Ikke lett dette gitt. Har egentlig flere fascinerende figurer jeg kan nevne, men jeg faller ned på
Dorian Gray.

Han som ønsker å forbli ung for bestandig, det igjen framhever menneskenes overfladiskhet og forfengelighet. Det har på ingen måte gått av moten, det avdekker et nesten identisk speilbilde av dagens holdninger.
En meget god bok og en firgur jeg ikke glemmer, han sitter spikret.
Oscar Wilde tok skjønnhetsidealet på kornet.

Her er mitt forslag: Lavadelsmannen Don Quijote de la Mancha.

Begrunnelse: Et hode forgiftet av litteratur, han skaper sin egen historie, sin egen litteratur, og lever den, han lider mest sannsynlig av flere sinnsforstyrrelser, han har pengeproblemer, han sliter med kjærligheten, han får regelmessig bank, og han har en god venn/tjener som ikke er allverdens hjelp. Men han gir aldri opp og ser nye muligheter rundt hvert hjørne.

Et stort leseeventyr. Snøbarnet er en bok med flere temaer. Det handler om å miste et barn, og om barnløshet. Det er en bok om mennesket mot sterke og ukjente makter, som naturen og det vi ikke kan forklare. Snøbarnet er også en sterk skildring av et ekteskap hvor begge er blitt som fremmede for hverandre, og deres vei til å finne tilbake til det som en gang var godt og fint. Skildringen av Mabel og Jack, og deres forhold til hverandre var noe av det jeg opplevde som følelsesmessig sterkest når jeg leste boken.

Jeg likte Baby Jane kjempe godt. Karakteren til hovedpersonens kjæreste opptok meg siden forsvarsmekanismene hennes holdt folk på avstand ved å være dominerende, verdensvant og ofte sarkastisk. Den uroen og håpløsheten til hovedpersonen som ble beskrevet gjennom hennes desperate forsøk på å hjelpe kjæresten ut av angstens klør var veldig troverdig synes jeg. Også det grunnleggende behovet for å føle at hun var til nytte for kjøresten. Apropo omslaget synes jeg det passet perfekt til bokas alarmerende innhold. Minnet meg om omslaget til Bivirkninger av Elin Brodin som også er en sterk bok.

Takk for din anbefaling, Lise! Her er min omtale etter å ha lest den:

Skjønt om morsrollen i et moderne Korea

Da jeg leste om denne bestselgeren fra Sør-Korea, som pt. er solgt i 23 land og som også er Sør-Koreas mest solgte roman gjennom tidene, var jeg ikke i tvil om at dette var en bok jeg ganske enkelt måtte få med meg.

Mor og far har reist til Seoul for å besøke sine barn, og så skjer plutselig det fatale: far går inn på T-banen fra en overfylt T-banestasjon, dørene bak ham klapper igjen idet toget begynner å aksellerere ... og så oppdager han til sin store fortvilelse at kona er vekk. Hun rakk åpenbart ikke å komme seg på toget. Og han? Som alltid strenet avgårde i full fart med sin kone på slep, som nesten ikke klarte å følge hans tempo, når brydde han seg egentlig om å snu seg for å forsikre seg om at hun stadig hang med? Aldri ...

Til tross for at faren og hans barn gjør alt som står i deres makt for å oppspore moren, dukker hun ikke opp. Hvor kan hun ha blitt av? Hvorfor kommer hun ikke tilbake? Månedene går, men all leting er nyttesløs ...

Men boka handler om atskillig mer enn letingen etter en forsvunnet kone, mor og kvinne. I denne boka slipper fire ulike fortellerstemmer fra familien til, og hver og en av dem memorerer fra tidligere tider. Hvem var denne selvoppofrende kvinnen som stilte opp for alt og alle? Hadde hun ikke egne behov eller drømmer? Var det tilstrekkelig for henne å være mor og hustru? På en stillferdig måte gjennom de fire fortellerstemmene får vi nærmere kjennskap til kvinnen som sto så sentralt i familiens liv, men som likevel var så usynlig. Det er ikke til å komme forbi at deres dårlige samvittighet bidrar til å opphøye henne til noe nærmest hellig nå som hun er borte, hvilket står i dyp kontrast til hvordan de behandlet henne mens hun var til stede. Hadde det ikke vært for at kvinnen selv, hun som er borte, også slipper til med sin historie, ville det hele kanskje ha endt opp som en klisjé over morsrollen. Når den like fullt ikke gjør det, så er det fordi det er enda flere bunner i denne boka. For den handler ikke bare om det å være mor. Den handler også om Korea, som på rekordtid har gått fra å være et nokså fattig samfunn til å bli en del av den moderne verden - på godt og vondt. På godt fordi sult og fattigdomssykdommer er et tilbakelagt stadium. På vondt fordi den yngre generasjonen er i ferd med å glemme de virkelig viktige verdiene i et samfunn, hvor familien var et være eller ikke være for de aller fleste. Det var også interessant å få innblikk i et lands kultur, som i alle fall jeg vet så altfor lite om. Et land hvor kristne verdier lever side om side med gamle tradisjoner, hvor man fremlegger offergaver for de døde - bare for å nevne noe.

Denne boka er aldeles skjønn! Og den har til og med noe viktig å fortelle meg som lever helt på den andre siden av jordkloden i forhold til der hvor handlingen finner sted. Ikke bare er det noe universelt med det å være menneske - det er også noe universelt ved morsrollen, som alle - uansett bakgrunn - kan kjenne seg igjen i. Denne boka fortjener etter mitt skjønn terningkast fem! Og måtte riktig, riktig mange finne frem til denne boka! Den fortjener mange lesere!

En varm sommerkveld på terrassen med utsikt over skogen der sola akkurat var i ferd med å gå ned bak trærne, slo det meg: Pan! Jeg har lyst til å lese Hamsuns Pan igjen! Løytnant Glahns vandringer gjennom skogen i lyse nordlandsnetter i feberhet lengsel etter Edvarda… Jo, DEN boka er mye, og også en sommerbok. Kanskje var det sommer forrige gang jeg leste den, anslagsvis 15 år siden? Muligens har den gått som opplesning på radioen en sommer, synes å høre for meg en behagelig oppleser med nordnorsk tonefall.

Nå viste det seg at boka var søkk vekk fra hyllene mine, jeg må ha lånt den bort en gang, men det var i hvertfall en pocket. Nå er ny utgave bestilt, og jeg kjenner at jeg virkelig gleder meg til å forsvinne ut i skogen med Glahn og Æsop i vekselvis dirrende lengsel og dyp smerte.

Hvilken bok er den ultimate sommerboka for deg? Ikke nødvendigvis den som veier lite i kofferten eller handler om sommer, men boka du virkelig forbinder med sommer samme om den skulle handle om snøstorm. Kanskje den boka du leste den sommeren du var så forelska? Den sommeren du var på fjelltur? Den sommeren du brukte mesteparten av ferien på å være forkjøla? Den boka som beskriver sommervinden mot huden på en måte som gjorde at du tenkte: “Ja, akkurat sånn kjennes det!”

Hvilken bok vil du for alltid forbinde med sommer?

Hva er en bok? Absolutt et interessant spørsmål. Du sier at teksten i Kindlen din ikke er ei bok, men en tekst. Men bøker er jo også tekst, bare at de er samlet på papir mellom to permer.

Blir da en pdf-fil kun tekst så lenge den kun befinner seg på datamaskinen din, men i det sekundet den er printet ut og plassert mellom to permer en bok? Det er akkurat samme teksten, så da blir jo boken bare en måte å formidle teksten på. På samme måte som en e-bok eller ei lydbok.

For å konkludere, så vil for eksempel Brave New World fremdeles være Brave New World uansett om teksten befinner seg i en bok, e-bok eller på en cd. Boka blir da bare en måte å formidle teksten på, på samme måte som et album kan utgis som mp3, på vinyl, cd eller til og med kassett.

Så skal "bok" reserveres for den klassiske boken, så blir boka redusert til en måte å presentere en tekst på, og ikke som noe "opphøyd" i seg selv.

Å fortjene sine barns respekt er i virkeligheten foreldres første plikt.

Sigrid Undset (1882-1949)

Oscar Wilde er jo bare herlig! Han var en utrolig intelligent ordkunstner og satiriker; det er ikke uten grunn at hans bøker – og sitater - står bautafast i verdenslitteraturen. For egen regning kan jeg fortelle at det var et stort øyeblikk for meg personlig da jeg kunne la meg avbilde ved (vel, egentlig på) den fargerike kitchstatuen som er å finne i parken utenfor hans barndomshjem i Dublin ;)

Nå har jeg bare lest boken en gang, og det er sikkert to år siden, så det språklige skal jeg ikke si noe om. Etter å ha lest boken var derimot ikke inntrykket mitt at forfatteren på noen måte støttet opp om terrorismen og attentatene Mino og gruppen hans utførte, men at boken heller gav et eksempel på omstendigheter som kan føre til denne typen terrorisme. Selv om man, som i de fleste bøker, havner litt på hovedpersonens side mens man leser boken, føler jeg slett ikke at Nygårdshaug forsvarer Minos handlinger. Tvert imot belyser boken menneskelige grunner til at noen får et slikt hat mot andre og utfører terrorhandlinger, og at det som en form for hevn kanskje er naturlige reaksjoner på andres bestialske oppførsel.

Hei bokelskere. Har hatt glede av diskusjonene og boktipsene deres uten selv å bidra så langt, men denne tråden traff meg.

Jeg elsker å bruke tid i bokhandlene og kan falle for en tittel, en vakker innbinding, et format, eller bare en følelse av at akkurat denne boka rommer noe som snakker til meg. Det er mange titler som har gjort meg nysgjerrig. Følgende kjøpte jeg primært fordi titlene traff meg:

"I skyggen av små menn midt på dagen"

"Den stødige tilstundelsen av jubel i virkelig trist musikk"

"Under de dype skyggene av løvtunge trær"

"En plutselig frigjørende tanke"

"Gå, eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv"

"Dødens uteblivelse"

Jeg har hatt mange gode, inspirerende og engasjerende opplevelser sammen med dere denne måneden med å lage humre og le lista som nå er kommet opp i 99 titler.

Der er det mye som kan få oss til å trekke på smilebåndet, og det varierer i fra American Psycho til Gummi-Tarzan. Helt herlig. Benytter anledningen til å takke alle som har bidratt.

En som har trimma lattermusklene mine er Tommy Kristoffersen Odd W. Suréns romanskikkelse. Det er veldig lytt her jeg bor, og noen ganger lurer jeg hva naboen tenker når jeg kommer med latterbrølene mine. De får tenke det de vil, det er så deilig å le.

Surén har en helt herlig humor, og burde oppdages av flere.

Denne måneden har to krigsromaner satt dype spor, faktisk.

Den første er Väinö Linnas Ukjent soldat. Den er en finsk klassiker og handler om fortsettelseskrigen. Fæl, men det er en herlig ærlig bok full av galgenhumor.

Den andre er På hjemmefronten av Kari Hotakainen, som handler om "hjemmefrontsoldaten" Matti. Han mener at å kjøpe et hus er veien å gå for å få familien hans tilbake, og starter en krig for kjærligheten. Boka er trist, morsom, tankevekkende og samfunnssatirisk, og fortjener mange flere eiere enn 77...

Children's Wartime Diaries (red. Laurel Holliday) var månedens sterkeste leseopplevelse. Mrs. Dalloway (Virginia Wolf) var også en god opplevelse.

Tror det blir Sult. Jeg ante ikke at den var ironisk og morsom. Genanse og verdighet (Solstad) og Vildanden ble også en bra kombinasjon. Og alle tre historiene dreier seg om den norske mannens forestillelse;) De vil være, fremstå som eller forestille seg at de er rikere, glupere eller lykkeligere enn de er. De to eldste dreier seg ganske mye om ære, frykten for å tape ansikt, Solstads vel mer om å leve på en løgn.

Den som har satt sterkest spor i april er "Den rettferdige" av Helene Uri. Velskrevet og god bok om et grusomt tema.

April er vel ikke heeeelt ferdig ennå....:) Har uansett hatt noen fine leseropplevelser denne måneden også!

Sort Messe av John Dickson Carr, Denne boka er sjefen over all krim!

Klokken i Makedonia av Knud H. Thomsen, Humre og le bok!

Sveve over vatna av Ragnar Hovland, ikke helt ferdig med den, men er helt klart en favoritt. Oppvekstroman, bra skrevet og ler så tårene triller!

Jeg må innrømme at jeg ikke har fulgt alt for godt med på hva som har skjedd på barnebokfronten de siste tjue årene. Jeg har lest småbarnsbøker fordi jeg har hatt et lite barn, og nå som han er andreklassing går det i doktor Proktor og Harry Potter og Kurt og rampete Robin. Vi har jo lest Ronja Røverdatter og Pippi og sånt fra min barndom, men av de nye bøkene vi har lest er det ikke mange jentehelter, akkurat - og enda jeg er gammel feminist har jeg ikke tenkt så mye over det.

Men i forrige uke hadde jeg snikførslipp på min egen 9-12 bok med 120 unger i Bø i Vesterålen, og etterpå snakka jeg med noen elleve år gamle jenter som syns det var så rart at hovedpersonen Kaspara var jente. Ikke fordi jenter ikke kunne være hovedperson (som jeg først misforsto dem til), men fordi Kaspara var så modig. Og sterk nok til å fiske en spekkhugger! Det siste var kanskje ikke så realistisk, så jeg spurte om de kjente mange gutter som kunne fiske spekkhuggere. De gjorde ikke det, men de syns nå det var rarere med ei jente, likevel.

Da begynte jeg å tenke. Tøffe ungdomsbokjenter kommer jeg på mange av, men hvordan står det egentlig til med barneromanene? Kryr det av sterke, tøffe heltinner disse jentene har gått glipp av, eller vokser dagens barn opp i den tro at jenter ikke kan fiske spekkhuggere? Noen her som er superbeleste og har vektige synspunkter eller spennende teorier?

Muligens er dette en spoiler ;)

Bøker fra tiden like etter/rundt Sovjetunionens fall er spesielt interessante for meg. Grunnen er temmelig enkel; i løpet av 1989/90 fullførte jeg min grunnskoleutdanning og mye av samfunnsfagspensumet skaptes i løpet av vårmånedene jeg gikk i avgangsklassen. Jeg lot meg tidlig fascinere av kommunismen og dens budskap: den naive Anja våknet flere ganger av mareritt som fortalte henne at hun aldri ville få besøke Sovjetunionen.. Det var veldig spesielt og spennende å oppleve jernteppets fall på denne måten; vi følte alle at vi der og da var en del av historien- og; disse hendelsene var med på å gjøre meg veldig interessert i historiefaget!

Den voksne Anja har fått besøkt både Russland og Latvia. Mitt romantiske syn på den tidligere kommunistiske republikken er borte. Selv for en vestlig person som meg er det klart at det, mer enn 20 år siden murens og unionens fall, fremdeles i stor grad er kynismen som råder. De baltiske statene har fått lide i mangfold, siden de på mange måter var som en buffer mot vesten å regne.

Nettopp derfor var de ulike tidsperiodene i boka interessante for meg. Her får vi, gjennom karakterene, oppleve Estlands historie i historisk viktige bolker. Vi leser om den andre verdenskrig, Sovjetunionens innmarsj og til slutt den begynnende løsrivelsen fra republikken. Jeg skal ikke på noen måte påstå at jeg kjenner Estlands historie godt, likevel mener jeg å tro at historien som skisseres i denne boka er både troverdig og historisk korrekt.

Avslutningen av romanen, som tidligere har vært nevnt i denne tråden, viser leseren hvor korrupt og konspiratorisk samfunnet i Estland virkelig var da de var en del av Sovjetunionen. “Alle” jaktet på “alle”, hverken familiebånd eller tidligere vennskap spilte noen rolle. Her gjaldt det å overleve. Aliides skjebne var kanskje ikke så unik; man gjør det man gjør for å overleve, og ett eller annet sted på veien mister man sine tidligere normer… Skammen kan få mange til å gjøre de mest utrolige ting!

Når det gjelder Zara kan hennes oppvekst ha vært en del av årsaken til at hun handlet som hun gjorde; hun er naiv, samtidig oppviser hun et fantastisk overlevelsesinstinkt; hun ER Zara, ikke Natasha. Må si at Zaras skjebne gikk inn på meg, hennes historie minner meg veldig mye om filmen Lilja 4ever, og det var svært vondt å lese enkelte av passasjene som omhandlet hennes tid bl.a. i Tyskland.

Konklusjon: dette var en utrolig god bok! Den var gripende, men samtidig på en måte usentimental.. Leseren møter karakterenes mørkeste sider, samtidig er det et visst håp å spore. Heldigvis har jeg Stalins kyr liggende, forhåpentligvis vil jeg på nytt la meg imponere av Oksanen!

Brutalt og åpenhjertig om en oppvekst ved bardisken

Dimitri Verhulst vokser opp sammen med sin far og tre onkler hos farmoren, etter at moren reiste sin vei da han var 12 år. Både faren og brødrene er alkoholikere "av rang", og drikking er det eneste som står i hodet på dem. Et hvert tilløp til snobberi blir det slått hardt ned på, for i dette miljøet bærer man sin fattigdom med stolthet. Det meste manglet i Dimitris barndom; rene klær, regelmessige måltider, oppfølgning av skolearbeide, noe han kunne kalle et skikkelig hjem ... I stedet dominerte kaos, fyll, slossing, skitt og elendighet. Besøk av namsmannen som innkasserte både kjøleskap, TV og andre nødvendighetsartikler, var mer vanlig enn det motsatte ... Og det lille de hadde av møbler ble som regel ødelagt i fylla når sinnet hos faren eller en av onklene tok overhånd.

Med barsk og nærmest brutal humor skildres bl.a. en drikkekonkurranse, hvor det viktigste ikke var å vinne, men å delta. Og møtet med Frankie, en gutt i gata hvis far mente at det var under deres verdighet å omgås denne gjengen med udugelige snyltere som man mente at Verhulst-slekten besto av. Den eneste som faktisk var i jobb, var Dimitris far, mens de øvrige brødrene knapt hadde gjort et ærlig arbeidsslag i hele sitt liv. Vi møter også dverg-tvillingene som vokser opp på puben og som er alkoholiserte før de når puberteten fordi de har hjulpet pubvertinnen, dvs. moren, med oppvasken ved å helle i seg ølslanter over flere år. For ikke å glemme farens edelmodige, men dog så mislykkede forsøk på å komme bort fra alkoholens åk ...

Så en dag skjer det noe som skal vise seg å bli redningen for lille Dimitri, som i mellomtiden er blitt 13 år, skjønt hendelsen der og da fremstår som en katastrofe. Familien får besøk av en vakker kvinne som spør etter faren hans. Har faren fått seg ny kjæreste? Nei, kvinnen er fra barnevernet og hun ønsker å inspisere forholdene Dimitri vokser opp under. Uten at dette på noen måte er viet stor plass i boka, får vi vite at dette blir innledningen til en epoke bestående av mange fosterhjem (som mislykkes), institusjoner osv. for Dimitri. Han som alle trodde skulle bli som resten av slekta, klarte seg imidlertid forbausende godt, og er i dag en av Belgias mest kritikerroste og leste forfattere. "Alle tings bedrøvelighet" er den første boka av Verhulst som er oversatt til norsk. Boka snublet jeg over rett før påske, og det var i første rekke den fantastiske tittelen som fanget min oppmerksomhet og i neste omgang nysgjerrighet. Jeg bare "måtte" ha den!

Det tok litt tid før jeg vennet meg til forfatterens fortellerstil, men ikke mer enn at boka stort sett var lest i løpet av en dag. Forfatteren er blitt sammenlignet både med Arto Paasilinna og Charles Bukowski. Jeg mener at Verhulst har sin helt særegne fortellerstil. I den grad han f.eks. kan minne om Bukowski, er det gjennom brutaliteten i sine skildringer. Her pakkes ingenting inn. Desto mer rørende er det å lese om da Dimitri tar med sin sønn til onklene (faren er for lengst død) på deres stampub, og forskrekket ser hvilken innflytelse dette har på sønnen og straks vil hviske vekk sporene.

Alt i alt en velskrevet og tragikomisk bok i genren "forfatter-selvbiografi", men som det absolutt ikke går tretten på dusinet av. Dette er for øvrig den andre boka jeg leser i løpet av kort tid, som nylig er oversatt fra nederlandsk noen år etter at aktuelle bok har gjort stor suksess i hjemlandet. Så langt har dette vært spennende lesning! Jeg gir terningkast fem!