener den første større behandling av Gunnar Larsens forfatterskap. Boken bryter samtidig med tradisjonelle oppfatninger og støtter sterkt opp om det syn som sporadisk er kommet til uttrykk i de senere år:

Gunnar Larsen er ikke så lett og lys og ukomplisert som den forrige generasjons forskere gjerne ville ha det til. Østmoen vil vise at det finnes uoppdagede dybder bak den artistiske språkkunst og den humørfylte skildring av hovedstadens middelklasse-miljø. Han forteller om mennesker som kjemper for en meningsfylt tilværelse og mange av hovedpersonene mislykkes i denne kampen. Dette gir forfatterskapet, særlig de siste verkene, en grunnstemning som ligger nærmere det tragiske enn det lystige.

En litt tung start på boka, med mange navn og kallenavn og stedsnavn, og mye historiske fakta. Men så tar boka seg opp. Det gjør inntrykk å lese om hvor hardt og ubarmhjertig livet var lengst nord i Norge på 1800-tallet. Her er det store kontraster, liv og død, kjærlighet og hat, medgang og motgang. Forfatteren viser stor innsikt i kultur, levemåte, folketru, natur. Relasjoner og følelser er godt og troverdig skildra. Ei innholdsrik bok på mange vis!

Kanskje det er denne boken du søker etter, som ble utgitt på Damm i 1997 >

Astrid Lindgren, en studie av forfatterskapet av Vivi Edstrøm

Godt skrevet, som alltid av Petterson, syns jeg. Gode refleksjoner innimellom, og gjenkjennelig for meg som bare er 2 år yngre enn ham.
Likevel, det blir mye forfattere og bøker, treffer kanskje best de som skriver selv... Jeg endte på en 4-er.

Kilden er en av mine favorittbøker. Det er sjelden jeg leser ei bok flere ganger, men denne har jeg lest 4-5 ganger. Jeg har også en gammel utgave.

Endelig har jeg litt oversikt i hodet mitt over hvem alle disse gamle kongene Harald Hårfagre, Olav den hellige og Olav Kyrre var! Det tok meg bare litt under hundre timer med konsentrert lesing av en åtte hundre år gammel bok på 600 sider for å få det.

Dette er neppe den mest effektive måten å lære seg om tidlig norsk historie på, men etter å ha lett forgjeves etter en god og enkel innføringsbok i årevis, bestemte jeg meg for bare å hoppe inn i førstehåndskildene. Heimskringla er både den mest berømte, og dekker også mange århundrer i én og samme bok, så den var et åpenbart valg. Jeg var også spent på å se de tradisjonelle illustrasjonene fra våre nasjonalromantiske malere vevd inn i historien.

Akkurat illustrasjonene skuffet meg litt. Den svært primitive stilen gjør det vanskelig å kjenne igjen historiene og figurene de portretterer, og de vises ofte en side før eller etter scenen beskrives i teksten. Men de deler i hvert fall teksten opp litt, og gjør det lettere å orientere seg i teksten.

Og teksten er godt skrevet. Det er mange gammeldagse ord og vendinger, men den moderne oversettelsen er lett å lese, samtidig som den åpenbart følger stilen fra originalen. Snorre støtter jevnlig fortellingen med skaldedikt han formodentlig bruker som kildemateriale. I starten skummet jeg gjennom disse diktene, for de kan være vanskelige å tolke. Men etter hvert som jeg ble vant til stilen og språket i dem, slukte jeg dem opp. Dette er ordrette sitater fra mennesker som levde mens disse historiske begivenhetene fant sted, og var vitne til dem! Eller, de er jo oversatt til moderne norsk, da. Men det er relativt lett å finne diktet på sitt originale norrønt på heimskringla.no, og det er overraskende lett å forstå dem, når man har en norsk oversettelse å støtte seg til.

Snorre gjør det relativt enkelt å orientere seg i tid og rom, med en (for det meste) kronologisk gjennomgang som er pepret med stedsnavn. Men jeg skulle likevel gjerne hatt en mer omfattende redigert utgave, med langt flere fotnoter, og kart! De originale illustrasjonene inkluderer noen få kart av Bergen, Oslo og noen andre steder, men de hjelper en ikke å forstå hvor kongene reiser fra og til. Og reise gjør de hele tiden. Fotnotene brukes mest til å forklare hvor de gamle og ofte nå ukjente stedsnavnene henviser til, noe som er veldig nyttig; men mange flere forklaringer av den historiske konteksten kunne blitt gitt. Bortsett fra en OK innledning på ca. 30 sider (som går gjennom kildene, Storms oversettelse og illustrasjonene), er dette en ganske rå presentasjon av Gustav Storms oversettelse av Snorres kongesagaer.

Jeg passet på å lage en liste over (de fleste) norske kongene som nevnes i boken, fra Harald Hårfagre til Magnus Erlingsson, hvor Snorre av en eller annen grunn avslutter fortellingen (i følge Store Norske Leksikon fordi det er her Sverres saga, som allerede var nedskrevet, begynner). Dette er hva jeg fikk ut av boken:

Harald Hårfagre (872-931)
Sønn av Halvdan Svarte, konge i Vestfold (visstnok av Ynglingeætten), og av datteren til kongen i Sogn. Vant tilbake farens rike, og kjempet ned alle kongene på vestlandskysten, til slaget ved Hafrsfjord ca. 900. Giftet seg med Gyda. Inngikk avtale med Håkon Grjotgardsson Ladejarl (og Snorre sier Håkon ble underkonge). Fikk dusinvis med barn mens han reiste rundt i riket sitt til han døde en naturlig død.

Eirik Blodøks (931-933)
Hårfagres sønn og utpekte arving. Drepte flere av halvbrødrene sine, og var dårlig likt (hvorfor?). Fikk mange sønner med konen Gunnhild. Ble jagd til England av Håkon den Gode, hvor han døde i kamp.

Håkon den gode / Håkon Adalsteinsfostre (933-961)
Sønn til Harald Hårfagre. Ble sendt til kong Adalstein av England for å oppfostres. Jagde Eirik Blodøks til England. Prøvde å innføre kristendommen på fredelig vis, men lyktes ikke. Ble tvunget til å blote av trønderne. Falt i slaget ved Fitjar mot Eirikssønnene.

Harald Gråfell (961-970) (Under Harald Blåtann?)
(Underkonge under danske Harald Blåtann?) Sønn av Eirik Blodøks. Styrte Vestlandet med moren Gunnhild og brødrene sine. Hadde blitt kristne i England, og ødela de hedenske hovene med makt. Brente Sigurd ladejarl inne ved hjelp av broren hans Grjotgard, for å overta Trøndelag. Til gjengjeld fikk Sigurds sønn Håkon ham drept i et bakhold ved hjelp av danskekongen Harald Blåtann.

Håkon jarl / Håkon Sigurdsson (970-995) (Under Harald Blåtann og Svein Tjugeskjegg)
Først ladejarl i Trøndelag, tok så makten i resten av Norge, formelt under danskekongen Harald Blåtann. Ble drept av trellen sin da han gjemte seg for Olav Tryggvason.

Olav Tryggvason (995-1000)
Vokste opp i Gardarike, og kom til Norge samtidig som bøndene gjorde opprør mot Håkon jarl. Reiste hær på Østlandet, og la under seg fylkene langs kysten på vei nordover. Tvang så befolkningen til å la seg døpe. De gangene han ikke hadde fysisk overmakt, brukte han løgn, svik og snikmord til å tvinge kristendommen frem.

Eirik (og Svein) Håkonsson Ladejarl (1000-1012(1015?)) (Under Svein Tjugeskjegg)
Drepte Olav Tryggvason ved Slaget ved Svolder i år 1000. Ble så underkonge under danskekongen Svein Tjugeskjegg. Døde i Gardarike etter å ha blitt slått av Olav Digre.

Olav den hellige / Olav Digre (1015-1028)
Herjet langs kysten av Frankrike, Spania, og England. Angrep Norge, overvant Eirik jarl, og ble konge. Invaderte innlandet og dalene, hvor han drepte eller torturerte alle som beholdt hedenske skikker, ofte med løgn og svik. Kranglet med sveakongen om Østlandet. Tok tilbake Orknøyene, og krevde Færøyene med blandet suksess. Angrep kong Knuts Danmark med svenskekongen, men Knut gikk til motangrep og jaget Olav ut til Gardarike. Kom tilbake for å ta makten, men ble drept av en bondehær på Stiklestad i 1030.

Håkon Eiriksson Ladejarl (1028-1029) (Under Knut den mektige)
Utnevnt til jarl over Norge av Knut den mektige. Døde i skipbrudd kort etter.

Svein Knutsson (1029-1036) (Under Knut den mektige)
Innførte strenge lover som favoriserte danskene, etter at Olav den hellige var drept. Folket vendte seg mot ham, og han rømte da Magnus Olvasson kom østfra.

Magnus den gode (1035-1047)
Sønn av Olav den hellige. Vokste opp i Gardarike, hvor han ble hentet som 11-åring av Einar Tambarskjelve for å ta tilbake Norge. Ble tatt vel imot i hele landet. Da danekongen Horde-Knut døde barnløs, tok Magnus over Danmark også, etter en pakt de hadde inngått. Han satte Svein Ulvsson som jarl over Danmark, men han kronet seg selv snart til konge i stedet, og Magnus måtte jage ham fra Danmark mange ganger. Ble presset til å dele riket med Harald Hardråde, og døde av sykdom kort etterpå.

Harald Hardråde (1047-1066)
Slåss med Olav den hellige ved Stiklestad, og rømte så til Gardarike, og siden til Miklagard, hvor han ble leder for væringgarden. Herjet i Egeerhavet, Nord-Afrika og Sicilia. Reiste til Norge, og tvingte Magnus til å dele riket med seg. Ble kort etterpå enekonge. Vant over kong Svein mange ganger, men greide ikke å ta tilbake Danmark. Reiste til England da kong Edvard døde i 1066, og døde i slaget ved Stamford Bridge.

Magnus Haraldsson (1066-1069) (Med Olav Kyrre)
Ble konge da faren dro til England og døde. Medkonge med broren Olav da han kom hjem året etterpå. Døde av sykdom.

Olav Kyrre (1067-1093)
Var med faren i invasjonen av England, og ble medkonge da han kom hjem året etter. Enekonge da broren Magnus døde to år senere. Grunnla Bergen. Holdt fred i landet, styrket kongemakten, og innførte mange europeiske skikker og institusjoner.

Magnus Barfot (1093-1103)
Aggressiv vikingkonge. Slo først ned opprør i Opplanda (Håkon Toresfostre), og dro så på herjing i Danmark og Sverige, hvor han ikke lyktes i å ta nye land, og til slutt inngikk forlik med kongene. Dro så på hærferd til Vesterøyene to ganger, hvor han både herjet og satte fra seg jarler. Døde på andre hærferd.

Olav, Øystein og Sigurd (Jorsalfare) Magnusson (1103-1130)
Olav var barn da faren døde, og døde selv 16 år gammel. Sigurd dro på Det norske korstog til Jerusalem som ungdom, mens Øystein ble igjen og styrte landet. Etterpå var de konger sammen, men ofte uenige. Begge døde av sykdom — først Øystein, så Sigurd.

Magnus den blinde (1130-1135)
Måtte fra starten konkurrere mot Harald Gille, som hadde blitt godkjent av Magnus’ far Sigurd som sin halvbror, og som lot seg krone straks Sigurd døde. Magnus vant første slaget, men Harald kom tilbake og angrep ham i Bergen, tok ham til fange, og blindet ham. Ble holdt fanget på Munkholmen til Sigurd Slembe hentet ham ut for å kreve makten i Norge, og ble drept i slag mot Inge og Sigurd et par år senere.

Harald Gille (1130-1136)
Kom fra Irland eller Sudrøyene, og snakket dårlig norsk. Han kom til Norge og hevdet å være Magnus Barfots sønn, og Sigurd Jorsalfare lot ham bevise det med jernbyrd. Han lovet å ikke kreve kongsmakt så lenge Sigurd eller sønnen Magnus døde, men dette løftet brøt han straks Sigurd døde. Lot Magnus blinde og lemleste straks han fanget ham. Ble senere drept av en annen pretender, Sigurd Slembe, som kom med nøyaktig samme historie som ham selv. Sigurd lyktes imidlertid ikke å ta makten.

Inge (Krokrygg), Sigurd og Øystein Haraldsson (1136-1161)
Da Harald Gille døde, fikk stormennene rundt ham sønnene hans, Sigurd og Inge, som var små barn, kronet til konge i hver sin del av Norge. Regentene deres slo ned opprøret til Sigurd Slembe (hvor treårige Inge skal ha fått sin krokrygg og korte fot). Senere kom Øystein fra Vesterhavsøyene, hvor han var født, og fikk sin del av landet. Da kongene var voksne ble de uforlikt, og Inge fikk til slutt begge brødrene drept (med god hjelp av sin mann Gregorius), og ble enekonge i 1157. Ble drept i kamp mot Håkon Herdebrei.

Håkon Herdebrei (Sigurdsson) (1159-1162)
Sønn til Sigurd. Krevde tronen da faren og onkelen ble drept, og drepte både Gregorius og kong Inge i slag. Døde senere i kamp mot Erling Skakke.

Magnus Erlingsson (1161-1184)
Sønn av Erling Skakke, en stormann uten kongsætt, og av Sigurd Jorsalfares datter Kristin. Kong Inges tilhengere mente Magnus hadde best ætt av alternativene, og han ble kronet til konge som fireåring. Faren Erling styrte landet til han ble voksen. Erling fikk Håkon Herdebrei drept, brukte list og bedrageri for å drepe alle andre som kunne kreve tronen, inkludert sin stesønn Harald. Da Magnus var voksen, overtalte Erling ham og danskekongen om å få bli jarl i Viken under danskekongen. Slo Birkebeinerne i 1177.

Heimskringla på norrønt:
https://www.heimskringla.no/wiki/Heimskringla

Skannet versjon av Heimskringla uten Olav den helliges saga:
https://www.e-pages.dk/ku/806/

https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_Norges_monarker

En hyllest til naturen og det enkle livet på Agderkysten.

Scotts begeistring og detaljerte beskrivelser av landskapet, sjøen og ikke minst fisket utenfor Lillesand preger hele boka. Riktignok er det meningen at vi som lesere skal se alt gjennom øynene til fiskeren Markus. Men det er nok forfatterens blikk som har størst gjennomslagskraft, akkurat som det må være Scott selv som uttrykker skepsis til hva vi idag vil kalle «the Big Bang Theory» — at verden er skapt ved en tilfeldighet uten inngripen av en høyere makt.

Min utgave er den opprinnelige førsteutgaven fra 1918. Språket er bokmål iblandet mange sørlandske dialektord. Det kan være lurt å ha en ordbok eller sørlending for hånden under lesningen. Boka var en gave fra min far og hans søster til min farfar på fødselsdagen hans 1919. Med blyant har han rettet korrekturfeil der hele linjer har forskjøvet seg i teksten.

Lest januar 2021.

Science fiction-forfatteren og dramatikeren Tor Åge Bringsværd er utnevnt til kommandør av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden.
Utmerkelsen skal overrekkes i Vestby 28. august, skriver kongehuset.
Han får ordenen for sitt fremdragende forfatterskap.
Bringsværd (84) er særlig kjent for å ha skrevet en rekke science fiction-verker sammen med Jon Bing. Serier som «Blindpassasjer» ble særlig populære på 1970- og 80-tallet.Skråstilt tekst

Klipp fra BOK365 i dag. Vel fortjent og sjølsagt nyhetsmelding fra et bokforum. Riktignok saksa fra NTB, men likevel: Er ikke dette en mangelfull beskrivelse av en av mine yndlingsforfattere? Man kunne vel ha spandert litt ekstra informasjon om forfatterskapet, som omfatter alle mulige (og til dels umulige) sjangrer? At han avspises med "fremdragende" (!) forfatterskap ergrer meg veldig!

Denne er vanskelig å omtale, og det er den fordi den var vanskelig å lese og samtidig umulig ikke å la seg røre av for hele boka er som en lang emosjonell monolog med små avbrudd av bokas andre karakter, mannen. Mannen treffer bokas hovedperson en kveld, hun blir med ham hjem og der, i løpet av natta, forteller hun sin fortelling. Og det er en fortelling om veldig mye, om fattigdom, livet i en liten bygd, om kjønnsroller og diskriminering, om graviditet og abort, om forbudt kjærlighet og uønsket kjærlighet og om livet på sitt værste og til tider, men veldig sjelden, beste.

Boka er fra 1940-50-tallet en gang og temaene er nok ikke fullt så dagsaktuelle lenger, heldigvis! Likevel er det mye gjenkjennelig her hva angår å være menneske, å savne, lengte, behøve kjærlighet og samtidig være redd for å være sårbar.

Fortellingen er vond, og grusom til tider. Samtidig er boka rett og slett vakker og dette er en bok jeg føyer inn på "skal lese flere ganger"-lista, for det er så mange fine og kloke setninger her. Det er en kort bok, og jeg må si heldigvis til det, for ja, dette er til tider ordkunst og det treffer, men samtidig er det begrenset hvor lenge en kan lese en slik monologaktig bok uten å falle av, særlig når det er mye "tankekjør" og "rot" (hermetegn fordi jeg ikke finner rett ord, og fordi jeg skjønner at dette er bevisste virkemidler fra forfatterens siden og de fungerer godt!). Jeg vil si at boka er ganske perfekt i sin lengde, ikke er ord for mye, eller for lite.

Kort oppsummert: en skikkelig perle av en bok som fortjener å leses av flere! Nydelig språk, rørende historie, viktige tema (selv om de ikke lenger er like aktuelle , eller kanskje nettopp derfor, fordi vi bok trenger å minnes på at det vi tar for gitt ikke egentlig er gitt!)

Det har blitt skrevet en del i en tråd om Gunnar Larsen. Dette leste jeg på Store Norske Leksikon.

Larsen vokste opp på Kristianias vestkant i et velstående og harmonisk hjem. Han tok examen artium 1918 (Aars & Voss, latin) og var russeformann. Samme år begynte han å studere jus. Han utmerket seg tidlig, bl.a. som styremedlem i Studentersamfundet (1919–20), skribent og redaktør i gymnasbladet De Unges Forbund (1919) og redaksjonssekretær i studentbladet Akademisk Revy (1920). Ikke minst gjorde han seg bemerket gjennom sine dikt, og hans samtidige, som også puslet med “hjelpeløse rim”, så på Larsen som en mester, “hans dikt var så ekte, de var hans egne”. Det ble likevel ikke lyrikken han gjorde til sin kunstart, like lite som hans uinnfridde ungdomsdrøm om å bli arkitekt, skjønt begge områder kom til å prege ham som journalist. Som nybakt cand.jur. kom han 1923 til Dagbladet som sommervikar og ble i avisen til sin død.

Det er sagt om Gunnar Larsen at med ham kom en helt ny tone inn i norsk presse, og at han som få kunne kunsten å ta Oslo-tonen på kornet. Han gjorde seg straks gjeldende innen billedkunst, litteratur, teater, film og arkitektur, særlig med sine personlig pregede petiter og reportasjer fra inn- og utland. Som nyhetsredaktør fra 1930 forestod han en metamorfose av Dagbladet til å fremstå som en moderne nyhets- og kulturavis. Han åpnet også spaltene for unge lyrikere i en slik grad at det savner sidestykke i norsk presse.

Larsen debuterte som forfatter 1932. Rundt de tider forlot han sin kone og sine to barn og gikk inn i et nytt familieforhold med Bergliot Langaard. Dette skrittet utløste en midtlivskrise og ny skapertrang, og han høstet suksess med romanene I sommer (1932), To mistenkelige personer (1933), Week-end i evigheten (1934) og Bull (1938). 1948 kom Sneen som falt i fjor.

Oslo-romanen I sommer regnes av mange som en av de fineste kjærlighetshistorier i moderne nordisk romankunst, og fra boken går det linjer frem mot tendenser og livsholdninger som i dag hører til litteraturens hovedtemaer. Larsens andre roman, den Hemingway-påvirkede To mistenkelige personer, innvarslet også noe nytt – en ny sjanger, dokumentarromanen. Stoffet bygger på en faktisk kriminalhistorie (de såkalte lensmannsmordene 1926) som Larsen også dekket som journalist. Boken ble senere filmatisert av Tancred Ibsen, men filmen ble forbudt; tilknytningen til levende modeller var for nær.

Gunnar Larsen mente at den beste nasjonale kunst var den som fant frem til sin egen styrke gjennom kjennskap til den beste utenlandske. Med Week-end i evigheten, et av de djerveste romaneksperimenter i mellomkrigstiden, berører han mange linjer i kulturhistorien: Han introduserer psykoanalytiske metoder fra Freud og berører Jung og Kafkas samvittighetsroman Prosessen.

Sentralt i Larsens forfatterskap står handlingshemmede mannlige outsidere som ikke har evnen til å leve i øyeblikket. I Bull blir brutte drømmer, resignasjon og angst knyttet til kjønn og ekteskap. Her nærmer outsider-mentaliteten seg den klassiske romantikerfiguren; kikkeren som blir opphisset av erotikken “sett gjennom et nøkkelhull”.

Knapt noen norsk roman siden Hamsuns tidlige bøker rommer en slik rikdom av psykologisk betont naturlyrikk som Larsens siste bok, Sneen som falt i fjor, en naturpoetisk perle i prosadrakt. Samtidig er den et underfundig oppgjør med heltedyrkelsen i tiden etter den annen verdenskrig.

Også for sine oversettelser og bearbeidelser for teater oppnådde Larsen stor anerkjennelse. Det samme gjaldt biografien Stanleys liv og reiser i Afrika (1942). Han innehadde verv i Forfatterforeningens litterære råd, Oslo journalistlag og Norsk Redaktørforening, og han var Oversetterforeningens første formann (1948). 1954 overtok han som sjefredaktør i Dagbladet (sammen med Helge Seip).

Gunnar Larsen ble tidlig rammet av sykdom, skriveangst og konflikter mellom lojaliteter og roller – mellom diktning, avisarbeid og privatliv – som satte stengsel for en diktergjerning han ikke maktet å fullføre. Senere i livet var hverdagen også preget av et høyt forbruk av alkohol og piller. Han døde bare 58 år gammel av kreft, psykisk nedbrutt, og ligger gravlagt på Vår Frelsers Gravlund i Oslo.

Alle hans bøker er å få kjøpt. Alle de 5 romanene er å kjøpt på Norli i pocket utgave.

Takk for du inspirerte meg til å ta et dukk og lese meg opp om Gunnar Otterbech Larsen (1990-1958). En norsk forfatter, oversetter, journalist, nyhetsredaktør og senere sjefredaktør i Dagbladet. Kommer til å ta for meg hans bøker dersom jeg finner de på nettet.

Under psevdonymet Kollskegg skrev han humoristiske tekster, blant annet som bidragsyter til Aschehougs årlige humorantologier Humør. Etter juridisk embetseksamen i 1923 valgte Gunnar Larsen å la seg knytte til avisen Dagbladet som journalist framfor å praktisere som jurist. Han hadde sin jobbkarriere i avisa helt frem til sin død i 1958.

Gjennom sitt lange yrkesliv som journalist og forfatter klarte Gunnar Larsen å fornye det norske avisspråket og romanspråket, der han hentet mange elementer fra Ernest Hemingway og utviklet stilen. Hans privatliv var problematisk, og det var en kjent sak at han hadde store alkoholproblemer. At han døde såpass tidlig som han gjorde, hadde sammenheng med hans alkoholisme.

Gunnar Larsen har ofte blitt kalt for den norske Hemingway, og han hentet inspirasjon fra «Hemingway-stilen». Han har dessuten oversatt en del romaner og mange noveller, og han blir ofte betegnet som mer hemingwaysk enn sitt litterære forbilde. I tillegg til sammenligningen med sin litterære helt har Gunnar Larsen blitt nevnt i samme ordelag som Olaf Bull og Alf Prøysen. Mange har spådd at hvis Gunnar Larsen hadde skrevet sine romaner på engelsk, så ville han blitt regnet blant de store anglo-amerikanske forfatterne, som for eksempel Truman Capote og Norman Mailer, innenfor dokumentarromanen.

Takk for dine utfyllende og artige kommentarer, Harald. Jeg får nesten lyst til å lese «I sommer» på nytt, og også mer av Gunner Larsen. Ser at jeg har påbegynt To mistenkelige personer, men vet ikke helt hvorfor jeg ikke fullførte.

Har du eller andre noen anbefalinger når det gjelder Gunnar Larsen?

Jeg leste Gunnar Larsens "I sommer" for mange år siden, og skrev også om den. Fordi jeg den gang ikke fant den i Bokelskeres bokbase, la jeg den inn selv. Den ble dermed liggende bare i min boksamling. Dette var en gammel Lanternebok, uten iSBN-nummer. Jeg synes dette systemet er dumt. Kanskje er det også en del av svaret på spørsmålet du reiser, Harald, hvorfor bøker som Larsens ikke når frem til så mange nye lesere, eller tilsynelatende ikke gjør det.

Jeg likte "I sommer" svært godt - absolutt lesverdig, og begrunnelsen finner du her!
Jeg ser at jeg har konkludert med at Larsen er en forfatter som ikke bør gå i glemmeboken :-) Fint at du har trukket han frem igjen, Harald.

Leseverdig men falmet klassiker?

Denne romanen fra 1932 har en melankolsk start. Hovedpersonen begynner sin fortelling bare én måned etter sin kones død. En intens forelskelse utgjør kjernen i historien, men den skyggelegges av kontroversielle temaer om utroskap og homofili. Mot slutten, side 113, merket jeg meg til og med en klar referanse til Sigmund Freud.

Nå om dagen hører vi gjerne om hvor attraktiv Oslo er blitt de siste årene, men Gunnar Larsen hyller byen slik den var en sommer og høst rundt 1930. Heldigvis, mye av det han beskriver med slik innlevelse og entusiasme finnes omtrent uforandret: Marka med Tryvann, villastrøket ved St. Hanshaugen, fjorden, stiene på Bygdøy. Noe derimot er forsvunnet: restaurant Skansen, ferjen Skarpsno-Oscarshall, Christiania Dampkjøkken i Torggata.

Gunnar Larsens vellykte debutroman fra 1932 har forlaget gjenutgitt mange ganger, seinest i 2022. Men skal en tro statistikken til Bokelskere.no, når boka ikke lenger fram til så mange nye lesere. Hva kan det komme av?

Når villdyret våkner må du bare få med deg.