I likhet med en del andre Søramerikanske land, var 1970-årene og begynnelsen av 1980-årene veldig turbulente år for Argentina, og det argentinske folk. En del, både i og utenfor Argentina, argumenterer for at turbulensen kan spores enda flere år tilbake i tid, til militærkuppet mot Juan Perón og peronistene i 1955.
Det er noe i det.
Men de skjellsettende konsekvensene av kuppet mot enken til Juan Perón, Isabel (som overtok styringen etter mannens bortgang, og som mange glemmer var den første kvinnen-uten kongelig blod- til å innta rollen som statsoverhode), var langt mer vidtrekkende for Argentina enn det som skjedde umiddelbart etter at Juan Perón ble kastet på midten av 1950-tallet.
Fra den 2. august 1976 til 1983 drepte diktaturregimet (ledet av Jorge Rafael Videla) mellom 15 000 og 30 000 argentinske borgere. Studenter, intellektuelle, aktivister, fagforeningsfolk etc. Mange av de assosiasjonene utlendinger har om Argentina er på en eller annen måte forbundet med disse årene; forsvinningene, torturen på politistasjoner, mødrene på Maiplassen, og ikke minst det uforglemmelige faktum at mange av som ble borte, ble fløyet ut med bundne lemmer og kastet levende i havet fra helikopter eller fly.
Patricio Prons " Mine foreldres ånd stiger i regnet" handler om disse årene, og hvordan spøkelsene fra denne tiden fortsatt hjemsøker foreldregenerasjonen og barna som vokste opp i disse årene.
Boka er en blanding av fiksjon og fakta. Forfatteren skriver i etterordet at det meste er sant, men at han har tatt seg noen friheter her og der, uten at han nevner hvor. Men grunnhistorien er sann nok:
Etter å ha bodd en del år i Tyskland der han har jobbet på et universitet, får Pron en telefon i august 2008 fra hjemlandet. I den får han vite at faren er alvorlig syk. Han blir ikke rådet til å komme hjem, men med en gang han legger røret ned er det ingen tvil om at det er det han vil gjøre.
Spørsmålet som likevel umiddelbart melder seg er dette; hvor nyttig kan en pillemisbrukende akademiker være for familien sin?
Ikke at det streifer Pron.
Familien på sin side er bare så glade som en kan vente seg over å få ham hjem. Spesielt søsteren som han hadde et nært forhold til før han reiste til utlandet.
Mellom besøkene og overnattingene på sykehuset der faren svever mellom liv og død, prøver Pron å sysle med andre ting; besøke kjente og kjære, se steder fra barndommen, og lese.
En gang mens han er på farens hjemmekontor, finner han notater og avisutklipp som vekker nysgjerrighet. Både farens skriblerier og avisartiklene handler om det samme; forsvinningen av en mann ved navn Alberto Jose "Burdi" Burdisso".
Etter hvert som Pron lærer om forsvinningen og tilknytningen den har til foreldrenes fortid, vekkes spøkelsene fra fortiden som han har gjort alt for å fortrenge.
Patricio Prons bok er en slags memoar, men store deler av den handler om minnene og erfaringene til andre mennesker. Det handler om foreldregenerasjonen, om deres historie og hvordan den har blitt fortalt, om hvordan den bør fortelles.
Historien som fortelles er gripende.
Jeg har likevel to problemer med boka: Når vi møter Pron er han en pille-etende bohem som sover på sofaene til venner og bekjente (ikke fordi han har dårlig råd, men fordi han frivillig har flyttet ut av leiligheten han bodde i for å gjøre nettopp dette). Senere påstår Pron at hans pillemisbruk, er knyttet til spøkelsene fra fortiden. Det gjør hans del av historien banal. Her mistenker jeg at forfatteren unødig har gitt seg hen til psykologisering av valgene han har gjort. Mer konkret hans avhengighet.
Mitt andre problem med boka, er at Pron i deler av historien hengir seg til drømmerier (bokstavelig talt små snuter som alle starter med "jeg drømte") som ikke passer inn i den realismen som ellers preger store deler av boka.
Ellers er "Mine foreldres ånd stiger i regnet" en fantastisk liten bok. Språket flyter, historien berører, og her og der er det noen morsomme og siterbare gullkorn.
Anbefales.
