Som alltid kjente jeg meg som en utstøtt fra mine skolekameraters verden. Jeg hadde vent meg til tanken på at det bare fantes en eneste framtid for meg: et kvistværelse med skråtak, en stol, et bord og en seng der jeg skulle henslepe resten av livet - et kort liv, ikke mer enn førti år - med å skrive en uferdig og uleselig roman, som de ville finne ved siden av meg etter at jeg var død, full av liklukt. Der skulle Alt stå, hele sannheten om eksistens og ikke-eksistens, hele verden med alle detaljer og all dens motbydelige mening. Denne drømmen om meg selv som den totale, hypergeniale forfatter som rev ned hele kosmos og erstattet det med en bok, var ryggraden i livet mitt. Hadde jeg bare kunnet skrive Boka, ville jeg latt meg flå levende, og med min fortsatt levende hud, med blodkar og nervesystem og svettekjertler ville jeg ha bundet inn det altomfattende verket. Kveld etter kveld, mens veggene på rommet mitt mot Stefan den store-boulevarden rødmet i solnedgangen, lå jeg sammenkrøpet under det fuktige lakenet og bladde i tankene gjennom de skinnende sidene. Jeg forestilte meg tabeller over forbindelsen mellom konstellasjonene på stjernehimmelen og blomstene i gruvene i jordas dyp, mellom menneskekroppens organer og de svulstige navnene i Gotha-kalenderen. Jeg satte menneskehetens historie, trinn for trinn og øyeblikk for øyeblikk, sammen med historien til mine stakkars sytten år med liv. Jeg skulle avdekke fantastiske kabbalaer, utpønsket i underjordiske palasser i marmor og porfyr av denne verdens fyrste, og beskrive en dommedag som skulle åpne seg som en nellik, som i en endelig krig skulle dra med seg sjørøvere og malteserriddere, bororokrigere og nazister, engler og utenomjordiske vesener. Kjærlighetsfortellinger skulle vikle seg ut og inn av det endelige oppgjøret som rokokkogirlandre, og uansett hvor ulike de var, skulle en ved å smelte dem sammen til én fortelling, til en mystisk arketyp, til et vannmerke for hele boken, finne Alle-tiders-kjærlighetshistorie i dem, det endelige og uendelige mysterium, der Prinsessen-egget smelter sammen med Prinsen-sædcellen i en eksplosjon av et guddommelig bryllup. Jeg brukte timer av feber og drøm på detaljene. Det hendte at en enorm kraft løftet meg fra senga og trakk meg, med sengeklær og det hele, bort til skrivebordet der jeg grep pennen og ble sittende urørlig, innsvøpt som i en toga, med pennesplitten på arket. De dyprøde flekkene på veggene ble mørkt brune, og månen steg opp over Bucuresti, trikken fór hvesende og hylende langs boulevarden, mens jeg fortsatt stirret som hypnotisert på den gullglinsende pennesplitten, mens jeg spurte meg selv hvilken bokstav som fortjente å innlede Boka, mens jeg ikke torde å skrive en eneste en på det mørke arket ...