Bokelskere.no

Uten at jeg helt vet grunnen så har ikke Jo Nesbø bøkene fristet å lese.
Mannen i huset har alle og elsker dem!
Etter tredje forsøk bestemte jeg meg for at nå skal jeg lese dem!
Og jeg angrer ikke, denne var litt trå i starten men fenget etterhvert.
En god bok!

Hei,
her er vi jo lesende medlemmer. Mange av oss prioriterer kanskje ikke så mye tid på nettet?
Men jeg kan egentlig bare snakke for meg selv:
Jeg samlet bøkene mine her for å få en bedre oversikt, og det har jeg fått.
Når jeg syns jeg har noe å si om ei bok, så skriver jeg litt. Og finner jeg sitater som er verdt å dele med andre, så skriver jeg dem også.
Ellers er jeg lite med i diskusjoner. Deltok litt i begynnelsen. Men jeg fant ut at det ble en tidstyv. Nettet tar ellers mer enn nok av min tid. Jeg bruker heller mer av min tid på å lese i bøkene mine.

Du kan kanskje prøve å starte noen provoserende diskusjoner og se om du får litt mer fart i sakene?

Håper der er masse støv slik at du slepp å bøye deg så djupt,

Jeg bøyer meg i støvet for din observasjonsevne! Jeg har sjøl lest boka og reagerte ikke med en muskel!

Jeg leser ikke mange norske bøker, så når jeg gjør det, må jeg ha hørt mye bra om den. Odinsbarn har blitt snakket om overalt, og egentlig er jeg litt treig. Men nå har jeg også lest den, og jeg likte den veldig godt.

Det er veldig mye med Odinsbarn som er bra. Dette er en veldig ambisiøs fantasyroman, og jeg er mektig imponert over det Siri Pettersen har fått til. Boka har alt som trengs for en god og annerledes fantasy. Siri Pettersen har skapt en verden der mennesker er myter, og folket i Ymslanda har alle haler. Alle utenom Hirka...

Det er en veldig god verden Siri Pettersen har skapt. Den er grundig gjennomtenkt, og jeg trodde på den. I fantasysjangeren er dette veldig viktig. Jeg hadde litt problemer med å sette meg inn i verdenen med en gang, men etter at jeg hadde lest en stund, gikk det veldig fint. Det tok ikke lang tid før jeg likte verdenen veldig godt.

Jeg likte veldig godt hvordan norrøn mytologi var blandet inn i historien. Jeg har alltid syntes at mytologier er spennende, og når det blandes inn i bøker, er det et stort pluss. Det passet perfekt inn i boka, og jeg synes det gjorde den mye bedre.

Det var noen småting som jeg ikke likte så godt... Det tok litt lang tid før det skjedde noe særlig. Dette er ikke et stort problem, men det gjorde at jeg brukte lenger tid på boka enn jeg vanligvis ville ha gjort. I tillegg var det deler av boka som var litt forutsigbare... Spesielt når det kommer til forhold mellom karakterene. Jeg har lest nok ungdomsbøker til å skjønne hva som kom til å skje... Men det var ikke mye det er snakk om, og mesteparten av boka kunne jeg ikke gjette meg til. Så jeg er fornøyd.

Jeg har bare en siste ting å si nå før jeg runner av. Før jeg begynte på Odinsbarn, leste jeg noen anmeldelser av boka, for å se hva andre synes. Jeg leste en anmeldelse hvor anmelderen klaget over at det minnet for mye om en ungdomsbok. OK... Hva? Det er en ungdomsbok. Boka står i ungdomsavdelingen i bokhandlene, så du kan ikke trekke den ned på det.

Jeg likte Odinsbarn veldig godt, og kommer garantert til å lese den neste boka, Råta. Dette er en serie jeg anbefaler.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Akkurat lest den ferdig :D Bare å kose seg med boka og lese den sakte :)

Dette er den søteste boka jeg noen gang har lest! The Slow Regard of Silent Things er IKKE bok nummer tre i The Kingkiller Chronicle, bare så det er sagt. Det er sikkert noen som ville blitt litt skuffet hvis de trodde det. Dette er en novelle som omhandler en av karakterene i serien, Auri. Derfor vil jeg si allerede nå: Har du tenkt til å lese Pat Rothfuss' bøker, er dette ikke boka du skal starte med. Som han selv sier i forordet vil ikke denne boka gi mening hvis man ikke har litt innsikt i verdenen i serien. Du må starte med The Name of the Wind, som er bok én.

The Slow Regard of Silent Things har det søteste coveret, som passer perfekt til historien. Coveret avbilder Auri, og det er utrolig bra designet. Det er lett for meg som har lest boka å si at det passer, kanskje ikke så lett for dere som ikke har det å forstå. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, men dere må bare tro meg når jeg sier det. Det passer perfekt.

Dette er ikke noen vanlig historie. Det er kun én karakter, ingen dialog, og andre ting som en vanlig historie mangler også. Likevel er dette en av de vakreste bøkene jeg har lest. Språket er utrolig poetisk, og selv om det ikke skjer så mye, fanget The Slow Regard of Silent Things meg. Jeg måtte vite hva som kom til å skje videre.

Auri er en utrolig interessant karakter. Hun er ikke helt ok; hun er litt ødelagt inni seg, og hun er en av de mest interessante karakterene i The Kingkiller Chronicle. Jeg likte veldig godt å lære mer om henne. Her får man et innblikk i hennes liv, hva som driver henne, hvordan hun lever. Der var gøy å lære mer om henne, samtidig som det var litt trist - hun har det ikke lett.

Historien går over seks dager. Auri går å venter på "ham", jeg ser for meg at dette er Kvothe, hovedpersonen i The Kingkiller Chronicle. Hele tiden går hun å tenker på hva hun skal gi ham; de pleier å gi hverandre en gave når de møtes. Gaven må være perfekt, tenker hun. Det er veldig interessant å se hvordan hun tenker på Kvothe, og hva det er hun fokuserer på.

Hele boka er full av illustrasjoner. De er utrolig vakre og skaper en spesiell stemning. Det er Nate Taylor som har tegnet disse. Tegningene passer perfekt til historien, og de gjør denne boka enda bedre.

Helt på slutten av boka har Pat Rothfuss skrevet en "author's note", en liten hilsen fra forfatteren. Kan jeg kalle det det? Jeg vet ikke helt hva jeg skal kalle det. Men, i hvert fall, dette er et veldig fint skrevet notat om hvordan boka ble til. Her skriver han at dette er ikke en bok som er for alle. Dette er ikke boka for dem som vil ha en vanlig historie, dette er for dem som sympatiserer med Auri, som kjenner seg igjen i henne - de som er litt ødelagt inni; the slightly broken people, skriver han. Jeg synes dette var utrolig fint skrevet. Jeg tror nemlig at dette gjelder de fleste av oss. Hvem har gått gjennom livet uten å møte hindringer, noe som sårer én? Ingen, vil jeg si. Hva vil jeg med dette? Jeg vet ikke, men jeg vet at det ikke er rart å av og til føle seg trist. Jeg tror vi alle har godt av det, selv om det gjør vondt der og da. Vi blir sterkere etterpå, og uansett hvor vondt det gjør, det blir bedre. Det er helt sikkert.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Jada...jeg kan bare slå fast at jeg fortsatt er Jo Nesbø fan! En av hans aller beste bøker etter min mening!

Tusen sider og alt for kort. Jeg elsket Ringenes herre, og har slukt Game of Thrones, men Rothfuss overgår dem. Både første bind og kanskje enda mer dette bindet av Kongedreperkrøniken blir man trollbundet av og man kan ikke slutte å lese før man trenger fyrstikker til å holde opp øynene sent på natt, eller i mitt tilfelle akkurat nå vemodig ferdig med boka.

Eg har lest 6 Harry Hole-bøker tidlegare i litt uryddig rekkefølge, men dei siste eg las var nr, 6, 7 og 8. Det var derfor ekstra moro å hoppe tilbake til start og merke seg at Harry, og formodentlig også Nesbø, har gått igjennom ei viss utvikling i bok-serien. Her møter vi ein ikkje fullt så mørk og herja helt, sjølv om han alt i den første boka har ei dyster forhistorie med fatale hendingar i jobben grunna alkoholmisbruk.

Harry blir sendt til Australia for å bistå politiet i Sydney med å etterforske drapet av ei norsk jente. Plottet er berre middels bra, handlinga er ikkje all verdens spanande, og ein del av vala som Harry og Sydney-politiet gjer undervegs virkar svært lite truverdige. Det som bergar boka likevel er gode skildringar av personar og miljø, samt den litt freidige og politisk ukorrekte veremåten til Hole. Dei gode skildringane tek faktisk litt overhand innimellom, det vart ved enkelte høve litt for mykje «turistguide og faktabok» framfor «spanande krimforeljing». Men greit nok.

Antihelt er eit begrep som blir nytta om Harry Hole. Ein kan sikkert legge mykje i dette begrepet, men det er først og fremst helt han framstillast som. «Anti»-prefikset kan vel tilskrivast tvilsame val han gjer, som at han ikkje held seg etter retningslinjene for politiarbeid (innleier seksuelt forhold til eit vitne, nyttar vald mot andre vitne, kjøper sex på tenestereise etc) og til personlege problem som alkoholisme og kjærleiksvanskar. «Einsam ulv»-motivet og opposisjonen til overordna er ikkje tydeleg i denne boka, men det burde ikkje vere overraskande for lesarar anno 1997 at ein vidareutvikling av romanfiguren ville gå i denne retninga.

Fin leseoppleving, litt på grunn av boka i seg sjølv, men mest fordi eg no har fått med meg starten på Hole-serien.

Eg gjeng ut frå at formålet då er tenkt å vere å ordne bøker etter sidetal. Dette er ikkje ein funksjon eg ynskjer meg sjølv, men når ein tenker over det er det jo ikkje så mykje rarare enn å sortere etter andre kriteria. Ser ein på kva sorteringsmuligheiter som er tilgjengelege under "organiser bøker"-funksjonen så er det jo heller ikkje alle av desse som framstend for meg som opplagde måter å sortere bøker på. Eg vil tru det er ein smal sak reint datateknisk å inkludere sidetal som sorteringskriterium, og håper Stine får viljen sin.

Kleint. Denne boken fremstår som et forsøk på å kopiere, fornorske legendariske "awaken the giant within" og handler stort sett om at dersom du ikke gjennomfører birken, dine villeste eventyrdrømmer og styremøter, alt med pulsklokke og et desperat ønske om å være RÅ, vel, da har du misforstått meningen med livet.

Sett deg godt til rette og opplev en av de beste, om ikke den beste førsteboken i en fantasyserie noen gang. Rothfuss har med The name of the wind ikke bare gitt en god introduksjon til en ny fantasyserie med dens verden og personer, han har kanskje skapt en fantsayverden og karakterer som vil forbli noen av de sterkeste i gamet.

Det er ikke så mye mer å si om boken egentlig. Er man/du fan av fantasy, vil du digge denne.

Sidan eg ikkje har erfaring frå andre sosiale medier enn denne nettstaden, så er eg ukjend med om det finnest ein etablert nettikette når det gjeld avlidne medlemmer. Det nærmar seg 30 000 medlemmer i løpet av 5 år eller deromkring, og statistisk sett så skulle ein vente at ein handfull har falt ifra.

Eg tenker at det ville kjennest rart dersom eg svarar på eit gamalt innlegg frå nokon, og eg seinare skulle finne ut at grunnen til at ein ikkje får svar er at vedkomande er gått bort. Går det an å lage ei sperre slik at det ikkje lenger er mogleg å svare på innlegg til
- brukarar der pårørende har varsla om at vedkomande ikkje lenger er iblant oss
- brukarar som har vært inaktive i ei lengre periode, t.d. 1 år? (2 år?, 3 år? eg greier ikkje å bestemme meg for kva som ville vere passande)

Eller er det greit nok slik som det er?

Jeg har hatt The Name of the Wind stående i hylla mi lenge. Helt siden bursdagen min. Det er snart ett år siden. Hvorfor har jeg ikke plukket den opp før nå? Det er et spørsmål jeg har stilt meg selv flere ganger etter at jeg begynte på boka. Det viste seg fort at jeg har savnet denne typen fantasybøker. Historien er satt i en oppdiktet verden, litt som Ringenes herre. Jeg har lest veldig mye urban fantasy; fantasy satt i vår verden, i det siste, og jeg har virkelig savnet god, gammeldags fantasy fra en annen verden. Jeg har savnet de rare navnene, de andre landene, de små kartene i begynnelsen av bøkene... Lettere sagt: alt! The Name of the Wind har virkelig innfridd mine forhåpninger om slike bøker. Det siste jeg leste av denne typen bøker var David Eddings' The Belgariad; en utrolig god bokserie, så The Name of the Wind hadde mye å leve opp til. Og det greide den.

Jeg likte veldig godt måten boka starter på. Den starter med å fortelle om vertshuseieren Kote. Han viser seg fort å være Kvothe; en mann dekket av mysterier og myter. Noen tror han bare er et eventyr. Alt det han har gjort. Mye viser seg fort å være rykter som har blitt større og større for hver gang noen har fortalt dem, men essensen av dem er fortsatt der. Det er denne historien vi får høre. Kvothe begynner å fortelle sin historie til en omreisende mann som samler på historier, the Chronicler. The Name of the Wind handler om Kvothes ungdomsår og hans tid på Universitetet. Resten av historien blir fordelt utover to bøker. The Wise Man's Fear og Doors of Stone. Den siste kommer ut i 2015.

Jeg ble fort veldig glad i måten historien blir formidlet. Kvothe forteller i jeg-form, men av og til er det små avbrekk i tredjeperson-forteller hvor man får vite hvordan Chronicler og Bast, Kvothes elev, reagerer på det han forteller. Jeg liker disse avbrekkene veldig godt siden jeg likte å få vite hva Chronicler og Bast, spesielt Bast, synes om historien de får høre. Historien er tragisk, morsom, spennende og uventet. Jeg gleder meg veldig til å se hvordan det går videre i neste bok, The Wise Man's Fear.

Det var vanskelig å ikke bli glad i Kvothe. Han er så kompleks og annerledes fra andre bokkarakterer jeg har lest om før. Jeg ble trist på hans vegne; historien hans er til tider utrolig trist, andre ganger ble jeg glad på hans vegne, han har også gjort meg flau; han gjør av og til dumme ting, og jeg har blitt nervøs på hans vegne. Det er utrolig hvor mye følelser jeg har ovenfor en litterær karakter...

Til tider er han kjempesmart, og det blir nesten litt voldsomt. Han lærer ting mye fortere enn andre, og er både flink teoretisk og praktisk. Mens andre ganger er han utrolig dum. Jeg kan ikke fatte at en som er så smart kan gjøre så dumme ting... Jeg har lurt litt på om han er Asperger; han er utrolig god på noe, mens sosialt er han ikke like flink, men jeg tror ikke det passer helt. Han er bare veldig forsiktig noen ganger, og andre ganger veldig dumdristig. Jeg har litt problemer med å se at han som forteller historien og han i historien er den samme... Det kommer vel etterhvert.

En ting som er spesielt med The Name of the Wind er at den er tydelig karakterdrevet. Fantasy er vanligvis actiondrevet, og det er som regel et mål som er veldig klart helt fra begynnelsen til slutten. I Ringenes herre, for eksempel, er det å ødelegge ringen og bli kvitt Sauron for alltid. I The Name of the Wind er det ikke det. Det er karakterene som bærer historien, og mange av situasjonene er nesten, legg vekt på nesten, hverdagslige. Du må ikke tro at det ikke er noe action i The Name of the Wind, for det er det, men det er ikke det som har det største fokuset. Det er karakterene og hvordan de utvikler seg. Det funker veldig bra! Jeg liker godt karakterdrevne historier og synes Patrick Rothfuss har skapt noen fantastiske karakterer. Simmon og Wilem, for eksempel, Kvothes venner. Ambrose også, selv om jeg ikke liker ham. Selv de kvinnelige karakterene, som jeg ofte synes er litt for like og dårlige skrevet, er tydelig forskjellige og har flere sider.

Språket i boka er utrolig nydelig. Poetisk, nesten. Beskrivelsene er så levende og vakre. Det er lett å leve seg inn i historien og se for seg hva som skjer. Spesielt er prologen og epilogen veldig vakkert skrevet; det handler om stillhet. En stillhet i tre deler. Så vakkert skrevet! Jeg elsker når bøker har flotte skildringer. Kan fort bli litt lei av språket i actionbøker. Det er ofte veldig enkelt, uten stor variasjon i ordvalgene. Det blir litt kjedelig. Slik er ikke The Name of the Wind. Den er poetisk og vakker og rett og slett fantastisk!

Det eneste jeg synes var litt dumt var at den var litt lang. Over 650 sider kan bli i overkant for mye for noen. Jeg synes ofte det er greit, men det tok meg litt lang tid å lese The Name of the Wind. To uker er mye for meg. Jeg pleier å lese én bok i uka...

Selv om den er litt lang, vil jeg virkelig anbefale The Name of the Wind. Alle som er fantasyfans burde lese denne!

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

De har sikkert sett at det har vært fleire felleslese-prosjekt på Bokelskere.no, der det for kvar felleslesing er laga ein eller fleire diskusjonstrådar for å diskutere enkelt-bøker eller forfatterskap. I tillegg er det no ein aktiv lesesirkel, der kjell k er primus motor, og der det leggast opp til at deltakarane nominerer og stemmer over bøker som skal lesast.

Det har vært lufta av andre tidlegare at det hadde vært ein god ide å f. eks. samle diskusjonstrådane frå felleslesingar under ein eigen meny, slik at dei blir lettare å finne tilbake til ved seinare høve. Det tykkjer eg er ein god ide.

I tillegg har eg ei oppfatning av at et bør vere ei overkomeleg oppgåve for nettstadsutviklarane å legge inn funksjonalitet som er tilpassa lesesirklar, og slik gjere det enno lettare å organisere slike tiltak. Eg lufta nokre tankar om det i denne diskusjonstråden for nokre veker sidan;

•ei "heimeside" for kvar lesesirkel
•verktøy for å nominere bøker til neste lesing
•verktøy for å stemme på kva bok som skal lesast
•automatisk utmelding av lesesirkel ved lengre tids inaktivitet (f.eks 6mnd)
•... (sikkert mange andre muligheiter eg ikkje har tenkt over enno) ...
•ein administrator pr lesesirkel, som kan setje innstillingar på lesesirkelen, som f.eks. kor mange bøker kvar enkelt kan nominere, om alle bokelskere eller berre lesesirkeldeltakarar kan stemme på bøkene, etc.

Eg trur at ei slik vidareutvikling av nettstaden kan gjere den enno meir attraktiv, kanskje får vi eit mylder av lesesirklar med ulike hovudtema, kanskje vil "fysiske" lesesirklar ta i bruk nettstaden for å halde reiknskap med bøkene dei les, det er ikkje godt å vite, men det hadde vært moro å sjå.

Åh.......Denne boka er bare helt enorm! Jeg hadde forventet en klassisk fantasybok, men den overgår de meste jeg har lest i den sjangeren. For meg er Neil Gaiman den store innen fantasy, men hans bøker kan ikke sammenlignes med Patrick Rothfuss`fantasy univers. De skriver to vidt forskjellige fantasy sjangre. Uansett, over til Vindens navn. Jeg elsker den! Den inneholder alt det denne sjangeren skal inneholde; demoner, magi, en helt, ondskap, kjærlighet, en vakker kvinne, samtidig som man overhodet ikke får den typiske "fantasyfølelsen". Historien er så storslått, tragisk, vakker. Og dette er bare den første boka i en serie på tre! Den største årsaken til at skillet mellom virkelighet og fiksjon er så tynt kommer av at forfatteren har den mest unike evnen jeg har sett til å beskrive omgivelsene og personene på en jordnær og ekte måte, midt oppi blå ild, sympati og chandriere.

Dette er den første boka av i alt 2 bøker som til sammen utgjør "a game of thrones" på orginal-utgaven. Boka inneholder nok med spenning, mystikk, intriger, drama og vold til å tilfredsstille enhver smak der ute. Språket er lettlest og kapitlene er korte slik at sidene bare flyr av gårde.

Selve boka har jeg ingenting å utsette for, men jeg må si at jeg er skuffet over den norske versjonen.
For det første. Er det en ny måte å tjene dobbelt så mye penger på en bok på? Å dele den opp i to samtidig som man tar like mye betalt for hver del av boka? Jeg ser for meg at forlaget argumenterer med at det er for å gjøre fantasy-sjangeren mer tilgjengelig for folk flest og bla bla bla, men jeg kjøper faktisk ikke det argumentet når jeg i realiteten betaler dobbelt opp for det som opprinnelig er en bok.
Som om ikke det er nok. Boka er full av skrivefeil, så mye at det i enkelte partier tar oppmerksomheten min fra selve historien. Noen av feilene skyldes rett og slett sløving. Jeg kjøpte nemlig boka i e-bok format. "I vargens tid" er første del i den første boka i "en sang av is og ild"-sagaen. Likevel ble jeg overrasket over at det på forsiden står "bok 2"? Hvordan kunne det egentlig skje? En ting er skrivefeil, men akkurat det der er bare sløvt..

Nå har jeg også nettopp kjøpt del 2 av e-boka. Jeg håper inderlig at jeg slipper så mye og store feil på denne utgaven, ellers gir jeg opp norske oversettelser og heller kjøper bøkene på orginalspråket.

Forfatteren stirret skummelt på meg på omslaget, men innholdet i boken var verken skremmende eller overraskende. Denne var enda en selvhjelpsbok fylt til randen med floskler og resirkulerte råd. Sett deg mål, gjør visualiseringsøvelser, tenk på at du skal dø en dag, stå foran speilet og fortell deg selv hvor tøff og flink du er. Og for pokker, bare BESTEM DEG for å oppnå målet ditt. Bestem deg! Brøl det ut mens du slår hodet i veggen. Mental trening kalles dette.

Forfatteren kan vise til en lang liste med A og B-kjendiser (først og fremst idrett- og businessfolk) som har benyttet seg av hans tjenester til å nå uante høyder. Og stort sett har de forvandlende rådene hans bestått av samtaler og tekstmeldinger av typen "Dette klarer du! Kom igjen!". Hvordan Norge har klart å nå toppen i vintersport og hvordan norske forretningsledere har klart å tjene store penger før Erik Bertrand Larssen kom dem til unnsetning er rett og slett et mysterium.