Bokelskere.no

Litteratur av den sort hvor sympati og kritikk av denne karaktertypen eller tilstanden smelter sammen. Kom gjerne med kommentarer og forslag til utvidelse (både dikt, drama og prosa godtas, hvis en overbevisende forklaring er lagt til grunn)! Med tanke på at outsideren er en av de mest utbredte motivene i litteraturen, kan vi avgrense listen en smule ved å kun nevne bøker hvor hovedpersonen eller hovedfokuset er en slik skikkelse, kanskje særlig hvis det er av typen 'mannen mot verden' eller 'gode idealer mot realitetene' etc. Eller for den saks skyld individer lidende av dekadense, desillusjoner eller weltschmerz. Nuvel, nøl ikke! med andre ord.

Takk for godt og grundig svar, Tao. Jeg håper jeg kan bidra med et oppklarende et tilbake.

Hva er det du vil skal rettferdiggjøres? Jeg skjønner ikke hvorfor jeg skulle rettferdiggjøre mitt forhold til ei bok? Eller hvorfor du skulle det?

Jeg liker å anse litteratur som en kunstform, uten å ta meg selv for høytidelig – eller for den saks skyld for lite høytidelig. Og jeg er av den tro at man kan måle kvalitet, skjønt det man måler med er konstruksjoner. Kanskje er det vanskelig å gi eksempler innen litteratur, men hva med musikk: Det synes meg ganske sørgelig at mange regner technobeats alla Scooter som bedre musikk enn Chopin eller Gershwin, eller at skaperkraften som ligger bak dem er på samme nivå. Det er et syn jeg ikke klarer å dele, og jeg vet ikke om det gjør meg ondskapsfull eller kanskje til en hykler. Min smak synes ofte å følge «konstruksjonene». Kravene til kvalitet gir mening for meg. Smak er noe som bygges og som er i stadig utvikling.

Hvor vil du? Til et mål, en fasit? Finns ikke.

Relativisme er antakelig den minst naive holdningen, skrev jeg, og du siterte. Jeg tror ikke det finnes et mål, jeg tror ikke det finnes en fasit. Men jeg mener dog det er bedre å søke noe forgjeves, enn å synke ned i apati og likegyldighet. Det er ingen mening med tilværelsen, men vi kan prøve å skape en. Derfor har vi kunst.

Med mindre du godtar andres definisjoner og begrunnelser.

Jeg tror det finnes mennesker og ideer verdt å ta lærdom av.

Sjøl synes jeg at 'smaken er som baken' er veldig spennende hvis man er åpen og nysjerrig på de andres smaker. Og hvis man tør være åpen når man sier hvorfor man liker/ikke liker ei bok. Det kan bli fryktelig personlig, det kan til og med lugge litt i ubevisste og fortrengte deler som en sjøl ikke tør se. Så dypt går litteraturen av og til.

Andres smaker skal man være åpen for, det krever ikke mer enn toleranse. Nysgjerrighet derimot behøver noe som vekker den. Mitt ønske med tråden er at folk forsøker å ta sin smak i forsvar, og ikke skyr unna med et «smaken er som baken». Det synes også at det er en sammenheng i folks smak mellom å like en bok og å bli tilfredsstilt av en bok; litteraturen går dypt, som du sier, den kan treffe oss personlig og lugge i nervene, men dette fører jo til avsky, ikke tilfredsstillelse – mange som finner en roman avskyelig klarer ikke å identifisere den som av god kvalitet. Har de da (hvis jeg får lov) god smak?

- hvilken sannhet har du i tankene? Den personlige eller den litterært objektive (konstruerte)?

Den sannhet jeg hadde i tankene er den enhver leser burde konstruere til seg selv. En personlig som prøver å være litt mer.

Overbevises om hva?

At deres smak ikke er konstruert av andre, at de har en selvstendig smak. Folk som leser populærlitteratur er like påvirkelig som de som leser akademisk godtatte klassikere. Kanskje endog mer? De som leser klassikere leser den fordi den er kanonisert, de som leser populærlitteratur leser den fordi mange andre leser den. Skal jeg finne noens smak interessant, må det være noe mer med den smaken enn det som blir fortalt bakpå bokas omslag, i avisene eller av vedkommendes venner.

Hvor spennende er det ikke å høre hvorfor andre synes Don Quijote er dritkjedelig?

Det er spennende hvis de kan si hvorfor. Det vanligste svaret er bare at. For eksempel:
- Boka var dritkjedelig.
- (gisp) Det kan du ikke mene! Hvorfor det?
- Jo den var så lang.
- Men var den ikke spennende da?
- Nei, den var uoriginal og platt.
- På hvilken måte?
- Den kunne gjort noe nytt.

Av de 105 tekstene jeg leste i fjor er disse som skilte seg ut fra mengden.

Den ultimate leseropplevelsen var nok Johan Harstads novellesamling Ambulanse, men det var flere som kom ganske nært og som har gitt meg mange fine leseropplevelser i 2009.

et friskt nypust! får lyst til å gråte, men klarer ikke slutte å le.

Ein favoritt hjå meg og! Vil slå eit slag for Stranger i alle format og sjangrar.