Salamander? Et dyr få liker. Fobi? (Som for edderkopper: 1 av 5 har det, nemlig). Kanskje Capek valgte feil tittel ? For dette er boken som ble glemt, av mange, kan det se ut som.
For egen del: En bok jeg (sikkert på grunn av den sprø tittelen) jeg glemte å avbestille, da den endelig dukket opp i Den norske bokklubben i 1971. Og som ble stående i en av min hyller til nå. Ufattelig hva man holdt på å gå glipp av!
Hadde det ikke vært fordi jeg ved lesing av en artikkel om Norge under okkupasjonen , kom til å se at nevnte bok ble beslaglagt (alltid nysgjerrig på beslaglagte bøker!), "etter forordning av 17. februar, 1941-om vern om den norske bokheimen". Dette fikk meg til å finne fram boken og lese den. Av og til må man få et spark for å komme i gang, dette var et godt spark; for boken er god den. Meget god. Spesiell, selvfølgelig om den skal leve opp til sin tittel, men er det ikke det som kan gjøre en bok interessant?
Vel, jeg er ikke den store tilhenger av science -fiction , men her som satire og allegori , måtte vel Capek ty til dette , for ikke å bli kneblet i sitt land (Tsjekkoslovakia) av sine omgivelser i tiden. Den er nemlig-slik jeg ser det- frem for alt en sterk advarsel mot kommende diktaturer, de kommunistiske som de nazistiske. Han skrev den i 1936, så man må lene seg på historien også her, og se for seg den skremmende utviklingen i Europa på den tiden. PÅ norsk kom den i 1937, etter beslagleggelsen, kom den, merkelig nok ikke ut på ny før i 1966. (Var det likevel tittelen som skremte forlagene? En bok må selge, ikke sant?

Den handler om salamandrer , den gjør det. Og en meget spesiell art til og med. (Heldigvis en fiktiv en). Fanget og fremavlet av mennesker myntet på slaveri. (her har man med en gang nok en allegori til et av menneskehetens mørkeste kapitler, retorisk)?: Min mening, for all del.
Men, det er slik med salamandere at de formerer seg langt fortere enn mennesker, og som så mange ganger før i historien: De undertrykte blir i flertall og krever sin rett!
................................

Eg har lenge hatt lyst til å lese noko av Karel Čapek. Denne tsjekkiske forfattaren reiknast mellom anna som opphavsmannen til begrepet «robot», frå eit skodespel han skreiv i 1920. Ei anna av bøkene hans, Krakatit frå 1922. kan sjåast som eit førevarsel om kjernefysiske våpen. Ein kan såleis hevde at han var ein visjonær.

Salamanderkrigen frå 1936 er nok likevel den mest kjende boka hans. Den startar som ei rein røvarhistorie, med ein kapten frå Amsterdam som er på jakt etter perler på ei av dei meir avsidesliggane Sunda-øyene, men som ender opp med å oppdage ein ny art salamandrar. Desse salamandrane er særs intelligente, dei kan kommunisere med menneske, og kan nyttast som særs effektive perlefiskarar. Etter kvart finn ein fleire bruksområder for salamandrar, og populasjonen aukar eksplosivt. Men kan det gå bra i lengda? Og er det rett å halde salamandrar som slavar?

Det er ein sprudlande variasjon i forteljarteknikkar i boka, alt frå rein prosa til møteprotokollar og avisutklipp. Mange skildringar er av ein slik art at dei både er galgenhumor-vittige og vekkjer ettertanke. Spesielt gjorde ein omtale av medisinske forsøk med salamandrar inntrykk på meg. Her gjeng tankane uvilkårleg til Dr. Mengele og forsøka han utførte på jødar i konsentrasjonsleir nokre få år seinare. Det kan gå kaldt nedover ryggen til ein stakar av mindre enn dette.

Eg las denne i den dystopiske lesesirkelen, diskusjonstråden for boka er her. Som vanleg var det både triveleg å lærerikt å delta i diskusjonstråden undervegs i lesinga.