Omtale fra forlaget
Jan Bøhler er en av landets mest frittalende og fargerike politikere.
I flere tiår har Arbeiderpartipolitikeren stått opp for vanlige folk på østkanten i Oslo. I denne boka skriver Jan Bøhler personlig om arbeiderklasseverdiene som formet han og om uroen for utviklingen på Oslos østkant. Bøhler vet bedre enn de fleste hva som rører seg i området: Med engasjement og innlevelse forteller han rystende historier om voldelige gjenger, fraflytting, æresvold og parallellsamfunn i minoritetsmiljøer. Ansvaret plasseres hos politikere og politiledere som i mange år har skjøvet problemene under teppet. Få om noen norske politikere er tettere på velgerne enn han.
Jan Bøhler snakker med alle: gjengledere, frustrerte politifolk, pensjonister og rotløse ungdommer han møter på t-banen. Østkantfolk er en brannfakkel i norsk politisk debatt - en bok for alle som bryr seg om hvor byen og landet vårt er på vei. Som Jan Bøhler skriver: «Jeg kjenner på det. Ansvaret. Dette er mine folk, og de folka føler seg svikta.»
«Bøhlers budskap gir nok gjenklang, en sterk stemme fra Dalen.»
Bok365, terningkast 5
Forlag Kagge
Utgivelsesår 2020
Format Innbundet
ISBN13 9788248926122
EAN 9788248926122
Genre Biografisk litteratur
Omtalt sted Oslo
Omtalt person Det Norske arbeiderparti Jan Bøhler
Språk Bokmål
Sider 271
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Det er vanskelig å unngå å ha en mening om Jan Bøhler, en av Norges mest særegne politikere. Med Stortingets største biceps, hockey-hentesveis fra 80-tallet og musikkvideoer har han helt siden 2005 vært Aps alibi i Groruddalen. Han representerer også en utdøende art: Politikeren som har reell, daglig kontakt med velgerne. Hadde politikere generelt vært som Jan Bøhler, er jeg sikker på at folks generelle tillit til politikere hadde vært betraktelig høyere. Dette er så langt fra broileren det er mulig å komme.
Jan Bøhler har meninger som spenner over hele det politiske spekteret. Han er umulig å plassere. Jan Bøhler forteller så ekte og levende fordi han ikke gjør forskjell på noen. Derfor tiltrekker han seg tillit fra så mange forskjellige folk - både "gamle" nordmenn og "nye". Deler av boken kunne vært hentet rett ut av Frps program, mens andre deler kunne kommet rett fra for eksempel SV.
En stor del av boken vies æresvold, gjengkriminalitet og et samfunnslim i oppløsning. Fenomener han ser på nært hold selv, all den tid han fortsatt bor der. Her er levende, tidvis forferdelige beretninger om dagliglivet i Groruddalen. Det er ganske skremmende å tenke på at dette foregår i Norge, i dag. Det har riktignok blitt omtalt i årevis på såkalte "alternative" nettsteder, men berøringsangsten i det offentlige Norge sørger for at ting skurer og går videre.
"Ordet snillisme blir altfor svakt", som Bøhler hamrer inn igjen og igjen.
Som Ap-mann kan han ikke fremme forslag FrP, som satt med statsråden, kan godta, spesielt ikke når det høres ut som en forslag FrP kunne fremmet selv. Ap kan ikke godta å være med på politikk FrP kunne kommet med. Da blir sirkelen sluttet og kortslutningen oppstår.
Der ligger også Jan Bøhlers problem: I en polarisert verden, der det viktigste er å markere hvilke personer man er mot, har hans pragmatiske politikk vanskelige levekår. Derfor møter han stengte dører i politikken.
Den unike politikeren har skrevet en bok ingen andre poltikere i Norge i dag er i nærheten av å kunne skrive.
Det er uungåelig å nevne oppmerksomheten Bøhlers overgang til Senterpartiet har fått. Det bekrefter bare det Bøhler skriver om: Han passet ikke helt inn i dagens Ap. Han var et par tiår for sent ute. Forhåpentlig får denne bautaen en bedre tilværelse i sitt nye parti.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketDet slo meg at da vi vokste opp på 1950- og 1960-tallet på Kaldbakken hadde vi en lokal politistasjon fem hundre meter unna, på Flaen, som det heter. Det var mye mindre kriminalitet og færre politiressurser den gang, og med dagens regnestykker var politistasjonen sikkert veldig overflødig. Men politiet var nært og stasjonen lå i bakhodet på oss gutta slik at vi holdt oss på matta. Ingen dårlig investering å tenke sånn på Furuset, Romsås, Holmlia og Mortensrud i dag heller. Men der ble politipostene lagt ned - og deretter tok ungdomskriminalitet og gjenger seg kraftig opp i årene som fulgte.
Det handlet om å bry seg om andre, bli kjent med folk, stille opp og hjelpe, men også å si fra når det trengs.