Bokelskere.no

Jeg synes forfatteren får sagt mye bra om hverdagsliv. Å finne mening der man er.
Om håp og ønsker.
De beste partiene handler om hverdagen med menneskene hun jobber med.
Velskrevet. Ettertenksom.

Vi begynner med slutten av Chris Whitaker er en thriller, men den oppleves mer som en roman. Syntes heller ikke det var krim, da politisjef Walk ikke har stor nok rolle i boka til at det kan stemples som krim.

Mye rot
Vincent King slippes ut av fengsel etter tretti år og han og Walk har hele tiden vært nære venner, nesten som brødre. Cape Haven er et oppdiktet og fredelig sted. Vil vennskapet deres forandre etter at Walk måtte vitne i saken mot Vincent? Samtidig blir man godt kjent med tretten år gamle Duchess. Hun kaller seg selv den fredløse og hun beskytter lillebroren sin Robin på fem år mot hva og hvem som helst. Hun prøver også å ta ansvar for sin mor Star da hun ofte ikke er i stand til det selv. Mange ganger er Duchess nødt til å være eldre enn det hun egentlig er.

Dette er en handling om et sted som sitter fast i tid, følelser og skyld. Den er om overlevelse og det å prøve og komme seg videre uansett hvordan ting ser ut. Forvent ikke en bok med mye tempo. Dette er en bok på over fem hundre sider som tar seg god tid, og er en karakterdrevet roman. Det var interessant å lese om båndet mellom Walk og Vincent. Likte også småsted beskrivelsene. Den klaustrofobiske og sjarmerende kontrasten det kan gi.

Ikke særlig begeistret over Duchess
Skjønner godt hvorfor boka har fått gode anmeldelser, men for min del ble det for mye drama, og i stedet for å bli begeistret over Duchess som mange andre har blitt, syntes jeg at hun i lengden ble en smule irriterende og litt mye. At hun er fredløs blir nevnt nesten hele tiden, og synes ikke karakteren hennes er helt til troverdig til tross for all den motgangen hun har fått, og at hun vet mye om overlevelse. Jeg ville heller bli bedre kjent med Vincent og Walk som begge var mystiske på hver sin måte. Vincent med sine hemmeligheter både innenfor og utenfor fengselet, og Walk som skjuler helseproblemene sine fordi han er redd for å bli erstattet av noen andre.

En roman med store ambisjoner, men dessverre tok voksendrama og tenåringsperspektiv for mye plass.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse

Anna, Henrik og Milena skal på sin årlige fjelltur og da Milena spør om den nye kjæresten hennes, Jacob, kan bli med er de andre to usikre, men gir etter til slutt. Det skulle de kanskje ikke ha gjort...

Spennende og intens med gode naturskildringer, men jeg ble litt skuffet over slutten. Personlig trodde jeg på en annen og mye kulere slutt, men det ante meg at noe slikt ville komme og jeg synes dessverre ikke den ga boken den gode avslutningen den egentlig fortjener.

Språket, stemningen og skildringene. Dette er en bok jeg vender tilbake til nesten årlig. Er lest mange ganger, og nyter den hver gang. Anbefales og bør leses.

Det er ikke ofte jeg leser bøker om rasisme, men det lønner seg, selv om man lever i en moderne tid.

Det er vel noe som aldri dør helt ut, dessverre. Bare se på Black Lives Matter bevegelsen. Boka er ikke basert på en sann historie eller noe, men tar for seg et tema som provoserer mange.

Sterke og svært forskjellige kvinner
Litt av en tid er om helt ulike kvinner. Den ene er Emira som er barnevakt mens hun ser etter noe annet å finne på. Hun er 25 år, og føler at andre har kommet lengre enn henne i livet, og hun drømmer om en jobb med helseforsikring. Problemet er at hun ikke vet hva hun vil gjøre. Så hun er barnevakt for barna til Alix Chamberlain imellomtiden. Hun har mest ansvaret for den største datteren, Briar. Alix er en selvstendig karriere kvinne som er gift med en eldre mann, og de har kanskje litt fine vaner.

Emira er nødt til å steppe inn sent på kvelden da hun er sammen med venner. Hun blir oppringt av Alix om at hun er nødt til å ta med Briar til nærmeste butikk, mens de ordner opp i en krise hjemme. Noe som har med mannens jobb å gjøre. Emira og en venninne henter Briar og tar henne med til en lokalbutikk. Mens den ene venninna drar, blir Emira kort tid etter kontaktet av en vekter som har fått en bekymringsmelding av en annen kunde. "Problemet" er at Emira er mørkhudet og Briar er hvit. Hvordan skal Emira få vekteren til å skjønne at hun er barnevakt som er på jobb uten å virke kriminell? Ting blir ikke bedre da hun blir filmet av noen andre. Klarer hun å få personen til å la være og legge videoen ut på Internett?

Ikke bare alvor
Boka er ikke bare full av alvor, men også noen komiske øyeblikk oppstår, for andre karakterer dukker opp, som kan føre til forskjellige dilemmaer for mange. Så dette er ikke snakk om en tørr roman til tross for tema. Det er en del underholdning, også.

Dette var en bok jeg gjerne ville like, og jeg likte den delvis også. Den er både engasjerende og kvikk, men det var tre ting som småirriterte. Selvfølgelig er det jo noe som irriterer ... Det ene var fortellerstemmen som minnet meg om chick-lit. Det blir litt for mange overdrivelser og overdramtatiseringer. Litt mye av alt. Dessuten fikk jeg ingen forhold til Alix og de såkalte venninnene hennes. Jeg mener: Hva er vitsen med å påpeke til sin venninne, Alix at hun har lagt på seg?

Alt i alt en roman med god begynnelse, men det blir dessverre noe vinglete og åpenbar underveis.

Fra min blogg: I Bokhylla

En vakker bok om et vanskelig forhold mellom datter og far. Fantastisk skrevet med godt innblikk i en ujålete virkelighet og med humor i form av det tragikomiske. Denne ble slukt!

Plottet er som omtalen sier perfekt for en god sommerbokopplevelse. Dessverre er historien skjemmet av naivitet, dårlig (manglende?) research og persongalleriet er platt. Forfatteren har gode hensikter, men mangler evnen til å fargelegge et bilde som kunne vært fargesprakende, men som fremstår i sort/hvitt. Historien er bygget opp rundt en strandkafe en sommer, men det er lett å avsløre at forfatteren har svært liten kunnskap om hva kafedrift handler om. Det blir mye repetisjon om hva som serveres, at det er travelt, men opplagte problemer blir enkelt løst med at det ordner seg alltid for snille piker. Dette er dessverre "bare" en enkel kiosklitteratur.

Skremmende skildring av vindkraftutbygging, samtidig som dette er en spennende roman det er vanskelig å legge fra seg

Drapet på kommandanten er en roman i to bind. Min omtale gjelder begge bøkene. Bok en og bok to. Forfatteren er den fabelaktige, geniet! Haruki Murakami.

Vi entusiaster av denne forfatteren vet i store trekk hva vi får når vi leser en ny bok av den godeste Murakami. Også her, mye av tematikken, protagonisten i boka og ting som skjer, er velkjent fra andre romaner av Murakami. Dette med mørke dype hull i bakken, classy kvinner og fokus på kvinnenes bryster, den litt mistilpassede mannlige hovedpersonen og mye annet... du får det her også i kommandanten. Og jeg digger det! Jeg koste meg virkelig med Drapet på kommandanten. Kritikerne er overveiende positive og deler ut terninger med femmere og seksere.

Et godt råd, ikke les kritikkene/omtalene av Drapet på kommandanten før du leser selve romanen. Det blir litt mye Spoiler Alert. Bare kjøp boka og gå i gang med lesingen. Du blir raskt fjetret, sugd inn i romanen. Dette er Murakami kvalitet på hans beste.

Jeg kjøpte kommandanten-bøkene på årets Mammut-salg. Vel anvendte penger.

Romanen skildrer på nydelig vis dynamikken i familien, og hvordan konflikter oppstår når Tollak ikke greier å kommunisere med de andre. Leseren får et klart innblikk i følelses- og tankelivet hans, og jeg kjenner derfor godhet for den gamle grinebiteren.

Plukket med meg denne på impuls i bokhandelen fordi jeg hadde lyst på noe morsomt å lese. Men det ble ikke så morsomt som jeg hadde trodd. Her er det deprimerte og villfarne kvinneskikkelser med kronglete liv. Vigdis er utrolig slitsom med sine oppheng i (ekle) detaljer i hverdagslivet; det toppet seg med en utstudert beskrivelse av hvordan noen majonesflekker rundt en kvinnemunn skiftet plass til en serviett på bordet i løpet av en samtale. Jeg prøvde å undersøke om Linn var av den samme ulla, eller om det var ment at Vigdis skulle være en sånn type som ser glasset som halvfullt. Men disse utbroderingene finnes i synsvinkelen hos Linn også. Jeg ble også trøtt på ungen Billie, faktisk. Jeg skjønner ikke helt hvorfor boken fokuserer så mye på Billie? Billie og barnehagen. Jeg ville gjerne ha noe morsomt å lese, ikke grave meg ned i slitsomme liv som må tolkes. Det var feil bok til feil tid - eller feil forventninger.

Der det finst fuglar. Maren Uthaug.

Hoddu syn og du bin!!!
Forfattaren er født i Kautokeino, men flytta tidleg til Danmark, der ho no livnærar seg som tegnestripemakar, bloggar og forfattar. For denne boka fikk ho Romanprisen i DK.
Maren Uthaug: som etternavnet avslører, fører blodlinja hennar til Ørlandet på Trøndelagskysten. Slekta har tydelige fortellertradisjonar - og takk Herren for det.
Vil du kome deg litt bort fra pandemier og anna, hopp inn i denne boka og ta et opphald på Kjeungkjær fyr.
Eit fyr kor fyrvoktarane har det med å gå til grunne i.
Handlinga går frå 1920 til ei stund etter krigen. Her er så mykje mellommenneskelig dramatikk, at WW2 blir knapt nevnt. Me følger fyst Johan. Ein gut fra fattige kår som vil bli fyrvoktar for å kunne forsørge seg og mor si etter fars død, men pga dårlege erfaringar med einslege menn i einsomheit, er det krav om at han må ha kone å ta med seg ut. Dette fikser han styggfort en laurdagskveld og eit familiedrama tek av.

Som i dei fleste romanar fra rurale strøk, er prestefamilien, den største garden, og fattige folk, viktige bærebjelkar for romanens bindingsverk. Kjønnsdrift; som maktfaktor, underkastelse, fristelse, overgrep, incest og spreidning av gener også. Her stemmer nok ikkje alt i kirkeboka - for å seie det sånn. Her er også kjærligheit og hat, lengsel, gevinster og tap, fyll og fiolin.
Dette er spenning på høygir.

Fortellergrepet er knallgodt, ved at ho fortél først Johans historie, så etter nokre dramatiske år rykker oss tilbake i tid, og gir oss mykje av historia til dei hine i deira perspektiv; om korfor dei tok dei valga dei gjorde.
Ei fantastisk bok. Det er lenge sida eg har lest meg natta gjennom.
Gleder meg til å lese mer av Maren.

Denne boka lå veldig lenge på hylla og i "skal leses"-lista før jeg faktisk leste den. Den var solgt inn via blurb osv. som en lettbeint, litt humoristisk bok. Den er alt annet enn dette. Det er en sterk bok, en bok om ei kvinne som lever mot alle odds, men som på sitt vis er redd for livet og alt det innebærer. En liten hendelse skjer som får henne til å gjøre noe uventet og plutselig begynner ballen å rulle.

Boka handler om å overleve traumer, om forskjellen på å leve og å overleve og hvor viktig det er rett og slett å være snill. Når andre begynner å vise Eleanor vennlighet innser hun at det går an å møte mennesker som bryr seg om deg, er glad i deg og faktisk interessert i å bli kjent med deg. Denne opplevelsen får store konsekvenser.

Ikke tro på alt snakket om at boka er så morsom eller at den er forsøkt solgt inn så lettbeint - dette er en oppriktig god bok. Da jeg først begynte syns jeg den var enten oversatt eller skrevet veldig gammeldags, men jeg forsto raskt at det var meninga. Fordi Eleanor er litt eksentrisk.

Akkurat dette er bokas store styrke - den går inn i hodet på en person som fra utsiden kan se latterlig eller patetisk ut, og viser med varme hvordan Eleanor tenker. Og ikke minst hvorfor. Kanskje sitter man også igjen med litt mer forståelse for dem som er litt annerledes og ikke passer helt inn i formen samfunnet har skapt?