Forlag De norske bokklubbene
Utgivelsesår 1980
Format Innbundet
ISBN13 9788252506075
EAN 9788252506075
Språk Bokmål
Sider 251
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
I del to av dette fantastiske verket av Knut Faldbakken så er livet på søppelfyllinga i ferd med å bli vanskeleg. Sidan samfunnet i millionbyen Sweetwater har kollapsa så har også tilførselen av nye ressursar til søppelfyllinga stogga. Allan og flokken hans tek derfor til med å trekke innover mot byen igjen, for å sjå om sjansane for å overleve er betre der.
Det er eit fantastisk skræmebilete av ein herja og nær avfolka by som blir mana fram i denne boka. Sjølv om der sjeldan er folk å sjå lyt ein alltid vere på vakt, for alle er desperate etter mat. Derfor gjeld det å leve så usynleg som mogleg. Slik kjem ein til den bisarre situasjonen at livet i ein folketom storby, der det er rikeleg med plass, blir ei klaustrofobisk affære.
Forteljinga sorterer nok under sjangeren «Dystopi». Eg har også sett den omtala som «science fiction», men det meiner eg blir feil. Det er frykteleg lite i boka som antyder ei teknologisk utvikling vidare frå 1970-talsnivå, og forteljinga kviler heller ikkje på vitskaplege føresetnadar. Men uansett kva merkelapp ein vel å setje på den, så var det ei stor oppleving å bli med på Faldbakken sin skrekkvisjon. Boka blei også filmatisert i 1988, med tittelen «Sweetwater». Eg har til gode å sjå filmen, men byr det seg eit høve så blir eg sikkert å benke meg framom TV’en. Om den er skulle vere berre halvparten så god som bøkene, så ville den likevel vere verdt tida det tek å sjå den.
Faldbakken har her skrevet en bok som begynner år bli veldig lik virkeligheten i mange byer rundt på kloden. I boka går det bra til slutt, på en måte, men dessverre er dette en roman og ikke virkeligheten.
Ferdig 25. april 19
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketFolk har brutt seg inn, brukt bøkene til brensel. I nøden vender folket seg til diktningen, vet du!
Men paradiset vårt her ute synger på siste verset, skal jeg si deg, selv om du er for tjukk i hue til å begripe det. Det er ingenting som heter likevekt i et samfunn som det der inne. Hvis veksten stanser, betyr det stagnasjon, og stagnasjon betyr det samme som kollaps fordi systemet er innrettet på vekst. Og nå har de i årevis forsøkt å spjelke opp liket ved å "styrke Statens disposisjonsrett over varer og tjenester" som de kaller det. De kunne like godt ha kalt det å innføre diktatur og politistat. Folk blir holdt nede av fromme formaninger og sin egen skrekk for "kaos", uten å begripe at det "kaos" som de frykter allerede er der, kamuflert av Statens forsøk på å dirigere, rasjonere, administrere. Og hvor mye lenger tror du de greier å holde dette sirkuset gående? Til den neste tørkekrisen? Til den neste epidemien? Til de internasjonale handelsrelasjonene bryter fullstendig sammen og folk må sulte? Kanskje dét kunne få satt litt fart i dem?
Mest sannsynlig et evigvarende prosjekt i å grave opp denne type litteratur på norsk. Planen er også å lage noen klare definisjoner på P-A og dystopia med kriterier som må oppfylles for å bli karakterisert som dette.
Jeg kommer ikke til å ha lest alle bøkene som legges til her til enhver tid da den er ment som huskeliste og for research (i mangel av et bedre norsk ord).
Då mor mi skulle flytte over i eit mindre husvære, fekk ho brått ikkje plass til så mange av bøkene sine lenger. Snill som ho er så lot ho etterkomarane forsyne seg med det dei hadde lyst på. Sjølv om vi var fleire som ville ha så var det likevel eit rikhaldig skattkammer å plukke frå.
Dette er det eg sanka med meg.
Takk, kjære mor.
Her er en liste over dystopier som man i utgangspunktet tror er en «vanlig» roman