Tror du på gjenferd?

Vinterfolket handler om sorg så sterk at en er villig til å gjøre alt for å få sin kjære tilbake til livet.
Vi følger Saras smertefulle galskap etter datteren Gerties død på tidlig 1800- tallet. I nåtid blir vi kjent med Ruthie og hennes forvirring etter morens forsvinning og oppdagelsen av Saras dagbok. Og samtidig møter vi Katherine som jobber seg gjennom sorgen etter at mannen døde. I bygda West Fall har barn forsvunnet i årevis og det har skapt en urban legende om et gjenferd som dreper. Og det fins et rykte om en oppskrift på hvordan en kan vekke de døde. Historien veksler sømløst mellom de ulike personene og tidsepokene, og veves godt sammen.

Ruthie er min favoritt, en bra skrevet heltinne. Hennes tenåringstrassighet og lengsel ut fra bygda er gjenkjennelig. Hun må ta noen tøffe valg og erfarer uhyggelige hemmeligheter underveis i historien. Hun interesser meg som karakter, og jeg kjenner sympati. Jeg heier på Ruthie!

Historien er uten store fakter, men med sterke underliggende følelser. Det er ingen direkte ekle scener, men intensiteten kjennes fysisk. Jeg kjente på smertefølelsen under lesingen, på kulden fra både vinteren og fraværet av den en elsker. Jeg liker at boken er stille og har en nærmest skjør stemning.

Det er en renhet i språket som kler romanens snødekte landskap. Ordene faller lik snøkrystaller mot bakken, i en jevn fin rytme.

Historien har et par twister som jeg ikke forutså og jeg holdt pusten en gang. Boka er ingen kommende klassiker, men en fin fortelling om spøkelser og savn.
Jeg koste meg med Vinterfolket.

Sara Harrison Shea bodde i den lille landsbyen West Hall i Vermont på begynnelsen av 1900-tallet. Når hennes lille datter, Gertie dør, vil hun gjøre alt hun kan for å bringe henne tilbake. Bare noen måneder senere, blir Sara selv funnet drept bak huset sitt.
I nåtid bor 19 år gamle Ruthie i Saras hus, sammen med moren og lillesøsteren sin. En morgen er moren sporløst forsvunnet, og mens Ruthie leter etter spor etter henne, finnes hun Saras gamle dagbok gjemt under gulvet i morens soverom. Uhyggelige hemmeligheter kommer for dagen, og Ruthie skjønner at hun er den eneste som kan hindre historien i å gjenta seg.

Altså, jeg skal rett og slett ikke lese slike bøker – dette er en spøkelseshistorie og hvis de er godt skrevet, skremmer de meg! (Hvis ikke, blir de bare latterlige…)
To ganger la jeg fra meg boka og bestemte meg for at jeg ikke turte å lese mer, men samtidig var historien så spennende og bra at jeg plukket den opp igjen (på dagtid, i lyset) og fikk avsluttet den. Og heldigvis for det – jeg elsket boken, historien og den bakenforliggende historien. Båndene mellom mennesker, som kan bli for sterke og hva som kan skje hvis de brytes.

En herlig, skummel bok for mørke høstkvelder (eller, som i mitt tilfelle – på dagtid når det er LYST ute!)

Lettlest og spennende roman fra to forskjellige århundrer

Denne boka har et veldig vakkert omslag og det var nok en stor del av årsaken til at jeg kjøpte den. Derfor er det veldig synd at innholdet ikke helt holdt mål.

Syns blandingen av krim og spøkelseshistorie var en spennende ide, men jeg ble ikke helt revet med. Vet ikke om det var den stadige vekslingen mellom fortid og nåtid som gjorde det eller hva det var, dette har fungert veldig bra i andre bøker, men her syns jeg det ble for mye fram og tilbake. Det manglet liksom dybde i beskrivelsen av de ulike personene som var med, jeg fikk ikke den følelsen av å "kjenne" de som de virkelig gode forfatterne klarer å skape inntrykk av.

Enkelte steder har mye historie i seg.

West Hall er et lite sted i Vermont. Mon skulle tro det aldri skjedde noe der, men innbyggerne har lenge vært plaget av mystiske hendelser. Forskjellige innbyggere har forsvunnet og aldri blitt funnet igjen. Den mest kjente historien blant de innbyggerne var om mora Sarah som mister datteren sin i et dødsfall. Noen få måneder senere blir Sara funnet drept bak huset.

Ruthie flytter inn i det huset sammen med moren og lillesøsteren sin hundre år senere. En kveld Ruthie blir kjørt hjem av kjæresten sin, finner hun ikke moren noe sted i huset selv om lyset er på, men lillesøsteren er hjemme. Dagen etter er det fremdeles ingen tegn til moren deres. Dager går, og det er fremdeles ingen tegn til henne. Bør de ringe til politiet selv om moren hennes har mye i mot dem? De kan vel ikke klare seg alene? En mystisk gjest dukker opp hos dem, og de befinner seg straks i fare. Vil de komme til å finne ut hva som har hendt moren deres eller vil det bli en gåte for alltid?

Jeg har lest en bok av denne forfatteren, Jennifer McMahon før så hun var ikke helt ukjent for meg. Jeg leste da Girl in the woods en tid tilbake. Jeg var ikke særlig begeistret over den, men valgte å gi forfatteren en ny sjanse. Men dessverre likte jeg ikke denne boka noe bedre heller. Den var lettlest, hadde en del overnaturlige elementer i seg og fortid som møter nåtid. Men jeg synes mye ble for forutsigbart og kjedelig i lengden. Dessuten var det mange av karakterene som irriterte meg grundig. De var ikke troverdige og jeg irriterte meg ofte over forfatterens barnslige skrivemåte. Det opplevdes nesten mer som en barnebok enn en bok for voksne. Det var den følelsen jeg fikk i hvert fall.

Jeg liker gode spøkelseshistorier og nå er jo tiden inne for det. Men at man flytter inn i et gammelt hus, finner en dagbok der en kvinne påstår at hun kunne se døde mennesker, folk som forsvinner og stedet de flytter inn i består av mange legender. Det blir litt for typisk for min del. Her er det ingen fnugg av originalitet. Den er fraværende. Boka er lettlest, men ikke særlig spennende. Ganske tidlig i boka skjønner vi hva som kommer til å skje og jeg savnet mer undertoner og atmosfære. Det føltes ut som om hele handlingen og karakterene var laget av papp. Lite interessant. Det er ikke meningen å virke krass, men jeg hadde nok forventet meg noe mer. Jeg savnet mer dybde, originalitet, levende bilder, men hele handlingen var temmelig stivt. Og slutten var så banal at det ble nærmest latterlig. Jeg godtar det meste, men denne boka ble nesten som en komedie for meg istedet for grøss/thriller. Og det er så skuffende. Handlingen hadde et godt utgangspunkt, men gjennomføringen ble for stusslig og tamt. Historien ble for "vanlig".

Vinterfolket ble en real nedtur for meg, dessverre ... Jeg hadde forventet meg noe mer. Jeg forventet mer atmosfære og mer liv. Men hele fortellingen opplevdes som dødt og det var lite som skjedde. Da har jeg lett for å kjede meg og jeg mistet fort interessen underveis. Synd, for denne boka så jeg frem til å lese, men man kan ikke like alle bøkene man leser. Det er ikke menneskelig ...

Målet er å få lest ca 2 bøker pr måned, tilsammen 24 stk i 2014. kan inkludere comics hvis det kniper...

Høres spennende/interessant ut.
Fjerner bøker etterhvert som de blir lest.
Men lista blir bare lenger og lenger. Hm, merkelig.