Omtale fra forlaget
Dette er en gripende, velskrevet og varm skildring av en skjebne helt utenom det vanlige.
Kan det ha levd svarte i det ariske Tredje rike? Hans-Jürgen Massaquoi er barnebarn av den første afrikanske diplomaten i Tyskland. Da farfaren ble kalt hjem like før andre verdenskrig, ble den tyske moren og den mørkhudete sønnen en del av Hamburgs fattige arbeiderklasse. Forfatteren skildrer muntert hvordan han gråt seg til å få et hakekorsmerke sydd på vesten, men senere ble nektet medlemskap i Hitlerjugend - som den eneste i klassen.
Unggutten måtte tåle trakassering og diskriminering, men kom seg uskadd gjennom krigen og bombingen av Hamburg. I 1948 vendte han Tyskland ryggen og reiste til Liberia for å bo hos sin far. Oppholdet ble imidlertid en skuffelse, og omsider lyktes det forfatteren å nå målet for sine drømmer: USA.
Forlag Damm
Utgivelsesår 2007
Format Innbundet
ISBN13 9788204138170
EAN 9788204138170
Omtalt tid 1939-1945
Omtalt person Hans J. Massaquoi
Språk Bokmål
Sider 527
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Hun var gjennomsyret av en sterk aversjon mot religiøsitet - en aversjon som jeg har arvet - og var overbevist om at man kunne gå i kirken og be til man var blå i ansiktet og kunne Bibelen baklengs på fem språk, og likevel ikke være et godt menneske. Den eneste måten man kunne oppnå det på, mente hun, var ved å behandle ens medmennesker og dyr riktig.
Kunnskapens ånd i form av en mengde bøker med eselører hadde sluppet ut av flasken og hadde fylt mitt sinn med vidunderlige bilder som fikk meg til å lengte etter opplevelser langt utenfor Tysklands snevre grenser. Takket være bøkene mine kunne jeg reise på kryss og tvers i både tid og rom, i virkelighet og fantasi.[...]Takket være bøkene kunne jeg når som helst flykte vekk fra noen av de mer smertefulle situasjonene i dagliglivet og inn i verdener som var rettferdige, uansett hvor farlige de var, verdener der det gode ble belønnet og det onde straffet. Lesingen ga meg en effektiv buffer mot de stadige rasistiske angrepene fra folk som herr Wriede, og bidro til å lindre virkningen av slike angrep på den umiddelbare bevisstheten min. Uten at jeg var helt klar over det, ble lesingen det uunværlige overlevelsesverktøyet mitt.
Og så var det Herr Harden, den første engelsklæreren min. Han var noe helt for seg selv, han var en tyrann som ikke forskjellsbehandlet noen. Det mest positive jeg husker om ham, er at han hatet alle de andre guttene like mye som han hatet meg.